Historie og klimaendringer

RMS Titanic forliste under sin jomfrutur i Atlanteren natten 15. april 1912 etter å ha støtt på et isfjell. Titanic var på vei fra Southampton i England til New York, og var dengang med sine drøye 46 000 bruttotonn samt lengde på 269 meter og bredde på 28 meter det største og teknologisk mest avanserte passasjerskipet som noen gang var bygget. Passasjerskipet var videre det mest luksusriøse inntil da og ble kalt for "The ship of dreams". Man trodde at skipet var så solid og avansert at det ikke kunne synke. Av den grunn reduserte man antallet livbåter, noe som skulle vise seg å få skjebnesvanger konsekvens. Omlag 1500 mennesker omkom da skipet gikk ned i det kalde dypet og forliset regnes som en av de verste katastrofer innen skipsfart i fredstid. Med Titanics forlis opphørte også troen på at de vitenskapelige og teknologiske oppdagelser og fremskritt var kommet så langt at mennesket endelig behersket naturen.

 

 

 

"There is no question that climate change is happening; the only arguable point is what part humans are playing in it."

 

- David Attenborough

 

 

Da Titanic forliste i 1912 gikk ikke bare skipet ned, men forliset symboliserte slutten på en hel epoke. Titanics forlis markerte slutten på borgerskapets glansperiode. Forliset markerte også slutten for troen på stadig teknologisk og vitenskapelig fremgang. Med Titanics forlis brast drømmen om at mennesket kunne beherske naturen. Og fremtidsoptimismen, som den industrielle og vitenskapelige revolusjon hadde skapt, forsvant i dypet sammen med skipet.

For en stund tilbake skrev jeg på Twitter noe om forskjellen på naturvitenskapen og historie; om hva som skiller de to vitenskapelige disiplinene. Utgangspunktet mitt var debatten om klimaendringer. Jeg tok fatt i rapporten fra FN´s klimapanel (sjekk lenke nederst på siden) som slo fast at temperaturen på kloden - med høy grad av sikkerhet - vil øke med mellom 1,5 og 4 grader frem til år 2100.

Det jeg skrev var at å legge frem en slik hypotese om fremtiden er noe historikere bare ikke gjør. Historiefaget som sådan beskjeftiger seg med fortiden, og historikere uttaler seg ytterst nødig om hvordan fremtiden vil bli. Dette fordi de fleste historikere - med noen få unntak - mener at enhver historisk hendelse er unik, har unike forutsetninger og betingelser, som bare kunne inntreffe der og da, og som aldri siden vil bli gjentatt.

Det rådende synet blant historikere er derfor at historien aldri vil kunne gjentas. Det er et faglig synspunkt som bunner i filosofi. Som alle andre vitenskapelige disipliner bunner også historie i filosofi. Fra historiefagets tilblivelse og frem til i dag har ulike filosofiske retninger lagt føringer på utviklingen av faget samt hvordan man oppfatter historie som sådan - hva historie ér og ikke ér.

Det jeg skrev på Twitter var at å legge frem en slik hypotse - som det FN´s klimapanel gjorde - bunner i en naturvitenskapelig tenkemåte og at historikere ville ha problemer med å gjøre noe tilsvarende. Historike uttaler seg ikke om fremtiden, og det er noe av det som skiller historiefaget fra naturvitenskapen.

Videre skrev jeg at mennesket til alle tider har hatt forestillinger om en altomfattende katastrofe uttrykt i religion (ragnarok, dommedag, etc.) som i filosofi, blant annet Augustin, Marx og Nietzsche. Nå i våre dager uttrykkes forventninger om altomfattende katastrofer som hvis de inntreffer kan utslette menneskeheten, eller iallfall true selve livet på jorden. Det skjer innen ulike deler av vitenskapen, der det finnes flere ulike katastrofe-teorier.

At jeg skrev dette skapte et enormt rabalder på Twitter. Harde beskyldninger haglet i alle retninger og det ble et veldig leven. Gnisten som utløste hele rabalderet var en annens tweet som lød: "Morten Christensen benekter klimaendringene!" Og dermed var sirkuset altså igang. Det hele virket surrealistisk på meg. Mye sterke følelser var ute og gikk blant flere. Og fordi det ikke var mulig å komme frem med rasjonelle argumenter, slik jeg oppfattet det som skjedde dengang, sporet det raskt fullstendig av.

Jeg hverken kan eller vil uttale meg om klimaendringer her. Til det er dette problemfeltet en for omfattende prosess og mine kunnskaper for mangelfulle. At klimaet endrer seg er utvilsomt, men hvorvidt endringene som nå skjer er menneskeskapte og dermed naturstridig er jeg noe usikker på.

Jeg er noe usikker fordi jeg ikke innehar den nødvendige sakkunnskapen til å kunne vurdere skikkelig det FNs klimapanel hevder og dermed være sikker. Videre har jeg en innebygget skepsis mot enhver som uttaler seg med sikkerhet om hvordan fremtiden vil bli, noe jeg innimellom oppfatter at FNs klimapanel gjør. Og det er en sunn skepsis, vil jeg hevde.

Det ser ut til for meg at mennesket har en sterk hang til å frykte fremtiden. Innen idéhistorien finnes det mange eksempler på forventninger om at en uunngåelig katastrofe vil inntreffe om ikke drastiske tiltak settes i verk. Hvorvidt det kan overføres til klimaendringene er det vanskelig for meg å ha noen formening om. Jeg vil derfor være varsom med å uttale meg om det. Til det er usikkerhetsfaktorene rett og slett for mange, slik jeg tenker.

Jeg kan likevel ikke la være med å tenke på at vitenskapsfolk på 70-tallet advarte mot at jorden med høy grad av sikkerhet ville gå inn i en ny istid på grunn av omfattende forurensning i atmosfæren. I ettertid er disse advarslene blitt forlatt. Etter det jeg kjenner til snakker ingen seriøse vitenskapsfolk i dag om muligheten for en ny istid forårsaket av forurensning, iallfall ikke slik at det vekker medias oppmerksomhet eller myndighetens bekymring. Videre slår det meg at etter den kalde krigens slutt og at faren for en altutslettende atomkrig mellom øst og vest dermed var over, kom en ny omfattende katastrofe på banen. Det var den såkalte drivhuseffekten, som siden er blitt forsterket med teorier og varsler om klimaendringer.

Man finner varsler om en fremtidig altomfattende katastrofe mange steder innen idéhistorien. Innen kristendommen er læren om menneskets ondskap og nødvendigheten av moralsk forbedring for å oppnå evig liv i paradis helt sentral for religionen som sådan. Johannes´ åpenbaring varsler at Gud en dag vil gripe inn (dommedag) og føre voldsomme katastrofer over hele menneskeheten, for å nevne ett eksempel.

Karl Marx spådde kapitalismens (ondskap) undergang, som han mente var uunngåelig. Han hevdet at den eneste farbare veien for å unngå katastrofe var revolusjon (dommedag) og deretter opprettelsen av det klasseløse samfunn (paradis). Marx mente at dette ville skje med nødvendighet, men her har historien vist at han tok grundig feil.

Innen vitenskapen har man ulike katastrofe-teorier; være seg epidemier, vulkan-utbrudd, metorer som vil ramme jorden, Halleys komet, verdensøkonomiens kollaps, kommende istid (nevnt ovenfor), "the clash of civilizations". Og slik kunne jeg ha fortsatt med å ramse opp.

Så alt dette tatt i betraktning mener jeg at debatten om klimaendringer går inn i et mønster, et mønster som kan spores helt tilbake til menneskets første forestillinger om en altomfattende katastrofe.

For meg ser det ut til å ligge i vår mentalitet; at vi forventer som vi også frykter en altødeleggende katastrofe. Hvorfor vi gjør det er det ikke mulig for meg å svare på. Mulig det er slik at vi mennesker trenger frykten. Mulig vi trenger å bekymre oss sterkt for hva fremtiden vil bringe. Mulig vi må ha noe som vi kan peke på og si: "Se! Er det ikke frytelig det som kommer til å hende!"

Jeg vet ikke, men jeg tror at vår mentalitet og måten vi oppfatter livet på bunner i at vi er dødelige. Vi vet med sikkerhet at vi skal dø. Alle mennesker over en viss alder og med et visst modningsnivå vet dette, uten unntak. Døden er det eneste sikre for oss mennesker mens vi lever, det eneste vi med sikkerhet vet vil skje. Alt annet i livet er ikke sikkert på samme måten som det døden er.

Jeg har av den grunn ofte fundert på hvorvidt vi overfører vår visshet om at vi en dag skal dø til kulturen og naturen, og at det skaper frykt i oss om en mulig undergang for menneskeheten i nær eller fjern fremtid. Om det er slik ville det i så fall forklare mye innen idéhistorien hva gjelder det man ofte kaller for "dommedagsprofetier".

Det underfundige og paradoksale i dette er at Titanics forlis med all tydelighet illustrerer at katastofen kan inntreffe, selv om man måtte føle seg helt trygg.

 

 

 

Om fjell stuper i havet

 

Du var nedfor i natt,

det var slutt.

Det klikka og var fullt av merkelige ljod:

fjella dine,

som var stupte i havet

og kakka og stangast

om kjellar-rom på botnen.

 

Slik enda det

med dei stoltaste fjell.

Gamle små skalldyr

som i slam hadde bia tida,

sette seg roleg til rette

på dine stupte tindar,

i føreskrivne embete ved din undergang.

 

innbilling og innbilling

i ei armods natt.

Slutt er det ikkje,

det er i staden morgon.

Alt anna enn slutt er det,

når den nye dagen slår i døra

med sin faste neve.

 

- Tarjei Vesaas

 

 

 

Nettsider:

 

UN - climate change:

http://www.unep.org/climatechange/

 

IPCC:

http://www.climatechange2013.org

 

Catastrophism!:

http://www.catastrophism.com