27. apr, 2015

"Death in Venice" - ideell skjønnhet som en dødelig frister

 

 

"Solitude produces originality, bold and astonishing beauty, poetry. But solitude also produces perverseness, the disproportionate, the absurb, and the forbidden."

- Thomas Mann 

 

 

 

Det var på midten av 90-tallet at jeg så Death in Venice første gangen. Siden har jeg gjensett filmen flere ganger. Filmen gjorde et uutslettelig inntrykk på meg dengang, intenst vakker og dyp som den er. Især selve filmingen av Venezia kombinert med musikken til den østerrikske komponisten Gustav Mahler slo meg som en slegge. Jeg ble overveldet av filmens poetiske skjønnhet samt dens filosofiske dybde.

Death in Venice skulle innlede mitt bekjentskap til forfatteren Thomas Mann. Rett etter at jeg hadde sett filmen leste jeg romanen Dr. Faustus. Den står for meg som en av de sterkeste romaner jeg har lest, og jeg har reflektert en god del over romanens bærende tema siden. Ett par år etter at jeg hadde lest Dr. Faustus leste jeg langnovellen Døden i Venedig. Også den syntes jeg var en sterk leseopplevelse.

Da jeg så Death in Venice dengang på Cinemateket skulle filmen utløse tankeprosesser i meg om skjønnheten og døden. Jeg tenkte mye over hva skjønnhet ér som sådan, hvorfor og hvordan skjønnhet påvirker og besetter oss mennesker, samt hvorfor og hvordan ideell skjønnhet kan lede til ødeleggelse og død.

Jeg husker ikke hvilket år jeg så Death in Venice første gangen. Filmen ble vist på det gamle Cinemateket som dengang holdt til i Militærhospitalet ved Grev Wedels Plass. Det var en liten og trivelig kino som viste filmer av meget høy kulturell og kunstnerisk kvalitet og verdi. Jeg opplevde mange gode filmstunder der på 90-tallet, minneverdige stunder.

Siden jeg var gått grundig lei av de kommersielle underholdningsfilmene som de vanlige kinoene i Oslo viste (med noen hederlige unntak) var Cinemateket et kjærkomment alternativ, for meg som for en god del andre filminteresserte. Cinemateket viste filmer jeg likte å se, filmer av høy kvalitet som beveget mine følelser og satte igang tankeprosesser. Jeg ønsket ikke tanketom underholdning, men næring for bevisstheten og følelsene. Med Cinemateket fikk jeg dette i stort monn.

Da Death in Venice skulle vises leste jeg om filmen på forhånd i programkatalogen. Det var en bred artikkel som både omhandlet forfatteren Thomas Mann, regissøren Luchino Visconti, samt selve filmen. Siden jeg var medlem fikk jeg programkatalogen i posten, og jeg pleide å lese om filmene som Cinemateket skulle vise. Foruten at jeg leste om filmer i programkatalogen leste jeg også om ulike regissører, viktige skuespillere, filmperioder, filmsjangere, samt filmens historie. Det var både korte og lange artikler, avhengig av hva de dreide seg om. Felles for alle artiklene var at de var skrevet av erfarne fagfolk som enten jobbet i eller var tilknyttet filmbransjen. Det gjorde at programkatalogen alltid var givende og spennende å lese.

Da jeg leste artikkelen om Death in Venice bestemte jeg meg for at jeg ville se filmen. Artikkelen dreide seg blant annet om ideell skjønnhet og døden, som var filmens hovedtema. Og det satte meg på et spor. Inntil da hadde jeg ikke tenkt særlig mye over hva skjønnhet er som sådan. Ihvertfall hadde jeg ikke tenkt over hva ideell skjønnhet er. Ideell skjønnhet var et nytt og ukjent begrep for meg, så jeg var meget undrende og nysgjerrig. Videre hadde jeg ikke tidligere koblet skjønnhet til døden. For meg var det en ukjent tanke dengang at skjønnhet kan lede til død. Jeg syntes det var en fascinerende men samtidig underlig tanke. I dagene etter at jeg hadde lest artikkelen grublet jeg derfor endel over hvorfor og hvordan ideell skjønnhet kan lede til død.

Jeg ville lese mer, så jeg dro ned til Deichmanske hovedbibliotek for å se etter bøker som hadde skjønnhet og død som tema. I de velfylte hyllene på biblioteket fant jeg noen bøker som omhandlet skjønnhet og død hver for seg, men ikke de to temaene koblet sammen. Jeg satt på lesesalen og leste ett par dager. Foruten bøkene som jeg hadde funnet leste jeg også i oppslagsverk, blant annet Encyclopedia Britannica. Videre leste jeg om regissøren Luchino Visconti i et meget bra film-leksikon (jeg husker ikke tittelen på film-leksikonet), samt om forfatteren Thomas Mann.

Så kom endelig dagen da Death in Venice skulle vises på Cinemateket. Jeg syklet ned til byen (bodde dengang på Tåsen rett ved Ullevål Hageby) og var fremme i god tid før filmen skulle begynne. Fordi jeg hadde god tid ville jeg rusle litt i nærområdet ved Cinemateket. Jeg kikket på Gamle Logen, som jeg syntes var en vakker bygning. Og jeg reflekterte over at arkitektur formidler skjønnhet, slik kunst, musikk, diktning, teater og film også gjør det. Jeg beundret den flotte fasaden til Museet for Samtidskunst, der jeg hadde vært så mange ganger og betraktet kunst. En staselig og flott monumentalbygning der Norges Bank holdt til i sin tid.

Etter å ha ruslet rundt på og ved Bankplassen og i Empirekvartalet satte jeg meg på en av benkene ved vannfontenen på Grev Wedels Plass. Siden det var sensommer var det varmt i lufta, gressplenen rundt fontenen var nyklippet, de vakre rosebuskene duftet, og det flotte bladverket på de store trærne som omkranset plassen raslet svakt i den svale brisen. Hele området lå badet i en stille harmoni. Jeg nøt alle de harmoniske inntrykkene mens jeg satt der. Jeg syntes plassen var meget vakker, og det virket fremmed på meg at alt det vakre ved plassen kunne være relatert til død.

Da det var tid for at filmen skulle begynne ruslet jeg bort til Cinemateket. Jeg kjøpte billett, gikk inn i den lille kinosalen og fant så en god plass der jeg satte meg. Salen ble fylt av folk etterhvert og jeg noterte meg at den ble fullsatt før filmen skulle begynne. Det tok jeg som et klart tegn på at Death in Venice måtte være en severdig film.

Så ble forhenget trukket tilside, lysene dempet og filmen begynte...

Åpningsscenen viste en vakker dampbåt som seilte rolig inn mot Venezia - til musikk av Gustav Mahler. Jeg var rett og slett trollbundet der jeg satt, både av de stemnigsfulle bildene som rullet dovent over lerretet og av den intenst vakre musikken til Mahler. En stemning var blitt satt, en stemning av intens skjønnhet og harmoni. Og allerede da, under åpningsscenen, tenkte jeg at dette måtte være en uvanlig dyp og vakker film.

Jeg opplevde Death in Venice som en besettelse. Filmens poetiske styrke, filosofiske dybde, de vakre bildene av Venezia og musikken til Mahler overveldet meg. Det var som om filmen åpnet opp døren til et magisk landskap der kunst, musikk og skjønnhet var forenet. Og jeg opplevde at jeg fikk en bedre forståelse av hva kunst er som sådan. I en av scenene fører to av filmens karakterer en dyp samtale om hva kunst og skjønnhet ér og ikke ér mens musikk av Mahler spilles rolig på et piano.

Filmen gjorde meg glad, med scener som viste en mann leke med sin datter og kone i en grønn gresseng. Filmen gjorde meg nedstemt, med scener som viste et barn (samme datteren som nevnt ovenfor) bli begravet og foreldrenes dype sorg. Filmen gjorde meg fascinert, med scener som viste en voksen mann bli sterkt tiltrukket av en ung gutt. Og filmen gjorde meg dyster, med scener som viste kolera-epidemi herje i Venezia.

I alt opplevde jeg filmen som suggesjon, intenst vakker og dyp som jeg syntes at den var.

Da filmen var ferdig ble jeg sittende, full av inntrykk som jeg var. Jeg la merke til at flere av kinogjestene også ble sittende, antakelig like overveldet som det jeg var. Etter ett par minutter reiste jeg meg og gikk ut av kinolokalet. Da jeg kom ut hvilte et bløtt sensommerlys over gårdsplassen. Luften var blitt litt kjøligere, men ennå var den behagelig lun. Jeg gikk bort til sykkelen og låste opp låsen, satte meg på og tråkket så rolig ut i byens gater. 

I dagene som fulgte kunne jeg ikke la være med å tenke på Death in Venice. Filmen hadde gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg reflekterte mye over hvorfor og hvordan ideell skjønnhet kan lede til død for oss mennesker. Filmen hadde satt igang en tankeprosess i meg om hva skjønnhet ér. Jeg reflekterte over hvorfor skjønnhet virker besettende på oss mennesker. Og jeg prøvde å komme til bunns i det jeg reflekterte over, men det var selvsagt fånyttes, enormt som temaet er.

To år etter at jeg hadde sett Death in Venice kom jeg over langnovellen Døden i Venedig av Thomas Mann på Norlis Bokhandel i Universitetsgata. Jeg kjøpte boka og leste den. Døden i Venedig står for meg som en av de mest fascinernede noveller jeg noengang har lest, velskrevet og filosofisk som den er. Noen år etter at jeg leste Døden i Venedig kjøpte jeg Death in Venice på dvd. Jeg har sett filmen flere ganger nå, men ingen av de gangene jeg har sett filmen på dvd veier opp mot da jeg så den på Cinemateket.

Death in Venice ble den ultimate filmen om ideell skjønnhet for meg. Aldri siden har jeg sett noen film som skildrer like overbevisende hva skjønnhet gjør med oss mennesker. Og aldri siden har jeg sett noen film som like overbevisende skildrer ideell skjønnhet som en dødelig frister.

 

 

 

He loved the sea for deep-seated reasons: the hardworking artist's need for repose, the desire to take shelter from the demanding diversity of phenomena in the bosom of boundless simplicity, a propensity—proscribed and diametrically opposed to his mission in life and for that very reason seductive—a propensity for the unarticulated, the immoderate, the eternal, for nothingness. To repose in perfection is the desire of all those who strive for excellence, and is not nothingness a form of perfection?

- Thomas Mann, Death in Venice 

 

 

 

Nettsider:

 

Death in Venice (AllMovie):

http://www.allmovie.com/movie/death-in-venice-v12944

 

Death in Venice (The New York Times - review):

http://www.nytimes.com/movie/review?res=EE05E7DF173CE467BC4052DFB066838A669EDE