På bommen

Henry Charles Bukowski (født Heinrich Karl Bukowski 1920 - 1994) var en amerikansk kultforfatter og -poet. Opprinnelig født i Tyskland men kom sammen med familien til USA bare tre år gammel i 1923. Hans forfatterskap og diktning er innen sjangeren skitten realisme. Forfatterskapet og diktningen er sterkt influert av årene han bodde i Los Angeles (hvilket han gjorde mesteparten av sitt liv). Forfatterskapet og diktningen til Charles dreier seg mye om fattige hverdagsmennesker og deres liv, forholdet til og bruk av kvinner, alkohol og rus, det å dikte samt arbeidets slit. Hovedkarakteren i hans romaner er hans alter ego Henry Chinaski. Charles ble i 1986 utropt av Time Magazine til å være "laureate of American lowlife."

 

 

 

"You might be poor, your shoes might be broken, but your mind is a palace."

 

- Frank McCourt

 

 

Jeg har fra tid til annen vært blakk. Det er en erfaring de aller fleste gjør i løpet av sine liv, også her i velstående Norge. Periodene jeg var blakk var alltid korte, og det varte aldri lenge før jeg hadde penger igjen. Jeg har aldri hatt lommene fulle av gryn, unntatt da jeg mottok omtrent 1 million i arv etter at min mor døde og omtrent 600 000 i arv etter at min far døde samt hans leilighet. Unntatt disse to gangene har jeg hatt normal tilgang til penger og måttet innstille min livsførsel etter det.

Det vil si, jeg har egentlig aldri vært flink med penger. Penger er i hovedsak noe jeg ikke bryr meg om, annet at det er et nødvendig middel for at jeg skal kunne betale regninger og skaffe meg ting. Denne innstillingen til penger har flere ganger medført at jeg har hatt problemer med å betale regninger, endog kjøpe mat. Jeg har ikke tall på hvor mange inkassokrav jeg har mottatt i posten, og enkelte ganger rettslig inkasso.

Årsakene til at jeg er så lite flink med penger bunner i flere forhold. I hovedsak dreier det seg om at jeg er slurvete samt at jeg lar meg inspirere av bohemer, forfattere og kunstnere som levde sine liv i frivillig fattigdom. Den siste årsaken er den viktigste. Grunnen til at jeg lar meg inspirere av bohemer, forfattere og kunstnere er at det er den eneste måten jeg kan forstå og leve meg inn i diktning og kunst.

Å leve i frivillig fattigdom er et overdrevent uttrykk. Jeg har aldri vært fattig, men jeg har vært på bommen i kortere og lengre perioder. Å være på bommen innebærer at man er skrapa blakk og ikke vet hvordan man skal kunne skaffe seg hverken mat eller annet nødvendig neste dag. Man lever fra dag til dag, bokstavelig talt. Mange rynker nok på nesen av en slik livsførsel og finner den forkastelig. Jeg gjør altså ikke det.

Jeg opplever at i de periodene jeg er på bommen lever jeg mer intenst, hvor underlig det enn kan høres. Jeg vet ikke hva årsaken er, men når jeg er på bommen skjerpes mine sanser og mitt intellekt i høy grad. Jeg opplever for eksempel at jeg leser mye bedre, føler sterkere og tenker klarere. Det er som om min sjel lutres og at hele mitt følelsesliv samt sinn mobiliseres.

Da Knut Hamsun skrev sin gjennombruddsroman Sult kunne han ikke ha klart det uten å ha gjort nødvendige erfaringer som fattig og elendig på forhånd. Jeg kunne ha ramset opp eksempler på diktere og kunstnere i det uendelige som har gjort samme erfaringer som Knut. Sult er da heller ikke en vanlig mainstream roman. Romanen satte en ny trend innen diktning og innledet modernisme som litterær sjanger. Alle som har lest Sult og levd seg inn i romanen forstår at det er en høyst uvanlig roman.

En annen betydelig dikter som levde sitt liv i fattigdom var Walt Whitman. Walt la grunnlaget for moderne amerikansk diktning med sin poesi, noe han neppe kunne ha gjort uten å ha levd slik han gjorde. Hans hovedverk Leaves Of Grass (Gresstrå på norsk) kretser mye rundt sterke sanse- og sinnsopplevelser, noe som i mine øyne indikerer at Walt må ha fått sin sjel lutret ved å leve i fattigdom og elendighet.

En tredje betydelig dikter er russeren Fjodor Dostojevskij. Dostojevskij sleit hardt med pengemangel i lange perioder av sitt liv, noe mange anser som en vesentlig årsak til at han kunne dikte som han gjorde. Alle som har lest Dostojevskij og forstår hans diktning vet at han måtte leve slik han gjorde for å kunne skape såpass stor kunst. Dostojevskij led av spillegalskap. Han var mye på casinoer der han satte alt over styr. Og det var nettopp da, når han hadde satt alt over styr, at han skrev noen av sine største romaner.

En annen roman som jeg vil trekke frem er Sexus av den amerikanske forfatteren Henry Miller. Også Sexus er en uvanlig roman, lik det Sult er. Det bærende temaet i Sexus kretser mye rundt hva det innebærer å leve sitt liv som kunstner og prisen man må være villig til å betale for å oppnå det. En tredje roman jeg vil trekke frem er On The Road av Beat-poeten Jack Kerouac. On The Road innledet en helt ny epoke innen amerikansk diktning og satte en standard for undergrunns litteratur. En fjerde roman jeg vil trekke frem er Last Exit To Brooklyn av den amerikanske forfatteren Hubert Selby Jr. Romanen er kompromissløs og har et hardt hverdagsspråk. Den omhandler skyggesiden av livet i Brooklyn der tabuemner som homoseksualitet, narkotika, vold, gjenger, voldtekt og transvestisme skildres utførlig.

Felles for disse fire romanene er at de ikke kunne ha blitt skrevet om forfatterene selv ikke hadde gjort nødvendige erfaringer som fattige og utstøtte. Å skulle dikte om livets skyggesider fordrer at man forstår hva man dikter om, ellers er det bare ikke mulig. Dette er da årsaken til at jeg finner det å være på bommen som attraktivt. Jeg ønsker å leve meg inn i de romanene jeg leser, og jeg leser bare ikke mainstream bestselgere. Da må jeg ha gjort noe av de samme erfaringene som forfatterne selv har gjort.

For å kunne leve meg inn må jeg ha vært pengelens i lengre perioder, vandret gatelangs aleine i regn og kulde, opplevd lengsel og ensomhet, opplevd sjelelig smerte og fornedrelse, opplevd å ha blitt sosialt avvist, opplevd hva det vil si å være på bunnen. Jeg har selvsagt aldri vært så langt nede at jeg har vært "på bunnen" i bokstavelig forstand, men noe i retning av det har jeg vært, og det mange ganger.

Flere forfattere og diktere har uttalt at det umulig å forstå diktning om man ikke har vært i helvete. Jeg tror det er noe i det. Selv har jeg slitt med tung psykisk lidelse i mange år og opplevd både depresjoner, rusproblemer, dyp ensomhet samt selvmordstanker på bakgrunn av det. Det har vært mitt helvete. Men det var ikke en ufruktbar erfaring å være i dette helvete. Nå i ettertid ser jeg at denne erfaringen la det nødvendige grunnlaget for at jeg kan forstå diktning, iallfall leve meg sterkere inn i diktning når jeg leser. Og det er noe jeg ikke vil være foruten.

Det å ha mulighet til å kunne forstå og leve seg inn i diktning anser jeg som noe av det beste man kan oppnå i livet. Grunnen er at diktning åpner mange rom i følelseslivet og sinnet, noe som beriker livet på alle plan og gjør det dypere. Når jeg fortsetter med å være på bommen i perioder er det nettopp fordi jeg ønsker å bevare denne muligheten. Og det synes jeg virkelig er verdt prisen jeg da må være villig til å betale.