Feminisme - makt, undertrykking og frihet

Simone de Beauvoir (1908 - 1986). Betydningsfull fransk tenker, filosof, aktivist og feminist. Simone fikk en sentral posisjon innen feministisk eksistensialisme og -teori gjennom sitt bidrag som samfunnsdebattant, forfatter og intellektuell. Hennes banebrytende bok "Det annet kjønn" (utgitt 1949) skapte voldsomme reaksjoner og heftig debatt da den ble utgitt. I boka skildrer hun hvordan kvinner ble betraktet og behandlet som det annet kjønn av mannen for å dekke hans behov. Bokas bærende tema er hvordan kvinner har blitt undertrykket gjennom historien og fortsatt ble undertrykket i hennes dager. "Det annet kjønn" regnes av mange som det viktigste bidraget innen moderne feministisk filosofi. Simone gjorde et grundig forarbeid både før og mens hun skrev boka, og den bygger på seriøse kilder. Boka ble satt på listen over forbudte bøker av Vatikanet straks den kom ut. Andre viktige bøker hun har skrevet som tar opp og omhandler feministiske og eksistensialistiske problemstillinger er blant annet romanene "Mandarinene" og "Gjesten". Betydningen Simone har hatt og ennå har for feminister og feministisk tenkning hverken må eller bør undervurderes.

 

 

 

"When a man gives his opinion, he´s a man. When a woman gives her opinion, she´s a bitch."

 

- Bette Davis

 

 

Jeg har av og til tenkt på hvordan jeg kan forstå kvinner og deres situasjon. Videre har jeg tenkt på hvordan jeg kan sette meg inn i problemstillinger som feminismen tar opp. Det er komplekse problemstillinger som ikke er lette å begripe, iallfall ikke slik jeg opplever det. Jeg er jo selvsagt mann. Jeg handler da som mann, tenker som mann, føler som mann, forstår ting som mann, og betrakter livet og verden som mann. Det er dette jeg har lært, både på skolen og i andre sosialiserende sammenhenger.

Det faktum at jeg er mann burde likevel ikke tilsi at jeg ikke kan sette meg inn i kvinners situasjon. Jeg kan det til en viss grad, men å forstå kvinners situasjon fullt ut er noe jeg ikke får til. Til det er mitt intellekt og min horisont for begrenset. Dette er erkjennelsen jeg kommer frem til når jeg tenker på hvorvidt jeg som mann kan forstå kvinner. Man kan utmerket godt si at det er en snever og mangelfull erkjennelse, og det er da også greit, men det er likefullt den jeg har.

Jeg har heller ikke vært flyktning eller asylsøker, for å trekke en parallel. Min mulighet til å sette meg inn i flyktningers og asylsøkeres situasjon er derfor begrenset. Jeg kan best forstå flyktningers og asylsøkeres situasjon på det rent menneskelige plan, som medmenneske. Det bunner i at fordi jeg forstår meg selv som menneske så ser jeg også andre som mennesker. Å se andre som mennesker betyr at kjønn er underordnet, iallfall delvis underordnet. Det rent menneskelige er det som avgjør, og i mindre grad det kjønnsmessige. I et slikt perspektiv blir det å se andre som mennesker og ikke som kjønn to ulike måter å betrakte og vurdere folk på.

Likefullt er jeg i voksen alder opptatt av det mannlige og det å være mann. For å forklare sammenhengen må jeg gå tilbake til min barndom. Helt fra da jeg var barn var jeg omgitt av kvinner, noen av de var sterke, andre igjen var svake. De jeg husker best er de sterke kvinnene. De var betydningfulle medlemmer av min familie i den forstand at de tok hånd om mye av familiens gjøren og laden. De stod for husholdet og arbeidet som var knyttet til det, ordnet okonomien og de sosiale rammene. Mennene var selvsagt også med, men slik jeg husker det innehadde ikke de noen suveren posisjon.

Jeg husker min far som en sterk personlighet og at han til tider kunne være autoritær. Min mor valgte til slutt skillsmisse. At min mor ville skille seg var dengang vågalt for en kvinne. Den generelle sosiale posisjonen for kvinner var ikke den samme da som nå i våre dager. Kvinnene hadde ikke mange muligheter dengang og de stod svakt. Dette var på midten av 70-tallet og hun fikk ansvaret for oss barna. Tross alt hun måtte mestre i sin hverdag maktet hun å utdanne seg til spesialpedagog, gjorde karriere som lærer, fikk høye verv innen fagforeningen, og satt i kommunestyrets formannskap i mange år. Jeg husker henne som velordnet, disiplinert, utholdende, hardtarbeidende og målbevisst. Hun oppnådde flere av sine mål.

Både min mor samt de øvrige kvinnene i min familie opplevde jeg som så sterke at de kunne kue sine omgivelser, noe de også gjorde. Dette gjaldt ikke bare dem, men også deres venninner, som stadig var på besøk. På 70-tallet var feminisme og likestilling et brennbart tema. Fordi jeg var omgitt av disse sterke og dominerende kvinnene opplevde jeg at fars fravær, samt det at jeg ikke hadde noen brødre, gjorde meg utsatt. Som gutt var jeg alene og det fikk jeg også merke. Når jeg for eksempel sa til kvinnene at jeg gledet meg til å bli voksen og kunne følge mine sønner til fotball fikk jeg skjenn, og ble så fortalt at jeg skulle glede meg til å følge mine døtre til fotball. Jeg kunne ha fortsatt med å ramse opp eksempler på typiske gutteting jeg ga uttrykk for som ble slått hardt ned på. Slik lærte jeg at jeg måtte være forsiktig med å gi uttrykk for typiske gutteting, eller ikke gjøre det i det hele tatt.

Videre fikk jeg ikke lov til å klatre i trær, men ble istedet oppmuntret til å begynne med hekling. Alt dette skapte en motstand inni meg, en motstand mot det at jeg ikke fikk være den jeg egentlig ønsket å være. Og jeg ville jo helst være meg selv, en helt vanlig gutt. Jeg ser også at dette skapte en redsel inni meg, en redsel for det å være for mye gutt fordi da ville det vanke sanksjoner. Jeg har denne motstanden og redselen inni meg ennå, og de strides om makten over min sjel. Konflikten mellom hva jeg egentlig ønsket å være og hva jeg ble lært opp til å tenke om meg selv pågår i mitt sinn ennå i dag.

Nå som voksen ønsker jeg selvsagt å være mann. For hva skulle jeg ellers være? Menneske? Joda, selvsagt menneske, men også mann. Hvordan jeg så gjør min rolle som mann og lever den ut er ikke så lett for meg å si. Jeg må åpent innrømme at jeg ennå er på leit. Noen holdepunkter har jeg likevel, og blant de er forfatteren Ernest Hemingway en av de viktigste. Hva har da dette med feminisme å gjøre? Mitt svar er at jeg med min bakgrunn tenker at kvinner kan være vel så undertrykkende som det menn kan være. Jeg vil ikke bestride eller benekte at kvinneundertrykking finner sted. Å hevde noe slikt ville være nonsens, det skjønner de aller fleste. Men jeg mener at undertrykking er noe som ikke bare rammer kvinner, det rammer også menn.

Mitt hovedsynspunkt er at undertrykking har noe å gjøre med maktstrukturer og hierarkier som går på kryss og tvers av kjønn, alder, klasse, sosial tilhørighet, sosial status, kultur, økonomi, etnisitet, samt hvilken posisjon man ellers har, formell som uformell.

Her forleden fortalte jeg på Twitter om at jeg hadde flørtet med to kvinner som var på jobb. I mine øyne var flørten grei og jeg var i god tro. Da jeg så tvitret om flørten skapte det et rabaler uten like. Jeg ble tillagt den ene skjulte hensikten etter den andre. Flere av de som reagerte kom med insinuasjoner om at min flørting var sexsjikane og dermed trakassering av de to kvinnene. Jeg ble ikke så rent lite overrasket over hvor kvasse reaksjonene var.

Det er mulig at min flørt ikke hører noen steder hjemme hen. Jeg vil likevel holde fast på at slik flørting bør kunne gå an inntil det motsatte er bevist. Grunnen til at jeg mener at flørting mellom kvinne og mann, også når de er på jobb, bør kunne gå an er at ellers risikerer vi å havne i et uføre. Uføret vi risikerer å havne i er, sett med mine øyne, at handlingsrommet for hva vi kan si og gjøre overfor hverandre som kvinne og mann snevres betydelig inn. Vi risikerer å komme dit hen at vi til slutt går på nåler fordi vi er redde for å si eller gjøre noe galt.

Jeg forstår fullt ut at det må finnes spilleregler for hvordan man skal opptre, men det sorterer inn under normal folkeskikk og moral for meg. Å skulle legge feministiske kriterier til grunn for hva man kan si og gjøre overfor hverandre som kvinne og mann, også når man er på jobb, er noe jeg blankt avviser. Da tar jeg heller skyllebøtten og pepperet som måtte komme. Jeg mener fullt ut at så lenge man opptrer i samsvar med normal folkeskikk og moral, være seg kvinne eller mann, må det være tilstrekkelig. Men for noen er det altså ikke sånn. Slik jeg forstår det mener de at normal folkeskikk og moral kommer til kort. Det må derfor andre og sterkere virkemidler til, som feministiske kriterier for opptreden. Og jeg er høyst usikker på om jeg er med på den.

Jeg mener at så lenge vi behandler hverandre som medmennesker, med alt hva det innebærer, så burde det holde. For meg dreier dette seg ikke om kjønn, men om mennesker. Fordi det da dreier seg om mennesker forholder jeg meg ikke bare til kvinner, jeg forholder meg til alle de jeg omgås i min hverdag, unge og gamle, jenter og gutter, naboer og kolleger, folk jeg møter på gata og i bussen, og folk jeg møter ellers. Det var denne innstillingen jeg hadde da jeg flørtet med de to kvinnene. Jeg så de ikke som kjønnsobjekter, slik noen på Twitter tilla meg. Jeg så de som mennesker, og det er faktisk noe ganske annet.

At jeg så disse kvinne jeg flørtet med som mennesker er en annen planet enn om jeg hadde sett de som kjønnsobjekter. Når jeg forholder meg til andre er jeg i svært liten grad opptatt av kjønn. Jeg er opptatt av mennesker, og det er det som legger føringene for hva jeg sier og gjør. Det er mulig at jeg er på villspor hva gjelder vår samtid i dette. Vår samtid indikerer sterkt at man skal være opptatt av kjønn til enhver tid, men det er altså ikke jeg. Jeg betrakter meg som mann, ja, men det er sekundært. Først og fremst betrakter jeg meg selv som menneske, og det er som menneske jeg forventer og ønsker at andre skal se og behandle meg som.

Når jeg tenker på feminismen står den derfor for meg som noe fremmed, slik også et historisk, kulturelt eller ideologisk betinget mannsideal også ville ha gjort det. Det er menneske jeg er, hverken mer eller mindre, med alle de sterke sider, svakheter, feil og mangler det innebærer. Derfor er det slik at kvinner ikke er kjønn for meg rett og slett, men mennesker. Dette står jeg fast på fordi jeg mener det er riktig. Så får jeg heller bli et hatobjekt i enkelte kretser.