26. apr, 2015

Da jeg i tyveårene så "Reds" på Filmteatret, og hvordan jeg tenkte dengang...

 

"...I think we all believe in the same things, but with us it´s more or less our good intentions. And with Jack it´s a religion."

- Max Eastman, fra filmen"Reds"

 

 

 

 

I ungdommen var jeg radikal. Det er jeg fortsatt på mange måter, både i tenkemåte og levesett, men selvsagt har årene moderert meg og slipt endel skarpe kanter. Dengang da jeg var ungdom hadde jeg meget radikale synspunkter som lå godt til venstre for mainstream venstreorienterte synspunkter. Det ga seg utslag blant annet i musikken jeg lyttet til og filmene jeg så. I bygda var det en videokiosk der jeg og mine kamerater leide VHS-filmer. Mange av filmene som kiosken hadde var så der, men den hadde også noen som jeg syntes var bra. 

Da jeg gikk på videregående hadde jeg kontakt med en gruppe studenter som studerte på Blindern. Dette var på begynnelsen av 80-tallet. En periode da radikale strømninger stod sterkt i studentermiljøet på Blindern og andre universiteter samt høgskoler landet rundt. Det var noe i tida dengang. En stemning av trass og opprør blant ungdom mot det etablerte.

Studentene som jeg hadde kontakt med var meget radikale i sine oppfatninger, såpass at de kunne sies å være ytterliggående. De hadde lest sin Karl Marx "Kapitalen" grundig og tok boka på alvor. Jeg var ofte sammen med disse studentene og likte å lytte til dem når de diskuterte. Det var mange lange kvelder med heftige diskusjoner. For det meste lyttet jeg og stilte spørsmål, og de svarte. Teoriene til Karl Marx dominerte fullstendig hva som ble sagt og tenkt under disse diskusjonene. Alt ble forstått i lys av Marx for disse studentene, og eventuelle motforestillinger (når de en sjelden gang forekom) ble sablet ned.

Når jeg ser tilbake på den tida nå, så slår det meg hvor sterkt påvirket jeg ble av disse studentene. Påvirkningen var såpass at den grenset til intellektuell manipulasjon, selv om det ikke var studentenes intensjon. Og jeg så ikke helt selv i hvor stor grad mitt verdensbilde og min tenkning ble pårvirket av studentene. Det var en påvirkningen av nærmest religiøs art. Jeg var jo intellektuelt underlegen og derfor lett påvirkelig overfor det studentene mente og sa.

Men bildet må nyanseres.

Det var i første rekke mor og far som formet mitt verdensbilde og min tenkning under oppveksten, naturlig nok. Især ble jeg formet av far. Jeg diskuterte mye med far, og hans moderate tenkemåte fungerte som et viktig korrektiv for meg. Far leste svært mye, hadde store historiske kunnskaper og var velorientert innen intellektuelle strømninger. Diskusjonene jeg hadde med far ble avgjørende for at jeg kunne danne meg motforestillinger til det studentene mente og sa.

Så da jeg i begynnelsen av tyveårene gikk på Filmteatret for å se "Reds" var jeg mer enn mottakelig...

Dengang gikk far og jeg ofte på kino i helgene. Min noe eldre fetter var ved flere anledninger sammen med oss. Vi pleide å ta noen øl på kjellerrestauranten Casino (Casino er nå nedlagt) først på kvelden. Casino var dengang et fast tilholdssted for mange journalister, forfattere, kunstnere, musikere og teaterfolk. Casino var et spennende sted med et spennende miljø, syntes jeg dengang. Så jeg likte veldig godt å være på Casino og oppleve restaurantens atmosfære av åndsfrihet.

Mens vi satt der og drakk øl dreide samtalen mellom oss ofte om filmen vi skulle se. Kvelden vi skulle se "Reds" samtalte vi om arbeiderbevegelsens fremevkst, kapitalismen, sosialismens teorier og den russiske revolusjon, for å nevne noe. Samtalen skulle bli en viktig katalysator for hvordan jeg kom til å forstå "Reds", dengang som siden.

"Det er ikke slik at det finnes bare én teori om hva sosialisme er," sa far og tok seg en ny slurk øl. "Det finnes mange teorier og spekteret er vidt." Min fetter nikket: "Ja, og det typiske er at jo lengre ut på venstresiden man befinner seg, jo mer rendyrekt og ensporet blir man i tankegangen."

Jeg åpnet tobakkspakken og rullet en rullings, vinket til kelneren for å få en ny øl, strøk en fyrstikk og sa: "Sånt er ikke helt ufarlig. Ytterligående politiske oppfatninger er sammenligbart med ytterligående religiøsitet." Far tenkte seg om, så på meg med rolige øyne og sa: "Ja, og du var neste der i din ungdom. Du var meget radikal i dine oppfatniger, men heldigvis har du moderert deg en del nå."

Kelneren kom bort til oss og satte ølen som jeg hadde bestilt på bordet. Jeg gav ham en seddel og fikk vekslepengene tilbake. Så tok jeg en slurk av ølen, tørket bort skummet med håndbaken og sa: "Det forstod jeg ikke selv dengang? Jeg er nok radikal fremdeles, men ikke på samme måten som før. Jeg ser at det finnes flere perspektiver og ulike måter å tenke på." "Dén skåler vi for!" utbrøt min fetter og hevet glasset. Vi klinket våres glass sammen og skålte.

Min fetter fortsatte: "Det hører med til det å være ungdom å ha radikale oppfatninger. Ikke noe galt i det forsåvidt. Ungdomstida skal være ei tid for utforskning og eksperimentering. De aller fleste modnes og modereres i sin tenkemåte med alderen, men ikke alle." Jeg tenkte over det min fetter hadde sagt, og det slo meg at det lå en aldri så liten advarsel i hans ord. Min fetter smilte til meg: "Men du, Morten, er i begynnelsen av ditt voksne liv. Ta det med storm! Og ikke la oss desillusjonerte voksne få ta dine radikale idealer fra deg. Ikke helt iallfall. Verden trenger radikalitet, ellers visner og dør den."

Jeg flirte og kikket på min far (som også flirte). Og så skålte vi på nytt. Da vi hadde drukket ut ølen reiste vi oss og gikk ut på gata. Det var en lun høstkveld og trafikken i Stortingsgata var begynt å avta. Vi ruslet rolig de få metrene bort til Filmteatret. Da vi var kommet bort til kinoen kikket vi på de store filmplakatene som hang i montrene. Så gikk vi inn og innløste våres billetter.

Da vi gikk inn i den ærverdige og vakre kinosalen så jeg at den allerede var fullsatt. Vi ålte oss bort til våres plasser og satte oss. Mens jeg ventet på at filmen skulle begynne tenkte jeg på det min far og fetter hadde sagt, og jeg lovte meg selv å aldri gi helt slipp på min radikalitet. Så ble lysene i salen slukket og det røde fløyelsforhenget dratt langsomt til side.

Og filmen begynte...

Det var en makeløs filmopplevelse! Jeg ble bergtatt av det jeg så. Om den opprørske journalisten Jack Reed og hans radikale kunstnerkjæreste Louise Bryant, om dikteren Eugene O´Neill, om illegale aviser og bøker som ble beslaglagt av politiet, om kontroversielle kunstutstillinger, om liberale klubber, om Greenwich Village, om demonstrasjoner og arrestasjoner, om heftige diskusjoner og krangel, om hemmelige partimøter, om streikebrytri, om kjærlighet og elskov, om overvåkning, om fengsling, om harselase sjøreiser, om smugling, om lange togreiser, om første verdenskrig, om knuste drømmer og tapte illusjoner.

Og om den russiske revolusjon, som var bakteppet for alt jeg så...

Da filmen var over reiste vi oss og gikk ut på gata. Jeg var overveldet av filmen og følte behov for å diskutere den med min far og fetter. Men min fetter måtte hjem, så det ble ikke noe av akkurat da. Vi takket hverandre for en fin kveld, sa hade, og begynte deretter å rusle i hver vår retning. Far og jeg ruslet ned Karl Johan til Jernbanetorget, han med pipa, jeg med en rullings.

Og mens vi ruslet der spurte far: "Hva synes du så om filmen? Hva tenker du om den?" "Jeg tenker på min ungdomstid," svarte jeg...  

 

 

Nettsider:

 

"Reds" (AllMovie):

http://www.allmovie.com/movie/v40771

 

"Beatty´s "Reds" with Diane Keaton" (The New York Times review - 4. desember 1981):

http://www.nytimes.com/movie/review?res=9406E4DC103BF937A35751C1A967948260