Kunstens problematiske forhold til moralen

Salman Rushdie med sin roman "Sataniske vers". Da romanen ble utgitt i 1988 og vakte den sterke reaksjoner i den muslimske verden på grunn av sitt innhold. En Fatwa (dødsdom) ble erklært av Irans høyeste leder Ayatollah Khomeini mot alle som på en eller annen måte trykket og/eller spredte romanen. I Norge ble tidligere forlagssjef i Aschehoug William Nygaard dødelig såret etter et attentat i 1993 da han var ansvarlig for utgivelsen av romanen i Norge. Oppstyret omkring "Sataniske vers" er et av de mest alvorlige anslag mot kunsten og trykkefriheten i moderne tid. Ennå i dag står Fatwaen mot alle som trykker og/eller sprer romanen ved lag.

 

 

 

"If all printers were determined not to print anything till they were sure it would offend nobody, there would be very little printed."

 

- Benjamin Franklin

 

 

Innledning:

Denne artikkelen er inndelt i to deler. I den første delen skisserer jeg noen tanker om hvordan jeg forstår kunst i forhold til frihet og moral. I den andre delen forteller jeg om da jeg var på et seminar i Oslo Domkirke der ondskap var tema. På seminaret stilte jeg spørsmål om kunstens problematiske forhold til moralen.

Jeg har vært opptatt av kunst i mange år, som jeg også har vært opptatt av diktning og musikk. Mitt grunnsyn er at kunst er avgjørende for frihet, både for oss som individer, men også for samfunnet som sådan. Da kunst er imaginativ (= sterk stimulering av fantasien) bidrar den til å frigjøre våre sinn samt forestillinger fra de til enhver tid herskende idésystemer som religion og ideologi. 

 

Bakgrunn og historikk:

Kunst tøyer og overskrider de moralske grenser vi har i våre sinn. Det er grenser som de aller fleste av oss har, enten vi er oss det bevisst eller ikke, og de bidrar til å sperre for hva vi er villige til å forestille oss og lar få komme til uttrykk. Et viktig spørsmål blir da hvor grensen går for våre forestillinger? Det er et svært viktig spørsmål, synes jeg, og høyst relevant om man er opptatt av frihet. Grensen for våre forestillinger settes i stor grad av moralen, noe de aller fleste av oss godtar sånn helt uten videre.

Tidligere hadde religionen monopol på moralen. Fordi religionen hadde monopol på moralen kunne den kontrollere kunsten, som den også kunne kontrollere høyere form for utdanning, samt det som var av filosofisk og vitenskapelig aktivitet. Alternativer til religionens monopol fantes bare ikke dengang, iallfall så var det nesten slik. Det fantes ett hederlig unntak som skulle få overordentlig stor betydning for den historiske utviklingen av den vestlige kulturkrets, og det var antikkens Hellas. 

Enkelt sagt så ble kunsten frigjort fra religionen i antikkens Hellas, slik også diktningen og musikken ble frigjort. En omfattende kulturell prosess - som gjorde at kunsten fikk et eget selvstendig profant uttrykk - var satt igang. Det finnes utallige eksempler på kunstneriske uttrykk - malerier, skulpturer og arkitektur - fra denne perioden som ikke har et iboende religiøst motiv eller budskap, men der mennesket og hvordan mennesket opplever verden er satt i sentrum.

Under middelalderen ble denne utviklingen reversert og religionen fikk igjen kontroll over kunsten. Billedkunst, diktning og musikk ble på ny fylt av religiøse motiver, og kirken førte en nitidig kontroll med hvorvidt kunsten var i samsvar med Bibelens lære. Kunst som kirken anså for å være i strid med Bibelens lære ble inndratt og ødelagt. Men kirken hadde ikke bare direkte kontroll over kunsten ved sin strenge sensur. Dengang hersket et mentalt regime der alt som var i strid med Bibelens og kirkens lære ble ansett som synd og dermed umoralsk. Dermed hadde kunstnerne ingen andre alternativer enn å skape kunst som var i samsvar med Bibelens og kirkens lære. Dette varte helt til da renessansen og opplysningstiden inntraff.

Under renessansen og opplysningstiden fikk kunstnerne større mulighet til å skape kunst som var uavhengig av religionen - en viktig kulturell prosess som har pågått siden. Det skulle likevel ta århundrer før kunsten ble helt frigjort fra kristendommen. I vår kulturkrets er profan kunst nå allment akseptert, noe som gjør at kristendommen ikke lenger utgjør noen trussel mot kunst som sådan. Men betydningen av religion må ikke undervurderes, tross den kulturelle utviklingen som har pågått siden renessansen og opplysningstiden.

Mange mener at radikal Islam utgjør en trussel mot kunsten innen vår kulturkrets i dag. Det er et høyst relevant synspunkt sett på bakgrunn av voldelige aksjoner mot forlag og avishus som har publisert bilder og tekster radikale muslimer misliker. Selv om aksjonene er blitt utført av radikale folk som representerer et mindretall innen Islam mener mange at Islam som sådan utgjør en latent trussel mot den frie kunsten. Det kan tenkes, men samtidig er det viktig å ha i bakhodet at Islam i tidligere tider utviklet kulturer som kom på meget høyt nivå. Eksempler er abbaside-kalifatet og Det osmanske rike. I tillegg må det nevnes at det var muslimske lærde som tok vare på arven etter antikkens Hellas da Europa gikk inn i middelalderen. 

Slik jeg tenker truer ikke kristendommen lenger den frie kunsten, til det er kristendommen blitt for utvannet og religionens plass i samfunnet for marginalisert og slik redusert i betydning. Det som truer kunsten kommer fra to andre fronter som ikke er like lette å oppdage eller å bekjempe, og det er kommersialisering under senkapitalismen samt vår likegyldighet overfor kunst. 

Under senkapitalismen gjøres kunst i stadig økende grad til gjenstand for kjøp og salg, noe som bidrar til å redusere kunstens iboende immaterielle verdi. Og fordi kunst i stadig økende grad vurderes som underholdning blir reduseringen av kunstens immaterielle verdi forsterket. Videre er det slik at en av kunstens viktigste egenskaper er at den skaper reaksjoner, både på det tankemessige og det følelsesmessige plan. I det øyeblikk kunsten ikke lenger skaper reaksjoner har den også utspilt sin rolle. I et slikt perspektiv utgjør vår likegyldighet en alvorlig trussel mot kunsten.

Også moralen utgjør en latent trussel mot kunsten, slik jeg tenker. Vi ser det i dag innen for eksempel erotisk kunst, noe mange fremdeles anser som obskønt og uønsket. Moralen er derfor ennå i dag en viktig sperre for det å kunne utvikle erotisk kunst på kunstens egne premisser. 

 

Seminar i Oslo Domkirke:

Jeg deltok på et seminar i Oslo Domkirke søndag 27. september 2015 der temaet var ondskap. Foreleseren var en professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Det var et givende og interessant seminar og foredraget opplevde jeg som meget spennende.

I sitt fordrag trakk professoren først opp linjene for ulike syn på ondskap i et historisk, ideologisk, religiøst og vitenskapelig perspektiv. Deretter konsentrerte han seg om moral i foredraget. Han vektla at moral er et nødvendig korrektiv for å kunne redusere onde handlinger, både på det individuelle plan, men også på det kollektive samfunnsmessige plan. Jeg oppfattet professoren dit hen at han mente at moral er et ubetinget gode.

Da han var ferdig med foredraget fikk vi i salen anledning til å stille spørsmål...

Jeg tenkte over det professoren hadde sagt om moral i foredraget og følte at noe skurret, iallfall ville jeg stille et spørsmål om kunst og moral for å vite hva professoren tenkte. Ordstyreren så i min retning og jeg vinket for å gi signal om at jeg ønsket å stille et spørsmål. Hun nikket bekreftende til meg og noterte på sin skriveblokk. Flere av de tilstedeværende stilte i tur og orden sine spørsmål, som så ble besvart av professoren. Da det ble min tur kom ordstyreren bort til meg med mikrofonen. Jeg reiste meg fra stolen slik at alle kunne seg meg bedre.

Alle kikket på meg og jeg begynte mitt spørsmål: "Hvordan vil du plassere kunsten i forhold til moralen?"

Det ble helt stille i salen og professoren kikket nysgjerrig på meg. Jeg holdt en liten kunstpause ett par korte sekunder før jeg fortsatte: "Kunsten har alltid hatt et problematisk forhold til moralen da den både tøyer og overskrider moralens grenser i våre sinn." Det ble så stille i salen at man kunne høre en knappenål falle. Nå kikket også de tilstedeværende prestene nysgjerrig på meg.

"De fleste av oss har en moralsk grense i sinnet, en grense vi knapt setter spørsmålstegn ved fordi vi godtar moral som et gode per se," fortsatte jeg, "Kunst er i sitt vesen imaginativ og har dermed en iboende egenskap som gjør at den overskrider grensen moralen setter i våres sinn. Eksempler på kunstnere og forfattere jeg kan nevne er Michelangelo Caravaggio og Fjodor Dostojevskij. De skapte kunst mange i samtiden anså som umoralsk og som myndighetene utførte sensur overfor. I et slikt perspektiv vil jeg mene at kunst er nødvendig nettopp fordi den bidrar til å frigjøre våre forestillinger s e l v om frie forestillinger skulle ansees for å være umoralsk. Avantgarde kunst ville ikke vært mulig å skape hvis all kunst må være i samsvar med moralen. Moral er vel så mye et kulturellt begrep, som det også er et ideologisk begrep og et maktbegrep. Og en av kunstens viktigste oppgaver er å utfordre og kritisere rådende strømninger i samtiden, slik kunstneren oppfatter denne."

Da jeg var ferdig med mitt spørsmål nikket professoren og sa: "Det er et svært spørsmål som ikke er mulig for meg å svare tilstrekkelig godt på i korte vendinger. Ditt spørsmål berører noe at kjernen innen vår kulturkrets´ historie. Jeg er enig i at kunsten har et problematisk forhold til moralen. Og det må være slik. Kunsten må være fri, selv om det innebærer dilemmaer for oss. Det jeg kan si er at du som betrakter og bruker av kunst må vurdere om verket er godt eller dårlig, og hvorvidt det er i samsvar med ditt moralsyn." 

Jeg var siste spørsmålstiller og seminaret var over. Da arrangørene hadde fått takket professoren gikk jeg bort til ham der han satt. Professoren reiste seg og tok min hånd. Jeg takket ham for hans svar og vi vekslet noen ord. Under den korte praten spurte jeg om han hadde lest Dr. Faustus av Thomas Mann. Han svarte at Dr. Faustus er en av de beste romaner om kunst han noengang hadde lest.

"Ja, det er en rik roman," sa jeg, "Slik jeg vurderer Dr. Faustus er romanens bærende tema ondskap som grunnlaget for kunst?" "Jeg har vært inne på den samme tanken selv," svarte professoren, "Det er en diger og sammensatt idéroman på mange måter. Og ondskap som grunnlaget for kunst er et spennende men samtidig meget sensitivt tema som kan føre galt avsted om vi ikke leser romanen med aktsomhet."

Da vi hadde pratet ferdig gikk jeg tilbake til mitt bord, tok på meg jakka og plukket opp lærveska. På veien ut gikk jeg bort til arrangørene og takket for det interessante seminaret. De smilte og sa at jeg var hjertelig velkommen igjen en annen gang. Jeg svarte at jeg ville følge med på nettsidene til kirken for å holde meg orientert om kommende seminarer, sa så adjø og gikk opp den smale trappa og ut på gata.

 

 

Nettside:

 

Ethical Criticism of Art (Internet Encyclopedia of Philosophy):

http://www.iep.utm.edu/art-eth/