Nattens blues...

"The Starry Night" (1889) - maleri utført av den nederlandske kunstneren Vincent van Gogh. Maleriets motiv viser stjerner som lyser kraftig opp på en mørk blå himmel over en sovende by. Mange kunstnere, musikere og diktere arbeider om natten. Grunnen er at nattens ro gir mulighet for inspirasjon, konsentrasjon og kontemplasjon. Den russiske dikteren Fjodor Dostojevskij brukte nettene til å kontemplere, lese og skrive mens han drakk mengder med sterk sort te og røkte tobakk. Mange andre har gjort eller gjør som ham. Stjernene står for mange som symbol på inspirasjon, derav har natten fått en dypere dimensjon ved seg. Videre står månen som symbol på intens kjærlighet og elskov, noe som kommer til uttrykk i kunst, musikk og diktning. Ett av de mest kjente musikkstykkene som skildrer natten som magisk er "Barcarolle" (Belle nuit, ö nuit d´amour) av komponisten Jacques Offenbach. Barcarolle var opprinnelig folkeviser som ble sunget av rormennene på gondolene i Venezia. Rormennene synger ennå i dag - især for unge par - mens de ror.

 

 

 

"Night is certainly more novel and less profane than day."

 

- Henry David Thoreau

 

 

Det er natt. Ute er det helt stille og mørkt. Jeg kikker ut av stuevinduet, kikker ut i den kalde mørke natten. De store stolpelyktene kaster sitt sterke gule lys, og jeg ser den hvite snøen som ligger på hustakene og på bakken her jeg bor. Ingen biler kjører på veien som ligger rett bakenfor grusbanen der ungdommen i borettslaget spiller fotball. Det er stille på grusbanen nå. Det er også stille på plassen ved den store garasjen der barna spiller ballspill og leker. Og ingen voksne som står og prater på plassen foran og rekkehusene og blokken her.

Byens lys blinker i det fjerne. Himmelen er sort med et lett hvitt skylag. Jeg kan såvidt skimte stjerner gjennom det lette skylaget. Jeg ser lysene på et fly som glir langsomt gjennom luften. Flyet har hvite, røde og grønne lys tent. Det er på vei inn mot Gardermoen der det skal lande. Jeg kan ikke høre flyets motorer der det glir langsomt. Jeg kan kun se lysene på flyet, selve flykroppen er skjult i mørket. Og mens jeg ser på disse lysene tenker jeg på menneskene som sitter på flyet. Mennesker som jeg aldri vil møte, som jeg aldri vil bli kjent med, men som jeg deler dette øyeblikket med.

Inne i min leilighet er den dempede lyden av Nina Simone som spilles på stereoanlegget det eneste som høres. Hennes lune og litt ru stemme fyller stua, som den også fyller min sjel. Låta Feeling Good spilles. Og jeg lytter stille til låta, lar den bevege mitt indre. Ninas lune stemme stiger mot slutten av låta, og hennes sang fyller mitt indre med gode vibber. Og jeg kjenner at jeg har gode følelser inne i meg, akkurat slik Nina synger om i låta.

Jeg går bort til salongbordet og finner metallboksen med pipetobakk der. Jeg plukker opp metallboksen, kjenner det kalde og glatte metallet mellom fingrene, og går så bort til bokhylla ved den ene veggen der pipestativet står. I pipestativet står tolv av mine piper plassert på rad. Jeg tar ned ei av pipene. Det er en Peterson of Dublin. Modellen er Fathers Day. Jeg kjøpte denne pipa for noen år siden i en tobakkssjappe i Paris. Det er ei vakker pipe. Håndlaget av pipemakeren. Overflaten på pipa skinner av voksen som jeg har polert den med. Munnstykket har fått en falmet lysebrun farge etter bruken.

Jeg fører pipa opp mot nesen og lukter på kammeret der tobakken stappes. Det lukter godt innrøkt pipe, edelt treverk og tobakk. I tillegg kjenner jeg en svak lukt av whisky. Jeg pleier å rense mine piper innvendig med whisky, og etter mange nok ganger med rensing setter en svak lukt av whisky seg i pipa. Jeg åpner lokket på metallboksen med pipetobakken og begynner å stappe pipa. Tobakken er søtlig Virgina, mild Burley og sort Cavendish tilsatt mørk rom og litt sjokolade. Det er en meget god pipetobakk. Jeg plukker opp litt av den lett fuktige tobakken og fyller kammeret lagvis, presser tobakken varsomt ned med fingeren, stryker så en fyrstikk og fyrer opp. Jeg tar noen dype drag og blåser den kremete røken langsomt ut igjen. Tobakken reiser seg litt, jeg presser den varsomt ned med pipestopperen og tar nye dype drag.

Albumet med Nina Simone har spilt ferdig. Jeg finner et album med Tom Waits i cd-hylla og setter det på anlegget. Musikken strømmer rolig ut i stua. Jeg lytter til musikken mens jeg patter på pipa. Og jeg tenker mens jeg lytter til musikken. Jeg tenker på min barndom og oppvekst, på mennesker jeg har møtt og venner jeg har hatt, på ting jeg har opplevd og steder jeg har vært. Mitt sinn er våkent og mine følelser harmoniske. Og det kjennes godt. Den lett søtlige duften av pipetobakk brer seg i stua. Det dufter av god tobakk, krydder, tørket frukt, samt litt whisky og sjokolade.

Jeg går bort til bokhylla og finner en diktsamling. Åpner boka og blar i den, ser etter dikt som jeg vil lese. Etter å ha bladd litt finner jeg ett par dikt og leser de. Mens jeg leser er det som om diktene kommer stille til meg og hvisker. Diktene fyller mitt sinn og mine følelser, og de tar min hånd og hvisker vennlig til meg: "Kom, venn!" Og jeg opplever at en dør inn til et vakkert poetisk landskap åpner seg for meg. Jeg går inn i landskapet og blir der en stund, lar landskapet stimulere min fantasi. Jeg dveler ved denne opplevelsen, leser ett par dikt til og lukker så boka.

Det er en var og fin stemning i stua der poesien jeg har lest og musikken som spiller dempet utfyller hverandre. Stemningen forsterkes av det dempede lyset fra parafinlampen og stearinlysene som er tent. Det er ikke tent andre lys enn parafinlampen og sterarinlysene slik at stua ligger i et bløtt gul lys. Det bløte gule lyset gir en behagelig lun stemning som nærmest er til å ta og føle på, og den gode duften av pipetobakken som henger i rommet forsterker stemningen.

Jeg tar ett par dype drag av pipa og betrakter maleriet av Picasso som henger på veggen over pipestativet. Det er et vakkert maleri med fine linjer og varme farger. Jeg liker dette maleriet veldig godt. Motivet viser en kvinne og en mann med hvert sitt vinglass. De har begge hatter på seg, og kledd slik at jeg tenker de må være kunstnere eller bohemer. Jeg forestiller meg at de er i en vinbar. En sliten og brun vinbar der bare kunstnere og bohemer vanker. De prater ikke sammen, heller ikke ser de på hverandre. Men det er som om de er sammen og deler stunden likevel. I bakgrunnen sitter en mann og spiller på en gitar. Han er malt i mørke farger. Og jeg tenker at han sitter i et mørkt hjørne i vinbaren.

Det er som om stemningen i maleriet bølger ut fra det. En stemning av vennlighet og imøtekommenhet som bølger mot meg. Jeg forestiller meg vinbaren. Det er som om jeg er der og kjenner lukten av søt vin og tobakksrøk, av gammelt treverk og lampeolje. av damers parfyme og billig etterbarberingsvann, hører dempet gitarmusikk og vemodig sang. Og jeg liker å være der i vinbaren. Det er som om maleriet innbyr meg til å entre en verden der kunstnere og bohemer er, der kjærlighet og latter er. der sang og elskov er, der lengsel og begjær er. En verden med uforfalskede mennesker som lever uforfalskede liv, slik kunstnere og bohemer lever sine liv. En verden fylt av alt det som er menneskelig, alt som gjør oss til mennesker, fritt for enhver form for kunstig fasade eller staffasje, men ekte helt inn til det innerste i tilværelsen. Jeg forestiller meg alt dette mens jeg betakter maleriet. Det er en nærmest psykedelisk opplevelse maleriet gir meg. Og jeg merker at opplevelsen beveger mitt indre, noe bare stor kunst gjør.

Jeg går bort til salongbordet, banker den fete asken i pipa ut i det tunge askebegeret i hvit marmor, legger så pipa fra meg i askebegeret. Det er fortsatt stille natt. Den er ikke slutt ennå. Lyset i parafinlampen blafrer svakt. Jeg slukker lampen og sjekker om den er gått tom for lampeolje. Etter å ha sjekket lampen går jeg inn i den lille boden ved siden av soverommet og finner flasken med lampeolje. Jeg går ut i stua igjen og heller olje på parafinlampen. Den glatte og blanke oljen skinner svakt i lyset fra stearinlysene. Jeg fyller lampen til den er nesten full, stryker en fyrstikk og tenner veken, setter så det tynne glassrøret og den hvite glasskuppelen på lampen igjen. På ny gir parafinlampen et rolig og bløtt gult lys.

Jeg setter meg i sofaen. På salongbordet står den hvite engelske tekannen. Den er halvfull med sort kirsebær-te som jeg lagde tidligere om natten. Jeg løfter kannen og skjenker te i den store koppen i hvit kermaikk. Teen har mørk brun farge, nærmest sort. Det damper svakt av teen mens jeg skjenker. Når koppen er skjenket full tar jeg en god slurk. Jeg kjenner smaken av sort te, brente elementer, lyng og kirsebær bre seg i munnen. Det er en velsmakende te med bløtt aromabilde, og en bitterhet som nesten ikke er merkbar. Den er kjøpt i en tebutikk i byen. Jeg kjøper alltid min te hos faghandlere. De har den aller beste teen.

Jeg drikker rolig av teen, nyter dens gode aroma som jeg også nyter nattens ro. Albumet med Tom Waits har spilt ferdig forlengst og det er stille i stua nå. Det er en behaglig stillhet som gir meg harmoni. Jeg skjenker en ny kopp og fortsetter med å drikke av den velsmakende teen. Slik blir jeg sittende en stund og føler stillheten som omgir meg. Og jeg sitter der i sofaen til jeg kjenner at trettheten kommer smygende til meg. Etter en stund reiser jeg meg, går bort til parafinlampen og slukker den. Etter å ha slukket lampen setter jeg klassisk musikk med akustisk gitar på stereoanlegget. Jeg lytter til musikken som flyter langsomt ut i stua. Det er en vemodig og sår gitarmusikk, nærmest sorgfull.

Og jeg forestiller meg at jeg er i en gammel og slitt vinbar sammen med kunstnere og bohemer. Det er som om jeg hører praten og latteren, klirringen av vinglass, sangen og den stille gråten. Stua er bare opplyst av stearinlysene nå. De gir et dempet lys som fyller hele rommet med en var stemning. Jeg går bort til sofaen igjen og legger meg nedpå. Der ligger jeg stille og lytter til gitarmusikken som spilles dempet. Så lukker jeg øynene. Og før jeg sovner er det som om jeg kjenner at noen stryker mitt ansikt varsomt og hvisker vennlig til meg: "Kom, venn!"   

 

 

Words, Wide Night

 

Somewhere on the other side of this wide night

and the distance between us, I am thinking of you.

The Room is turning slowly away from the moon.

 

This is pleasurable.

Or shall I cross that out and say

it is sad? In one of the tenses I singing

an impossible song of desire that you cannot hear.

 

La la la la.

See? I close my eyes and imagine the dark hills I would have to cross

to reach you.

For I am in love with you.

 

And this is what it is like

or what it is like in words.

 

- Carol Ann Duffy

 

 

 

Nettside:

 

Harlequin with Glass av Pablo Picasso (maleriet som henger i min stue):

http://www.pablopicasso.org/harlequin-with-glass.jsp