Norge - historie, kultur og kunnskap (del 1)

Osebergskipet - Vikingmuseet på Bygdøy i Oslo. Osebergskipet ble bygd på Sørvestlandet i begynnelsen av 800-tallet. Det ble funnet på Oseberghaugen (derav navnet Osebergskipet) i Tønsberg i 1903. Sammen med skipet ble det funnet flere skjeletter av mennesker og dyr samt en rekke gjenstander. De fleste av disse gjenstandene er utstilt i Vikingmuseet i dag. Vikingtiden var en historisk periode i Nord-Europa som varte fra slutten av 700-tallet til omtrent 1100 e.Kr. Perioden regnes som svært viktig for Norges historie. Rikssamlingen fant sted da, befolkningen ble kristnet, og bokkulturen kom til landet. Vikingene blir ofte fremstilt som brutale og primitive krigere, men det er en gal fremstilling. De drev med utstrakt handelsvirksomhet, foretok lengre sjøreiser (blant annet til Amerika) og bygde samfunn. Under dansketiden fikk vikingtiden stor betydning for å opprettholde nasjonal bevissthet, og senere for nasjonsbyggingen som fant sted på 1800-tallet.

 

 

 

"Kultur er så og si den sannhet man har sett med sine egne øyne og formulert ved sin egen tanke."

 

- Jens Bjørneboe

 

 

"Hva mener du med sivilisasjon?" spurte Ole mens han kikket på meg. "Tja? Utviklet og organisert kultur, kanskje?" svarte jeg. "Forsåvidt greit nok, men det sier ikke så mye mer. Hvordan vil du definere kultur, da?" spurte Hanne. "Hvis jeg skal bruke mine egne ord vil jeg definere kultur som produktet av menneskets bearbeiding av naturen. Slik jeg tenker er all kultur resultat av arbeid, enten fysisk eller åndelig. Hvis jeg skal ta utgangspunkt i det jeg har lært på historiefaget vil jeg definere kultur som summen av sosiale vaner, tro- og tankesystemer, kunst, arkitektur og institusjoner for enhver sosial gruppe."

Gunnar krøllet sammen matpapiret, drakk ut det siste av kaffen i koppen, og sa: "Hm! Det med arbeid er jeg med på. Det kan være en presisering, men isåfall må vi kunne si noe om hva arbeid ér og ikke ér for at definisjonen du kom med skal kunne være anvendelig. Er tenkning arbeid, for eksempel? Og det blir mye tautologi her, synes jeg. Vi bruker bare nye begreper for å definere begreper uten at det blir mer presist, og da er vi like langt." "Men hva menes med utviklet kultur? Hvordan skal det forstås? Etter moderne vestlige begreper? Eller finnes det andre begreper som er mer fruktbare? Utvikling er jo i hovedsak et vestlig filosofisk begrep?" spurte Ellen. Vi andre nikket og sa noe om at dette ikke var lett.

Vi var en gruppe med studenter som satt på plassen foran den gamle HF-bygningen. HF var dengang Det historisk-filosofiske fakultet. I dag heter det Det humanistsiske fakultet - Universitetet i Oslos avdeling for humaniora. Det var tidlig vår. Jeg kjente at solen varmet i ansiktet. All snøen var borte og grønne skudd var kommet på trærne og buskene. Vi spiste lunsj sammen, og som vanlig var pratet vi om faglige spørsmål. Det var Ole, Gunnar, Hanne, Ellen og jeg som satt der på HF-plassen den formiddagen. Flere var med i "gjengen", som vi kalte oss. Vi var en gjeng på omlag 15 studenter som hang mye sammen. Vi spiste ofte lunsj og middag sammen på universitetet, gikk på caféer og kino, gikk turer i marka, besøkte hverandre, tok utflukter til Hovedøya om sommeren, og festet endel sammen. Det ble selvsagt til at vi pratet mye om faget som vi leste, og det ble mange gode diskusjoner.

Da jeg begynte på historie grunnfag hadde jeg ikke tenkt så mye over hva kultur er som sådan. Videre hadde jeg heller ikke tenkt så mye over hva kunnskap er som sådan. Men dette skulle endre seg underveis i studiet. Da jeg tok historie opplevde jeg faget som spennende, men samtidig snevert. Jeg syntes det var spennende å lære om sentrale enkeltpersoner, hendelser, kulturer og sivilisasjoner opp igjennom historien. Videre syntes jeg at det var spennende å lære om fagets metode. Det jeg syntes var snevert var fagets avgrensning. Vi lærte så og si utelukkende om den vestlige kulturkrets´ historie og fint lite om andre kulturkretsers historie. Jeg tok først grunnfag, så mellomfag. Studiet fikk meg altså til å tenke over hva kultur og kunnskap ér. Det er tankeprosesser som har pågått i meg siden.

Kultur og kunnskap er vanskelig å definere som begreper, iallfall uttømmende. Likevel er det fruktbart å reflektere over hva kultur og kunnskap er, mener jeg, og så prøve å definere begrepene. Det gjør at man må tenke mye over lengre tid, lese flere bøker og tidsskrifter, samt diskutere med andre.

For noen år siden leste jeg en meget god artikkel i ukeavisa Dag og Tid om norsk historie og kultur. Artikkelen trakk de lange linjer helt fra da Norge ble dannet som stat (rikssamlingen) og frem til i dag. Vedkommende som hadde skrevet artikkelen fremhevet tre bøker som han mente var kjernen i norsk kultur. Bøkene var Edda, Snorres kongesagaer og Bibelen. Artikkelforfatteren hevdet at disse tre bøkene langt på vei kan forklare hvorfor norsk kultur er blitt som den er blitt. Meget mulig at han hadde rett i det han hevdet. Det er en besnærende tanke at tre bøker kan forklare såpass mye, men vanskelig for meg å dømme om.

At bøker kan forklare utviklingen av en kultur er en spennende tanke, men da er det ikke tilfeldig hva slags type bøker. Det må i tilfelle være bøker som bærer helt sentrale idéer og fortellinger, som har en unik posisjon i folks tros- og tankeliv, og som har formet den kollektive bevisstheten over lengre tid. Hvorvidt bøker kan sies å ha en slik avgjørende posisjon er et interessant spørsmål, men til syvende og sist blir det et definisjonsspørsmål.

Det er mye i norsk kultur som ikke er relatert til bøker eller en gitt litterær tradisjon. Ikke alt i norsk kultur dreier seg om bøker. På den annen side er kultur ikke mulig uten kunnskap, som kultur heller ikke er mulig uten idéer. Og bøker er bærere av kunnskap og idéer. Dét er et faktum.

Hva norsk kultur kan sies å være, med alle våre nedarvede tradisjoner og skikker, er et meget omfattende spørsmål. Det kommer an på hvem man spør, vil jeg mene. En fisker i Lofoten vil trolig gi et annet svar enn en bonde i Trøndelag. En ungdom på østkanten i Oslo vil trolig gi et annet svar enn en pensjonist i Kirkenes. En sykepleier som bor på bygda vil trolig gi et annet svar enn en direktør i en storby. Mange faktorer spiller inn for hva vi oppfatter Norge som, også som kultur. Hva det norske ér for oss blir langt på vei et spørsmål om hvilke verdier og hva slags orientering vi har.

Striden mellom Johann Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland på 1800-tallet er illustrerende i så måte. Dengang var Norge i den kulturelle støpeskjeen. Det var en omfattende strid der Welhaven og Wergeland fremstod som ledere for hver sin gruppe. Striden gikk ut på hva det norske skulle defineres som. Spørsmålet var hva den unge nasjonen som nettopp hadde fått sin Grunnlov skulle bygge på, om det skulle være Europas åndsliv, eller våre egne nasjonale røtter. Det var en bitter strid som har gitt ekko helt opp til våre dager. Welhavens posisjon var at vi måtte bygge på Europas åndsliv. Wergelands posisjon var at vi måtte bygge på vår nasjonale egenart.

Striden gir seg ennå utslag i dag. Den blusser opp når vårt forhold til Europa er på dagsorden. Videre blusser den opp når vi diskuterer såkalt fremmedkultur. Og den blusser opp når vi diskuterer hvorvidt vår egen kultur er utsatt for uheldig påvirking fra andre kulturer, for eksempel amerikansk kultur. Sånn sett er striden mellom Welhaven og Wergeland ennå ikke avgjort, og jeg tror heller ikke at den vil bli det med det første. Norge har vært et lydrike i lange perioder av historien. Det preger mange nordmenns selvoppfattelse og tenkemåte ennå i dag, om enn indirekte og ubevisst.

Derfor tror jeg at Norge vil søke sin kulturelle identitet en god stund til. Det er vel kanskje også slik? At en nasjon alltid vil søke sin kulturelle identitet? At det er noe dynamisk og ikke statisk? I så fall mener jeg at det er gunstig for oss alle. En nasjon som søker sin kulturelle identitet er en nasjon som lever og vokser. Det er tegn på et vitalt åndsliv, sett med mine øyne. En nasjon som ikke lenger søker sin kulturelle identitet vil stoppe opp i sin utvikling, visne gradvis, og så dø til slutt.

 

 

Noreg (dikt)

 

Og Noreg vart funne, og Noreg vart bygt.

Og Noreg vart samla, og Noreg vart trygt.

 

Og Noreg vart svike, og Noreg vart strypt.

Og Noreg vart rive, og Noreg vart klypt.

 

Og Noreg tok Spenne-tak, kom seg på Fot.

Og Noreg auka i Evle og Mot.

 

Dei flidde det Krykkja, dei flidde det Stav.

Men Noreg, det vil inkje vita derav.

 

Paa sjølveigen Grunn og med Fana si rein

det fritt orkar stranda på sjølveigne Bein.

 

Og slik skal det stranda som dugande Kar

- så sant inkje Nordmenn "slær Krok" fyr sin Far.

 

Um Noreg påny vert basta i Band,

So fell det fyr svikefull Nordmanna-Hand.

 

Men stuper det atter, vert Noreg, fyr Svik,

lyt Svikaren trø yver Nordmanna-Lik.

 

Gjev Handi di, Bror min, - me lovar og kved:

Skal Noreg gå under, so vil me gaa med!

 

- Per Sivle

 

 

Nettsider:

 

Norgeshistorie (Universitetet i Oslo):

https://www.norgeshistorie.no/

 

Konflikten mellom Wergeland og Welhaven (Wikipedia):

https://no.wikipedia.org/wiki/Konflikten_mellom_Wergeland_og_Welhaven

 

 

 

Norge - historie, kultur og kunnskap (del 2)

Nasjonalbiblioteket (tidligere Universitetsbiblioteket) i Henrik Ibsens gate 110. Nasjonalbibliotekets fremste oppgave er å bygge opp, bevare og gjøre tilgjengelig alle typer medier i Norge. Bibliotekets oppgave er å samle inn, oppbevare og formidle norske medier, også det som utgis om Norge eller av nordmenn i utlandet. Nasjonalbiblioteket er således en av våre viktigste kultur- og kunnskapsinstitusjoner. Biblioteket brukes av mange mennesker som søker kunnskap og kilder om Norge og norske forhold, blant annet studenter, forskere, journalister, forfattere, kunstnere, og andre. Bibliotekets fagfolk innehar høy kompetanse for bevaring og konservering, også digitalisering, av alle typer materialer for bevaring for ettertiden. Slik sett er Nasjonalbiblioteket Norges nasjonale hukommelse. Bibliotekets samlinger er en uvurderlig ressurs for alle som ønsker å utvide sin kjennskap til norsk kultur, norsk historie og norsk samfunnsliv.

 

 

 

"Vi er det eneste land i verden som har vunnet en tredjerangs slagerfestival og regnet det blant de største begivenheter i 80-årene."

 

- Dag Solstad

 

 

"Men Ibsen var ikke typisk norsk," sa Liv og tente sigaretten med en lighter, "Han var mer europeer enn nordmann." "Ja, Ibsen var mer europeer enn nordmann på mange måter. Han følte seg så uvelkommen i Norge at han dro frivillig i eksil i Italia i mange år, der han blant skrev Brand og Peer Gynt," svarte Birgit bekreftende, "Ibsen ble rett og slett for stor for Norge, slik også Munch og Hamsun ble det." "Men både Brand og Peer Gynt skildrer nordmannens sjel, slik Ibsen så den, hva som dypest sett utgjør nordmannens karakter; fanatikeren som går helt sine egne veier, og bedrageren som setter alt på spill men til slutt blir en bra mann," sa Bjørn mens han skjenket mer vin i glassene til seg og de andre, "Slik sett er jo begge disse dramatiske diktene meget norske." "Det kan jeg være enig i," sa Hans og tok en neve peanøtter fra skålen, "Ibsen var norsk og beskrev norske forhold i sin diktning, men han ble etterhvert større enn hva det lille og trange norske samfunnet dengang var mottakelig for." 

Det var en sen ettermiddag. Vi satt rundt bordet på terrassen til min mors sommerhus i Danmark. Solen var i ferd med å gå ned bak tretoppene, det var varmt i luften, duften av rosebuskene i hagen var tydelig, bambusbuskene beveget seg svakt i den lette brisen, men fuglene kvitret ennå livlig. Min mor hadde invitert gjester på middag. Det var både norske og danske gjester, og som vanlig før middagen hadde vi det vi kalte for "ettermiddagsdrinks". "Ettermiddagsdrinks" var at vi samlet oss på terrassen, drakk kald hvitvin og Martini, og pratet sammen en drøy time før middagen. De som var tilstede denne ettermiddagen var, foruten min mor og jeg, venner av min mor samt ett par medlemmer av vår danske familie. Samtalen dreide seg om Norge og om hvordan Norge oppfattes i Danmark. Etterhvert gled samtalen inn på hva som er typisk norsk, og så ble Ibsen og andre kjente norske kunstnere nevnt. Jeg deltok ikke så mye i samtalen, men lyttet ivrig til hva de andre sa.

Da denne samtalen fant sted visste jeg ikke så mye om Ibsen annet enn det jeg hadde lært på videregående. Jeg skulle få mer kjennskap til Ibsen på et senere tidspunkt da jeg fattet interesse for teater og så flere av hans stykker oppført, samt leste bøker om ham og hans diktning. Samtalen fant sted på begynnelsen av 90-tallet på den tiden da Gro Harlem Brundtland hadde skapt reaksjoner med sitt utsagn om at "Det er typisk norsk å være god" i en av sine nyttårstaler. Gros utsagn ble kritisert av mange, men også rost av flere. Og en større debatt om hva som er typisk norsk utviklet seg i kjølvannet av utsagnet.

I ettertid har jeg tenkt endel over hva som er typisk norsk, samt over hvordan vi nordmenn betrakter oss selv. Det sies at vi nordmenn har to motstridende sider. Den ene siden er mindreverdighetskompleks, den andre stormannsgalskap. Det er mulig at det er korrekt. Isåfall mener jeg at Ibsen fikk dette fint frem i Brand og Peer Gynt. Vårt mindreverdighetskompleks kan skyldes Norges historie som et lite og fattig land under henholdsvis dansk og svensk styre. Vår stormannsgalskap kan skyldes at vi søker å kompensere for vårt mindreverdighetskompleks. Jeg har hørt at dette er blitt sagt mange ganger, både av nordmenn og andre.

Jeg har røtter både i Danmark og Norge. Min mor kom fra København mens min far kom fra Oslo. Halvparten av min familie bor ennå i København eller i byens forsteder. Jeg har vært i byen utallige ganger, men har bodd hele mitt liv i Norge. Noe av det gunstige ved å ha tilknytning til Danmark er at jeg har fått muligheten til å betrakte Norge utenfra. Det sies at fisken ikke vet at den svømmer i vann før den blir fanget og kastet opp på land. Vi befinner oss alle i en kulturell boble, mer eller mindre, som er vanskelig å komme ut av. Men noen kommer ut av boblen. Mange nordmenn som har bodd i utlandet i lengre tid får endret sine perspektiver på Norge og det norske. At mine perspektiver på Norge og det norske er blitt påvirket av min familie i København er derfor logisk og naturlig.

Norge og norsk kultur har mange kvaliteter. Vi er et demokratisk samfunn, vi har en velfungerende rettsstat, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, det er fredelig her, vi feirer vår nasjonaldag med barnetog og ikke militærparader, vi er kommet langt på flere områder, og fått bygget et velferdssamfunn med sosiale ordninger mange misunner oss. På den andre siden kan det sies at Norge er et trangt samfunn. Vi er restriktive på flere områder, vi er også konforme på flere områder, det er ofte liten toleranse overfor annerledeshet, alle skal helst være like, alle bør være enige, og det beste er at alle "marsjerer i takt". Noen god begrunnelse for hvorvidt vi er restriktive og alt det andrre nevnte er ikke lett å gi. Det måtte da bero på hvem vi sammenligner oss med, og hvilke kriterier vi legger til grunn for sammenligningen.

Norge er, sett med mine øyne, et samfunn og en kultur i utvikling. Norge er ikke statisk, men dynamisk. Vi har en svært åpen økonomi, noe som bringer oss vitale impulser fra utlandet. Likevel vil jeg hevde at vi på mange måter er lukket når det kommer til kultur. Vi dyrker det nasjonale i den grad at det fremmede blir sett på med ugleøyne av mange, endog betraktet som en trussel av noen. Men vi nordmenn er ikke alene om en slik nasjonal selvdyrkelse. I Danmark og Sverige er nasjonal selvdyrkelse enda mer markant, slik jeg opplever det, noe som gir seg utslag i mindre toleranse overfor fremmedkultur.

Hva som er typisk norsk er vanskelig for meg å si, men noen særtrekk har vi. Norge er et samfunn med lav grad av urbanisering, og bykultur betraktes av mange som en uting. Fordi vi har lav grad av urbanisering har vi også et svakt borgerskap. Den eneste storbyen vi har i europeisk sammenheng er Oslo. Fordi vi har et svakt borgerskap har vi også en svak fastlandsindustri. Mye av det som er av fastlandsindustri i Norge er eid av staten. Det er borgerskapet som har privat kapital som kan investeres i industri og øvrig næringsliv. Når privat kapital uteblir overtar så staten. Det gjør at Norge er et mindre pluralt samfunn og har en mer ensrettet kultur enn om vi hadde hatt et sterkt borgerskap lik det flere land i Europa har.

At Norge har lav grad av urbanisering gir seg også utslag i at vi har få sterke kultur- og kunnskapsinstitusjoner. De viktigste kultur- og kunnskapsinstitusjonene vi har er universitetene og høgskolene, skolen, forskningsinstitutter, enkelte av forlagene og mediehusene (der NRK er landets viktigste), Riksarkivet, teater og litteraturhus i flere av byene, Operaen i Oslo og Grieghallen i Bergen, Norsk Folkemuseum på Bygdøy, bibliotekene (der Nasjonalbiblioteket har en spesiell rolle), samt større litteratur- og musikkfestivaler. At vi har få sterke kultur- og kunnskapsinstutsjoner gjør at norsk kulturliv ennå ikke er modent, om jeg skal bruke et slikt uttrykk. Det normale i en sivilisasjon er at kulturlivet er sentrert rundt sterke institusjoner. Vi ser det i historien som vi også ser det i andre land i dag. København kan ennå regnes som Nordens kulturelle hovedstad, og Københavns Universitet som ett av Nord-Europas fremste universiteter. I tillegg har København Det Kongelige Bibliotek, Det Kongelige Teater, Louisiana (Nord-Europas viktigste museum for samtidskunst - ligger i nærheten av Helsingør), sterke forlag som Gyldendal og Politikens Forlag, samt sterke avishus som Information, Politiken og Berlingske Tidende.

Jeg tror at skal Norge evne å bygge en sterk kultur så fordrer det to ting. Det ene at vi åpner oss opp mot omverdenen i større grad enn hva vi har gjort til nå slik at vi kan motta vitale kulturelle impulser. Det andre er at vi bygger videre de kultur- og kunnskapsinstitusjonene som vi allerede har, eventuelt bygger nye. Om vi får til dette kan bare fremtiden vise. Kultur- og kunnskapsløftet som ble innledet av myndighetene på slutten av 90-tallet er nå over. Hvor veien går videre vet jeg selvsagt ikke, men uten å ha ambisjoner om å videreutvikle kultur- og kunnskapslivet vil vi komme til kort. Da risikerer vi å få et mindre levende samfunn enn hva vi kunne ha hatt. Og et mindre levende samfunn er noe vi alle vil tape på.

 

 

 

Å eg veit meg eit land

langt der uppe mot nord,

mot ein lysande strand

millom høgfjell og fjord.

Der eg gjerne er gjest,

der mitt hjarta er fest

med dei finaste, finaste band.

Å eg minnest, eg minnest

so vel dette land!

 

- Elias Blix

 

 

 

Nettsider:

 

Nasjonalbiblioteket:

http://www.nb.no/

 

Norsk Kulturarv:

http://www.kulturarv.no/

 

"Ikke en debatt om norsk kultur" (Samfunnsviter´n):

http://samfunnsvitern.com/ikke-en-debatt-om-norsk-kultur/

 

 

 

Norge - historie, kultur og kunnskap (del 3)

Kjerkegata i Røros. Kommunen ligger i Sør-Trøndelag med grense til Hedmark og Sverige. Har omlag 5600 innbyggere (2014). Tettstedet i kommunen ble oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1980. Røros er kjent for den tidligere virksomheten i kobbergruvene, noe som blant annet er skildret i forfatterskapet til Johan Falkberget. Røros regnes som en av Norges vakreste småbyer, og er et populært reisemål for både norske og utenlandske turister. Hele bykjernen med sin vakre arkitektur er nå bevart, takket være innsatsen til Riksantikvaren gjennom mange år. Barokkirken, også kjent som "Bergstadens Ziir", er en av landets største kirker med hele 1800 sitteplasser (kirkens flotte tårn kan sees i bakgrunnen på bildet).

 

 

 

"Det er etter de gode ord det gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden en lusefjed."

 

- Johan Falkberget

 

 

 

Nordmannen

 

Millom bakkar og berg ut mot havet

heve nordmannen fenge sin heim,

der han sjølv heve tufterna gravet

og sett sjølv sine hus uppå deim.

 

Han såg ut på dei steinutte strender;

det var ingen, som der hadde bygt.

"Lat oss rydja og byggja oss grender,

og so eige me rudningen trygt."

 

Han såg ut på det bårutte havet;

det var ruskutt å leggja ut på;

men det leikade fisk ned i kavet,

og den leiken den vilde han sjå.

 

Fram på vetteren stundom han tenkte:

Giv eg var i eit varmare land!

Men når vårsol i bakkarne blenkte,

fekk han hug til si heimlege strand.

 

Og når liderna grønka som hagar,

når det laver av blomar på strå,

og når næter er ljosa som dagar,

kan han ingenstad vænare sjå.

 

- Ivar Aasen

 

 

 

Nettsider:

 

Bergstaden:

http://www.bergstaden.org/no/

 

Johan Falkberget:

http://www.falkberget.no/