Noen av mine practical jokes

9. des, 2015

 

"A Nation should not be judged by how it treats its highest citizens, but its lowest ones."

 

- Nelson Mandela

 

 

 

 

 

 

 

"Kommer dere snart, gutter? Alle gjestene har innfunnet seg og vi setter oss til bords hvert øyeblikk." Min tante banket på baderomsdøra og gjentok at vi måtte komme ut i stuen. Jeg og min fetter var i full gang med å sminke oss med sort kullstift inne på badet.

Vi hadde lagt en slagplan for en practical joke vi ville kjøre...

Tidligere på dagen pratet jeg og han sammen om selskapet som skulle holdes om kvelden, et stort selskap der mange gjester var invitert. Dette var på midten av 80-tallet. Jeg husker ikke nå akkurat hvilket år det var, men jeg og min fetter gikk begge på videregående, så det må ha vært rundt 1983-84. Vi visste at det ikke var et ordinært selskap fordi prominente folk fra blant annet det danske utenriksministeriet samt folk fra ambassaden til Sør-Afrika var blant de inviterte gjestene. Selskapet skulle holdes i den digre villaen til min tante og onkel i København. En overdådig flott villa i ett av byens fornemme strøk.

Min tante og onkel tilhørte Københavns handelsborgerskap. De holdt ofte selskaper der folk fra byens øvre sosiale sjikt var med. For meg som kom fra helt vanlige kår i Norge var denne sosiale verden i København på mange måter en fremmed verden. En verden jeg kun leste om eller så i filmer. Det var en verden der man hadde mulighet til å gjøre ting jeg bare kunne drømme om, som det å reise hvor man ville så ofte man ville, ha sommerhus på riveraen i Frankrike og andre steder, ta lengre utdannelse uten å måtte låne penger, dyrke dyre hobbyer og fritidsinteresser, drikke eksklusiv vin til maten hver dag, for å nevne noe.

Min fetter var kritisk til denne livsstilen, og han harselerte ofte over den. Det undret meg derfor ikke da jeg fikk vite om selskapet som skulle holdes denne kvelden, og hva min fetter tenkte om det.

Tidligere på dagen tok fetter meg med inn på sitt gutteværelse og lukket døren. Vi satte oss ned og jeg lurte på hva han ville. "Vet du," sa han, "Blant gjestene i kveld kommer folk med holdninger som ikke er særlig bra." "Hvem tenker du på?" spurte jeg. "Det kommer folk fra blant annet ambassaden til Sør-Afrika, og de støtter selvsagt apartheid-regimet," svarte han og kikket på meg. "Ja, jeg vet det. Min mor fortalte meg om det i går. Hun sa at jeg måtte la være med å ytre mine meninger om Sør-Afrika og apartheid under selskapet for ikke å støte disse gjestene og skape ubehag for din mor og far," sa jeg.

"Det er nettopp det vi skal gjøre!" svarte min fetter med et bredt smil, "Vi skal støte dem!" Jeg stusset over det min fetter sa, spent på hva han hadde i tankene. Han fortsatte: "Vi skal gjøre en practical joke som kommer til å sette et støkk i dem, for det trenger de virkelig. Men vi gjør det bare hvis du vil bli med, da?" "Ok. Jeg er interessert," svarte jeg, "Hva hadde du tenkt at vi skal gjøre?" Så fortalte min fetter om en plan han hadde tenkt ut for en practical joke. Det han fortalte syntes jeg hørtes vågalt ut, men samtidig virket det uhyre spennende og morsomt. Etter å ha tenkt meg litt om ga jeg min tilslutning. "Fint! Da må vi ned til farvehandelen og kjøpe kullstift," konkluderte min fetter. Det gjorde vi så. Vi dro ned til farvehandelen og kjøpte en kullstift. Og like før selskapet skulle begynne gikk jeg og min fetter ut på badet for å gjøre oss klare til vår practical joke.

Vi malte våres ansikter helt sorte med kullstiften, samt malte våres lepper knall røde med leppestift. Da vi endelig var ferdige syntes vi begge at vi så ut som to afrikanere. Vi gliste begge to, sa til hverandre at det var nå det gjaldt. Min fetter åpnet baderomsdøren forsiktig og kikket ut. Det var ingen i gangen. Han hvisket til meg at det var klar bane. Vi gikk musestille ut fra badet og ned gangen til den store stuen der alle gjestene var samlet. Gjestene hadde satt seg til bords, og de ventet nå på at jeg og min fetter også skulle komme.

Min fetter åpnet døren til stuen og gikk inn. Jeg fulgte hakk i hæl...

Vi gikk rett bort til langbordet der gjestene satt og ventet. Noen av gjestene fikk øye på oss og praten mellom dem stoppet. De stirret måpende på oss. Så snudde alle seg og kikket på meg og min fetter. I noen sekunder var det helt stille ved bordet. Stemningen i stuen var nærmest elektrisk, som til å ta og føle på. Det var som om et gjenferd hadde gått igjennom rommet. Så utbrøt en av damene: "Hva i all verden? Se på de to guttene!" Hun så ut til å ha fått hakeslepp og var blek i ansiktet.

Vår practical joke var ikke til å misforstå for noen av gjestene, til dét var den så altfor tydelig. Og hensikten med vår joke var heller ikke til å misforstå. Det var opplagt for alle at vår joke var en brodd som vi rettet mot folka fra ambassaden for å skape ubehag for dem. Jeg fulgte med på reaksjonen til folka fra ambassaden og kunne se forskrekkelse og vantro i øynene deres, men de forholdt seg rolige og sa ingenting. Flere av folka fra utenriksministeriet virket pinlig berørt, og noen av de så himmelfalne ut. "Aaaaaaa...! I need water!" hørte jeg ei av damene fra ambassaden si. Hun var hvit i ansiktet og så ut som hun holdt på å besvime. Men jeg kunne også se at noen av gjestene smilte lurt til oss.

Jeg og min fetter skulle til å sette oss. Da reiste min onkel seg og sa i en hard tone: "Dere to! Gå ut på badet og vask dere med en eneste gang!" Og så grep han meg og min fetter i armene og førte oss med bestemte skritt ut av stuen. Da vi var kommet ut på gangen ga han oss en reprimande. Han skjelte oss ut for å ha satt hele selskapet i forlegenhet. Så dyttet han oss inn på badet og lukket døren etter oss. Inne på badet fikk jeg og min fetter latterkick. Vi lo og lo, dultet hverandre i skuldrene og sa at hensikten med vår practical joke var oppnådd.

Etter at vi hadde fått vasket av oss den sorte kullsminken gikk vi inn i stuen igjen og satte oss ved bordet. Alle kikket på oss, og jeg kunne se at folka fra ambassaden ikke virket særlig glade for det vi hadde gjort. Det var jeg godt fornøyd med. Folka fra utenriksministeriet så ennå ut til at de var pinlig berørt. Og min tante og onkel så på oss med blikk som ga tydelig signal om at nå hadde vi å oppføre oss pent.

Da middagen var over ble det servert kaffe, cognac og likør. Flere av gjestene kom bort til meg og min fetter der vi stod i hjørnet av stuen og sa at det vi hadde gjort var helt på sin plass. Ett par av dem tok oss i hånden og sa: "Meget bra, gutter! Dere reddet kvelden for oss. Ingen av oss støtter apartheid og vi føler oss litt beklemmet i dette selskapet. Men dere reddet altså kvelden." En av de nærmeste vennene til min tante og onkel kom bort og sa: "Det var meget flott av dere! Dere har min fulle støtte. Og jeg skal se til at dere ikke blir straffet for dette." Jeg kunne se at min mor smilte og nikket anerkjennende til meg der hun satt i sofaen og pratet med noen av gjestene. Jeg smilte tilbake til henne.

Neste dag da vi var samlet ved frokostbordet pratet vi om hendelsen. Min onkel sa: "Jeg håper dere skjønner at jeg måtte reagere som jeg gjorde. Gjestene som var her i går er betydningfulle mennesker med innflytelse. Heller ikke jeg støtter apartheid, men jeg måtte altså reagere som jeg gjorde. Oss imellom vil jeg si at også jeg syntes om at dere satte et støkk i gjestene fra ambassaden. Men det får altså bli mellom oss. Ok?" Jeg og min fetter nikket. Vi skjønte at noen måtte ha snakket med min tante og onkel om vår practical joke og åpenbart ha sagt at det var meget bra gjort.

Nå mens jeg skriver dette kan jeg ikke la være med å humre for meg selv. Minnene fra denne kvelden strømmer på. Og det er som om jeg ser hele selskapet for meg når jeg og min fetter går inn i stuen, kullsorte i ansiktene og med knallrøde lepper, og det blir helt stille rundt bordet...