22. apr, 2015

En kveld med "Blue Velvet" på Rock Cinema...

 

"She wore blue velvet, bluer than velvet was the night, softer than satin was the light, from the stars..."

 

- Lee Morris / Bernie Wayne

 

 

 

 

Det var i studietida i 1991 at jeg så Blue Velvet på Rock Cinema (Rockefeller). Jeg husker at det var en høstkveld og jeg hadde tatt turen til Rockefeller. Noen år i forveien hadde jeg sett Blue Velvet sammen med min far og fetter på daværende Filmteatret (senere Christiania Teater). Filmteatret var en av Oslos aller beste kinoer på den tida, så vi gikk mye dit, min far, fetter og jeg.

Da jeg så Blue Velvet på Filmteatret dengang var jeg for ung og umoden til å skjønne noe særlig av David Lynchs surrealistiske verden. Jeg visste kun litt om hva om surrealismen innebar, det gjorde at jeg var uforberedt på å møte David Lynchs surrealistiske filmatiske uttrykk og på mange måter groteske verden.

Videre hadde jeg ikke dannet meg begrep om film noir på den tida. At jeg ikke hadde begrep om film noir bidro også til at mye i Blue Velvet gikk meg hus forbi da jeg så filmen på Filmteatret. Jeg hadde heller ikke sett andre filmer av David Lynch. I tillegg visste jeg svært lite om denne originale og kontroversielle regissøren. Så alt i alt stod jeg bokstavelig talt på bar bakke da jeg så Blue Velvet dengang.

Men dette skulle endre seg siden...

Da jeg var kommet igang med studiene på Blindern ble jeg raskt inkludert i studentermiljøer. Studentermiljøene som jeg sirkulerte i ga meg mye på det sosiale planet, men også på andre plan. Jeg fikk blant annet kjennskap til mange nye band og musikkartister, kunstnere, forfattere, tenkere, samt ulike sjangere innen kunst, deriblant film. Det fikk jeg gjennom hyppige og ofte lange samtaler, og jeg innså raskt at kunnskapen og innsikten til studentene som jeg hang sammen med var noe jeg kunne dra stor fordel av.

Noe av det som jeg fikk utvidet min kjennskap til var ulike sjangere innen kunst og litteratur, og én av sjangerne som jeg fattet sterkest interesse for var surrealismen. Jeg husker fine kvelder der jeg var sammen med mine medstudenter og samtalen dreide seg om idéer, litteratur, kunst og kultur. Enkelte av kveldene pratet jeg og de andre tilstedeværende studentene om surrealismen, noen ganger til utpå morgenkvisten. Det var stort sett mine medstudenter som pratet. Jeg lyttet og stilte spørsmål.

Flere av disse studentene leste litteratur- og kunsthistorie, og noen av de leste idéhistorie, så det å lytte til dem var en gullgruve for meg. Jeg fikk gjennom disse meget fruktbare samtalene en innføring i blant annet hvordan tolke og forstå film på et dypere plan. På den tiden var jeg også medlem av Cinemateket. Cinemateket var en oase - i en ellers filmatisk ørken - for alle oss filminteresserte. Jeg fikk sett mange kvalitetsfilmer der. Videre fikk jeg stort utbytte av filmklubbens tilbud til oss medlemmer, som debatter, foredrag, og møte med regissører.

Jeg leste programkatalogen til Cinemateket grundig hver gang den kom ut annenhver måned. Det gjorde at min kjennskap til ulike filmsjangere og -perioder, samt filmbegreper, ble sterkt utvidet. Ved å lese i programkatalogen oppdaget jeg film noir. Videre oppdaget jeg David Lynch ved å lese i denne katalogen. De mange artiklene i katalogen som jeg leste over flere år skulle etterhvert gi meg et godt grunnlag for bedre å kunne trenge inn i denne kontroversielle regissørens merkelige verden.

Men det som skulle utløse min interesse for David Lynch og hans filmer var da jeg så Blue Velvet på Rockefeller...

Den aktuelle kvelden da Blue Velvet stod på plakaten til Rock Cinema dro jeg tidlig ned til byen. Jeg ville ikke gå glipp av filmen, derfor møtte jeg opp allerede da dørene åpnet for å kjøpe billett. Det var lite folk der da dørene ble åpnet. Jeg fikk kjøpt billett uten problemer. Hadde god tid, så jeg stakk bortom en bar i nærheten for å ta meg en øl. Mens jeg hang der i baren og drakk min øl la jeg merke til en gruppe unge jenter som satt ved et bord like ved. Jeg kjente jentene straks igjen. De var studenter på Blindern.

Jentene snakket høyt sammen og jeg hørte at samtalen dreide seg om Blue Velvet. De så meg der jeg hang i baren og vinket til meg: "Hei Morten!" utbrøt den ene av jentene. "Hyggelig å se deg! Hva gjør du her? Skal du noe spesielt i kveld? Kom over da vel!" "Jeg nikket til dem, tok min øl og ruslet mot bordet der de satt. "Ja, jeg skal se Blue Velvet på Rock Cinema i kveld," svarte jeg. "Det skal vi også!" svarte flere av jentene i kor. "Så gøy, da! Slå deg ned! Det er plass her," sa hun som satt nærmest der jeg stod. Hun ålte seg lengre inn på sittebenken for å gjøre plass til meg. Jeg takket henne og satte meg ned.

Vi hevet glassene og skålte, og så fortsatte jentene å samtale om David Lynch og Blue Velvet. Jeg lyttet til det jentene sa og snappet opp at de hadde sett flere av David Lynchs filmer. "Du liker David Lynch, du også?" spurte den ene av jentene meg plutselig. Hun kikket nysgjerrig på meg, ventet på mitt svar. Jeg tok en slurk av ølen, tørket bort skummet fra munnen og svarte: "Vel, jeg vet ikke så mye om ham, og jeg har kun sett Blue Velvet én gang. Det var for noen år siden da filmen ble vist på Filmteatret. Dengang skjønte jeg ikke så mye av filmen, mye gikk meg hus forbi fordi jeg var for ung. Så jeg håper at jeg vil få større utbytte av filmen i kveld."

"Filmteatret! Jøss! Der har jeg også sett mange gode filmer," svarte den ene av jentene. "Filmteatret er en av byens aller beste kinoer! På tide at jeg tar en tur dit igjen." Flere av de andre jentene nikket samtykkende til det hun sa. "Ja, det er veldig bra at Oslo har kinoer som Filmteatret slik at vi får mulighet til å se seriøse kvalitesfilmer," fortsatte hun. "Skål for Filmteatret!" Alle vi som satt ved bordet var med på den. Vi klinket våre ølglass sammen og skålte.

Jeg kikket på klokka og så at tiden var kommet for at vi måtte gå. Jentene nikket da jeg pekte på klokka. Vi drakk ut det siste av ølet i glassene våre, reiste oss og forlot baren. Vi gikk ut på gata og ruslet sammen den korte strekningen til Rockefeller. Ved inngangen ble veskene til jentene kontrollert av vaktene i tur og orden. Da veskene var blitt kontrollert gikk vi inn og avleverte våre ytterklær i garderoben, deretter innløste vi våres billetter. Vi kikket oss omkring i lokalet og så at det var kommet endel folk. Selv om lokalet var rimelig fullt var det likevel ledige bord med sitteplasser. Vi fant et bord og slo oss ned.

Alle ville ha øl, så jeg og ei av jentene gikk bort til baren for å kjøpe en øl til hver og en. Etter at vi hadde betalt gikk vi tilbake til de andre og plasserte ølglassene på bordet. Blue Velvet skulle begynne om noen minutter, og jeg var veldig spent på hvordan jeg ville komme til å oppleve filmen denne gangen.

Så sluttet musikken å spille og lyset ble dempet. Vi stirret alle på lerretet, klare for å entre David Lynchs magiske verden...

Åpningsscenen rullet over lerretet og jeg nøt det jeg så. Alle vi som satt rundt bordet fulgte spent med. Vi hørte Bobby Vinton som sang med sin lyse stemme........"She wore blue velvet, bluer than velvet was the night, bluer than satin was the light, from the stars, she wore blue velvet, bluer than velvet were her eyes, warmer than May her tender sighs, love was ours..."

Og jeg var hensatt til en magisk surrealistisk verden. En verden der blå fløyel var drapert i blod. En verden der unge mennesker ble dypt forelsket i hverandre. En verden der troen på kjærligheten ble gjort intenst vakkert. En verden der skjønnheten var innhyllet i groteskt begjær. En verden med korrupsjon og vold. En verden der en vakker kvinne ber om å bli slått hardt under elskoven. En verden der den samme kvinnen blir bedt om å holde seg i live etter at hun er blitt voldtatt - at hun må gjøre det for van Gogh. En verden der uhygge og mistro rådde. En mystisk verden. En grotesk verden. En grusom verden. En morbid verden. En burlesk verden. En gåtefull verden. En merkelig vakker verden.

Det var en surrealistisk verden som trollbandt meg...

Da filmen var over reiste vi oss fra bordet. Vi var alle beveget av Blue Velvet og meget fornøyde med selve filmopplevelsen. Jeg sa hade til jentene og gikk ut i den mørke høstkvelden. Det hadde regnet mens filmen ble vist. Asfalten glinset av de skarpe gatelysene og neon. Jeg ville gå strekningen til Majorstuen for så å ta banen tilbake til Sogn Studentby derfra. Luften var kald og rå, og jeg kjente lukten av våt asfalt. Blue Velvet hadde gjort et mektig inntrykk på meg, og den lyse stemmen til Bobby Vinton kjørte i mitt hode.

Jeg begynte å rusle gatelangs i retning av Majorstuen. Og mens jeg ruslet der i byens kalde og mørke gater nynnet jeg låta for meg selv...

 

 

 

She wore blue velvet 
Bluer than velvet was the night
Softer than satin was the light 
From the stars

She wore blue velvet
Bluer than velvet were her eyes
Warmer than May, her tender sighs 
Love was ours

Ours, a love I held tightly
Feeling the rapture grow
Like a flame burning brightly
But when she left gone was the glow of

Blue velvet
But in my heart there'll always be
Precious and warm a memory through the years
And I still can see blue velvet through my tears

She wore blue velvet
But in my heart there'll always be 
Precious and warm a memory through the years
And I still can see blue velvet through my tears

- Lee Morris/Bernie Wayne

 

 

 

Nettsider:

 

LynchNet - The David Lynch Resource:

http://www.lynchnet.com

 

The Universe of David Lynch:

http://www.davidlynch.de

 

Blue Velvet (Filmsite Movie Review):

http://www.filmsite.org/blue.html