Veien tilbake til menneskene - min historie...

Livet sammenlignes ofte med det å vandre på en sti. Stien er en god metafor på livet da den er krunglete, går oppover og nedover, man må passe seg for røtter og steiner som man kan snuble i, og man vet ikke hva som skjuler bak neste sving. Samtidig er stien dekket av et skoglandskap med vakre trær, busker og blomster. Man hører fuglene kvitre, og man ser solen bryte igjennom bladverket på trærne - noe som skaper en en veldig fin stemning. Om kvelden blir det vanskeligere å vandre på stien fordi solens klare lys uteblir, og om natten umulig å vandre uten at man bruker kunstig lys. Når så morgenen kommer igjen kan man fortsette å vandre.

 

 

 

"Du kan fokusere på det negative, eller du kan fokusere på det positive. Og ditt liv vil bli deretter."

 

- Uttalt av en venn

 

 

"Suveren låt! Bowies beste! Ta den en gang til a´ Morten!" Vi var tre stykker som var samlet hos meg en lørdagskveld. Jeg hadde satt på samlealbumet Changesbowie av David Bowie og da Heroes fløt ut i stua stoppet vi praten og lyttet til låta. Tidligere på kvelden hadde vi spist ovnsbakt kylling som jeg hadde laget, drukket vin til maten, og nå satt vi ved salongbordet i stua, drakk øl og brennevin, røkte god tobakk og pratet.

Jeg gikk bort til stereoanlegget og satte på Heroes om igjen. Mens jeg lyttet til låta kom minner fra åra i psykiatrien frem i mitt sinn, og jeg følte det slik som låtas lyrikk beskriver; at selv når livet er på det mest vanskelige vil håpet likevel være der. Slik tolket jeg lyrikken, og det var slik jeg forstod mitt liv de åra jeg hadde vært i psykiatrien. Jeg tenkte på de vonde åra og hvor heldig jeg var som hadde kommet meg ut av det vonde.

Jeg hadde vært meget syk. Diagnosen var schizofreni, og ifølge prognosen var det så og si ingen utsikt til at jeg ville bli frisk igjen. Mine leger vurderte meg for å være såpass syk at jeg ville ha behov for hjelp og pleie i mange år, sannsynligvis livet ut. Det ble heldigvis ikke slik. Mot alle odds ble jeg først frisk, deretter klarte jeg å komme meg tilbake til en normal hverdag, til der hvor menneskene er...

Jeg husker ennå tydelig ettermiddagen da jeg ruslet hjem fra Furuset Distriktspsykiatriske Senter etter å ha vært hos legen for siste gang. Der jeg ruslet på hjemveien hadde jeg blandede følelser inne i meg. Jeg var mest lettet og glad, men samtidig trist. Lettet og glad fordi jeg hadde klart det usannsynlige. Trist fordi jeg tenkte på alle de jeg kjente i psykiatrien som fortsatt sleit med sine liv.

Det skulle ta flere uker før jeg tok innover meg det legen hadde sagt om at jeg var blitt frisk. Fordi jeg hadde slitt med sykdommen i mange år hadde jeg vent meg til å betrakte meg som syk. Det føltes derfor rart å tenke på meg selv som frisk. I tiden som fulgte tenkte jeg mye over det legen hadde sagt om at jeg hadde klart det. Og det var underlig å tenke på. Jeg som fikk en så dårlig prognose.

Jeg var i jobb og hadde leiligheten, og jeg vanka i et miljø med kunsterspirer. Tida foran meg virket lys. Men den skulle bli mørkere enn hva jeg var forberedt på...

Jobben gikk veldig bra og jeg trivdes som ekspeditør, mye på grunn av den gode kontakten jeg hadde med kundene. Etter å ha jobbet flere år på Polet på Majorstuen ble jeg overflyttet til den nye butikken på Tveita. Da jeg begynte på Tveita tok det ikke lang tid før jeg fikk etablert god kontakt med kundene der også. Dagene gikk greit med jobb, trening på Sats (spinning og styrketrening), Cinemateket, Oslo Domkirke, samt at jeg hadde begynt å gå i teatret og på kunstutstillinger.

Men det lå skjær i sjøen...

Det eneste sosiale nettverket jeg hadde var miljøet til kunstnerspirene. De tre første åra jeg vanka i dette miljøet var meget bra, men så tok rus overhånd. De begynte å eksperimentere med piller og narkotika, og det fikk meg til å bli betenkt. Jeg var ikke villig til å gjøre kompromiss med slikt, så etter å ha tenkt en stund valgte jeg å trekke meg ut. Kunstnerspirene tok det svært ille opp at jeg gjorde det, og jeg har ikke sett de siden.

Fordi jeg ikke hadde andre venner ble tiden som fulgte tung. På ny opplevde jeg ensomhet. Ensomheten sleit på meg i flere år, noe som tærte hardt på kreftene. Hverdagen ble gradvis tung og grå, og jeg hadde det ikke godt. Jeg fungerte bra på det rent ytre plan, men på det indre plan sleit jeg. Fordi jeg var så ensom ble jeg mentalt ustabil igjen. Jeg fikk alvorlige tilbakeslag og stod i fare for å utvikle schizofreni på nytt. Heldigvis unngikk jeg en slik farlig utvikling, men det var nære på ett par ganger.

Grunnen til at jeg unngikk en ny psykose var at jeg gikk på presise medisiner samt fikk meget bra hjelp av min fastlege. Etterdønninger etter en psykose er normalt, men hvis etterdønningene ikke holdes under kontroll kan de utvikle seg til ny psykose. Fordi jeg hadde to psykoser bak meg var jeg i faresonen. Det skulle ta flere år før jeg ble mentalt og emosjonelt stabil igjen.

Jeg hadde en aktiv fritid og dyrket mine interesser. Det ble mye bøker og seriøse tidsskrifter, videre lyttet jeg til musikk hver eneste dag. Jeg gikk på Cinemateket og i teatret, gikk på konserter og klubber i byen, utviklet evnen til å lage mat, dyrket vin som hobby, gikk turer i marka, trente på Sats i flere år, samt var engasjert i Oslo Røde Kors en lengre periode. Men ensomheten var der hele tiden, og den brøt meg langsomt ned.

Igjen begynte jeg å oppleve hverdagen som vond og meningsløs. Likevel fungerte jeg, noe som først og fremst skyldtes jobben. Et vendepunkt som snudde den negative utviklingen inntraff først da jeg begynte på Twitter. Da jeg opprettet min twitter-konto og begynte å tvitre var jeg ikke klar over hvilken gave som skulle bli gitt meg. Jeg tvitret meget aktivt, først på engelsk, så på norsk.

Og da jeg begynte å tvitre på norsk skulle det ikke ta lang tid før jeg kom i kontakt med folk...

I starten var folka jeg kom i kontakt med på Twitter løse bekjentskaper, men det skulle endre seg etterhvert. Jeg tvitret om mitt hverdagsliv, noe som ble lagt merke til av flere. Fordi jeg tvitret så aktivt som det jeg gjorde kom jeg i kontakt med fine mennesker, og blant de en kvinne i Stavanger: Paula Robles Nettel. Da Paula kom inn i mitt liv visste jeg ikke at vennskapet med henne skulle bli det avgjørende vendepunktet som dreide mitt liv inn på et nytt og bedre spor.

At Paula og jeg først ble venner og deretter kjærester forløste de vonde følelsene jeg hadde inne i meg. Hun satte meg fri fra min fortid i psykiatrien som hun satte meg fri fra min ensomhet. Hun introduserte meg for sine venner i Stavanger samt sin familie i Mexico. Hun lyttet tålmodig til meg når jeg fortalte henne om åra i psykiatrien og ga meg sin medfølelse. Hun støttet og trøstet meg når jeg fortalte henne om min ensomhet. Hun hjalp meg med å utvikle mine sosiale antenner - det medførte at jeg lettere kunne omgås andre mennesker. Og hun slipte ned mine skarpe kanter. Kort sagt ga hun meg veldig mye. Nå er Paula og jeg bestevenner, og vi vil være det livet ut.

Siden ble jeg kjent med andre fine mennesker på Twitter, blant de Espen Madsen og hans kone Sidsel. Espen og Sidsel er nå nære venner av meg. Videre har jeg fått gode venner i Tønsberg, også de gjennom Twitter. Og jeg har etablert et nært vennskap med en av kundene på Tveita Vinmonopol. Utover det har jeg fått flere bekjentskaper, både folk på Twitter, samt folk i byen og andre steder.

De vonde tankene og følelsene som jeg hadde grunnet min ensomhet er nå borte. På ny er jeg glad for å leve, glad for det jeg har, og jeg opplever at hverdagen er normal. Min hverdag er fylt av mye lys, livslyst, trivsel og glede. Det butter selvsagt på noen ganger i det daglige. Jeg kan irritere meg over ting som skjer, som når inkasso dropper ned i postkassa, når folk jeg møter på gata ikke hilser tilbake, når jeg skal på byen og ikke finner lommeboka, når jeg ikke rekker T-banen og må stå der på perrongen og vente på neste bane, når det blåser og regner i dagesvis, når det er lang kø i butikken og ølsalget stenger før jeg når frem til kassa, samt andre hverdagslige ting. Men sånt er normalt og innenfor hva jeg må regne med.

På ny opplever jeg at livet er fint og har mening, tross inkasso, regn i dagesvis, at jeg ikke rekker å få kjøpt øl, og lignende. Jeg opplever det slik fordi jeg har kommet hjem, hjem til menneskene. Og det kjennes godt. Jeg føler en indre ro som jeg ikke har følt på mange år, en ro som gjør meg trygg. Det er som om min fortid i psykiatrien befinner seg på en annen planet, og det passer meg helt fint. Fordi det er her jeg trenger å være, her i hverdagen sammen med andre mennesker.

Jeg klarte det og kom tilbake, til der hvor menneskene er...

 

-

 

Din veg.

 

Ingen har varda den vegen

du skal gå

ut i det ukjende,

ut i det blå.

 

Dette er din veg.

Berre du

skal gå han. Og det er

uråd å snu.

 

Og ikkje vardar du vegen,

du hell.

Og vinden stryk ut ditt far

i aude fjell.

 

- Olav H. Hauge