Julebord 2015 (første del)

YES - engelsk rockeband som ble dannet i 1968 av Chris Squire og Jon Anderson. Bandet spiller progressiv rock med et symfonisk sound betydelig påvirket av klassisk musikk. Viktige album er blant annet "Fragile", "Close To The Edge", "Tales From Topographic Oceans" og "Relayer". Tross sin betydning er bandet ennå ikke blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame.

 

 

 

"I live for the nights that I can´t remember with the people that I won´t forget."

 

- Drake

 

 

Jeg ruslet gatelangs fra Grønland til Oslo Sentralstasjon for å ta lokaltoget til Høvik der julebordet skulle finne sted. På toget var det lite folk, og de som var der så ut til å ha hatt en lang arbeidsdag. Jeg gikk av på Høvik stasjon og ringte verten. Han sa at han skulle komme og hente meg. Jeg lette litt før jeg fant stasjonens hovedinngang. Da jeg fant den hadde han allerede kommet. Vi hilste, ga hverandre en god klem og spurte om hvordan det stod til. Så ruslet vi sammen bortover veien til huset der julebordet var i full gang. Mens vi ruslet pratet vi om hva vi hadde gjort siden sist vi hadde vært sammen og hvordan vi syntes at livet var.

Da vi ankom huset hilste jeg på tre hyggelige gutter som stod ute og røkte. Jeg kjente to av dem fra før og vi takket hverandre for sist. Jeg hilste også på den tredje fyren og vi ga hverandre en klem. Etter å ha pratet litt med de tre guttene gikk jeg inn i huset. En god del folk hadde kommet og jeg hilste på alle sammen. Fire gutter som hadde vært til middag hos meg kom bort til der jeg stod. De takket for sist og sa at de ville spandere drikke på meg iløpet av kvelden. Stemningen var avslappet og meget jovial, og alle som var der så ut til å trives i lag.

Jeg gikk ut på kjøkkenet og hilste på de som var der. To jenter var i full sving med å steke Pizza Grandiosa. På pizzaen la de ekstra sopp, krepsehaler, ananas, samt annet fyll i tillegg til ekstra ost. Jeg tok en skarp kniv og skjærte en bit av pizzaen som nettopp var tatt ut av ovnen og begynte å spise. En av guttene som stod ved siden av meg utbrøt: "Jøss! Vi skulle nesten ha tatt et bilde av deg nå, Morten, og lagt det ut på Twitter! Du forbindes ikke med Pizza Grandiosa, akkurat!" Alle på kjøkkenet kikket på meg og lo hjertelig.

I tur og orden ble flere pizzaer satt inn i ovnen og stekt. Jeg fant vannkokeren og tappet vann i den, som skulle være til en kopp te. De andre på kjøkkenet spurte om jeg ikke ville ha noe øl eller vin å drikke. Jeg svarte at te var fint for meg. De smilte, og ett par av de sa at de også kunne tenke seg te litt senere på kvelden. Praten var livlig og vi lo mye sammen. Alle så ut til å ha det fint, og ingen virket påvirket av alkohol annet enn at de var lystige og glade.

Etter å stått der på kjøkkenet og pratet en stund tok jeg med meg tekoppen og gikk inn i stua igjen. Verten hadde satt YES på anlegget, albumet var Close To The Edge. Musikken fløt ut i stua og ga meget gode vibber. Jeg gikk bort til en stor pappeske som var plassert ved den ene veggen i stua. Den store esken var stappfull med bøker og noen dvd´er. Jeg bøyde meg ned og tok opp noen av bøkene for å kikke på de. Noen av bøkene jeg kikket på var On The Road av Jack Kerouac, The Catcher in the Rye av J.D. Salinger og Dubliners av James Joyce.

Verten kom bort til der jeg stod. Jeg spurte ham om hvordan han hadde opplevd bøkene da han leste de. Han svarte at bøkene var del av pensumet på engelsk som han hadde tatt på Universitetet i Oslo, og la til at han hadde opplevd bøkene som meget bra. Vi stod der en kort stund og prata sammen om litteratur og studentlivet. Musikken til YES skapte en god atmosfære og jeg var spent på hvordan kvelden ville utvikle seg videre.

Verten gikk ut på kjøkkenet for å hente mer drikke. Jeg gikk bort til hjørnet av stua der jeg hadde lagt lærjakka fra meg. Jeg tok opp den tunge jakka og fant frem ei av pipene som jeg hadde tatt med meg, fyrstikkesken samt tobakkspakken fra lommene. To av guttene som var i stua kom bort til meg og spurte om de kunne få lukte på tobakken. Jeg rakte de pakken slik at de kunne få lukte. Begge snuste kraftig på tobakken og den ene utbrøt: "Oj! For en tobakk! Den lukter jo inmari godt. En søtlig krydret lukt som minner om sjokolade og rosiner." Begge sa at de ville bli med ut og røke sammen med meg.

Vi tok på oss jakkene og skoene, åpnet døra og gikk ut. Da vi var kommet ut fyrte jeg opp pipa og de sine sigaretter. Vi røkte rolig en liten stund før vi kom i prat. Etterhvert kom praten inn på whisky, både amerikansk og skotsk, og vi fortalte hva slags type whisky vi likte best samt hvilket merke. Jeg spurte om de kjente til The Whiskybar i Oslo. Begge svarte at de ikke kjente til baren. Jeg sa at The Whiskybar regnes som byens beste whiskybar og spurte så om de hadde lyst til å bli med en gang. Begge gliste og svarte at det ville de mer enn gjerne. Vi ble stående der ute og prate i nesten en time (det tar såpass lang tid å røke ei pipe) før gikk vi inn igjen.

Da jeg var kommet inn i stua og hadde fått lagt fra meg lærjakka kom ei av jentene bort til meg og spurte om hvilken av romanene til Hemingway jeg likte best. Jeg tenkte litt, valget stod mellom Klokkene ringer for deg og Den gamle mannen og havet. Til slutt svarte jeg Den gamle mannen og havet. Hun nikket og sa: "Jeg har lest flere av Hemingways romaner, alle meget bra, men har ennå ikke fått lest Den gamle mannen og havet. Jeg har iallfall skjønt at det er en nydelig roman." Hun og jeg ble stående og prate om Hemingway til verten sa at tiden var kommet for at vi skulle dra inn til byen.

Alle reiste seg og gikk ut i del lille entreeen der de tok på seg jakker og sko. Hun jeg hadde pratet om Hemingway med og jeg var de siste som gikk ut i entreen. Vi fikk på oss jakkene og skoene og gikk så ut. I flokk og følge ruslet vi bort til bussholdeplassen. Jeg slo følge med en meget trivelig fyr som studerer ved Universitetet i Bergen. Mens vi ruslet pratet vi om Champagne og andre musserende viner, samt om hvordan vi lagde mat. Jeg fortalte at jeg har mer enn 50 kokebøker som jeg bruker aktivt. Han svarte at det hørtes fantastisk ut.

De andre gikk fortere enn oss og var kommet frem til den ventende bussen før han og jeg. De ropte på oss og vi satte i å løpe det siste stykket bort til bussen. Heldigvis kom vi alle med på bussen. Vi fikk satt oss og bussen begynte å kjøre inn mot byen. Mens bussen kjørte prata jeg og han om det å være student. Han sa at han likte godt å være student, og fortalte at han satt i Studentersamfundets styre. Han fortalte videre at Studentersamfundet arrangerte temakvelder der ulike ting blir tatt opp. Så spurte han meg om jeg kunne tenke meg å være innleder på en slik temakveld, og hva slags tema jeg eventuelt ville å si noe om. Jeg tenkte litt og svarte så: "Whisky, tobakk og poesi."

"Dæsken! Det høres storartet ut! Og det kan absolutt la seg gjøre." Han henvendte seg til sin medstudent - som også sitter i Studentersamfundets styre - som satt rett ved siden av oss og sa til ham: "Hørte du det? Morten kan komme og prate om whisky, tobakk og poesi på en av våre temakvelder." "Kan du det, Morten? I så fall ville det ha vært helt topp!" sa medstudenten til meg. "Ja, det kan jeg," svarte jeg. Begge studentene smilte. De spurte om de kunne få mitt mobilnummer slik at de kunne kontakte meg. De sa at alle mine utlegg til reise og opphold ville bli dekket av Studentersamfundet, samt at de ville vise meg Bergen. Jeg svarte at det hørtes alle tiders ut.

Vi fortsatte å prate om whisky, tobakk og poesi hele veien inn til byen. Stemningen mellom alle oss på bussen var meget god. Jeg gledet meg til fortsettelsen av kvelden, som hadde fått så bra start. Da bussen ankom Brugata gikk vi av. Så ruslet vi hele gjengen sammen bort til Bør og Børsen for å fortsette julebordet der...

 

 

 

Storbynatt:

 

Jeg går og drømmer i den lange gate

på bunden av den milevide by.

Så langt jeg øyner løper denne flate

som skinner med en glans lik valset bly

i skjæret fra de høye buelamper.

For det er natt. Og det er lyst og godt

her nede på de asfalterte dybder.

Forlengst er dagen og dens mørke gått.

 

Nå er tiden da de gode sover.

En klokke slår den annen time inn.

Det runger langsomt fra et sted høyt over

de mange buelampers hvite skinn.

Som i en veldig tunnel klinger lyden

av mine skritt imellom vegg og vegg.

En kvinne smyger hånden i min lomme

og henger ved meg som en sulten klegg.

 

En prikk av lys blir synlig langt derhenne

hvor gaten ender i en loddrett sprekk.

Det dirrer av en lyd jeg skulle kjenne...

Og prikken ble en bil. Men den er vekk.

Jeg hører motorsurret langsomt svinne

langt inne mellom disse tause hus.

Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje

slår byen ut sitt monotone sus.

 

Og varm av lykke går jeg her og kjenner

i dette dyp har jeg mitt hjem min rot.

For her er allting skapt av menneskehender,

fra lyset ned til stenen ved min fot.

Her blinker ingen stjerner gjennom natten

som stumme trusler om en evighet,

her hvisker ikke mulmet mot mitt øre

sin uforståelige hemmlighet.

 

- Rudolf Nilsen

 

 

 

Nettside:

 

The Ernest Hemingway Home & Museum:

http://www.hemingwayhome.com/

 

 

 

Julebord 2015 (andre del)

Eagles - amerikansk rockeband dannet i 1971 av Glen Frey, Don Henley, Bernie Leadon og Randy Meisner. Bandet er velkjent for sitt countryrock sound. Ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1998. Bandets viktigste album er etter manges mening "Hotel California" (sluppet i 1976) som har solgt mer enn 16 millioner på verdensbasis.

 

 

 

"And she said 'We are all just prisoners here, of our own device.' And in the master´s chambers, they gathered for the feast." 

 

- Glenn Frey 

 

 

 

Vi ramla inn på Bør & Børsen. Siden det ennå var tidlig på kvelden var det ikke mange i lokalet. To av guttene som hadde vært på middag hos meg i sommer sa at de ville spandere øl på meg. Da de var hos meg hadde de fått både mat og vin, samt brennevin, kaffe og cigar etter måltidet. Begge fortalte meg at de hadde opplevd kvelden som uvanlig fin og insisterte derfor på å spandere øl på meg resten av kvelden vi skulle være på Bør & Børsen.

De tok meg med til baren og spurte om hvilken øl jeg ville ha. Jeg kikket på utvalget og valgte til slutt en brown ale. Bartenderen ba de to guttene om å vise legitimasjon da de bestilte øl til seg og meg. Begge rakte ham sine bankkort. Da han ga bankkortene tilbake til guttene sa jeg: "Hadde du spørt meg om leg også ville du ha reddet kvelden for meg og fått stjerne i boka!" Bartenderen gliste og nikket: "Hehehehehe! Jeg skal huske å spørre deg neste gang." Jeg rakte bartenderen hånda og han tok den. "Vi gutta må holde sammen!" sa jeg. "Jepp! Det må vi!" svarte bartenderen og smilte bredt.

Jeg og de to guttene tok ølene og gikk bort til bordet der de andre satt. Vi fant ledige stoler og satte oss ned, skålte med hverandre og praten kom igang. Stemningen rundt bordet var lun og jovial. Etter en kort stund ble navnene til to andre gutter i vårt følge ropt opp av DJ´en. Guttene reiste seg og gikk bort til DJ´en. De fikk hver sin mikrofon og DJ´en satte på låta Hotel California av Eagles. Låta fløt ut i lokalet og skapte gode vibber. Guttene sang karaoke, og vi andre som satt ved bordet nynnet med på låta.

Med Hotel California var stemningen for kvelden på Bør & Børsen satt, akkurat som albumet Close To The Edge av YES hadde satt stemningen på julebordet i huset på Høvik tidligere på kvelden. Da Hotel California var ferdig spilt kom guttene tilbake til bordet og satte seg. De som satt ved siden av guttene dultet de i skuldrene og sa at det var bra sunget. Begge guttene gliste og takket, tok hver sin øl og skålte.

Jeg ble sittende og prate med de andre, men etter en stund ville jeg ut og røke pipe. Jeg fant frem den ene av de to pipene som jeg hadde tatt med meg, tobakkspakken og posen med piperensere. Mens jeg renset og stappet pipa pratet jeg med de andre og drakk ut ølen. Da pipa var ferdig stappet gikk jeg ut. Det stod noen stykker ute og røkte. Jeg nikket til dem og de nikket venlig tilbake. Luften var sval og temperaturen mild. Heldigvis regnet det ikke. Enkelte biler passerte på gata og noe folk gikk langs fortauet. Kvelden hadde utviklet seg fint og jeg var i godlag.

Jeg strøk en fyrstikk og fyrte opp pipa, tok noen dype drag og fikk liv i gloen, pattet rolig videre og nøt den fine kvelden. En litt eldre fyr kom bort til der jeg stod. "Pipe! Det ser man ikke så ofte lenger? Arild heter jeg!" sa han og rakte meg hånda. "Ja, du må unnskylde at jeg ikke tar deg skikkelig i hånda, men jeg har dessverre leddgikt." sa Arild da vi håndhilste. "Går helt fint det," svarte jeg. Arild smilte og nikket, tydeligvis fornøyd med mitt svar.

"Og hva slags tobakk har du i pipa?" spurte Arild, "Som du ser røyker jeg rullings, og det går alltid i rød-mix." "Jeg har whiskeytobakk i pipa," svarte jeg, "Tobakken er bløtt i bourbon whiskey, noe som gir en lett søtlig krydret aroma av sjokolade og tørket frukt." "Ahhhh! Whiskeytobakk har jeg hørt om," sa Arild, "Min bestefar røkte alltid pipe. Han hadde skjegg og mage, akkurat som du har, så du minner meg derfor litt om ham." Vi gliste og lo begge.

"Jeg jobba i sin tid på AASS Bryggeri, så jeg er forhenværende bryggeriarbeider. Det forklarer magen," sa jeg. "Jasså? Bryggeriarbeider? Sånt står det respekt av," sa Arild, "Selv var jeg elektriker alle mine år i arbeidslivet. Jobba og sleit, men fikk alltid betalt husleia. Hadde god mat på bordet hver dag og mulighet til å reise litt, både i Norge og andre land. Og kona klagde aldri på åssen jeg gjorde det. Vi hadde det fint sammen, hun og jeg, inntil hun døde for fire år siden." Arild og jeg ble stående og prate videre en stund. Da pipa var røkt ferdig gikk jeg inn igjen.

En av de to studentene som jeg hadde prata med på bussen på vei inn mot byen (om de to studentene - sjekk storyens første del) kom bort til meg og spurte om jeg ville ha en ny øl. Jeg svarte at det ville jeg gjerne. Han tok meg med bort til baren og spurte om hvilken øl jeg ville ha. Jeg valgt samme brown ale som sist. Da vi hadde satt oss fortalte han at han og den andre studenten hadde vært innom ei tatoveringssjappe like ved Bør & Børsen før på kvelden. Der var det vorspiel på gang og de var blitt invitert med. Han fortalte videre at de skulle møte noen jenter på Ingensteds (ligger ved klubben Blå) senere på kvelden og lurte på om jeg ville være med. Jeg svarte at det ville jeg gjerne. "Vi skal bare innom ei pizzasjappe rett nede i gata her og spise en pizza først, så drar vi til Ingensteds og møter jentene. Men før vi drar til Ingensteds stikker vi innom tatoveringssjappa," sa den ene av studentene. "Det høres fint ut," svarte jeg.

Vi drakk ut ølen, reiste oss og gikk ut. Mens vi ruslet bort til pizzasjappa fortalte studentene at de hadde bestilt pizzaen tidligere på kvelden slik at den ville være ferdig stekt når vi kom frem. Vi ankom pizzasjappa og gikk inn. Lokalet var halvfullt. De som var der satt rundt omkring ved bordene, spiste pizza og annen mat og pratet. Et flipperspill stod plassert i det ene hjørnet. Flipperspillet lyste i sterke farger og det var et stort bilde av Elvis på spillets lystavle. Under lystavlen leste jeg "The King of Rock n´ Roll" i store lysende bokstaver.

Studentene tok imot den ferdig stekte pizzaen og vi fant et ledig bord. De spurte om jeg ville ha. Jeg takket og tok en slice. Mens vi spiste pratet vi om hvordan vi skulle feire jula. Etterhvert kom praten inn på reiser vi hadde foretatt. Jeg fortalte om da jeg var på Sri-Lanka på 80-tallet under borgerkrigen og var blitt tilbudt å møte geriljaen sammen med noen av mine venner. Da jeg fortalte det gjorde studentene store øyne. "Jøss! Møte geriljaen? Hvordan gikk det?" spurte de begge forbløffet. "Det gikk heldigvis bra," svarte jeg, "Selvsagt avslo vi å møte geriljaen, men fordi vi vurderte det som for risikabelt å bli værende i landsbyen dro vi tilbake til hovedstaden Colombo tidlig neste morgen."

Jeg fortalte videre om da jeg og en av mine venner leide hver vår motorsykkel mens vi var på Sri-Lanka. Vi kjørte uten førerkort og legitimasjon. Kjærestene våres satt bakpå syklene og vi passerte mange militære check-points. "Og det gikk også bra?" spurte studentene. "Ja, heldigvis," svarte jeg, "Grunnen til at vi ikke ble stoppet og kontrollert på militære check-points var at vi så vestlige ut. Vi ble bare vinket videre. Men hadde vi blitt stoppet kunne vi ha havnet i skikkelig trøbbel." "Dæsken! Det der må du fortelle mer om når du kommer til Bergen for å holde temakveld på Studentersamfundet! Har du flere slike historier på lager?" spurte den ene av studentene. "Ja, det har jeg selvsagt," svarte jeg. Begge studentene gliste.

Da pizzaen var spist gikk vi ut på gata. Biltrafikken var blitt roligere men det var flere folk ute og gikk. Tida var kommet da folk skulle ut på byen. Vi ruslet ned Sverdrups gate til der tatoveringssjappa ligger. Tatoveringssjappa hadde store vinduer og jeg kunne se at det var flere folk inne der. På vinduene var det malt "Black Rose Tattoo" med store svarte bokstaver. Det så råstilig ut. Vi åpnet døra og gikk inn i sjappa. Folka der snudde seg da de så at vi kom inn, og en etter en kom de bort og hilste vennlig på oss. En åpen og trivelig stemning hvilte over lokalet, og jeg og de to studentene ble raskt inkludert.

Den ene som driver sjappa kom bort til der jeg stod og presenterte seg som Stian. Han var svært vennlig, og jeg fikk et godt inntrykk av ham. Den andre som driver sjappa kom også bort og presenterte seg som Tina. Også hun var svært vennlig. I tillegg var hun vakker, sensuell og meget elegant. Jeg og studentene ble værende der i sjappa en liten stund før studentene sa at de måtte videre for å møte jentene på Ingensteds. Studentene spurte om jeg ville være med dem eller bli igjen i tatoveringssjappa. Jeg svarte at jeg ville bli værende. Studentene smilte og sa hade, la til at de ville kontakte meg om ikke så lenge, og gikk ut.

Da de var gått sa Tina: "Nå skal vi ut og ha det gøy!" De andre reiste seg, tok på seg jakkene og begynte å gå mot utgangsdøra. "Og du, Morten? Hva skal så du?" spurte Tina meg. "Jeg er blakk, så jeg drar hjem nå," svarte jeg. Tina kikket meg inn i øynene noen sekunder, så sa hun: "Vet du hva! Det der er et ærlig svar. Du ber ikke om noe, men sier ganske enkelt at du er blakk og derfor må hjem. Slik ærlighet setter jeg pris på. Derfor! Har vi penger, så har du penger. Skjønner? Du skal slettes ikke hjem nå. Du blir med oss!" Så tok hun meg i armen og geleidet meg ut på gata der de andre stod og ventet...

 

 

 

Arbeidsløs jul

 

Vi som er dømt til livet

i gråbeingårdenes by

feirer i da en solfest

for ham, som er født på ny.

 

Vi har fått tyve kroner

til å feire hans komme med!

For dem har vi kjøpt en julegran

og en hel sekk ved.

 

For dem har vi kjøpt en bayer

og et stykke hestekjøtt.

Det siste skal minne om stallen

hvor frelseren blev født.

 

De fattiges herre og mester!

Det var ikke godt for ham.

Han hengtes til slutt på korset

midt mellom synd og skam.

 

Godt det er bare en skrøne

at Kristus er kommet påny.

Så blir det en fattig mindre

å nagle på kors i vår by.

 

Vi i de mørke gater

feirer i dag en fest.

Til jul får vi tyve kroner,

til påske: Korsfest! Korsfest!

 

- Rudolf Nilsen

 

 

 

Julebord 2015 (tredje del)

Black Rose Tattoo ligger i Sverdrups gate 2b på Grünerløkka. Sjappa er drevet av danske Tina Andersen og norske Stian Korsrud. Tatovering var et populært fenomen på 90-tallet og mange tatoveringssjapper ble etablert rundt om i landet. I dag er ikke tatovering et like populært fenomen lenger, iallfall ikke som på 90-tallet, men selve kulturen og flere av sjappene eksisterer fortsatt.

 

 

 

"Wear your heart on your skin in this life."

 

- Sylvia Plath

 

 

 

Gategutt

 

Jeg kom til verden i en murstensgård

og blev en gategutt.

Og ingen gategutt er født i går.

Han finner tidlig både skyteskår

og krutt.

 

Jeg har en sang, en liten enkel sang:

Jeg er en gategutt.

Og den har verget meg så mang en gang

og ofte har den reist seg i sin klang

og skutt.

 

Jeg er en gategutt.

Og den er hatets sang, en elv i strøm,

og kjærlighetens vise, ung og øm,

til lutt.

 

I krematoriet skal min hvite ild

tilslutt,

når hjertet flammer i det siste spill,

forkynne stolt for den som lytter til:

Jeg var en gategutt.

 

- Rudolf Nilsen