Jimi "The Legend" Hendrix

James Marshall "Jimi" Hendrix (født Johnny Allen Hendrix; 27. november 1942 - 18. september 1970). Amerikansk gitarist, sanger og låtskriver. Han var også en eminent lyriker. Utga tre studioalbum og ett livealbum under sin korte karriere (samtlige album har oppnådd kultstatus). Regnes innen musikkbransjen og av de aller fleste kritikere som kanskje den mest innflytelsesrike gitaristen innen bluesens og rockens historie. Ble et idol allerede i sin levetid, og dyrkes fremdeles idag som den beste gitaristen noensinne av en enorm tilhengerskare verden over. Hans posisjon som original og nyskapende gitarist er udiskutabel. På Woodstock-festivalen i 1969 fremførte han "Star Spangled Banner" i en rå og hard gitarversjon - fremføringen har gått over i historien som ett av rockens største og viktigste øyeblikk. Hans harde versjon av rockeklassikeren "Hey Joe" har fått en opphøyd status som svært få andre låter matcher.

 

 

 

"Excuse me while I kiss the sky."

 

- Jimi Hendrix

 

 

"Hei! Kutt ut dette sølet og sett på noe bra musikk!" utbrøt en av gutta mens han åpnet en ny øl. "Ok! Jeg setter på ei ny skive," sa verten og gikk bort til anlegget. Ut fra anlegget strømmet råe og harde gitarriff og soloer. Det hørtes ut som om gitaren var en forlenget del av artistens sjel. Aldri før hadde jeg hørt noe lignende! Jeg snudde meg mot han som satt ved siden av meg i sofaen og spurte hvilken skive som var satt på anlegget. "Skiva som er satt på er "Are You Experienced" med Jimi Hendrix," svart han. "Solide saker! Ikke til å kimse av!" la han til og gliste. "Låter meget bra!" svarte jeg og tok en ny slurk av ølen. "Jeg liker måten han bruker gitaren på. Har ikke hørt noe lignende før?" "Hendrix er en av de største, kanskje den aller største," svarte han mens han tørket bort ølskummet på leppene med håndbaken.

Det var på en hjemme-alene-fest i ungdomstida. Vi var en gjeng gutter og jenter som festa sammen den lørdagskvelden. Da festen begynte styrte jentene musikken. Siden de ville danse hadde de satt på dansemusikk, noe flere av oss gutta ikke likte. Vi ville istedet ha rå rock n´ roll. Da verten satte Hendrix på anlegget løftet stemningen blant oss gutta seg flere hakk, mens jentene derimot trakk seg inn på kjøkkenet.

Dette var mitt første møte med Hendrix, og det skulle sette varige spor i meg. Men det skulle likevel ta noen år før jeg fikk et forhold til ham. Jeg var med på endel fester dengang, og min smak og horisont innen musikk ble påvirket og utvidet av det.

Noen måneder etter den ovennevnte festen hørte jeg Hendrix på radio. Jeg var alene hjemme og hørte på et program som handlet om ham. Det var helt tilfeldig at jeg hadde skrudd på radioen da. Jeg satt på mitt gutterom med en kanne te og hadde ingen planer for kvelden. Da jeg skrudde på radioen hørte jeg programlederen si at de skulle spille ei låt med Jimi Hendrix. Jeg spisset ører og var spent. Låta som ble spilt var "Hey Joe". Jeg skrudde opp lyden på radioen og lytta intenst. "Hey Joe" traff meg som en slegge. Det var som hele rommet bølget av bluesrock, og jeg fløt på bølgen. Da låta var ferdigspilt var jeg sugen på å høre mer, men til min ergrelse sa programledederen takk for nå og på gjenhør.

Tross de to opplevelsene som jeg hadde, både på festen og da jeg lytta på radio, var det først etter at jeg hadde flytta inn til Oslo at mitt forhold til Hendrix ble etablert. Det var på den tida da jeg vanka i et miljø med kunstnerspirer. Vi var ofte hos hverandre midt i uka, prata, drakk kaffe og te (noen ganger øl og vin), og lytta selvsagt til musikk. Flere kvelder var Hendrix satt på anlegget, og det ble til at jeg prata med de andre om ham. En av kunstnerspirene var svoren fan av Hendrix og hadde store kunnskaper om ham. Jeg stilte ham mange spørsmål om Hendrix og han fortalte villig vekk. På den måten fikk jeg elementær kunnskap om Hendrix, noe som forsterket min interesse for ham.

I helgene var vi alltid på klubben Blue Monk. Blue Monk hadde lave priser i baren, som regel spilte bra band der, klientellet var rufsa folk (helt etter vår smak), og vi slapp gratis inn (vi ble etterhvert kjent med innehaveren). På Blue Monk ble Hendrix ofte spilt mens bandene hadde pause. Hendrix passet bra til den generelle atmosfæren på Blue Monk, brun og sliten som denne klubben var. Låter som "Voodoo Child", "Spanish Castle Magic", "Purple Haze", "Freedom", "All Along The Watchtower", "Lover Man", "Hey Joe", "Hear My Train A Comin" og "Red House" fløt ut av de svære høytalerne som hang på veggen i klubben (iallfall liker jeg å tro at det var disse låtene, men det er underordnet).

Når jeg var der på klubben og Hendrix ble spilt føltes det som en forløsning inne i meg. Det var som om den suggerende musikken, klubbens atmosfære, den dempede belysningen, de frynsete folka, alle de fine jentene, den tunge tobakksrøyken som hang i lokalet (det var lov å røyke inne dengang) og det skummende ølet, utgjorde en enhet. Det var intenst som bare faen, og jeg følte alle vibbene. Alle mine sanser åpnet seg og jeg levde veldig der og da. Og det som gjorde utslaget for meg var den rå musikken til Hendrix. Det var ei sabla bra tid, og når jeg skriver dette nå kommer mange gode minner frem.

Både det å tilhøre dette miljøet med kunstnerspirer, samt det å vanke på Blue Monk, var sterkt stimulerende for meg. Det var en veldig rik periode - før rusen tok overhånd i miljøet. Jeg husker mange gode samtaler med kunstnerspirene. Vi satt ofte til langt på natt og prata, blant annet om blues, bluesrock og Hendrix. Disse samtalene skulle utvide min horisont innen kunst, litteratur og musikk i betydelig grad.

Jeg skaffet meg mine første album med Hendrix på den tida og har hatt stor glede av de siden. Etterhvert ble samlingen med Hendrix-album utvidet, og nå har jeg omlag 15 album med ham. Da jeg meldte meg inn i Oslo Bluesklubb og begynte å vanka på Buckleys Bluesbar fikk jeg nye input om Hendrix. Jeg gikk på mange konserter og ofte ble Hendrix spilt, enten som pausemusikk eller at bandene dro igang låter med ham.

I dag er det blitt slik at Hendrix er den jeg setter høyest. Jeg spiller ofte mine Hendrix-album på anlegget og har ennå ikke gått lei. Hendrix har et meget bredt repertoar og spekter, alt fra det mest skitne og blodige til det mest ømme. Uansett hvilken sinnsstemning jeg er i finner jeg alltid noe bra i Hendrix, som enten forsterker en allerede god stemning, eller snur en dårlig stemning til en god.

Det unike med Hendrix er at hans gitarspill er ektefølt, iallfall slik jeg opplever hans musikk. Hans eminente måte å spille på, ved siden av det å beherske alle teknikker, uttrykker dype følelser av både ekstase og melankoli. Han ikke bare spiller blues, han føler blues. Og det er essensen i blues; at den må føles. Det er ikke mange artister som får til noe slikt, om enn hvor gode de er rent teknisk sett. En bluesartist kan utmerket godt beherske alle teknikker, men hvis det ikke er ektefølt faller det igjennom.

En bluesartist som evner å uttrykke dype følelser ved sin måte å spille på er troverdig. Det finnes flere slike artister, og blant de er Hendrix den største. Blues er en krevende sjanger ikke alle artister behersker. En bluesartist må ha vært langt nede for å kunne uttrykke sorg og fortvilelse - ved måten vedkommende spiller på. Hendrix beherket sjangeren til fulle og utvidet den. Han bidro i høy grad til å videreutvikle blues ved å gjøre den blodig og skitten. Og det gjør ham til..............The Legend.

 

 

 

Nettside:

 

Jimi Hendrix (offisiell nettside):

http://www.jimihendrix.com