Å være sterk

Helt siden oldtiden har store muskler blitt forbundet med mannlig styrke innen den vestlige kulturkrets. I antikkens Hellas var gudene på Olympen idealet for mange atleter, noe som blant annet kom til uttrykk innen diktningen og billedkunsten. Romerne kopierte i stor grad grekernes ideal. Med kristendommen ble idealet endret i betydelig grad; egenskaper som ydmykhet, fromhet, trofasthet, medfølelse og nestekjærlighet var sentralt for mange menn under middelalderen. I moderne tid har de greske idealene fått en renessanse, noe som blant annet kommer til uttrykk i kroppsbygging og utallige filmer som viser barske menn med store muskler.

 

 

 

"The ideal man bears the accidents of life with dignity and grace, making the best of circumstances."

 

- Aristotle

 

 

I guttedagene hendte det selvsagt at jeg slåss. Hvis vi som skulle slåss kvidde oss ble slåsskampen avgjort allerede før den kom igang. "Faren min er sterkere enn faren din!" var utsagnet som skulle til for å avgjøre hvem som hadde vunnet. Men det var ikke alltid tilstrekkelig å si dette og da kom slåsskampen igang. Noen ganger vant jeg, andre ganger tapte jeg. En gjeng med gutter kunne stå rundt i ring og rope: "Mere blod! Mere blod!" Jentene trakk seg som regel unna. De gangene jeg tapte fikk jeg juling og ble ydmyket.

Slik lærte jeg meget tidlig at det er viktig å være sterk, og siden jeg bare var normalt sterk måtte jeg sørge for å holde meg inne med de større og sterkere gutta for ikke å havne i trøbbel. Min bestekamerat - mens jeg gikk på barneskolen - var en av skolens sterkeste og det beskyttet meg. Men det var ikke til å unngå at jeg av og til fikk juling av de større gutta.

Min far var fysisk sterk. Han var opptatt av å holde seg i god fysisk form og trente derfor regelmessig. Noe av det han gjorde var å bruke Bullworker (et treningsapparat), i tillegg gikk han mye på tur i skog og mark. Som alle andre gutter så jeg opp til min far og ønsket å være lik ham, så da jeg skulle fylle 11 år hadde jeg ønsket meg en Bullworker i bursdagsgave. Jeg fikk en slik Bullworker i bursdagsgave av min far og begynte å bruke den, men interessen dabbet fort av.

Ingen i min familie drev med idrett, etter det jeg husker. Det som var viktig i vårt hjem var bøker. Jeg var selvsagt for ung til å forstå betydningen av det å lese bøker og hadde heller ikke dannet meg begrep om mental styrke. Forståelsen av det å lese bøker samt begrep om mental styrke skulle komme senere i mitt liv. Da jeg fikk slik forståelse og begrep bidro det i høy grad til å dreie mitt liv inn i en positiv retning, men det på en måte som jeg ikke kunne forutse. 

I ungdomstida vanket jeg sammen med mine venner. Ingen av oss i gjengen drev med fysisk trening. Vi gjorde andre ting som vi likte, som det å kjøre moped, henge ute om kveldene, høre på musikk, gå på kino, og selvsagt "rote" med jentene. Men det var ett unntak. En i gjengen drev med vektløfting og han var meget sterk. Så begynte han å ta steroider for å utvikle enda større muskler, noe vi andre likte dårlig. Etter en stund rota han seg bort i et miljø som drev med narkotika og sklei derfor gradvis ut av gjengen.

Jeg drev altså ikke med regelmessig fysisk trening i ungdomstida, kun av og til brukte jeg min Bullworker. Men jeg likte å spille fotball og var aktivt med da gutta i nabolaget spilte fotball på den store gårdsplassen mellom blokkene og garasjene på boligfeltet der vi bodde. Videre var jeg med og spilte fotball i friminuttene på skolen, samt at jeg en periode var med i IBK - Birkebeineren Fotball, den lokale fotballklubben i bygda.

Årene etter skillsmissen mellom mor og far og frem til jeg skulle i militæret bodde jeg sammen med mor. Hun var mer opptatt av såkalte "myke verdier", samt at hun aldri oppmuntret meg til å trene. Det bidro til at jeg ikke utviklet sansen for det å trene regelmessig dengang. Da jeg så kom i militæret skulle det endre seg i betydelig grad.

Tida på rekruttskolen opplevde jeg som hard. Etter rekruttskolen skulle det bli gradvis lettere. Det var mye fysisk trening og stadig måtte vi på utmarsj med full oppakning. Når vi var på utmarsj - i både brennende sol og høljende regn - hadde hver soldat en oppakning med gevær (AG-3) og en ryggsekk som veide 25 kg. Både den fysiske treningen og de mange utmarsjene gjorde at jeg etterhvert kom i god fysisk form. I tillegg ble vi drillet i orden og disiplin, noe som gjorde at jeg ble strukturert i det jeg gjorde. Så da jeg endelig var ferdig med militærtjenesten var jeg fysisk sterkere enn hva tilfellet var før jeg begynte på tjenesten.

Det var på midten av 80-tallet at jeg var i militæret og "joggebølgen" hadde grepet om seg. Inspirert som jeg var av denne bølgen ønsket jeg å slutte å røyke og begynne å jogge istedet, men det skulle ta noen år før jeg kom igang. Istedet ble jeg overvektig. Grunnen var at jeg spiste usunt (proppet meg med pizza, hamburgere, cola, o.l.) samt førte en generelt usunn livsstil.

Så da jeg flyttet inn til Oslo for å begynne på universitetet hadde jeg som forsett å endre alt dette og komme tilbake til der jeg var da jeg var ferdig med militæret. Jeg sluttet derfor å røyke, endret kostholdet (spiste mye kornprodukter, grønnsaker, kylling og fisk), og begynte med både jogging og styrketrening. Og innsatsen ga resultater. Iløpet av det første året gikk jeg mer enn 20 kg. ned i vekt og ble helt slank, jeg ble langt mer utholden, samt bedret konsentrasjonen vesentlig (noe som var viktig med tanke på studiene).

Jeg holdt meg i god form helt til jeg fikk min første psykose og ble innlagt til psykiatrisk behandling. Det at jeg ble psykisk syk var et veldig tilbakeslag. Medisinene som jeg fikk gjorde at jeg ble overvektig på ny. Men jeg ga ikke opp tanken om å være i god fysisk form. Jeg både jogget og drev med styrketrening, og prøvde å gjøre det like regelmessig som før jeg ble innlagt. Likevel lyktes det meg ikke å gå ned i vekt, ei heller ble min fysiske form bedret i særlig grad. Medisinene bremset effekten av treningen i tillegg til at de økte appetitten og reduserte forbrenningen.

Likefullt var tida da jeg var psykisk syk fruktbar med tanke på styrke. Den utviklet andre egenskaper i meg, egenskaper som skulle komme til å bli avgjørende senere...

Det å være psykisk syk var en hard prøvelse for meg, som for så mange andre som sliter med sånt. Jeg gjennomgikk både psykoser angstproblemer og tunge depresjoner, noe som selvsagt var svært traumatisk og vondt. Mine leger antok at jeg ville være ufør resten av livet slik at muligheten for at jeg kunne ha vanlig arbeid var minimal. Det var for meg en fryktelig tanke og jeg sleit veldig med den i flere år.

Men! Jeg ga ikke opp...

Jeg var fast bestemt på å vende tilbake til et normalt liv igjen. Det gjorde at jeg fortsatte med studiene på universitetet og fikk fullført flere fag. I tillegg skaffet jeg meg jobber i ulike perioder. En kort periode jobbet jeg som kirketjener og stelte gravene på Vår Frelsers Gravlund. Videre jobbet jeg som pleiervikar på sykehjem i Oslo. I tillegg avtjente jeg siviltjeneste etter å ha nektet videre militærtjeneste.

Det avgjørende vendepunktet kom da jeg fikk jobb på Vinmonopolet. Jobben på Polet gjorde at jeg fikk en regelmessig hverdag med helt vanlige rutiner. Jeg kom meg opp om morgenen, var på jobben iløpet av dagen og drev så med aktive sysler på fritiden. Alternativet var uføretrygd og det var for meg hele tiden uaktuelt. Det å skulle være på trygd, og dermed ikke ha noe i min hverdag som gjorde at jeg måtte strukturere meg, var noe jeg ikke ønsket.

I starten da jeg jobbet på Polet antok mine leger at dette kun var midlertidig. De antok at jeg etter en stund kom til å slutte i jobben, og da måtte jeg over på uføretrygd for å ha økonomisk sikkerhet. Det ble heldigvis ikke slik mine leger antok. Jeg fortsatte i jobben på Polet og har vært i bedriften helt til nå.

Det at jeg var i fast arbeid medførte at jeg hadde en strukturert hverdag. I tillegg var det bra for meg å være sammen med psykisk friske folk i det daglige. Videre utviklet jeg en sterk faglig interesse for mat og drikke, en interesse som jeg har dyrket siden. Ett annet gode var at fordi jeg var i jobb - og dermed hadde en strukturert hverdag - var jeg istand til å ta fag på universitetet på kveldstid.

Alt dette gjorde at jeg klarte å komme meg ut av mine psykiske problemer, litt etter litt. Under en samtale jeg hadde med min lege for endel år tilbake sa han at jeg i realiteten var frisk. Han mente at årsaken bunnet i at jeg hadde vært i fast arbeid gjennom flere år og slik kunne leve et vanlig liv. Jeg tror han hadde rett i det, og jeg er selvsagt svært glad for at jeg fikk til noe slikt.

Når jeg i skrivende stund ser tilbake på disse årene er det to ting som slår meg. Det ene er at jeg må ha hatt en meget sterk vilje. Det andre at det å mestre sitt liv ikke beror på muskler, men på noe annet. Det er selvsagt fordelaktig å være fysisk sterk, derom ingen tvil. Men det er langt mer fordelaktig å ha et harmonisk sjelsliv. Et harmonisk sjelsliv er avgjørende for at man kan ha det godt med seg selv, noe som overgår det å ha store muskler.

Min erfaring er at styrke er sammensatt. På den ene siden er fysisk styrke viktig, men langt viktigere er det å være mentalt sterk. For mitt vedkommende bunnet det i to forhold. Det ene var tida på universitetet da jeg leste mye bøker, blant annet skjønnlitteratur og historie. Det andre var at perioden med psykisk sykdom lutret meg, noe som medførte at jeg utviklet mental styrke. Jeg beit tennene sammen og hadde en fandenivoldsk innstilling til min sykdom, noe som var avgjørende for at jeg ikke ga opp. Utfallet ble at fordi jeg hadde troen på meg selv og mine evner lyktes det meg å snu mitt liv i en positiv retning, tross at legene hadde gitt meg meget dårlige odds.