17. mai, 2015

"Blade Runner" - og fremtidens dysterhet virket plutselig fascinerende

 

 

"Have you ever retired a human by mistake?"

- Rachael (spilt av Sean Young)

 

 

 

 

"Hvilken film er det vi skal se?" spurte Roy. "Blade Runner med Harrison Ford og andre kjente skuespillere. Den er laget av Ridley Scott. Brutter´n så den på Saga da den gikk på kinoene for noen år siden. Han syntes at det var en snål film og likte den derfor ikke," svarte Tom. "Gunnar og Rune er i videosjappa nå og leier filmen. De kommer snart tilbake," fortsatte han.

Det var en sommerkveld der jeg og noen av mine kamerater var samlet for å se film sammen. Vi pleide å leie filmer i den lokale videosjappa i bygda. Jeg var nettopp ferdig med videregående. Sommeren hadde fått en bra start og jeg jobbet på Aass Bryggeri. Til høsten ventet militærtjeneste i Bodø. Fremtiden var åpen. Den var et uutforsket landskap som bare lå der og ventet på meg. Virket på en måte dyster, men jeg hadde ikke begrep om dystopi dengang. 

Døra ble åpnet. Gunner og Rune kom inn i stua med to store plastposer. "Hei, gutter! Her kommer vi med både film, peanøtter, potetgull og annet snacks," sa Gunnar. "Har dere en øl? Jeg dæver av tørst!" sa Rune. Roy åpnet ei flaske og rakte den til ham med et flir. "Mange takk!" sa Rune og tømte halve flasken i en lang slurk. "Fikk dere leid Blade Runner?" spurte Tom. "Jepp! Her er´n!" sa Gunner og tok videoen opp av den ene plastposen. "Skal bli kult å se filmen," sa Tom. Røy gikk bort til videospilleren og puttet VHS-kassetten inn i den. Vi slo oss ned i sofaen og stolene ved salongbordet. Posene med snackset var lagt på bordet. Ved siden av bordet stod ei kasse øl som vi hadde begynt å drikke av. Alt var lagt til rette for en bra filmkveld.

Roy tastet på fjernkontrollen og filmen begynte...

Jeg husker at jeg likte musikken til Vangelis. Videre likte jeg bildene. Men utover det ga ikke filmen meg noe særlig. Hvorfor vet jeg ikke. Uansett følte jeg at den ikke traff noe i meg. Den var lik mange andre Hollywood filmer som jeg så dengang. Filmer som var godt laget og med kjente skuespillere. Likevel traff de meg ikke noe særlig. Det gjorde iallfall ikke Blade Runner den kvelden.

Noen år senere flyttet jeg inn til Oslo for å begynne på Blindern. Jeg fikk hybel på Sogn Studentby og kom med i Studentersamfundet. Selv om jeg gikk på universitetet var fremtiden like åpen som da jeg var ferdig med vidergående. Den virket i tillegg dyster, akkurat som før. Og fremdeles hadde jeg ikke begrep om dystopi. Da jeg var med i Studentersamfundet stakk jeg ofte innom Chateau Neuf på ettermiddagene og kveldene, enten for å gjøre ting, eller bare for å treffe folk. En kveld kom jeg i prat med to stykker om film. De tok begge idéhistorie. Selv tok jeg statsvitenskap. Vi satt på kontoret og drakk kaffe.

"Hva tenker dere om Star Wars?" spurte jeg de. "De er godt laget. Konseptet som filmene bygger på er tatt fra klassiske middelalderromaner," svarte Lisbeth. "Javel? Hvordan er konseptet tatt fra middelalderromaner?" spurte jeg. "De gode mot de onde, magiske krefter, et hemmelig budskap, prinsessen som er fange på slottet til den onde kongen, ridderen som skal befri henne, trollmannen og læregutten. Hele pakka!" svarte hun og tok en slurk av kaffen. "Jøss! Jeg har ikke tenkt om Star Wars på den måten før? Altså å koble filmene til fortellinger fra middelalderen," utbrøt jeg forbauset. "De færreste gjør det," svarte Henrik. "Mange science fiction filmer som synes å være banale behøver egentlig ikke å være det. De kan tvert om være dype og komplekse. 2001 - En romodyssé av Stanley Kubrick er et godt eksempel på en dyp og kompleks science fiction film som mange ikke forstår eller får noe ut av, men så er den filmen også noe helt for seg selv."

"Hvis dere skulle nevne en annen science fiction film som er dyp og kompleks, hvilken ville dere nevnt?" spurte jeg. "Blade Runner," svarte Lisbeth. Henrik nikket. Jeg hadde en sukkerbit i kaffen, rørte litt med teskjeen, og spurte så: "Hvorfor akkurat Blade Runner? Jeg så filmen for noen år siden, men den ga meg ikke noe særlig da? Jeg syntes den virket som en standard Hollywood science fiction film der effektene, som åpnebart var ment å skulle være kule, utgjorde det meste?" "Da filmen kom på kinoene på begynnelsen av 80-tallet ble den slaktet av kritikerne. Nå har filmen fått kultstatus," forklarte Henrik. "Javel? Og at den har fått kultstatus innebærer hva da?" spurte jeg.

"Vet du hva begrepet avantgarde betyr?" spurte Lisbeth meg. "Kun vagt. Jeg har ingen klar forståelse av begrepet," svarte jeg. "Avantgarde betyr å være være i forkant. Innen film, teater, litteratur, musikk og billedkunst brukes begrepet om det som er banebrytende nytt," forklarte hun. "Så du mener at Blade Runner var banebrytende ny da den kom på kinoene?" spurte jeg. "Ja, filmen var såpass banebrytende at mange misforstod den. Selv erfarne filmkritikere gjorde det," svarte hun. "Interessant det dere forteller. Jeg får lyst til å se filmen på nytt," sa jeg. "Det bør du absolutt gjøre. Du vil antakelig få mer ut av filmen nå enn da du så den første gangen," sa Lisbeth. "Et tips er at du leser litt om filmen før du ser den på nytt. Da er du bedre forberedt når du ser den." "Takk for tipset! Det vil jeg gjøre," sa jeg.

Ett par måneder senere satt jeg på en café i byen og bladde i programkatalogen til Cinemateket. Jeg så at Blade Runner stod på programmet. Nysgjerrig bladde jeg i katalogen. Ville se om den hadde en artikkel med omtale av filmen. Det hadde den. Jeg leste artikkelen og fikk en aha-opplevelse. Artikkelen bekreftet det Lisbeth og Henrik hadde sagt om avantgarde. Videre beskrev artikkelen filmen som dystopi og sammenlignet den med romanene 1984 av George Orwell og Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley. Videre beskrev artikkelen filmen som moderne film noir. "Så Blade Runner er altså en dystopi? I tillegg til moderne film noir? At jeg ikke har tenkt på det før? Det er jo opplagt!" tenkte jeg for meg selv da jeg hadde lest artikkelen ferdig. Jeg kikket på programmet i katalogen på nytt og så at filmen skulle vises allerede neste uke. Fornøyd la jeg katalogen i lærveska og gikk ut på gata. Jeg hadde bestemt meg for å se Blade Runner på nytt og gledet meg.

Da kvelden endelig kom dro jeg tidlig ned til byen. Jeg ville være ute i god tid for å få billett. I og med at filmen hadde kultstatus regnet jeg med at mange ville se den. Og det fikk jeg rett i. Da jeg kom til Cinemateket hadde allerede endel folk innfunnet seg, og flere kom mens jeg stod i billettkøen. Etter at jeg hadde fått billetten ventet jeg utålmodig på at vi skulle få slippe inn i kinosalen. Døren til salen ble omsider åpnet. Jeg gikk inn og fant meg en god plass.

De tunge forhengene foran lerretet ble trukket til side og filmen begynte...

Helt fra begynnelsen av fulgte jeg nøye med. Jeg ville ha fullt utbytte av filmen denne gangen. Ønsket ikke å gå glipp av hverken tema eller innhold, slik jeg gjorde første gangen jeg så filmen. Bildene rullet over lerretet og det tok ikke lang tid før filmen dro meg inn i sitt univers. Jeg ble regelrett bergtatt der jeg satt. Musikken til Vangelis var slik jeg husket den, bare enda mer vakker og bevegende. Den var skreddersydd til filmen og forsterket dens stemning. Bildene trollbandt meg. Og denne gangen ble jeg grepet av filmens innhold og fortelling. Fordi jeg hadde lest om filmen i forkant ble filmopplevelsen intens. Filmens plot, bildene, dialogene, kameraføringen, bruken av lys og mørke, lyden, effektene, kostymene, musikken samt kulissene. Alt dannet et totalinntrykk som virket overveldende på meg. Jeg levde meg inn i filmen rett og slett, både intellektuelt og følelsesmessig. Intellektuelt sett forstod jeg filmen som filosofisk. Følelsesmessig sett opplevde jeg den som poetisk dyp og vakker.

Da filmen var slutt ville jeg se mer, og mens jeg gikk på hjemveien kjørte bildene og musikken rundt i mitt hode. I dagene som fulgte tenkte jeg på lite annet enn Blade Runner. Jeg sjekket programmet til Cinemateket. Filmen skulle vises på nytt ett par uker senere. Jeg bestemte meg for å se den også da, og det gjorde jeg.

Årene gikk og jeg skaffet meg etterhvert en dvd-spiller. I dag har jeg en dvd-samling på omlag 500 filmer. De aller fleste er typiske Cinematek filmer. Blant de er selvsagt Blade Runner som jeg har sett noen ganger hjemme i min stue. Jeg har likt å se filmen hjemme hos meg selv, men den gjør seg definitivt best på kino. Derom ingen tvil. Bildene er komponert så vakkert og nyansert at man må se de på stort lerret for å få fullt utbytte. En TV skjerm er ikke i nærheten engang.

Jeg har ennå glede av å se Blade Runner. Og fremtiden? Den virker kanskje mer dyster enn noen gang. Dyster på en fascinerende måte, slik Blade Runner fremstiller den. Men nå har jeg iallfall begrep om dystopi, så jeg vet godt hva det er. Og det er da noe.

 

 

 

One more kiss, dear
One more sigh
Only this, dear
It's goodbye
For our love is such pain
And such pleasure
And I'll treasure till I die
So for now, dear
Aurevoir, madame

But I'm how-d'ye, not farewell
For in time we may have a love's glory
Our love story to tell

Just as every autumn
Leaves fall from the tree
Tumble to the ground and die
So in the springtime
Like sweet memories
They will return as will I

Like the sun, dear
Upon high
We'll return, dear
To the sky
And we'll banish the pain and the sorrow
Until tomorrow goodbye
one more kiss, dear
One more sigh
Only this, dear
Is goodbye
For our love is such passion
And such pleasure
And I'll treasure till I die

Like the sun, dear
Upon high
We'll return, dear
To the sky
And we'll banish the pain and the sorrow
Until tomorrow goodbye

- Skellern/Vangelis

 

 

 

Nettsider:

 

"Blade Runner - 30th anniversary" (Warner Bros.):

http://bladerunnerthemovie.warnerbros.com

 

Blade Runner (Filmsite Movie Review):

http://www.filmsite.org/blad.html