29. mai, 2015

Amedeo Modigliani

 

 

"When I know your soul, I will paint your eyes."

 

- Amedeo Modigliani 

 

 

 

Livet. Hva er det? Jeg har tenkt over det så mange ganger, men ikke funnet noe svar. Når det kommer til stykket vet jeg ikke hva livet er, selv om jeg er en voksen mann. Jeg har kun gjort meg noen betraktninger og formeninger om livet, men det er også alt. Selv om jeg har tenkt over det mange ganger fremstår livet som gåtefullt for meg, og jeg tror det vil forbli gåtefullt resten av mitt liv. Immanuel Kant mente at frihet er transcendentalt (overskrider erfaringens rekkevidde) slik at vi kun kan ha en idé om hva frihet er. Det samme kan sies om livet, mener jeg. Livet er transcendentalt for oss, selv om vi alle lever det.

Slike eksistensielle spørsmål er krevende da de sjelden lar seg besvare på en utfyllende og tilfredsstillende måte. Vi har filosofien og religionen, men de gir oss kun delvise svar. Vi har også diktningen og musikken, som er vår måte å tolke og speile livet og virkeligheten på. Og vi har kunsten, som skildrer det gåtefulle ved livet på en måte filosofien, religionen, diktningen og musikken ikke gjør. Kunsten taler til våre følelser og underbevisstheten, slik også poesien gjør. Den stimulerer og utvider vår horisont, men gir ikke noe klart svar. Kunsten dveler ved det uutgrunnelige uten å gi noen forklaring eller sette i system. Den får oss til å se med vårt indre øye slik at vi kan gripe det gåtefulle ved livet og undres.

Fjodor Dostojevskij skriver i sin roman De besatte at det er skjønnheten som gir alt i tilværelsen mening, og at mennesket ikke kan overleve i denne verden - slik den er med all sin grusomhet - uten å oppleve at livet har mening. Kunsten er da en måte å tilføre livet skjønnhet på, slik jeg tenker. Et maleri kan frembringe en opplevelse av skjønnhet og slik tilføre livet mening for betrakteren. Jeg deler altså Dostojevskijs syn her. For hadde livet vært bare hardt og verden bare grusom uten noen form for skjønnhet ville vi neppe ha overlevd som art.

Første gangen jeg kom over Amedeo Modigliani var på en liten café i Amsterdam. Jeg vandret gatelangs i gamlebyen og kikket på folkelivet. Etter å ha gjort det en stund satte jeg meg på en café i en av bydelens trange gater for å drikke kaffe og lese avis. Det var en sommerdag for mange år siden. Etter det jeg husker var jeg rundt 30 år gammel dengang. Det var ei veldig fin uke i Amsterdam. Hele byen er som en diger festival om sommeren. Overalt er det kulturelle aktiviteter. Det er en av grunnene til at jeg liker byen så godt som jeg gjør.

Jeg satt på den lille cafeen med min kaffe og bladde i avisa, som var lørdagsutgaven av Financial Times. Dengang pleide jeg å lese Financial Times i helgene da avisa inneholdt mye kulturstoff. Jeg leste først ett par artikler om litteratur, så fant jeg en lengre artikkel om en kunstutstilling i Paris med malerier av Amedeo Modigliani. Artikkelen ga meg min første kjennskap til Modigliani og hans kunst. Artikkelforfatteren var svært kritisk til Modigliani og omtalte hans kunst som banal og kjedelig. Vedkommende hevdet at Modiglianis måte å male mennesker på - med unormalt lange kroppsdeler - var ren nonsens. Artikkelen endte med en konklusjon om at Modigliani var uinteressant som kunstner.

Da jeg hadde lest artikkelen ferdig var min nysgjerrighet blitt vekket, tross at den omtalte Modiglianis kunst såpass negativt. Jeg ville vite mer om denne spesielle kunstneren som fikk slik hard medfart i en av Europas mest anerkjente aviser. Da jeg var kommet hjem igjen dro jeg derfor på Deichmanske hovedbibliotek for å finne bøker om Modigliani. Jeg fant ei bok i bokhylla og gikk til lesesalen med den. Der satte jeg meg, åpnet boka og begynte å lese.

Gradvis mens jeg leste dannet jeg meg bildet av en ung og talentfull kunstner som hadde store ambisjoner, men ødela livet sitt med rus. Jeg leste om Modiglianis barndom og oppvekst i Italia, om fattigdom og fornedrelse, om sult og elendighet, men også om sterk kjærlighet til mennesker og livet. Jeg leste videre om da han bodde i Paris på begynnelsen av 1900-tallet og virket som kunstner i byen. I Paris førte Modigliani en utsvevende bohem-tilværelse der rus var en del av det daglige, noe som til slutt tok livet av ham. Det var især perioden i Paris som vekket min interesse. Jeg så for meg Modigliani i hans trange og rotete atelier der han malte, når han vandret gatelangs i byen, drakk og danset på cafeer og fester, slåss med kreditorer, og henga seg til kvinnen han var oppslukt av.

Jeanne var hans kjæreste og elskerinne de siste årene han levde. Hun prøvde å stable ham på beina slik at han kunne leve et noenlunde greit liv uten for mye sykdom og lidelse, men det var fånyttes. Som både alkoholiker og narkoman, og med skrantende helse, var Modiglianis dager i realiteten talte. Likevel. Tross at Modigliani sleit hardt med sitt liv var han grepet av livsbejaelse, og han var meget produktiv som kunstner. Natt etter natt arbeidet han iherdig i sitt atelier og malte det ene vakre maleriet etter det andre. Malerier som selges for svimlende summer på auksjoner i dag.

For noen år siden kjøpte jeg spillefilmen Modigliani. Jeg har sett filmen fire-fem ganger nå. Det er en meget godt laget film der Andy Garcia gjør en stor rolleprestasjon som Modigliani. I en scene danser Modigliani rundt en statue i ett av smugene i Paris. Han har en flaske vin i hånden, sin slitte hatt på hodet, og den løse jakken flagrer rundt ham. Han danser og ler, full av livsglede og -utfoldelse. Da jeg så filmen første gangen fikk jeg lyst til å gjøre det samme selv. I ettertid har jeg ofte tenkt tanken om å danse rundt statuen av Christian Krohg med en flaske vin i hånden og slitt hatt på hodet. Men det lar seg ikke gjøre. Jeg kunne ha fått en klekkelig bot av politiet. Man danser bare ikke rundt en statue i Oslo i dag, selv om statuen er av Christian Krohg. Ihvertfall ikke med en flaske vin i hånden. Til det er Oslo for velordnet og pyntelig der alt skal holdes pent og korrekt. Paris på begynnelsen av 1900-tallet derimot var annerledes. Da bodde mange kunstnere og bohemer der, og de satte sitt preg på byen. Og blant dem var Modigliani. Han vandret gatelengs om natten, drakk seg full, røkte opium, flørtet med kvinner, danset rundt statuer, og malte vakre malerier.

For ett par år siden kjøpte jeg boka Modigliani (skrevet av Doris Krystof - utgitt på Benedikt Taschen Verlag 2011) og leste den. Boka var bra og ga meg mersmak. Fordi jeg er såpass fascinert av Modigliani og hans kunst ønsker jeg å få vite mer om ham, så i nær fremtid vil jeg kjøpe en større biografi. Jeg vil lese om hans liv og virke som kunstner, og jeg vil lese om Paris slik byen var på begynnelsen av 1900-tallet. Paris ga dengang sine borgere en mulighet for livsutfoldelse og frihet som i dag synes umulig, iallfall her i Oslo. Det er trist å tenke på, men likefullt et faktum. Det finnes nesten ikke bohemer igjen, og de få som finnes er ikke særlig synlige. I dag er det utenkelig at en kunstner sang og danset på Grand Café, kastet blomster rundt seg i lokalet, flørtet med damene der, og så utfordet en rival til kunstnerduell til vill jubel og applaus fra de tilstedeværende. Sånt skjer bare ikke i dag. Noe i kulturen har dødd og er nå borte.

I min stue henger en kopi av Reclining Nude (originalen malt i 1917), som er ett av Modiglianis mest berømte malerier. Maleriet viser en naken kvinne som ligger utstrakt på en rød divan. Modellen for maleriet var hans kjæreste Jeanne. Motivet er vakkert, penselføringen øm, linjene følsomme og fargene varme. Hennes øyne er malt helt sorte. Modigliani malte nesten aldri øynene fordi han ikke ville fange sjelen. Først mot slutten av sin karriere begynte han å male øynene. Det er et nydelig maleri som jeg er veldig glad i. Jeg kjøpte det av et firma i New York som kopierer mestere. Det er malt. Altså ikke trykk. Kostet meg selvsagt endel tusenlapper, men det var jeg villig til å betale.

Når jeg betrakter maleriet føler jeg hvordan det griper øyeblikket. Skjønnheten i det gir meg en følelse av mening. Et maleri å dvele ved. Det speiler livet som noe gåtefullt uten å gi et klart svar. Jeg liker at maleriet ikke gir meg et klart svar. Istedet får det meg til å undres når jeg betrakter det. Og jeg tenker da over hva livet er, slik jeg har gjort så mange ganger før...

 

 

 

Nettside:

 

Modigliani Foundation:

http://www.modigliani-foundation.org