En kveld på Blindern med Arild Nyquist, noen øl, og ei gammel bestemor som likte Rolling Stones...

Arild Nyquist (født 1937 - død 2004) var en meget allsidig produktiv og folkekjær dikter og kunstner. Oppvokst på Røa like ved Oslo, som ga ham stoff til mye av hans diktning senere i livet. Han skapte sterk furore med sitt dikt "Nå er det jul igjen" der han harselerte med tradisjonell julefeiring med alt hva den - sett med hans blikk - innebar av kunstig hygge, altfor mye mat, meningsløst gavehysteri, mye alkohol, og annet nonsens knyttet til jula. Det vakte bestyrtelse i vide kretser da diktet ble opplest på NRK radio og reaksjonene uteble ikke. Selv på Stortingets talerstol ble det tatt til orde for at diktet måtte forbys på NRK. Videre utløste diktet en omfattende debatt om "søppellitteratur" og de statlige støtteordningene for forfattere og diktere. I et lengre perspektiv utløste diktet en viktig debatt om hva man kan betegne god litteratur som, og om NRK skal kunne forby dikt som enkelte finner støtende. Især var det kristenkonservative folk som reagerte skarpt på diktet, mens mer liberale folk mente at diktet med sin ironi og harselas var på sin plass.

 

 

 

"Det er som om selve ankeret mitt ligger begravet i kulpene der ute, og det holder meg fast. Det er som om selve styrken, skaperkraften, hjertet mitt og brillene jeg ser ut på verden med har sitt utspring i elvas dyp."

 

- Arild Nyquist

 

 

Det var på slutten av 90-tallet. Jeg var student på Blindern og leste historie grunnfag dengang. Kvelden jeg skal berette om var uvanlig på flere måter, uvanlig i den forstand at jeg ikke hadde opplevd Arild Nyquist lese egne dikt for en forsamling før, ei heller høre ham fortelle om hva som gjorde ham til kunstner og dikter, og om hva som som hadde inspirert ham. Opplesningen fant sted i fojaéen til Historisk-Filosofisk fakultet. Jeg var sammen med noen av mine stundentvenner denne kvelden. Vi hadde først vorspiel hos en av disse før vi dro bort til Blindern for å høre Arild Nyquist.

På den tida hadde jeg ikke noe forhold til Arild Nyquist. Jeg visste lite om ham, og enda mindre om hans diktning. Det eneste jeg visste var at hadde skapt rabalder en gang for mange år siden da han leste opp diktet Nå er det jul igjen på NRK radio. Jeg visste at diktet hadde skapt bestyrtelse i flere kretser, og at opplesningen på NRK var blitt tatt opp i Stortinget der representanter tok til orde for at sånt måtte forbys på statskanalen. Det at en dikter klarte å skape slikt rabalder med ett av sine dikt syntes jeg var særs interessant. Jeg hadde lest diktet og forstod godt hva Arild formidlet med det. Min oppfatning var at det bare var bra at han satte ord på det mange følte om julefeiringens anstrengte hygge og all larmen som fulgte med høytiden. Så det moret meg en hel del å vite at han hadde klart å tirre besteborgerlige folk med Nå er det jul igjen.

Jeg visste også at diktopplesningen på NRK radio hadde utløst en omfattende debatt om "søppellitteratur" og statlige støtteordninger for forfattere og kunstnere. Videre at hendelsen hadde utløst en viktig prinsipiell diskusjon om hva som kjennetegner litterær kvalitet og hvordan man best kan bedømme slikt. Slettes ikke dårlig av en dikter å stelle istand noe sånt, var min vurdering. Med et dikt! Jeg så derfor frem til å høre Arild denne kvelden, tenkte at han måtte være en fascinerende personlighet som hadde klart å sette igang en slik prosess med opplesningen av diktet. 

Vi var først samlet hos en av mine studentvenner. Jeg bodde dengang på Tåsen, ikke langt unna der vi hadde vorspielet og ikke langt unna Blindern. Tidlig på kvelden tok jeg med meg en pose med øl og ruslet bort til der vorspielet skulle finne sted. Det var en lun kveld i begynnelsen av september og semesteret var igang. Sommeren hadde vært praktfull med mye sol og varme, og den fortsatte med såkalt "indian-summer". Lufta kjentes varm og fin mens jeg ruslet bortover veien fra Tåsen i retning av Ullevål Hageby. Trærne hadde flotte grønne bladverk og de mange buskene i de flotte hagene langs veien blomstret ennå. Jeg kjente lukten av gress, busker og jord der jeg gikk. Kveldssolen varmet meg i ansiktet og ingenting tydet på at høsten var i anmarsj.

Jeg ankom huset der vorspielet skulle være, ringte på dørklokka og ventet en liten stund før døra ble åpnet. "Hei Morten! Hyggelig at du er her! Ett par av de andre er også kommet og vi venter nå på resten. Kom inn!" utbrøt verten som hadde åpnet døra. Vi ga hverandre en klem og jeg gikk inn i gangen. Etter at jeg hadde tatt av meg skoene og ytterjakka gikk vi sammen opp den knirkende tretrappa til stua i andre etasje der de andre var. Jeg hilste på de som satt der i den store stua, gikk så inn på kjøkkenet for å legge ølflaskene i kjøleskapet. Musikk fylte stua og jeg konstanterte fornøyd at det var Beatles-albumet Rubber Soul som var satt på stereoanlegget. "En bra måte å starte denne kvelden på," tenkte jeg for meg selv og nynnet med på Norwegian Wood

Jeg gikk tilbake til den store stua med to pils i hånda, satte meg i sofaen ved salongbordet og så etter en opptrekker. "Her har du jekk!" sa hun som satt ved siden av meg og rakte meg opptrekkeren. Jeg spratt den første ølen og drakk en stor slurk, tørket skummet på leppene av med håndbaken. "Takk!" svarte jeg henne og satte flaska på bordet. "Jeg trengte virkelig en kald øl nå." "Hahahaha! Det gjør vi alle sammen!" svarte hun med en lun latter,"Og hvordan har du det ellers? Klar for Arild Nyquist i kveld?" Hun kikket vennlig på meg, tok frem en sigarett fra pakka som lå på bordet og tente den med en lighter. "Jeg har det fint. Og er selvsagt klar for Arild i kveld," svarte jeg.

Det ringte på ytterdøra og verten gikk ned for å åpne. Jeg hørte stemmer og latter fra entréen nede, litt etter at det dundret i tretrappa. En gjeng på sju-åtte stykker kom ramlende inn i stua. "Hei alle sammen! Beklager at vi er litt forsinket! Men nå er vi her!" utbrøt førstemann som hadde ramlet inn i stua. Vi som satt der reiste oss og gikk bort til dem. Klemmer og skulderklapp ble utdelt, og vi gliste og lo. Stemningen mellom oss var meget god. Kvelden hadde fått en pangstart.

I tur og orden gikk de inn på kjøkkenet for å sette fra seg posene med øl der. To av jentene som var ankommet hadde tatt med seg hver sin flaske hvitvin. De hentet vinåpner og vinglass på kjøkkenet. Da vi alle var samlet i stua kunne vorspielet endelig begynne for alvor. Jeg fant frem tobakkspakka og rullet meg en rullings, fant frem lighteren og fyrte opp. En eller annen hadde satt Beatles-albumet Revolver på stereoanlegget, det fikk meg bare i enda bedre humør. Sola var iferd med å gå ned, et trolsk lys bølget rolig inn gjennom vinduene. En lukt av vin, øl, tobakk, parfyme og etterbarberingsvann hang i hele stua, Beatles-låta She Said She Said fløt ut fra stereoanlegget, og jeg kjente at alle vibbene var meget, meget gode. 

Vi ble der en stund, drakk øl og vin, røkte tobakk, prata, lytta til musikken som ble spilt og hadde det fint. Praten kom inn på Arild Nyquist og hans virke som kunstner og dikter. Fordi jeg ikke visste så mye om ham ble det til at jeg lyttet til de andre mens de prata. Ei av jentene sa at han var meget fantasirik. En annen sa at han var en uvanlig skrue innen norsk kunst og diktning, men høyt respektert. Da praten kom inn på diktet Nå er det jul igjen lyttet jeg oppmerksomt. Alle var enige om at diktet i seg selv - slik det var komponert - var kjedsommelig og banalt, men at det var bevisst gjort av Arild. Når man satte diktet inn i en bred kontekst om jul og tradisjonell norsk julefeiring var ikke diktet kjedsommelig og banalt lenger, men meget skarpt.

Da det var tid for å dra bort til Blindern brøt vi opp. Vi gikk i flokk ned den knirkende tretrappa, fikk på oss skoene og ytterjakkene, og kom ut på gårdsplassen. Så ruslet vi sammen den korte strekningen bort til Blindern. Da vi ankom hadde allerede endel folk innfunnet seg. Flere stod utenfor døra til foajéen, prata, drakk øl og røkte. Vi passerte dem, nikket til de vi kjente og gikk inn. Foajéen var det iferd med å bli fullsatt, men jeg så at det ennå var ledige plasser. Det summet av stemmer, musikk ble spilt, og borte ved den provisoriske baren stod en kø med folk som skulle ha øl. Vi fant ledige plasser rett ved trappa til den store lesesalen i andre etasje og satte oss.  

Jeg og to av de andre guttene tok imot bestillinger på øl fra alle sammen, så gikk vi bort til den provisoriske baren og stilte oss i køen. Da det ble vår tur sa vi hvor mange øl vi ville ha. Skummende øl ble tappet i digre plastglass og satt på disken foran oss. De to guttene tok med seg ølene tilbake til de andre mens jeg betalte. Da jeg hadde fått vekslepengene gikk jeg bort til trappa og satte meg sammen med de andre.

Nå var tiden kommet for Arild Nyquist. Jeg hadde lagt merke til at han var ankommet da jeg stod i ølkøen. Han stod i et hjørne av foajéen og prata med lydmikseren og to andre. Opplesningen skulle snart begynne. Etter en liten stund ble lyset dempet, en spotlight rettet seg inn mot det lille podiet der Arild nå hadde stilt seg. "Hei, alle sammen!" sa Arild. "Hyggelig å se at så mange er kommet. Og hyggelig å være her på Blindern. Håper dere er klare for noen av mine dikt i kveld?" Folk nikket og humret vennlig, stemningen var forventningsfull. En fyr bak i foajéen utbrøt høyt: "Skål, Arild!" Arild gliste og takket. Flere i foajéen lo.

Arild satte brillene på nesen, åpnet boka han hadde i hånda og begynte å lese...

Dikt etter dikt fløt rolig ut i foajéen. Arilds stemme var lun og ladet med varme, og jeg merket at jeg ble beveget av ham. Arilds fremtoning der han stod på podiet og leste var beskjeden, men ikke tilbaketrukket eller innesluttet. Jeg fikk inntrykk av at han ikke ønsket å gjøre noe stort nummer ut av seg selv og det ga meg et sympatisk inntrykk av ham. Han virket erfaren og selvsikker uten å være pralende. En aura av trygghet og visshet omga ham.

Arild hadde ingen problemer med å få oss i foajéen med seg mens han leste. Hver gang han tok en pause brøt applausen løs og enkelte plystret. Kontakten mellom Arild og oss i foajéen var meget god, det var som om jeg kunne ta og føle på nærheten han skapte i rommet. Flere av diktene var humoristiske og folk lo vennlig mens han leste de. Andre av diktene handlet om barndom og de skapte en meget var stemning i foajéen.

Da Arild var ferdig med å lese lukket han boka og tok av seg brillene. Folk i foajéen klappet løs og jublet, takknemlige for det han hadde gitt oss og de gode vibbene han hadde skapt. Arild takket for applausen, rettet blikket ut mot oss i foajéen og spurte: "Har dere noen spørsmål? Det er fritt frem!" Ei jente grep ordet og spurte om hva som hadde gjort ham til dikter. Arild nikket og svarte at det var en lang historie, men at røttene lå i hans oppvekst på Røa.

Jenta fulgte opp med å spørre om hvordan det oppleves å være dikter. Arild lyttet, tenkte seg om noen sekunder og sa at for å bli dikter må man først spise gress. Han utdypet med å si at det å være dikter er krevsomt og ikke alltid like roserødt. Å være dikter er å kjenne på pulsen i tida man lever i, pulsen på samfunnet, pulsen på alle strømninger man merker. Som dikter må man være åpen for sinnsinntrykk og følelsesmessige stemninger, og så evne å omgjøre de til ord. For å få til det må man først spise gress, altså leve et liv der ingenting er gitt. Det er ofte et sparsomt og tildels hardt liv, men nødvendig for å skjerpe sansene og sinnet. Han avslutttet med å si at suksess er det siste man må tenke på.

En fyr i foajeen grep ordet og spurte om han kunne si noe om hva som hadde inspirert ham til å bli dikter og kunstner. Arild nikket igjen og sa: "Jeg hadde ei bestemor som lærte meg mye. Noe av det hun lærte meg var å lytte til min indre stemme." Arild fortalte litt om sin bestemor, og sa så: "Jeg husker at jeg spilte Rolling Stones plater for henne og hun likte musikken." "Likte bestemora di Rolling Stones?" utbrøt en annen i foajéen forbauset. Jeg lyttet oppmerksomt, spent på hva Arild ville svare. "Ja," svarte Arild, "Hun var ganske avansert."

Så var det hele over. Arild takket nok en gang og gikk ned av podiet. Noen stimlet seg sammen om ham og ville ha diktbøker signert. Jeg og de andre i vårt følge reiste oss og gikk ut på plassen foran inngangsdøra til foajéen. Da vi var samlet prata vi om hvordan vi hadde opplevd Arild og kvelden. Alle var enige om at det hadde vært en veldig fin opplevelse. Vi prata litt om hvordan vi ville fortsette kvelden. De fleste skulle hjem. Jeg og tre av de andre, inkludert verten for vorspielet, sa at vi kunne tenke oss å fortsette. Verten for vorspielet sa at det ennå var en god del øl igjen i kjøleskapet og at han hadde bra Stones-album i samlingen. "Storartet!" utbrøt jeg. "Da er det jo bankers!" Da tre andre nikket. Vi sa hade til de andre som skulle hjem og begynte å rusle på tilbakeveien til huset der vi skulle ha nachspielet. Mens vi ruslet prata vi om det Arild hadde sagt om hans bestemor som likte Stones, og vi syntes alle det var flott at ei eldre dame kunne være åpen for rock n´ roll. 

Da vi kom til huset gikk vi inn, fikk av oss skoene og yttertøyet i entréen, og gikk så opp den knirkende tretrappa til stua. Stuebordet fløt av tomme øl- og vinflasker, askebegrene var fulle av sneiper og tobakksaske, og puter og pledd lå krøllet sammen i sofaen. Jeg gikk ut på kjøkkenet og hentet øl til oss. Da jeg kom inn i stua med flaskene gliste de andre. Ølene ble sprettet og verten gikk bort til stereoanlegget. Han snudde seg mot oss og spurte hvilket Stones-album vi ville høre først. "Opp til deg, det! Bare sett på noe god gammal Stones, så er det bra," svarte vi.

Vi satte oss og ryddet plass på salongbordet for ølene vi hadde. Tonene til Sympathy for the Devil fløt ut fra stereonalegget. Verten hadde satt på det udødelige albumet Beggars Banquet og vi satte tommelen i været. Verten gliste og vibbene i stua var meget gode. Jeg lente meg tilbake i sofaen, tok en slurk av ølen og følte hvordan musikken og vibbene åpnet min sjel.

Natten var nå var åpen for poesi og The Stones...

 

 

 

Ensomhet

 

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt 
ensomhet bare det ikke 
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! Ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok 
for et helt orkester!

 

- Arild Nyquist

 

 

 

Nettside:

 

Arild Nyquist (Fineart):

http://www.fineart.no/kunstner/arild-nyquist