Arbeidsledig

Krakket på Wall Street i 1929 står som en av de verste hendelser innen kapitalismens nyere historie. Krakket medførte omfattende arbeidsledighet med dertil sosial nød både i USA, Europa og store deler i resten av verden. Krakket var også en medvirkende årsak til at nazistene kom til makten i Tyskland i 1933 med de konsekvenser det medførte. Arbeidsledighet er ikke bare en sløsing med ressurser, det virker også økonomisk, politisk og sosialt destabiliserende for et samfunn. I utgangspunktet er det et paradoks at samfunn med store uløste oppgaver samtidig kan ha vedvarende høy arbeidsledighet. Utallige økonomer har forsøkt å knekke arbeidsledighet-koden, men så langt har ingen lyktes. Det skifter i perioder mellom hva slags tiltak myndighetene setter inn for å redusere arbeidsledigheten, være seg statlige virkemidler eller satsing på markedsløsninger.

 

 

 

"More and more, conventional wisdom says that the responsible thing is to make the unemployed suffer. And while the benefits from inflicting pain are an illusion, the pain itself will be all too real."

- Paul Krugman

 

 

Jeg er for tiden arbeidsledig, noe jeg har vært siden 1. september 2015. Det er første gangen i mitt liv at jeg opplever å være arbeidsledig. Det er en underlig opplevelse. Jeg kan med en gang slå fast; å være arbeidsledig er alt annet enn morsomt. Istedet er det en ikke ubetydelig psykisk påkjenning. Nå har jeg kun vært ledig høsten 2015 og frem til når dette skrives (mars 2016), men jeg merker allerede at dagene er blitt tyngre og psykisk mer strevsomme.

Tross at dagene er blitt tyngre og mer strevsomme er jeg ikke lei for min situasjon og beklager den ikke. Jeg aksepterer min situasjon som noe midlertidig, iallfall håper jeg at den er midlertidig. Jeg har sterk tro på at jeg før eller siden vil få meg en ny jobb, og da vil jeg være i full fart igjen. Inntil så lenge må jeg bare smøre meg med tålmodighet og sørge for at dagene blir fylt med meningsfullt innhold.

Jeg vet at flere av dere som kjenner meg og min bakgrunn syntes det var merkelig at jeg sa opp jobben på Vinmonopolet sist sommer. Det var da også en meget bra jobb i en solid og veldrevet bedrift, derom ingen tvil. Flere av dere stilte derfor et høyst berettiget spørsmålstegn ved at jeg sa opp jobben etter 20 års tjeneste i bedriften. Til det kan jeg bare si at den formelle siden ved min oppsigelse er at jeg etter eget ønske sa opp jobben på Vinmonopolet. Den reelle siden ved min oppsigelse er mer sammensatt og problematisk. Jeg kan ikke her gå nærmere inn på den bakenforliggende årsaken til at jeg sa opp jobben. Det ville ha krevd for mye plass.

Det jeg kan si er at mobbing i arbeidslivet er et omfattende og meget alvorlig problem, især når mobbingen er systematisk og pågår over lengre tid. For de som rammes er det svært vondt å måtte oppleve. Når man står alene og ikke får hjelp. Når man ikke blir trodd av ledelsen når man varsler om mobbingen. Og når man vet at mobbingen bare vil fortsette. Hvor mange som rammes vet jeg ikke. Forskning og media har avdekket noe, men jeg antar at mørketallene her er meget store.

Videre kan jeg si at varslere i arbeidslivet er dårlig beskyttet. Det er flere eksempler på varslere som har varslet om graverende og ulovlige forhold er blitt forsøkt tiet ihjel eller presset ut av jobben, enten av ledelsen eller av kolleger. Vi er alle tjent med å ha ryddige forhold i arbeidslivet og at ulovligheter ikke forekommer. For de som velger å varsle ledelsen er det derfor en tung beslutning å ta når man er klar over at man er dårlig beskyttet. Påkjenningen i ettertid kan være så hard at ens psykiske helse settes på spill.

Å være arbeidsledig innbærer belastninger på flere måter. Først og fremst blir dagene uten meningsfullt innhold. Dagene flyter avsted i en slags monoton rytme der skillet mellom aktivitet og fritid, vanlige ukedager og helg, etterhvert viskes ut. Etter noen uker og måneder blir man passiv og sløves gradvis ned. Det er den psykiske belastningen ved det å være arbeidsledig.

Å være arbeidsledig medfører også konskekvenser på det sosiale området. Heldigvis har jeg et nettverk av gode venner og bekjentskaper. Fordi jeg har dette nettverket er jeg ikke sosialt utsatt av at jeg nå er arbeidsledig. Men hadde mitt sosiale nettverk vært avhenigig av jobben hadde det sett langt verre ut for meg. Dessverre er mange arbeidsledige ikke like heldige som det jeg er sånn sett.

Videre blir økonomien anstrengt da satsen for dagpengene ikke står i forhold til lønnen jeg fikk før. Men ikke misforstå meg her. Jeg synes det er på sin plass at jeg sliter økonomisk ved å være arbeidsledig. Det skal aldri være lønnsomt og være arbeidsledig. Det skal alltid være lønnsomt å jobbe. Det er min overbevisning og den forholder jeg meg til. Jeg vet med meg selv at fordi satsen for dagpengene er såpass lav tvinges jeg mer eller mindre til å skaffe meg en ny jobb. Hadde satsen for dagpengene vært såpass god at jeg ikke behøvde å skaffe meg ny jobb, så hadde jeg kanskje ikke vært like pågående. Derfor er det bare bra at jeg sliter økonomisk nå. Det er pisken jeg rett og slett trenger for å sette "ræva i gir".

Jeg sysler nå med ulike planer for hva jeg kan gjøre. NAV har såkalte tiltaksplasser der jeg på egenhånd kan oppsøke en arbeidsgiver og tilby min arbeidskraft. Arbeidsgiveren får tilskudd av NAV for å ha meg i jobb og betaler ikke fem flate øre selv. Hensikten med denne ordningen er å gi oss arbeidsledige mulighet for arbeiderfaring samt at vi sirkulerer i arbeidslivet, får attester og sånn. Jeg har allerede forespurt noen bedrifter i Oslo, men fått avslag. Likevel vil jeg fortsette med å oppsøke bedrifter og tilby min arbeidskraft for dem, og jeg kan bare avvente om det blir til noe.

Jeg har også opprettet en profil hos vikarbyrået Proffice og søkt på jobber gjennom byrået. Så langt er jeg ikke blitt innkalt til intervju eller tilbudt noen jobb. Jeg søker også på jobber i Oslo kommune, men til nå har det vært resultatløst. Planen min er å opprette en profil på LinkedIn. Flere av mine venner har anbefalt meg å gjøre det. Jeg håper selvsagt at det vil gi resultater etterhvert.

Fremtiden er derfor uviss, og det er ikke lett å forholde seg til. Jeg er 50 år, noe som gjør meg uaktuell i flere arbeidsgiveres øyne. Likevel har jeg tro på at jeg vil lykkes en dag. Jeg har bred erfaring innen mat og drikke samt kundebehandling, noe jeg antar er interessant for noen arbeidsgivere. Videre har jeg en god utdannelse fra Universitetet i Oslo.

Hva utkommet av dette blir vet jeg selvsagt ikke nå, men jeg håper at jeg vil få meg en ny jobb og igjen kan bruke mine egenskaper.

 

 

 

På stengrunn

De unge bjerkene i svarte byen 
de står og bruser med sitt lyse løv, 
som om de åndet store skogers vårluft 
og ikke skorstensrøk og gatestøv. 

De løfter tappert sine tynne grener 
og lar dem svaie under vårens sus 
og varme sig i solens gode stråler, 
som flommer inn imellom gatens hus! 

Men de blir aldri som de store trærne, 
som står og suser ute i det fri. 
Slik er det når man vokser op på stengrunn 
og bare har en drøm om skog og li. 

- Rudolf Nilsen 

 

 

 

Utestengt

 

 

 

"Mangt kan du greie deg utan. Men utan menneskevarme blir verdi for kald."

- Jan-Magnus Bruheim

 

 

"Hvem går frivillig ut i arbeidsledighet?" spurte jeg henne. Hun kikket stille på meg noen sekunder, som om hun lette etter ordene, og svarte så: "Ingen." Jeg reiste meg fra stolen og tok lærveska. Puttet utfyllingsskjemaene som jeg hadde fått ned i veska og rakte hånden mot henne. "Takk for møtet!" sa jeg. Hun tok min hånd og svarte: "Selv takk!" "Og da sees vi neste uke? På torsdag?" spurte jeg. "Det gjør vi," svarte hun og smilte vennlig. Hun gikk rundt bordet og åpnet døra for meg. "Jeg følger deg ut," sa hun.

Det var et vanlig møte på Nav. Ett av mange møter som jeg har hatt med min veileder de siste månedene. På møtene hadde vi gjennomgått hvilke muligheter jeg har for å få meg en ny jobb og hva slags type jobber jeg egner meg til. Min Nav veileder sa flere ganger at jeg har en unik kompetanse og meget bra CV. Likevel butter det når jeg søker på jobber. Jeg opplever at det samme skjer hver gang. Arbeidsgivere viser interesse når jeg kontakter de. Når jeg så presenterer meg selv og redegjør for min bakgrunn og kompetanse får jeg ofte positive svar. Men så, etter en stund stopper det opp, og jeg får beskjed om at de ikke ønsker å gå videre i prosessen eller blir møtt med taushet. Hva som egentlig skjer vet jeg ikke, men faktum er at døra lukkes. Gang på gang.

Da jeg var i psykiatrien mente legene at uføretrygd var det beste for meg, men jeg ville ikke det. Isteden ville jeg fullføre utdannelsen og komme i jobb. Legene var uenige og advarte meg sterkt mot det. Det de sa var at med uføretrygd ville jeg ha en økonomisk sikkerhet resten av livet. Å skulle fullføre utdannelsen og så jobbe var en god tanke, men risikabelt sett ut fra min psykiske lidelse, hevdet de. Jeg hørte ikke på dem og det endte med at jeg fikk min vilje. Lite visste jeg dengang om hva jeg gikk til.

Jeg ble ansatt i Vinmonopolet og jobbet i bedriften i 20 år. Så sa jeg opp jobben. Formelt sett etter eget ønske. I realiteten ble jeg frosset ut av mine kolleger. Mens jeg jobbet på Polet varslet jeg ledelsen om blant annet ulovlige forhold på arbeidsplassen. Varslere blir sjelden trodd og er dårlig beskyttet. Det skulle jeg få oppleve. På den annen side sett var det meget bra at jeg jobbet på Polet de årene. Mot alle odds og det legene antok ble jeg frisk av min psykiske sykdom. Jeg jobbet meg frisk, rett og slett.

Nå har to og ett halvt år gått etter at jeg sa opp jobben. Det har vært to og ett halvt år der jeg har fått erfare hva det vil si å være utestengt fra arbeidsmarkedet. Jeg vet ikke hvor mange telefoner jeg har tatt og jobbsøknader jeg har sendt iløpet av den tiden. Det har vært en hel del. Og jeg vet ikke hvor mange bedrifter jeg har besøkt for å presentere meg selv. Også det har vært en hel del. Men det har vært som å stange hodet mot veggen, som å vandre alene i en folketom gate kun omgitt av kalde og harde murvegger. Og nå er luften iferd med å gå ut av ballongen. Det merker jeg tydelig.

Da jeg sa opp jobben på Polet visste jeg selvsagt ikke at det skulle bli såpass vanskelig for meg å få ny jobb. Hadde jeg visst det ville jeg trolig ha sykemeldt meg istedenfor. Det ville ha vært en behagelig løsning. Også gunstig økonomisk sett. Jeg vurderte en stund å sykemelde meg, men kom frem til at jeg var for frisk til å kunne gjøre det. Så i realiteten følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Å si opp jobben fremstod som eneste mulighet.

Ingen går frivillig ut i arbeidsledighet. Ikke som jeg kan tenke meg iallfall. De som går ut i arbeidsledighet blir tvunget, på den ene eller andre måten.

Eneste tilslaget jeg fikk var hos en større barnehage på Grünerløkka der jeg jobbet som kokk i nesten tre uker. Arbeidet bestod i å lage varm mat til 65 barn og 14 voksne hver dag. Utover selve matlagingen måtte jeg sørge for varebestillinger, planlegge ukens meny, ta oppvasken når maten var spist, samt gjøre kjøkkenet grundig rent på slutten av arbeidsdagen. Det var en bra jobb og jeg trivdes med den. Jeg likte også miljøet veldig godt. Da jeg ikke er faglært kokk gikk arbeidet noe tregere enn det som var forutsatt og jeg gjorde flere feil i forhold til kommunale regler om renhold og drift av institusjonskjøkken. Barnehagens leder bestemte derfor en dag at de måtte ha en faglært kokk. Også de kommunale reglene var blitt skjerpet, så hun var bare nødt til å ansette en faglært kokk. Det var selvsagt kjipt å måtte forlate jobben, men jeg fikk en meget god attest, og det er jo noe.

I skrivende stund har også dagpengene stoppet opp. Etter to år har jeg ikke rett til mer dagpenger. Jeg er derfor uten inntekt. Men regninger kommer i posten, og de må betales. Mat må jeg jo ha. Husleia må også dekkes. Det må også avdragene på lånet i banken. Hva utfallet av dette blir vet jeg ikke nå. Jeg lever fra hånd til munn. Låner penger av venner til mat og har fått betalingsutsettelse på regningene jeg har fått. Men det er selvsagt høyst midlertidig og ikke noen varig løsning. Nav sier at de skal komme frem til en løsning på min økonomiske situasjon, men de bruker tid og det går tregt.

I alle årene jeg jobbet fikk jeg høre at jeg har rett til å få uføretrygd. Men det har jeg bare ikke villet. Jeg vil leve et vanlig aktivt liv og bidra til fellesskapet. Trygd er derfor siste tenkelige utvei. Arbeid er det jeg vil, og det er jeg ennå fast bestemt på. Men slik det ser ut for øyeblikket virker det nesten umulig. Kan godt være at min bakgrunn fra psykiatrien samt at jeg var varsler er det som hindrer meg i å få ny jobb. Rådgiverne på karrieresentrene som jeg tok jobbsøkerkurs på antydet det. Det gjør også min Nav veileder. Jeg vet ikke. Det jeg imidlertid registrerer er at fordi jeg insisterer på å jobbe og ikke gå på trygd er jeg bragt i en svært vanskelig situasjon.

 

 

 

Arbeidsløs jul

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer i dag en solfest
for ham, som er født på ny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen
hvor frelseren blev født. 

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes til slutt på korset
midt mellom synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer i dag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest! 

- Rudolf Nilsen 

 

 

 

Fordi jeg vil noe med mitt liv

 

 

 

"No, sir. You can kick me outta here, but I ain't quitting."

- Zack Mayo, An Officer and a Gentleman

 

 

Det er mørkt og stille ute nå. Snøen har lavet ned nesten hele dagen. Først ut på kvelden holdt snøværet opp. Bakken og hustakene er dekket av et tykt lag med hvit nysnø. Gårdsplassen er brøytet slik at vi beboere kan komme oss lettere frem.

Jeg sitter ved arbeidsbordet på mitt soveværelse. En kopp nylaget te står på bordet ved siden av computeren som jeg skriver på. Mitt hode er fullt av tanker. Jeg tenker på da jeg studerte på universitetet, på da jeg ble innlagt til psykiatrisk behandling, og på tiden som er gått etter at jeg sa opp jobben i Vinmonopolet.

Da jeg var ungdom så jeg An Officer and a Gentleman på kino sammen med mine kamerater. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg og den fikk meg til å tenke mye. Dens bærende tema om en ung mann som vil noe med sitt liv slo meg veldig dengang. Han bryter opp fra en slapp og kummerlig tilværelse og kommer inn på en kadettskole for piloter i marinen. Skolen har beinhard disiplin, barsk fysisk trening og tøffe psykiske tester. Men tross alt slitet og motgangen han møter fullfører han skolen og blir offiser. I tillegg får han seg en nydelig kjæreste. I alt skaffer han seg et langt bedre liv enn hva det så ut til å bli før han begynte på kadettskolen. Han gjør det fordi han har viljen og evnen til å gjennomføre det han har bestemt seg for. Kort sagt har han stoffet i seg, eller nødvendig karakter om man vil, for å kunne bli offiser. Jeg har sett An Officer and a Gentleman flere ganger og blir ikke lei av filmen. Den er fremdeles viktig for meg også nå som jeg er blitt voksen. Mens jeg skriver dette kommer bilder og scener fra filmen tydelig frem i min erindring. Det gir meg en god følelse.

Da jeg var student åpnet en ny verden av tenkere og ideer seg for meg. Det satte meg på et spor som jeg har fulgt siden. Jeg engasjerte meg i Studentersamfundet og kom med i redaksjonen for et tidsskrift. Det ga meg mye bra som jeg har hatt nytte av helt frem til nå. Men så ble jeg psykisk syk og innlagt til psykiatrisk behandling. Det la føringer i lang tid for hvordan jeg utviklet meg som menneske på både godt og vondt. At jeg ble syk og innlagt fikk større konsekvenser enn jeg kunne ane dengang. Kort sagt la det premissene for hvordan årene som fulgte ble. Det å være psykisk syk er det vondeste jeg har opplevd så langt i mitt liv. Nesten ikke til å beskrive hvor vondt det var. Men så ble jeg frisk, og det skulle endre mitt liv til noe fundamentalt bedre. En terapeaut som jeg gikk til for en stund tilbake sa at jeg nærmest bobler inni meg. Videre sa hun at menn på min alder sjelden er så levende. Kan godt tenkes at hun har rett i det. Jeg merker iallfall at jeg lever veldig inni meg, også nå som jeg er blitt 51 år gammel. 

Tiden jeg var student var meget givende. Jeg blomstret opp i studentermiljøet, fikk venner, leste spennende bøker av tenkere og diktere jeg ikke hadde hørt om før, lyttet til band og artister som jeg visste lite eller ingenting om, var med på kule fester, drakk vin til sent på kveldene mens jeg leste dikt og romaner. Sånne ting. Årene jeg jobbet på Vinmonopolet levde jeg et normalt aktivt hverdagsliv. Det var en sosial jobb i en meget bra bedrift. Hver dag hadde jeg kontakt med kunder i butikken. Det opplevde jeg som veldig fint. Når jeg tenker tilbake på dette nå, både da jeg studerte på universitetet og tiden jeg jobbet på Polet, står det for meg at mitt liv kan inndeles i før og etter jeg ble psykisk syk og innlagt til psykiatrisk behandling. Årene før jeg ble syk var jeg umoden og visste lite om hva livet innebærer. Årene jeg var innlagt var vannskillet. Da lærte jeg mye om min begrensning som menneske, men også om min styrke. Årene jeg jobbet på Polet lærte jeg hva daglige rutiner betyr for å kunne leve et godt liv. Det er dyrebar lærdom som jeg har tatt med meg siden.

I dag (tirsdag 16.01.18) var jeg på et møte med Nav folk. Dagpengene har utløpt og jeg er derfor i skrivende stund uten inntekt. Møtet skulle avklare min økonomiske situasjon. Det ble den også. Det nye er at jeg skal motta kommunal sosialstøtte. Husleia og strøm vil bli dekket av støtten. Videre vil jeg få 6700 kr. i måneden for de øvrige utgiftene jeg har, som mat, klær, telefon, og månedskort til bussen og trikken. Støtten vil vare inntil jeg kommer med på aktiviseringsprogram i Nav regi, som er planen at jeg skal. Da vil jeg få ytelse av Nav omtrent tilsvarende nivået til dagpengene som jeg mottok før. Aktivitetsprogrammet går ut på at jobbeksperter i Nav vil følge meg opp i jobbsøkingen. Videre vil jeg få råd og støtte av en arbeidsmarkeds-psykolog. Og jeg vil komme med på ulike aktiviteter. Ventetiden for å komme med på aktivitetsprogrammet er to til tre måneder.

Selv om det blir økonomisk trangt en stund fremover nå vil jeg det. Formålet er arbeid. Jeg er fortsatt fast bestemt på at det er arbeid jeg vil ha og ikke uføretrygd, selv om jeg kan få uføretrygd hvis jeg vil. Men det vil jeg bare ikke. Jeg ønsker å leve et normalt aktivt liv der jeg jobber og har fritidsinteresser som jeg dyrker. Uføretrygd gir ikke muligheten til det, slik jeg tenker, iallfall ikke på samme måten som jobb. Trygd er kort oppsummert ikke aktivt liv. Det er passivt liv. Dessuten er jeg jo ikke noe når jeg mottar trygd. Det vil jeg være når jeg har en jobb.

På møtet i dag viste jeg Nav folka en legeerklæring fra 2015 som sier at jeg er arbeidsufør. Mens de kikket på den sa jeg at jeg bevisst har unngått å benytte meg av muligheten jeg har til å få uføretrygd da jeg istedet vil ha arbeid. Så spurte jeg om de hadde opplevd tidligere at en Nav bruker frivillig frasier seg en relativt bra trygd og heller går på sosialen fordi vedkommende vil jobbe. De ble stille noen sekunder og kikket på meg. Så fortsatte vi møtet. Da jeg må basere meg på kommunal sosialstøtte går jeg inn i en krevende periode, men det er greit for meg. Jeg foretrekker å ha det trangt noen måneder hvis det gjør at jeg kan få jobb.

Jeg vil noe med mitt liv. Selvsagt vil jeg det. Noe annet ville være utenkelig for meg. Det sies at veien blir til mens man går. Slik opplever jeg det iallfall. Og mens man går formes og modnes man som menneske. Fremdeles har jeg mange år foran meg. Forhåpentligvis gode år. Spørsmålet blir da hva jeg ønsker å basere de årene på; arbeid eller trygd. For meg er det et lett valg. Jeg vil leve et aktivt liv, som nevnt ovenfor. Perioden jeg vil slite økonomisk blir på kun noen måneder. Klart da at jeg vil det for å få meg jobb. Omkostningene det gir meg denne perioden er ikke sammenlignbare med det å ha en jobb og verdien av det. Jeg synes det er innlysende. Og jeg tenker som så at hvis jeg ikke gir meg, men står løpet, vil jeg lykkes med å få jobb en dag, og at det kun er et spørsmål om tid. Det som kreves av meg er at jeg bruker hodet godt i jobbsøkingen, er nøktern og utholdende, og har disiplin selv om det trekker ut i langdrag. Jeg klarte å bli frisk av en alvorlig psykisk sykdom som tidligere ble regnet som uhelbredelig. Da skal jeg klare denne biffen også. Min jernvilje har kommet godt med før. Den vil komme godt med nå også.

Hva slags liv man lever og kvaliteten på det vil være betinget av blant annet daglig aktivitet. Da jeg var i psykiatrien så jeg de unge menneskene som gikk på uføretrygd. Jeg så den passive tilværelsen som de hadde og hvordan den sløvet de ned. Noe slikt ville jeg ikke for min egen del. Jeg søkte på flere jobber og ble med tid og stunder ansatt i Vinmonopolet. Årene jeg var ansatt i bedriften var meget bra for meg. Jeg jobbet meg frisk, rett og slett. Videre ble jeg kjent med mennesker som nå er venner av meg. At jeg ble frisk og fikk disse vennene er den største gevinsten jeg har oppnådd i mitt liv så langt. Det kunne ha blitt til at jeg ville være pleietrengende livet ut, slik legene antok. Men heldigvis unngikk jeg det. Årene jeg var ansatt i Polet var tildels vonde, men jeg oppnådde altså noe meget verdifullt som ikke kan måles. Det vet jeg selvsagt å verdsette. Derfor, at det nå blir en krevende periode fremover med lite penger er noe jeg kan leve godt med.

Penger er ikke alt i livet. Faktisk er penger og materielle goder underordnet. Det som virkelig betyr noe er at man har god helse og er omgitt av mennesker som er glad i en. Det er alfa og omega. Når det er på plass kan man legge til andre ting som utdannelse, jobb og interesser.

I skrivende stund tenker jeg på An Officer and a Gentleman. Filmens budskap, om jeg skal si det på den måten, er betydningen av håp og det å ha troen på seg selv. Dens omdreiningspunkt er hva slags karakter vi mennesker har inni oss, hva slags stoff vi er laget av, og hva vi vil med våres liv. Hvis man er karaktersterk, tror på seg selv, samt er lojal overfor de man har rundt seg, kan man klare endog det som virker uoverkommelig. Det er slik jeg forstår filmen, og det er grunnen til at jeg lar meg inspirere av den.

Jeg er innbitt på at jeg skal lykkes med å få jobb, og gir meg ikke på det selv om jeg møter motstand i en hverdag som innimellom kan være monoton og grå. Arbeidsmarkedet er jo tøft for tiden. Men da er det bare å bite tennene sammen og fortsette med det en har satt seg fore. Slik har jeg tenkt til nå. Og slik vil jeg tenke videre fremover. Alternativet er å motta trygd og passiviteten det innebærer.

En dag skal jeg kunne stå opp om morgenen, spise god frokost, og deretter gå på jobb. Det skal jeg fordi jeg vil ha en hverdag fylt av meningsfulle aktiviteter. Dag for dag. Uke for uke. Måned for måned. År for år. Det man kort og greit kaller god livsrytme. Fordi jeg vil noe med mitt liv.

 

 

 

Up Where We Belong

Who knows what tomorrow brings
In a world, few hearts survive
All I know is the way I feel
When it's real, I keep it alive

The road is long, there are mountains in our way
But we climb a step every day

Love lift us up where we belong
Where the eagles cry on a mountain high
Love lift us up where we belong
Far from the world we know, where the clear winds blow

Some hang on to "used to be"
Live their lives, looking behind
All we have is here and now
All our life, out there to find

The road is long, there are mountains in our way
But we climb them a step every day

Love lift us up where we belong
Where the eagles cry on a mountain high
Love lift us up where we belong
Far from the world we know, where the clear winds blow

Time goes by
No time to cry
Life's you and I
Alone, baby

Love lift us up where we belong
Where the eagles cry on a mountain high
Love lift us up where we belong
Far from the world we know, where the clear winds blow

Love lift us up where we belong
Where the eagles cry on a mountain high
Love lift us up where we belong

- Jack Nitzsche/Buffy Siant-Marie/Will Jennings