Tro - nødvendig fast holdepunkt, men også dilemma for den tenkende

"Sacrifice of Isaac" (ca. 1603) - maleri utført av den italienske kunstneren Michelangelo Merisi da Caravaggio. Maleriets motiv viser en engel som stanser Abraham når han skal til å ofre sin sønn Isaak. I følge fortellingen i Det gamle testamente befalte Gud Abraham om å ofre Isaak for å sette Abraham på en prøve. Bibelen er krystallklar på at menneskeofring (som var utbredt i oldtiden) er i strid med Guds vilje. Abraham var villig til å ofre Isaak, noe mange kristne tar som tegn på sterk tro. Andre vil mene at det å være villig til å ofre sitt eget barn er umenneskelig og tegn på blind tro eller fanatisme. Bibelen er full av sterke fortellinger som går over i det groteske, ofte så grotesk at man reagerer på tekstens innhold. Fortellingen om Abraham som vil ofre Isaak er én av disse groteske fortellingene.

 

 

 

"Faith consists in believing what reason cannot."

 

- Voltaire

 

 

Det var i en av timene i idéhistorie mens jeg gikk på videregående. Faglæreren fortalte om de overlevende fra dødsleirene i Nazi-Tyskland. Jeg husker ennå denne timen godt og det faglæreren fortalte. I følge ham var det mange katolikker og kommunister blant de overlevende fra dødsleirene. Leger og psykologer som tilhørte de allierte stusset dengang over hva årsaken kunne være til at katolikkene og kommunsistene overlevde i større grad enn de andre fangene.

De antok at katolikkene og kommunistene måtte ha hatt bedre betingelser for å overleve enn de andre fangene i dødsleirene. Så begynte de å fundere på hva disse betingelsene kunne være. I følge faglæreren fant de etterhvert ut av at den viktigste årsaken var at katolikkene og kommunistene hadde en fast overbevisning. Ved sin faste overbevisning - eller tro om man vil - forstod katolikkene og kommunistene nazismen som ondskap, og de forstod at det nazistene gjorde var galt. Ved å ha en slik forståelse var katolikkene og kommunistene istand til å mobilisere en indre psykisk motstand mot de grusomme forholdene i dødsleirene og behandlingen de ble utsatt for.

Hvorvidt det er hold i denne fortellingen er jeg ikke sikker på. Jeg har sjekket ulike kilder men ikke funnet noen som bekrefter faglærerens fortelling. Grunnen til at jeg likevel tar den med som innledning i denne artikkelen er at jeg mener den uttrykker noe sant. Eksemplene er mange på at mennesker er istand til å klare det mest utrolige når de har sterk tro.

Selv har jeg bakgrunn fra psykiatrien. Jeg var innlagt i flere år og fikk oppleve både psykose, dyp depresjon, angst, langvarig ensomhet samt selvmordstanker. Min diagnose var schizofreni og prognosen svært dårlig. At jeg klarte å komme tilbake til en normal hverdag står for meg som realiseringen av en drøm. Mange som er i psykiatrien har begrenset mulighet til å komme tilbake til en normal hverdag. Ikke fordi de ikke vil, men fordi vanskelighetene som de opplever rett og slett er for svære og uhåndterlige. Ingen ønsker å være i helvete, men når man ikke finner utgangen, eller ikke makter å mobilisere kreftene som må til for å komme seg ut, er man låst fast.

Årsaken til at jeg klarte det bunner i flere forhold, men viktigst var at jeg trodde hele tiden at jeg skulle klare det, selv om det var mot alle odds. Jeg hadde en psykisk motstand som gjorde at jeg kunne mobilisere de nødvendige kreftene inni meg. Min overbevisning var tuftet både på min egne opplevelser, men også det jeg leste i Bibelen. Især var Jobs bok viktig for meg.

I dag, mange år etter at jeg ble friskmeldt av mine leger, har jeg ikke den samme sterke overbevisningen lenger. Jeg er blitt mye mer laid back i så måte. Det gir seg utslag i at jeg er blitt mer liberal og overbærende enn hva jeg var mens jeg var innlagt i psykiatrien. Det å være innlagt i psykiatrien er en ekstrem påkjenning, noe som kan resultere i at man utvikler ekstrem tenkemåte og livsoppfatning. Ei venninne av en venn av meg sa engang: "For ett par år siden snakket du, Morten, ikke om annet enn religion og filosofi, og det var ganske slitsomt i lengden. Nå er du avslappet og alright å være sammen med. Nå drikker du vin og øl, du røyker rullings, og snakker om helt vanlige ting."

Jeg mener hun pekte på et helt sentralt poeng. Når man opplever at livet er noenlunde alright blir man mer avslappet. Opplever man at livet er vanskelig, endog umulig, kan det få negative konsekvenser for hvordan man tenker samt hva man snakker om og endog gjør.

Livet ér som det ér. Det er vanskelig i perioder, som det også er godt i perioder. Vi formes i motgang, og lever i medgang. Det er nettopp når vi opplever at livet er vanskelig at tro blir essensielt. Tro på at vi skal få det til, tross dårlige odds. Tro på at vi er verdifulle som mennesker, tross dehumaniseringen vi ser rundt oss i det daglige. Tro på at vi har egenskaper og ressurser, tross alle forsøk på å trykke oss ned. Tro på at vi faktisk ér noe, tross alle forsøk på å få oss til å tro det motsatte. Hva ens tro da måtte bunne i får være opp til den enkelte, mener jeg. For mitt vedkommende bunner min tro i Bibelen, og det selv om jeg har et sammensatt forhold til boka.

Min tro er sammansatt og paradoksal, slik jeg som menneske er sammensatt og paradoksalt. Jeg tror at Jesus Kristus er Messias, men jeg lever slettes ikke i samsvar med min tro. Jeg røker tobakk og drikker alkohol, har røkt cannabis og vært på strippeklubber. Jeg liker å feste til langt på natt som jeg også liker pengepoker. Dette for å nevne noe. Jeg har et sterkt temperament, kan være hissig og oppfarende, og annet dårlig. Så jeg er ikke noe dydsmønster, for å si det sånn. Likevel har jeg min tro, hvor underlig det kan synes å være, og jeg tar min tro alvorlig.

Jeg tror på Kristus når han sier: "Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere," for å nevne ett eksempel fra evangeliene. Eller: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem." Eller: "Om noen slår deg på det ene kinn, så vend også det andre til." Eller: "Du skal elske din neste som deg selv." Alt dette tar jeg meget alvorlig, og jeg tror på det. Jeg mener at det Kristus uttrykker i eksemplene jeg har gitt er essensen i medmenneskelighet. Jeg mener videre at min tro sliper ned noen av mine skarpe kanter, iallfall håper jeg at den gjør det.

Det er ikke mitt mål å bli noe dydsmønster. Jeg er den jeg er med alle mine sterke og svake sider. Men jeg er sikker på at fordi jeg har min tro, så er det langt lettere for meg å navigere i hverdagen, en hverdag som noen ganger kan virke mørk og vanskelig, men også lys og god.

 

 

 

Du var vinden (dikt 1966)

 

Eg er ein båt

utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulde?

Kven spør etter leidi

når ein har slik vind!

 

- Olav H. Hauge