Mimesis - å speile virkeligheten ved diktning

"Rinaldo and Armida" (slutten av 1600-tallet) - maleri utført av den italienske kunstneren Antonio Bellucci. Maleriets motiv illustrerer hvordan mange oppfatter kunst som virkelighetens speil. Antikkens grekeres syn på diktning og kunst var at disse speilet og etterlignet virkeligheten og gjorde den skjønn. De hadde begrepet "mimesis" som betyr å speile, etterligne eller kommentere. Opp gjennom Europas åndshistorie har grekernes syn på diktning og kunst stått ved lag. Ennå i dag vurderes kvaliteten ved diktning og kunst utfra hvor genuin den er, altså i hvilken grad den samsvarer med eller er relatert til virkeligheten.

 

 

 

"It was Plato who bridged the gap between poetry and philosophy; for, in his work, appearance, despised by his Eletic and Sophist predecessors, became a reflected image of perfection."

 

- Erich Auerbach

 

 

Da jeg opprettet min blogg hadde jeg liten erfaring med å skrive artikler og fortellinger. Jeg hadde heller ingen klar idé dengang om hvordan bloggen skulle bli. Jeg begynte å skrive og bloggen utviklet seg gradvis til det den er blitt i dag. Ei heller hadde jeg noen anelse om at den skulle få såpass mange besøk som det den faktisk har fått. I skrivende stund nærmer den seg 320 000 besøk, noe jeg er forbløffet over. En rådgiver på karrieresenteret Nordic Adademy sa til meg under en samtale at min blogg er blant de 100 mest besøkte i Norge. Det kan godt være. Jeg har ikke sjekket tallene.

Jeg skriver som jeg gjør og det jeg er opptatt av i min skriving er at alt jeg legger ut på bloggen skal ha et tydelig stempel av min hånd. Jeg ønsker ikke å kopiere folk som er bedre til å skrive enn jeg av den grunn at jeg søker å være genuin i måten jeg skriver på. Det jeg skriver, godt eller dårlig, skal ha tydelig preg av meg og ikke andre. Jeg synes det er et greit utgangspunkt å ha for min skriving.

Mange av artiklene er konstruert som fortellinger. De dreier seg alle om meg og det jeg har opplevd i mitt liv. Når jeg skriver en fortelling møter jeg straks dilemmaet virkelighet og fiksjon. Jeg søker å være så sann som mulig, men må i mange tilfeller ty til hukommelsen og bygge på den. Det gjør at jeg dikter. Jeg dikter i den forstand at det jeg gjengir av hendelser og samtaler er konstruert etter hva jeg mener skjedde. Det betyr da at det meste som står skrevet her på min blogg har jeg fra mitt sinn. Det jeg legger ut av faktaopplysninger i artiklene og fortellingene sjekker jeg med kvalitetssikrede kilder, som oppslagsverk og leksikon. Dette for å unngå feil.

Når jeg skriver en fortelling blir det altså ofte til at jeg må dikte for å få fortellingen fortalt i det hele tatt. Jeg dikter på den måten at jeg konstruerer hendelser og forløp. Det betyr ikke at jeg bevisst forteller en historie som er usann, men jeg unngår altså ikke dilemmaet virkelighet og fiksjon og alt hva dette dilemmaet innebærer. Alle som skriver fortellinger - uansett i hvilken form - møter dette dilemmaet. Å skulle gjengi virkeligheten i en fortelling er faktisk ikke så enkelt som det kanskje kan se ut til i første omgang. Det er langt mer komplekst enn som så.

Utover å konstruere og dikte må jeg avveie flere forhold når jeg skriver en fortelling. Jeg må avveie hva jeg kan skildre i fortellingen og hva jeg må utelate. Jeg må også avveie hvilke mennesker jeg kan skildre og hvilke mennesker jeg ikke kan skildre. De mennesker jeg skildrer må jeg fremtille på en slik måte at det er etisk forsvarlig, og mange hensyn kommer inn i bildet her. Når jeg har muligheten til det spør jeg de jeg ønsker å skildre i mine fortellinger på forhånd om det er greit for dem. Noen ganger har jeg ikke mulighet til å spørre. Da kan jeg ikke skildre de direkte, men kun indirekte som karakterer eller jeg må utelate de helt. De som svarer at de ikke ønsker å bli skildret utelater jeg selvsagt. Det sier seg selv. Noen svarer at de ikke ønsker å bli identifisert, men at jeg kan bruke de som karakterer. Andre svarer at jeg godt kan skildre dem.

Dette gjør da at flere mennesker som jeg kunne ønske å skildre for å gi fortellingene "kjøtt på beina" må utelates enkelte ganger. Skulle jeg velge å ta de med - for i det hele tatt å få fortalt fortellingen - må de skildres på en slik måte at ingen skjønner hvem de er. I slike tilfeller må jeg konstruere fortellingen annerledes enn hva som faktisk skjedde. Det må jeg gjøre også når jeg kan skildre mennesker som karakterer. Også da må jeg konstruere fortellingen annerledes enn hva som faktisk skjedde. I de tilfeller der jeg kan trekke inn andre og skildre de direkte er det lettere. Der har jeg større mulighet til å konstruere fortellingen etter hva jeg mener var faktiske forhold.

Jeg må altså avveie flere etiske hensyn og sy sammen fortellingen etter avveiningene jeg har gjort. Det gjør da at mine fortellinger ikke er gjengivelse av virkeligheten i ren forstand, men noe annet. Jeg prøver å legge meg så nær opp til virkeligheten som mulig, men likevel må jeg konstruere, ellers ville jeg ikke kunne ha fortalt i det hele tatt. Fordi jeg må konstruere fortellingene må jeg ty til diktning. Det gjør at fortellingene er mye basert på fiksjon i den forstand at de bygger på min tolkning og fortåelse av det jeg skildrer. Dermed ligger det et element av kunstighet i det jeg skriver, noe som ikke er til å komme utenom. Men selv om jeg dikter og mine fortellinger blir mye fiksjon kan de allikevel uttrykke noe sant og ekte.

Bare filosofien gjengir virkeligheten direkte. Dette fordi filosofien er direkte relatert til det universelle ved begreper. På sin side er diktning og fiksjon indirekte relatert til det universelle gjennom fortellingen. Det betyr ikke at en fortelling nødvendigvis er usann. En fortelling kan godt uttrykke noe sant og ekte, men da på en indirekte måte. De aller fleste som har befattet seg med filosofi og diktning vet om dette problemkomplekset.

Å gjengi virkeligheten i en fortelling berører forhold knyttet til bevissthet, fortolkning, oppfatninger, språk, kultur og tradisjon. Man kommer derfor raskt inn på det som kalles for erkjennelsesteori (epistemologi) - hva vi oppfatter virkeligheten for å være og hvordan vi fortolker den. Videre kommer man raskt inn på språk - hvordan språket som sådan legger føringer for måten man kan fortelle en fortelling på. Og det som til syvende og sist ligger i bunn for hvordan man kan fortelle er ens mentalitet og psyke.

En fortelling vil alltid være en mental konstruksjon. Det er ikke til å komme utenom. Fordi det er mental konstruksjon blir det da et spørsmål om hvilke kriterier man legger til grunn for ens virkelighetsoppfatning. For meg, som for alle andre, bygger det på livserfaring og bevissthet. Som individ er jeg annerledes enn andre. Det er opplagt. Som individer er vi alle annerledes i forhold til hverandre. Bare jeg har gjort de erfaringer jeg har gjort, erfaringer som har formet meg og min bevissthet. Slik er det også for alle andre. Erfaringene jeg har gjort meg samt min bevissthet legger dermed klare føringer for hvordan mine fortellinger blir.

Når jeg skriver en fortelling baserer jeg meg selvsagt på hvordan jeg betrakter virkeligheten - hvordan virkeligheten fremstår for meg sett med mine "øyne". Det er umulig for meg å se virkeligheten med andre "øyne" enn mine egne, selv om jeg måtte prøve det. Jeg ser virkeligheten og fortolker den med mine "øyne", sånn er det bare. Det betyr at "øynene" jeg ser virkeligheten med i siste instans avgjør hvordan mine fortellinger blir. Mine fortellinger blir/er dermed klart subjektive av natur, nettopp fordi de er gjengivelse av virkeligheten slik jeg har betraktet denne med mine "øyne" som subjekt. I et slikt perspektiv er et bare ikke mulig for meg å være objektiv, selv om jeg skulle forsøke å være det.

Summa sumarum er det slik at en fortelling aldri vil kunne være noe annet enn en gjengivelse, eller "speil" om man vil. Man "speiler" virkeligheten når man forteller fortellinger. Og det er nettopp hva jeg gjør her på min blogg. Jeg "speiler" virkeligheten - etter hvordan jeg betrakter og oppfatter denne - når jeg forteller. Dog vil en fortelling kunne fungere som en døråpner til virkeligheten. Det beror da på i hvordan fortellingen er konstruert. 

 

 

 

Å skrive dikt

 

Nei da - det er ikke vanskelig å skrive dikt,

det er umulig.

Tror du jeg ellers hadde holdt på med det

i over 40 år?

 

Prøv bare, prøv

å sette vinger på en stein, prøv

å følge sporet etter en fugl

i lufta.

 

- Hans Børli

 

 

 

Nettsider:

 

"Mimesis" av Erich Auerbach (Gyldendal forlag):

http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Pocket/Gyldendal-Pocket/Mimesis

 

"The Book of Books - Erich Auerbach and the making of 'Mimesis'" (The New Yorker):

http://www.newyorker.com/magazine/2013/12/09/the-book-of-books