Oslo blues - første del

I sin roman "Sult" skildrer Knut Hamsun Oslo som en heslig, hard og kald by. Jeg opplever noe av det samme. I Oslo er det ikke vanlig å hilse på folk som man møter på gata eller bussen, for eksempel. Ei heller er det ikke vanlig å invitere naboen på en kopp kaffe og uformell prat. Over hele landet er Oslo beryktet for sin sosiale kulde. Det er sagt at Oslo er byen der folk bor sammen, men er alene. Dog er bildet mer sammensatt enn som så. Med sine mange miljøer er Oslo den mest fargerike og spennende byen i Norge. Byen har alt fra det glorete Aker Brygge og øvre Karl Johan der pengene rår, til sjarmerende og levende bydeler som Grünerløkka, Vålerenga, Kampen, Sagene, Torshov og Grønland. Dessverre har Oslo kommune svak tradisjon for byplanlegging, noe som har bidratt til at byen er rotete og tildels stygg. Gamlebyen er tatt dårlig vare på og utbyggingen av Bjørvika har i manges øyne vært en katastrofe. Et annet minus med Oslo er at byen er sterkt sentralisert med lite service- og kulturtilbud utenfor den indre bykjernen. Drabantbyene er nærmest ødeland uten særlig service eller kultur, især på ettermiddagene og kveldene. Likevel har Oslo mange fine sider, og om man leter vil man finne dem.

 

 

 

"Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over."

 

- Lillebjørn Nilsen

 

 

Mor og far skilte seg på midten av 1970-tallet da jeg var 8 år gammel og de ordnet skillsmissen greit seg imellom. Fordi jeg følte sympati overfor mor valgte jeg å bo sammen med henne. Vi bodde først noen måneder hos ei venninne av mor i bygda Hokksund. Mens vi bodde der gikk jeg resten av andre klasse på Hokksund skole. Men mor hadde fått jobb som daglig leder på Øvre Eiker daghjem, som var for unge mennesker med Downs syndrom, så hun fikk raskt en leilighet i nabobygda Krokstadelva. Tidlig om sommeren flyttet vi inn i den nybygde blokka på boligfeltet. Det var en fin leilighet og jeg fikk et stort rom til gutteværelse. Da skoleåret startet på Krokstad skole begynte jeg i tredje klasse der.

Far flyttet inn til Oslo som han opprinnelig kom fra. Han fikk seg jobb først som undervisningsinspektør på en skole på østkanten i byen (jeg husker ikke hvilken skole). Etter å ha hatt denne jobben en kort stund fikk han jobb som rektor på Tveita skole. I førstningen bodde han i en liten leilighet på Stovner. Men han var selvsagt på utkikk etter en større og bedre leilighet, så da boligbyggelaget USBL bygde på Lindeberg kjøpte han seg en noe større og langt bedre leilighet der.

I Krokstadelva fikk jeg raskt nye venner som jeg hang sammen med, både på skolen og i fritiden. Annenhver helg tok jeg toget inn til Oslo for å besøke far, noe jeg syntes var gjevt. Jeg så frem til å komme inn til Oslo fordi jeg visste at han ville ta meg med på ting som jeg likte godt. Og jeg likte å ta toget fra Mjøndalen til Oslo, lytte til togets rytme og kikke ut av vinduet på landskapet som toget suste forbi. Da toget så ankom daværende Vestbanestasjonen møtte far meg på perrongen.

Helgene sammen med far i Oslo opplevde jeg som veldig fine. Det første far gjorde når han møtte meg på stasjonen var å ta meg med på kino. Oslo hadde mange fine kinoer dengang. Flere av de er dessverre borte nå. Filmene vi så var som oftest Tarzan og Lyn Gordon, men også Disney og Hakke Hakkespett. Før filmen begynte kjøpte far alltid en stor pose med sjokolade, lakris og karameller i løsvekt som vi delte oss imellom. Og jeg elsket det! Jeg elsket disse gamle og fine kinoene, elsket å sitte der i salen sammen med far og gumle sjokolade, lakris og karameller, elsket Tarzan og alle de andre heltene og figurene, og jeg elsket å rusle sammen med far til trikkeholdeplassen etter at filmen var ferdig.

På lørdagene pleide han å ta meg med til byen. Jeg fikk både iskrem og brus, og vi ruslet gatelangs og kikket på folkelivet. Han tok meg ofte med til Deichmanske hovedbibliotek, noe jeg syntes var spennende. Der satt jeg på barneavdelingen mens han leste utenlandske aviser i avisavdelingen. Vi var også innom bibliotekets musikkavdeling der vi kikket i platehyllene. Det hendte stadig at vi lånte plater. Far lånte som regel plater med klassisk musikk mens jeg lånte Beatles-plater. Om ettermiddagen var vi hjemme hos ham. Før middagen spilte vi ofte Monopol sammen. Det var aldri nei i fars munn når jeg spurte om vi kunne spille Monopol. Et annet spill som vi ofte spilte var sjøfartsspillet Navigare. I tillegg spilte vi sjakk sammen. Da vi hadde spist middagen, som oftest pizza, dro vi ned til byen igjen for å gå på kino.

På søndagene besøkte vi farmor som bodde i en liten leilighet på Sagene. Jeg syntes det var trivelig å besøke henne, lyttende, forståelsesfull og imøtekommende overfor meg som hun var. Når vi var hos henne lyttet hun alltid oppmerksomt når jeg fortalte om mine sysler. Hun var oppriktig interessert i hva jeg drev med sammen med mine venner og hvordan det gikk på skolen. Etter at vi hadde vært hos farmor ett par timer tok far meg med til ulike museer og gallerier i byen. Slik ble jeg kjent med Nasjonalgalleriet, Munchmuseet, Historisk museum, Akershus festning, Vikingskiphuset, Sjøfartsmuseet, Folkemuseet samt andre av byens gallerier og museer. Om sommeren tok han meg med til Vigelandsparken der vi ruslet rundt og kikket på skulpturene. Mens vi ruslet der fortalte han meg om Gustav Vigeland og om motivene for skulpturene. Han tok meg også med til Sognsvann der vi gikk langs stien rundt vannet. Videre tok han meg med ut til Bygdøy hvor vi spaserte. Han fortalte om Bygdøy skole der han jobbet som lærer og om den lille leiligheten som mor og han bodde i da de var nygifte.

Da jeg var kommet i tenårene tok han meg med på vandringer på Kampen der han selv hadde vokst opp. Vi ruslet gatelangs mens han fortalte. "Der lå grønnsakshandelen. Der lå den gamle kolonialen. Der lå fiskebutikken. Her var løkka hvor vi gutta spilte fotball sammen. Her på denne plassen hendte det at vi sloss mot gutta fra Vålerenga. Her lå den gamle kinoen som jeg og de andre i nabolaget gikk på. Der lå den lille fabrikken. Og her lå skolen som vi gikk på," fortalte han mens han pekte. Jeg lyttet fascinert og kunne nesten se for meg hvordan det var der dengang.

Da jeg flyttet inn til Oslo i 1989 for å begynne på universitetet følte jeg at jeg var godt kjent med byen. Jeg flyttet inn på en fin hybel på Sogn Studentby. Men hybelgangen så ikke ut da jeg flyttet inn. Den var så rotete at det knapt kan beskrives. I tillegg var den møkkete som bare fy. De andre beboerne på gangen, alle gutter, måtte ha gitt fullstendig blaffen i å ha det ryddig og reint der. Noen annen forklaring på hvorfor det var såpass rotete og møkkete der fantes ikke. Men jeg ville ikke ha det slik så lenge jeg bodde der. Av den grunn gikk jeg raskt og iherdig igang med å gjøre forandringer til det bedre.

Det første jeg gjorde var å rydde unna alt skrotet som ingen av de andre på gangen visste hvem var sitt. Så fikk jeg de til å fjerne sitt skrot der det lå slengt på kjøkkenet, i gangen og andre steder. Da det var gjort vasket jeg ned hele hybelgangen. De andre beboerne på gangen ble svært overrasket over at jeg gjorde dette av egen fri vilje, og de kikket på meg som om jeg kom fra en annen planet. Jeg vasket ned selve gangen samt kjøkkenet, toalettet og badet. Det var litt av en jobb, men da jeg var ferdig var jeg godt fornøyd. Nå stank det ikke lenger av gamle matrester, morkent stekefett og møkk, men luktet rent av grønnsåpe. Jeg hengte deretter flotte og fargerike kunstplakater opp på kjøkkenet og i gangen. I tillegg kjøpte jeg to store og fine filleryer på loppemarked. Den ene til å ha i gangen, den andre på kjøkkenet. Videre hadde jeg tatt med meg hjemmefra min kaffetrakter samt vannkoker, brødrister og vaffeljern som jeg plasserte på kjøkkenet, og jeg sa til de andre beboerne at kaffetrakteren og de andre tingene kunne brukes av alle. Dermed kunne vi på gangen ha kaffe, te og ristet brød til frokost samt vafler innimellom, når vi selv ville. Så kjøpte jeg potteplanter til å ha i vinduskarmene på kjøkkenet og fikk vasket gardinene. Til slutt tegnet jeg abonnement på Aftenposten og Arbeiderbladet (nåværende Dagsavisen). På forhånd hadde jeg spurt de andre på gangen om de var interessert i avisene. Da de svarte ja sørget jeg for at utgiften på abonnementet ble delt likt mellom oss.

Da alt dette var gjort satte jeg en 25-liters dunk med vin. Vinen skulle være til gangfestene som jeg hadde planer om å arrangere. Nå var det blitt både ryddig og rent på gangen, vi hadde kaffetrakter og mye annet fint på kjøkkenet, potteplanter i vinduskarmene, kunstplakater på veggene, og ferske aviser hver morgen. Etterhvert flyttet de andre gutta på gangen ut i tur og orden. De nye beboerne som flyttet inn var alle jenter. Jentene og jeg kom godt overens, og jeg noterte meg lettet og tilfreds at de ville fordele oppgavene oss imellom slik at gangen kunne holdes ryddig og rein. Jeg fortsatte med å sette vin og det ble etterhvert mange gøyale gangfester. Om morgenen var det trivelig å tusle ut på kjøkkenet. Der duftet det av nytraktet kaffe og ristet brød, og rykende ferske aviser lå på kjøkkenbordet. Vi lagde en ordens- og vaskeliste der vi satte oss opp for å ta hver vår uke på omgang. Lista fungerte utmerket og alle tok sin del. Det gjorde at det alltid var ryddig og reint i gangen samt på kjøkkenet, toalettet og badet. Kjemien mellom jentene og meg var meget god og jeg syntes det var trivelig å bo på hybelgangen så lenge de bodde der. Vi gikk på kino sammen, tok også en øl eller to på puber i byen sammen stadig vekk. Om søndagene hadde vi ofte vafler. Og vi tok spaserturer sammen på Ullevål Hageby og området omkring. Det var fint å spasere der om våren og tidlig på høsten når det var grønt og blomstrende overalt.

Noen år senere begynte jeg å gå regelmessig på caféer på Grünerløkka for å drikke kaffe og lese aviser der. Jeg likte Grünerløkka godt og opplevde at bydelen hadde sin helt egen atmosfære. En lun og avslappet atmosfære preget av frihet, jovialitet og åpenhet. Det hendte derfor ofte at jeg ruslet gatelangs i bydelen bare for å føle dens puls, eller blues om man vil. Jeg kunne spasere fra gamle Schous Bryggeri helt opp til Birkelunden og så videre oppover mot Torshov. Og mens jeg spaserte langs gatene på Grünerløkka tenkte jeg tilbake på da far tok meg med på kino, og jeg tenkte tilbake på da han og jeg ruslet på Kampen og han fortale om sin oppvekst der.

 

 

 

Midt i byen

 

Lenge, altfor lenge var mitt hjerte uten sang.

Men nu bor jeg midt i byen som jeg gjorde før engang,

og mitt hjerte svinger frydefullt ved posthusklokkens klang.

 

Midt i byen, under taket på en gård av jernbetong.

Fjerne åser, trær og trehus kan jeg vinke til, So long!

Landlig fred er bra for mange. Salig hver på sin fasong.

 

Her på loftet kan jeg høre byens stemme dag og natt;

bilers brøl og trikkers hvin og unge kvinners lyse skratt.

Godt for mennesket å kjenne at han ikke er forlatt.

 

Byen, alltid byen, til jeg engang slukner brått

som en svart elektrisk lampe når dens glødetråd er gått.

Får jeg lyse litt i byen, så dens sinn blir mindre grått?

 

- Rudolf Nilsen

 

 

 

Nettside:

 

Oslos historie (Visit Oslo):

http://www.visitoslo.com/no/artikler/historie/

 

Oslohistorie:

http://oslohistorie.no/