Radikalisme og nytenkning - den opprørske veien til frihet

Regjeringen Hornsrud presenteres ved Slottet. Hornsrud-regjeringen var Arbeiderpartiets første regjering (satt fra 28. januar til 15. februar 1928). Selv om regjeringen satt kun noen få dager markerte den to viktige skiller i Norges nyere historie. Det første var at Arbeiderpartiet hadde forlatt sin revolusjonære linje og istedet ville søke makt ad demokratiske veier. Det andre var at Norge hadde fått en regjering utgått fra et radikalt parti med fullstendig omveltning av samfunnet som mål. På programmet til Hornsrud-regjeringen var blant annet avskaffelse av kapitalismen og innføring av sosialisme. På sikt skulle Hornsrud-regjeringen få stor betydning i og med at den dannet grunnlaget for Nygaardsvold-regjeringen på 30-tallet, samt "Arbeiderpartiets glansperiode" fra 1945 - da Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakten - og til Borten-regjeringen tok over i 1965.

 

 

 

"You can´t make an omelet without breaking a few eggs."

- Maximilien de Robespierre

 

 

"Men! Dette kan du bare ikke mene, Morten!" Læreren var bestyrtet, så meg rett inn i øynene med fast blikk for å sette meg på plass. De andre elevene i klassen, bortsett fra noen få, ristet på hodet. Det var i en samfunnsfagtime der jeg hadde sagt noe om hvordan jeg oppfattet pensums fremstilling av den kalde krigen. I skrivende stund husker jeg ikke akkurat hva jeg sa, men på den tiden var jeg såpass radikal at jeg skilte meg klart ut fra de fleste av mine medelever.

Jeg var blitt påvirket av en gruppe studenter i Oslo som jeg hadde kontakt med dengang. Studentene gikk på Blindern, og etter det jeg husker leste de alle samfunnsfag. De tilhørte ytre venstre fløy i norsk politikk og mente at Norge trengte en revolusjon. Deres oppfatning var at Arbeiderpartiet hadde sveket arbeiderklassen ved å samarbeide med borgerskapet og slik sikre borgerskapets hegemoni. I deres øyne var Sosialistisk Venstreparti kun et haleheng til Arbeiderpartiet og utgjorde ikke noe alternativ sådan.

Studentene tilsluttet seg daværende Arbeidernes Kommunistparti Marxist-Leninistene - AKP (m-l) - og hadde meget militante oppfatninger om samfunn og politikk. De mente at så lenge borgerskapets hegemoni bestod ville arbeiderklassen være undertrykket og at bare et fremtidig klasseløst samfunn kunne frigjøre arbeiderklassen. De mente videre at også borgerskapet ville bli frigjort fra sin falske virkelighetsoppfatning samt sine falske idealer under et klasseløst samfunn.

Forbildet for dem var Kina, og Mao Zedong var føreren. Alle hadde lest Karl Marx Kapitalen samt bøker av andre radikale tenkere, noe de blant annet hadde gjort ved studiesirkler. Jeg husker timelange samtaler om revolusjon og det klasseløse samfunn, om friheten som da skulle bli realisert, om avskaffelse av fattigdom og nød, om rettferdig fordeling av byrder og goder, om å fjerne alle illusjoner en gang for alle. Det var som om et jordisk paradis lå i fremtiden, og alt som stod i veien for dette paradiset måtte ødelegges, om nødvendig ved vold. Det fantes ingen alternativer til dette jordiske paradiset. En revolusjon måtte komme med historisk nødvendighet, noe Karl Marx hadde forutsett og profetisk beskrevet i sine skrifter.

Man måtte da velge side. Var man venn av arbeiderklassen var man også tilhenger av revolusjon og det klasseløse samfunn. I motsatt tilfelle, om man ikke var tilhenger av revolusjon og det klasseløse samfunn, var man lakei for borgerskapet og det svikefulle Arbeiderpartiet. Da hadde man i tilfelle sveket arbeiderklassen, og det var det størst tenkelige sviket av alle.

Disse studentene påvirket meg og min tenkning, men jeg hadde kontakt med andre mennesker i denne perioden som skulle hindre at jeg ble helt hjernevasket. Det var først og fremst min mor og far. De soknet begge til Arbeiderpartiet, var beleste og kunnskapsrike, godt orienterte innen historie, og kjente til de radikale teoriene om revolusjon og det klasseløse samfunn.

Gjennom samtaler jeg hadde med dem fikk jeg en nødvendig motvekt mot de romantiske forestillingene til studentene inne i Oslo. Jeg husker at de fortalte meg om grunnlaget for arbeiderbevegelsen, om Karl Marx og andre tenkere, om hvordan sosialismen som ideologisk retning ble født og siden utviklet seg i ulike grener. De fortalte meg om liberalismen som grunnlaget for sosialismen, om anarkisme, om syndikalisme, om sosialdemokrati, om Utopia av Thomas More, om demokrati, om reform som alternativ til revolusjon. Videre fortalte de meg om den franske revolusjon, om Pariserkommunen, om Marcus Thrane, om den russiske revolusjon, om Moskvaprosessene, om tvangskollektivisering, om Gulag, om diktatur og frihetsberøvelse.

Men ung som jeg var hadde jeg en svermerisk forestilling om revolusjon og det klasseløse samfunn. Det ble mange harde diskusjoner, især mellom far og meg...

Likevel fikk jeg mer nyanserte oppfatninger. De kom etterhvert som jeg vokste opp og ble mer moden og balansert i min tenkning. Det var først og fremst far som påvirket meg i den retningen, noe jeg er meget takknemlig for at han gjorde. Han fikk meg til å forstå at sosialismen kan være en farlig idé om den rendyrkes, at det er nødvendig med et demokratisk korrektiv, at liberalismen og konservatismen har en viktig rolle og funksjon, at drømmen om et jordisk paradis blindet svært mange og førte de på avveier.

Når jeg nå tenker tilbake på da jeg var ungdom ser jeg at det kunne ha gått galt om mor og far, samt andre mennesker som jeg kjente, ikke hadde påvirket meg i en mer moderat retning. Jeg kunne ha risikert å utvikle en meget snever oppfatning om samfunn og politikk, noe som kunne ha medført at jeg ville være alene med mine oppfatninger og slik ute av stand til å kommunisere godt med andre mennesker. Heldigvis ble det ikke slik.

En viktig vending kom da jeg leste 1984 av George Orwell. Jeg leste boka da jeg jobbet som lærervikar på en ungdomsskole ved Lørenskog. Boka gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, og den fikk meg til å reflektere mye etterpå over mine egne oppfatninger og hvorfor jeg hadde de. En annen bok som skulle få betydning for min tenkning om samfunn og politikk var Fluenes herre av William Golding. Boka slo meg som en slegge da jeg leste den, og den fikk meg til å innse at drømmen om frihet kan føre til de mest grusomme tilstander. Videre fikk Fluenes herre meg til å reflektere over demokratiet, hvordan det fungerer og hvordan det kan ødelegges.

I åra som fulgte leste jeg flere bøker, samt at jeg selvsagt hadde samtaler med folk jeg omgikk. En av bøkene jeg leste var Dr. Zhivago av Boris Pasternak. Romanen omhandler den russiske revolusjon, både før og etter selve revolusjonen. Den tegner et mørkt og dystert bilde av hvordan Russland utvikler seg under kommunismen. En annen bok jeg leste var Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley. Romanen er en dystopi som skildrer et ideelt fremtidssamfunn der alle er lydige slaver av regimet. Likevel er de tilfredse med tingenes tilstand fordi de får sine behov dekket samt sløves ned av et behagelig rusmiddel slik at enhver mulig opposisjon drepes i fødselen. En tredje bok var Prosessen av Franz Kafka. En sammensatt og merkelig roman som omhandler individet og anklagen. Romanens hovedkarakter Josef K opplever at han anklages og forfølges av regimet, men han kommer aldri til bunns i hva anklagen består i. Han henrettes til slutt i bokas siste del.

Disse tre bøkene bidro til at jeg beveget meg lengre bort fra mine radikale oppfatninger i ungdomstida. De fikk meg til å tenke mye over hva idealer kan føre til om de ikke modereres. Jeg har nå i voksen alder en grunnleggende skepsis mot alt som smaker av å rendyrke idealer, og det på alle plan, ikke bare de politiske eller ideologiske. Min skepsis bunner i at jeg mener verden og livet er sammensatt og komplekst, noe som gjør at enhver idé om et fremtidssamfunn har en iboende svakhet. Svakheten ligger i - etter mitt skjønn - at alt menneskeskapt er feilbarlig og ufullstendig. Dette gjelder også for politiske idéer, om enn hvor blendende de måtte virke. Samtlige politiske idéer er skapt av mennesker, og de er derfor feilbarlige og ufullstendige.

Dette fører meg frem til i dag. I dag har jeg utviklet en skepsis mot Arbeiderpartiet, som bunner i at jeg mener partiet er blitt for maktarrogant samtidig som det er lite villig til å lytte til andre. Videre opplever jeg at Arbeiderpartiet har udemokratiske tendenser ved at beslutningene tas på partikontorene, og så brukes stortingsgruppa som instrument for å sette partiets politikk ut i live. Det så vi tidligere da Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakten, enten alene eller i koalisjon med andre partier. Da ble beslutningene tatt på partikontorene og Stortinget således redusert til sandpåstrøingsorgan. 

En siste avgjørende bok jeg vil nevne er De besatte av Fjodor Dostojevskij...

Jeg fyrer opp pipa og går hen til bokhylla i stua, tar ett par dype drag og blåser den kremete røken langsomt ut, kikker på bøkene som står på rekke og rad i hyllene. Der i bokhylla finner jeg De besatte. Jeg tar frem boka, holder den i hånden og leser vaskeseddelen bakpå. Tankefull åpner jeg boka og betrakter avsnittene, linjene, og kjenner papiret mellom fingrene. Dengang da jeg leste De besatte var det som en åpenbaring. Romanen skildrer politisk ondskap og den forutser grusomhetene i Russland etter revolusjonen. Jeg plasserer De besatte tilbake i bokhylla, går hen til den dype stolen i stua og setter meg, banker den fete asken i pipa ut i det tunge marmoraskebegeret, stryker en fyrstikk og fyrer opp pipa på ny, tar dype drag og tenker.

Jeg tenker på min ungdomstid da jeg hadde sterke radikale oppfatninger, tenker på studentene i Oslo som jeg hadde kontakt med og hvordan de påvirket meg, tenker på da læreren sa: "Men! Dette kan du bare ikke mene, Morten!" Og jeg tenker på hvor jeg ville ha havnet om mine oppfatninger ikke hadde utviklet seg i en mer moderat retning. Og jeg humrer for meg selv når jeg minnes mine mange iherdige forsøk på å overbevise andre om nødvendigheten av revolusjon og det klasseløse samfunn...

 

 

 

Revolution

You say you want a revolution
Well, you know
We all want to change the world
You tell me that it's evolution
Well, you know
We all want to change the world

But when you talk about destruction
Don't you know that you can count me out

Don't you know it's gonna be alright
Alright, alright

You say you got a real solution
Well, you know
We'd all love to see the plan
You ask me for a contribution
Well, you know
We're all doing what we can

But if you want money for people with minds that hate
All I can tell you is brother you have to wait

Don't you know it's gonna be alright
Alright, alright, al...

You say you'll change the constitution
Well, you know
We all want to change your head
You tell me it's the institution
Well, you know
You'd better free your mind instead

But if you go carrying pictures of Chairman Mao
You ain't going to make it with anyone anyhow

Don't you know know it's gonna be alright
Alright, alright

- John Lennon

 

 

 

Nettsider:

 

"Hva betyr radikal og radikalisering?" (Radikal Portal):

http://radikalportal.no/2015/03/09/hva-betyr-radikal-og-radikalisering/

 

"Kulturradikalismens tidlige begrepshistorie" (Arr - Idéhistorisk tidsskrift):

http://www.arrvev.no/artikkel/kulturradikalismens-tidlige-begrepshistorie

 

Radical History Review:

http://www.radicalhistoryreview.org/