26. okt, 2015

"Der Himmel über Berlin" - en eksistensiell og dypt poetisk film

 

"When the child was a child, it was the time of these questions: why am I me, and why not you? Why am I here, and why not there? When did time begin, and were does space end?"

- Damiel, Der Himmel über Berlin

 

 

Film som poesi, poesi i film og poetisk film visste jeg ikke hva var før jeg begynte å vanke på Cinemateket, ei heller film som kunst.

Da jeg hadde flyttet inn til Oslo i 1989 begynte jeg å gå regelmessig på Cinemateket og se filmer der. Det skulle åpne nye dører for meg til det å oppleve og forstå film. Cinemateket viste filmer som Oslos ordinære og mer kommersielle kinoer ikke viste. Jeg ville sette meg inn i filmens verden og leste programkatalogen til Cinemateket grundig hver gang den kom i posten. Programkatalogen var spekket med lange og korte artikler om film, og ved å lese den oppdaget jeg filmens verden. Selvsagt hadde jeg sett film i min barndom og opp igjennom ungdomstida, men jeg hadde ikke dannet meg noen begreper om film samt at mine filmkunnskaper var meget begrenset. Dette skulle endre seg i og med mitt medlemsskap i Cinemateket.

Poetisk film var ukjent for meg inntil jeg begynte å vanke på Cinemateket og jeg ble sterkt interessert når jeg leste om det i programkatalogen. Interessert som jeg var blitt ville jeg finne mer ut om poetisk film, så jeg dro til biblioteket for å finne bøker om film. Jeg lette i hyllene på Deichmanske Hovedbibliotek og fant flere bøker om film der. Flere kvelder satt jeg på lesesalen og leste om sjangere og perioder, om regissører og skuespillere, samt om poetisk film. Videre leste jeg om hva poesi er for bedre å kunne forstå poetisk film. Min interesse var altså vekket og jeg begynte å se etter poetiske filmer i programmet til Cinemateket. Jeg dro ofte på filmklubben og så flere poetiske filmer som beveget meg. Det var som om jeg entret en ny verden jeg ikke visste om fra før, og jeg opplevde det som fint.

En av filmene jeg så var Der Himmel über Berlin av kultregissøren Wim Wenders.

Det var på begynnelsen av 90-tallet at jeg så Der Himmel über Berlin første gangen, på den tida da så mye var i emning. Berlinmuren hadde falt og Europas fremtid virket åpen, noe som gjorde at filmen traff en nerve i meg. Jeg husker ennå kvelden da jeg syklet ned til byen for å se filmen på Cinemateket. Det var tidlig sommer og semesteret på Blindern var over. Jeg sykleet med store forventninger om denne filmen som jeg hadde lest om både i Cinematekets programkatalog samt en bred artikkel i daværende Arbeiderbladet (nåværende Dagsavisen).

Og jeg ble ikke skuffet. Filmen ble en sterk opplevelse og den satte varige spor i meg...

Der Himmel über Berlin var en av de første filmene jeg så som ga meg en poetisk følelse. På den tiden hadde jeg fattet interesse for poesi og begynt å lese lyrikk. Og jeg opplevde filmen som et eneste langt dikt. Det er vanskelig å beskrive hva poetisk følelse ér, slik det er vanskelig å beskrive følelser generelt. Poetisk følelse er noe man opplever i sitt indre, i sjelens dyp, om man er mottakelig. 

Filmens bærende tema er to engler som kommer ned til Berlin. De er usynlige for alle unntatt barn. Englene vandrer fritt rundt i byen og betrakter dens pulserende liv, kan høre hva folk tenker og kjenne hva de føler. Filmens monologer og dialoger er sterkt poetisk ladet, og bildene (filmen er for de meste i sort/hvitt med noen få korte scener i farger) intenst stemningsfulle og vakre. At filmen er i sort/hvitt forsterker dens poetiske grunntone og gjør den mer intens som kunstfilm.

Der Himmel über Berlin tar opp eksistensielle spørsmål som liv og død, meningen med tilværelsen, hvor alle ting kommer fra og ender, hva kunnskap og erkjennelse er, hva sannhet og kjærlighet er. Sånn sett er det også en filosofisk film i og med at den skildrer og omhandler svære spørsmål filosofer og tenkere innen åndshistorien har vært opptatte av.

Den ene av de to englene føler seg mistilpassset med sin perfekte eksistens som åndsvesen og velger mot slutten av filmen å bli sårbar og dødelig. Han gjør dette fordi han vil føle sorg og smerte, føle varme og kulde, føle sult og tørst, drikke svart kaffe og røke sigarettter, blø når han blir såret av en gjenstand, oppleve ensomhet, kjenne begjær og vellyst, oppleve en kvinnes hengivenhet og elskov.

Sett mot en slik bakgrunn er filmen en hyllest til vår feilbarlighet og svakhet som mennesker, som den også er en hyllest til vår lengsel etter kjærlighet og mening. Videre er det en film som hyller barnet i oss. Der Himmel über Berlin er - i mine øyne - en hyllest til mennesket i all sin sårbarhet. Og det er dette som gjør filmen så sterk og vakker, dypt bevegende og meningsfull.

Jeg har sett en del filmer med menneskets sårbarhet som bærende tema, de fleste av dem gode. Jeg liker å se slike filmer da jeg finner at de er troverdige. Som mennesker er vi sårbare og har svakheter, noe som ikke kan fornektes. Noe av styrken til Der Himmel über Berlin er at filmen viser vår sårbarhet uten å bli sentimental eller klisjépreget, men viser det på en troverdig og ektefølt måte.

Noen år etter at jeg hadde sett Der Himmel über Berlin denne sommerkvelden på Cinemateket kjøpte jeg filmen på dvd.  Jeg har nå sett filmen flere ganger og blir ikke lei den. Den er som en symfoni av Beethoven, man oppdager stadig noe nytt, en fløytesolo her, en klarinett der. Filmen er da i mine øyne stor kunst, i den forstand at den er uslitelig og kan oppleves om og om igjen. Det er en poetisk og filosofisk film som dveler ved eksistensielle spørsmål mennesket alltid har strevd med.

Jeg gjenså Der Himmel über Berlin for en uke siden på Cinemateket og opplevde på ny å bli beveget av filmens styrke og skjønnhet. Selv om jeg hadde sett filmen flere ganger ville jeg oppleve den om igjen på Cinemateket. Og jeg ble ikke skuffet, slik jeg heller ikke ble skuffet første gangen jeg så den.

Noen filmer bare ér slik. De er vanskelige å definere eller beskrive utfyllende nettopp fordi de er kunst. Noe av kunstens egenart er at den vanskelig lar seg definere eller analysere, den må oppleves og føles. Kunst er noe som taler til vår sjel - der både bevisstheten og følelsene er - og beveger vårt indre. Noen filmer er altså slik, og blant de jeg har sett er Der Himmel über Berlin en av de sterkeste og vakreste.

Jeg vet at jeg kommer til å se filmen igjen, og gleder meg til det.

 

 

 

Ah wanna tell ya 'bout a girl
You know, she lives in room 29
Why... Why... that's the one right up top a mine
Ah start to cry, Ah start to cry

O Ah hear her walkin'
Walkin' barefoot cross the floor-boards
All thru this lonesome night
Ah hear her crying too.
Hot-tears come splashin on down
Leaking thru the cracks,
Down upon my face, Ah catch'em in my mouth!
Ah catch'em in my mouth!
Ah catch'em in my mouth!
Walk'n'cry Walk'n'cry-y!!!

From her to eternity!
From her to eternity!
From her to eternity!

Ah read her diary on her sheets
Scrutinizin' every lil bit of dirt
Tore out a page'n'stufft it inside my shirt
Fled outa the window,
And shinning it down the vine
Outa her night-mare, and back into mine
Mine! O Mine!

From her to eternity!
From her to eternity!
From her to eternity!
Cry! Cry! CRY!

She's wearing them bloo-stockens, ah bet!
and standin' like this with my ear to the ceiling
Listen, Ah know it must sound absurd
but Ah can hear the most melancholy sound
Ah ever heard!
Walk'n'cry! Kneel'n'cry-y!

From her to eternity!
From her to eternity!

O tell me why? O tell me why?
Oh Why? Why? Why?
O tell me why and don't tell me a lie!
Why the ceiling still shakes? Shakes! Shakes! Shakes!
Why the fixtures turn to serpents and snakes?

This desire to possess her is a wound
and its naggin at me like a shrew
but, Ah know, that to possess her
Is, therefore, not to desire her.

O o o then ya know, that lil girl would just have to go!
Go! Go-o-o! From her to eternity!

From her to eternity

- Nick Cave 

 

 

 

Nettside:

 

Der Himmel über Berlin (Allmovie):

http://www.allmovie.com/movie/wings-of-desire-v54797