Innvandring - menneskesyn, verdier og kultur (del 1)

Ungdom på gata på østkanten i Oslo (ikke oppgitt når bildet ble tatt). Innvandring til Norge har foregått helt siden 900-tallet da rikssamlingen og statsdannelsen fant sted. Innvandring har hatt stor betydning for utformingen av vår kultur og "det norske". De tre grunnpilarene som Norge bygger på er alle importert. Religionen kommer fra Jerusalem. Demokratiet, filosofien og vitenskapen kommer fra Athen. Rettsstaten kommer fra Roma. Under middelalderen innvandret mange fagfolk innen handel, håndverk og industri fra andre land i Europa til Norge og satte igang virksomheter her. Hanseatene bygde ut et stort handelsnettverk for eksport av tørrfisk, noe som bidro til økonomisk og kulturell oppblomstring i Norge. Skotter, hollendere og engelskmenn innvandret også til Norge og satte igang handel og eksport innen trelast og fiskeri. Videre hadde innvandring avgjørende betydning i den første fasen av industrialiseringen av Norge på slutten av 1800-tallet. Det er vanskelig å tenke seg det moderne Norge uten impulsene og stimulansen som innvandringen har tilført. Innvandrerne har i betydelig grad bidratt til utvikling og fornyelse av det norske samfunnet og norsk kultur, dengang som nå.

 

 

 

"The bosom of America is open to receive not only the opulent and respectable stranger, but the oppressed and persecuted of all nations and religions; whom we shall welcome to a participation of all our rights and privileges, if by decency and propriety of conduct they appear to merit the enjoyment."

- George Washington

 

 

"Så fine de er!" utbrøt mor. Det var en sommer for mange år siden. Vi satt på balkongen og nøt ettermiddagssolens varme. Det var mor, noen av hennes venninner og jeg. På gressplenen foran blokka som vi bodde i satt en gruppe pakistanske kvinner. De hadde bredt store tepper ut på plenen og satt seg der. Mor og hennnes venninner betraktet og kommenterte kvinnene. Især kommenterte de kvinnenes klesdrakter. Barnlig naiv som jeg var dengang trodde jeg at alle i blokka vår mente at de pakistanske kvinnene var fine. Men der tok jeg grundig feil, noe jeg skulle innse etterhvert.

Da jeg gikk på barneskolen skjønte jeg at mange av mine medelever ikke likte pakistanere. Ennå i dag husker jeg nedsettende betegnelser og vitser som mine medelever brukte om pakistanere. Jeg lot meg rive med av betegenlsene og vitsene og begynte å bruke de selv. Jeg husker spesielt en time der en av mine medelever fortalte en vits om pakistanere. I vitsen brukte han uttrykket "pakkis" på en svært nedsettenede måte. Det fikk hele klassen til å le høyt. Vi lo fordi vi visste at "pakkis" var et ord som vi ikke hadde lov til å bruke i timene. Læreren grep kontant inn og stanset latteren. Hun sa tydelig at hun ikke likte slike vitser. Så sa hun at pakistanere er mennesker som oss, bare at de har en annen hudfarge og en annen bakgrunn, og at vi derfor måtte være mot de slik vi selv ønsket at andre var mot oss.

Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk klassen i oppgave å skrive en stil mot rasisme. Da timen var over pratet jeg med norsklæreren som hadde gitt oss oppgaven. Han het Per. En jovial og gem lærer som jeg likte veldig godt. Mens vi pratet sa jeg at jeg trodde de fleste ville skrive en stil om og ikke mot rasisme. Per svarte at isåfall ville han ta det opp med klassen når han leverte stilene tilbake. Jeg gikk hjem og skrev stilen. Den ble lang og tildels følelsesladet. Da vi noen dager senere fikk stilene tilbake sa Per at alle hadde gått i fella som jeg hadde sagt at de ville gå i. Hele klassen kikket undrende på ham og vi mumlet oss imellom. Etter noen sekunder sa han at alle utenom jeg hadde skrevet stil om og ikke mot rasisme. Mine medelever kikket på hverandre, og de kikket på meg. Så leste Per opp min stil først. Etter det leste han opp ett par av mine medelevers stiler. Mot slutten av timen ga han oss i lekse å tenke over hva som var forskjellen på stilene han nettopp hadde lest.

Neste norsktime glemmer jeg aldri. Per fortalte om en venn av seg som hadde stanset en slåsskamp der en pakistansk gutt fikk juling av norske ungdommer som var større enn ham. Da han hadde fortalt ferdig ble vi satt i grupper. Per ga oss i oppgave å diskutere hva vi selv ville ha gjort i en slik situasjon. Etterpå skulle hver gruppe fortelle resten av klassen hva de hadde kommet frem til. En etter en fortalte gruppene at det riktige var å stanse slåsskampen, men var usikre på hvordan det best kunne gjøres. Da siste gruppe var ferdig med å fortelle sa Per at det var en bra holdning, at vi isåfall burde varsle voksne, og iallfall måtte unngå å sette oss selv i fare for å bli utsatt for vold. Han avsluttet med å si at det viktige var at vi brydde oss om andre mennesker og ikke godtok at noen fikk julig på grunn av hudfargen.

En søndag flere år senere var jeg samt Tore og Terje, som var to av mine kamerater, på besøk hos Per. Tore og Terje hadde gått i samme klasse som jeg på ungdomsskolen, og vi hadde et godt forhold til Per. Det hendte derfor at vi dro på besøk til ham når det passet. Når vi var hos Per pratet vi om da vi gikk på skolen og hvordan vi hadde opplevd det, men vi pratet selvsagt også om andre ting som opptok oss. Det var alltid givende å være på besøk hos Per. Han var et vandrende leksikon som velvillig øste av sine kunnskaper. Både Tore, Terje og jeg likte godt å diskutere med ham. Hver gang vi diskuterte lærte vi noe nytt, Det hendte innimellom at vi prøvde å sette ham på plass under en diskusjon, vi ville jo gjerne ha rett mot selveste "læreren", men det klarte vi aldri. Jeg hadde stor respekt for Per, både fordi han var så vennlig og imøtekommende som det han var, hadde store kunnskaper, men også fordi hans menneskesyn slo meg veldig.

Den søndagen mens vi satt i stua kom praten inn på timen da Per fortalte klassen om slåsskampen som vennen hans hadde stanset. Det begynte med at Terje spurte Per om hvorfor han ga oss oppgaven å diskutere i grupper om hva vi selv ville ha gjort i en slik situasjon. Per nikket og tenkte noen sekunder, så spurte han om vi visste hvem Elie Wiesel var. Vi svarte at vi visste at han hadde fått nobelprisen i litteratur, men ikke særlig mer enn det. Per nikket på ny og sa at de fleste visste lite om Elie Wiesel annet enn at han hadde fått nobelprisen. Han tok kaffekannen og spurte om vi ville ha mer kaffe. Vi svarte alle ja. Mens han skjenket kaffe fortalte han at Elie Wiesel hadde sittet i konsentrasjonsleiren Auschwitz under krigen og at det preget hele hans forfatterskap.

Tore, Terje og jeg ble stille av det Per fortalte. Kun veggurets tikking kunne høres. Jeg tenkte på det Per hadde fortalt om Elie Wiesel og Auschwitz, og en følelse av alvor grep meg. Etter en liten stund avbrøt Per stillheten. "Hva mener dere at likegyldighet er?" spurte han og kikket på oss. Hverken Tore, Terje eller jeg visste hva vi skulle svare. "Likegyldighet?" svarte jeg med å spørre. "Det har jeg ikke tenkt noe særlig over egentlig?" Per kikket på oss på nytt og spurte: "Tror dere at likegyldighet kan være farlig for oss mennesker?" "Det er sikkert farlig," svarte Terje litt nølende. "Men hvordan farlig, mener du? På hvilken måte?" Per rettet seg opp i skinnstolen og sa: "Dere er ennå unge. Da jeg var på deres alder hadde heller ikke jeg tenkt særlig over hva likegyldighet er. Først da jeg ble voksen fikk jeg et bevisst forhold til det. Likegyldighet er det motsatte av engasjement og empati. Altså at vi ikke bryr oss om hva som skjer med andre mennesker, for eksempel. Forstår dere hva jeg sier nå?" "Jeg tror at jeg forstår," svarte jeg etter noen sekunder. Tore og Terje svarte det samme. "Det håper jeg at dere gjør," sa Per. "For hvis ikke bør dere tenke igjennom flere viktige ting, både om dere selv, om mennesker som dere omgås i det daglige og hvordan dere forholder dere til dem, og om livet som dere har foran dere."

"Hva har dette med Elie Wiesel å gjøre?" spurte Terje. Per reiste seg fra den dype skinnstolen og gikk bort til bokhylla. Da han kom tilbake la han ei bok på bordet og satte seg ned i skinnstolen igjen. Jeg kikket på boka der den lå på bordet og så at tittelen var Natten - Daggry - Dagen og at forfatteren var Elie Wiesel. "Hvis dere vil må dere gjerne låne denne boka," sa Per. "Det er ei meget bra bok." Tore, Terje og jeg svarte at vi ville låne den. "Fint!" smilte Per. "Når dere har fått lest boka kan dere levere den tilbake. Det er ingen hast. Ta tiden dere trenger. Boka er ingen pageturner. Det er en viktig roman som forteller noe om hva det vil si å være helt menneske. En roman å lese når man er mottakelig for den og har roen til det, og så tenke over hva man har lest." Vegguret slo slag og Per sa at det nærmet seg tiden for søndagsmiddagen som han og kona skulle lage sammen. Vi reiste oss og gikk ut i entreen.

Da vi stod på trappa ved utgangsdøra sa Per: "Jeg fortalte dere istad at likegyldighet er det motsatte av engasjement og empati, hvis dere husker det?" Tore, Terje og jeg nikket og svarte at vi husket det. "Godt! Men det er ikke mine ord. Flere har sagt det samme, blant annet Elie Wiesel. Han er kjent for å ha sagt at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet," sa han og smilte vennlig til oss. "Kjærlighet?" spurte jeg undrende. "Ja, kjærlighet," svarte Per. "Kjærlighet er den sterkeste og dypeste form for egasjement og empati som vi mennesker kan ha. Det er å like mennesker, rett og slett, og å være glad i de som de er. Tenk etter selv, gutter. Man gjør ikke noe vondt mot et menneske som man er glad i. Iallfall ikke bevisst og med overlegg. Dere er enige i det?" Vi nikket og sa at det var vi enige i. "Vi får prate mer om det neste gang dere kommer på besøk," sa Per. "Det ser vi frem til," svarte Tore, Terje og jeg. Så tok vi Per i hånda, takket ham for besøket og at vi fikk låne boka, og begynte å rusle på hjemveien.

 

 

 

Sommerfugl i vinterland

Æ så dæ i går på gata
da byen lå kald å stor
æ så du va ny i livet
og æ så du va ny i nord
og mora di bar en koffert
med alt d ho eide i
og du gikk å bar på hennes drøm
om en gang å få bli fri

Og du ga mæ et smil
sommerfugggel i vinterland
ingen får ta fra dæ
fargan du visste mæ
og må drømmen du bær bli sann
sommerfuggel i vinterland

Og mora di bær på minna
om alt d ho har forlatt
ho vet ikke om ho ser igjen
han som de tok ei natt
nu hold ho dæ fast i handa
så gjør ho dæ varm og go
ho håpe du e velkommen hit så såran en gang skal gro

Og du ga mæ et smil
sommerfuggel i vinterland
ingen får ta fra dæ
fargan du visste mæ
og må drømmen du bær bli sann
sommerfuggel i Vinterland

Æ håpe vi tar imot dæ
æ håpe du slæpp å frys
æ vet du kan gi oss farge og latter og liv og lys
æ så dæ i går på gata
da byen lå kald og stor
og æ så du va ny i livet
og æ så du va ny i nord

Og du ga mæ et smil
sommerfuggel i vinterland
ingen får ta fra dæ
fargan du visste mæ
og må drømmen du bær bli sann
sommerfuggel i Vinterland

- Halvdan Sivertsen 

 

 

 

Nettside:

 

Elie Wiesel (Nobel Prize):

https://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1986/wiesel-bio.html

 

Innvandring og innvandrere (Statistisk Sentralbyrå):

https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere?innholdstype=statistikk#tittel

 

 

 

Innvandring - menneskesyn, verdier og kultur (del 2)

Lesesalen på Universitetsbiblioteket i Oslo. Bibliotek er en av samfunnets viktigste institusjoner. Det er ofte sagt at bibliotek er fyrtårn i åndelig mørke. Det er også sagt at kunnskap er veien til frihet. I debatten om hvordan vi best kan håndtere innvandring - herunder asylsøkere og flyktninger - blir det ofte hevdet at fremmedfrykt bunner i mangel på kunnskap. Det er godt mulig. Hvis så vil bibliotekene kunne motvirke det. Et moderne samfunn som vårt er helt avhengig av at vi alle har gode allmennkunnskaper. Videre er demokratiet avhengig av at vi har politisk bevissthet for at det skal kunne fungere etter hensikten. Bibliotekene tjener som byggeklosser i den sammenheng, både på lokalt, regionalt og nasjonalt plan. Utover at vi kan låne bøker der får vi kvalitetssikret veiledning av fagutdannet bibliotekarer, mulighet for deltakelse i lesesirkler og studiegrupper, oppleve bibliotekenes aktiviteter og arrangementer, lese aviser og tidsskrifter som vi ellers ikke leser, samt møte andre mennesker fra nærmiljøet.

 

 

 

"Det er en myte at nordmenn er fremmedfiendtlige. Enkelte er skeptiske, men det er naturlig. Etter å ha reist i mange land, og hørt hva innvandrerne selv sier, så vet jeg at nordmenn er vennligsinnede."

- Unni Wikan

 

 

"Blir det møte i kveld, Morten?" spurte Olav. "Ja, møte i kveld," svart jeg. "Klokka sju på kontoret, som vanlig. Fikk du ikke innkallelse?" "Det gjorde jeg, men husket ikke i farten når møtet skal være. Om det var i kveld eller neste tirsdag," svarte Olav. "Ok, skjønner," sa jeg og slang skoleveska med bøkene over skulderen. "I tillegg til meg kommer Ingrid, Anne, Birgit, Knut, Arild, Jon, Svenn og Atle. Og du kommer altså, skjønner jeg?" "Ja, jeg kommer," svarte Olav.

"Jon og jeg hørte forresten på det nye albumet til Deep Purple. Vi gjorde det sist søndag hos meg. Jævlig bra album!" sa Olav. "Hva heter albumet?" spurte jeg. "Det heter Perfect Strangers. Jeg kjøpte det på Opland Musikk i Drammen forrige fredag," svarte Olav. "Meget bra at de gutta kom sammen igjen og fikk laget albumet," sa jeg. "De hadde jo kranglet mye og alle trodde at Deep Purple ikke ville komme til å spille mer. Især var forholdet mellom Ritchie Blackmore og resten av bandmedlemmene anstrengt." "Ja, de kranglet så busta føyk," sa Olav. "Åpningslåta heter forresten Knocking At Your Back Door. Den er kanon bra. Ei annen bra låt på albumet heter Perfect Strangers. Flere andre låter går i samme leiaLyrikken på låtene handler om det å føle seg fremmed og bortkommen. Da jeg og Jon lytta på albumet sa Jon at lyrikken fikk ham til å tenke på temaet som vi har diskutert på møtene våres i høst." "Du mener om hvordan vi bør forholde oss til innvandrerne i bygda?" spurte jeg. "Ja, og det er temaet også for kveldens møte, etter hva jeg husker," sa Olav. "Det er det. Og i kveld skal vi altså planlegge aksjonen, som vi skal ha neste uke," sa jeg. "Det blir bra! Skal bli kult å gjøre noe konkret etter å ha diskutert såpass lenge," sa Olav. "Ser deg på møtet i kveld!" sa jeg og hoppet på bussen. "Sees!" sa Olav. Jeg satte meg og bussen begynte å kjøre.

Jeg kom hjem og la fra meg skoleveska i entreen. Mor var på kjøkkenet. "Jeg er hjemme!" ropte jeg til henne mens jeg sparket av meg skoene. "Hei, Morten!" hørte jeg at hun svarte. Jeg gikk inn på kjøkkenet og spurte: "Hva er til middag?" Hun så opp fra kjøkkenbenken og sa: "Fiskegrateng. Jeg skal på møte i formannskapet i kveld og må lese sakspapirer før jeg drar, så da lagde jeg noe enkelt. Men jeg vet jo at du liker fiskegrateng." "Det gjør jeg. Og jeg rydder spisebordet og kjøkkenet og tar oppvasken etter at vi har spist," sa jeg. "Fint!" svarte mor og bøyde seg over kjøkkenbenken igjen. "Dekker du bordet?" spurte hun da jeg var på vei ned trappa. "Jepp! Skal bare ta en telefon først, så gjør jeg det," svarte jeg. Jeg satte meg ved telefonen og ringte Ronny, som var en av mine kamerater. Han hadde en stund snakket om han ville bli med i lokallaget vårt av Sosialistisk Ungdom. Jeg ville minne ham på møtet i kveld som han skulle være med på.

Da jeg kom opp igjen sa mor: "Du vet de nye naboene som har flyttet inn i rekkehuset vårt?" "Ja, hva med de?" spurte jeg. "De kommer fra Chile," svarte hun. "Det vet jeg. Har pratet litt med dem. De virker som hyggelige folk," sa jeg. "De har to sønner," fortsatte mor. "Det vet jeg også," svarte jeg. "Den ene er nesten like gammel som jeg. Den andre noe yngre. Åssen det?" "Sett deg, Morten, så begynner vi på maten," svarte mor. Jeg satte meg. Da vi hadde forsynt oss sa hun: "Du er engasjert i politiske spørsmål og har meninger som du åpent tilkjennegir." "Ja? Hva med det?" spurte jeg og tok en munnfull fiskegrateng. "Ikke noe galt med det," svarte hun, "men det er ett par ting som du bør være klar over når det gjelder de nye naboene." "Og hva er det?" spurte jeg. "Jeg fikk vite det i dag, så for meg er dette også nytt. Jeg hadde en prat med henne før du kom. Hun fortalte at de hadde opplevd statskuppet i 1973 og at han ble bragt inn av politiet til avhør. Hun fortalte i korte trekk at politiet ikke hadde behandlet ham humant," svarte mor. "Jaha? Ikke humant?" spurte jeg og la kniven og gaffelen ned. Jeg ventet på det neste hun ville si. "Han ble torturert," sa mor stille. "Jasså?" sa jeg og kikket ut av vinduet. Mor fortsatte: "Når du er sammen med sønnene, vær da varsom med hva du sier om borgerkrigen i Nicaragua. Ikke si noe om mishandling, tortur og systematiske voldtekter. Ok?" "Det skal jeg selvsagt ikke gjøre," svarte jeg.

Jeg kikket raskt på klokka og utbrøt: "Jeg må jammen stikke nå! Har helt glemt tiden mens vi pratet. Vi sees senere i kveld." "Ikke vent på meg om jeg kommer sent hjem," sa hun. "Som du vet kan møtene i formannskapet trekke ut i langdrag." "Det vet jeg. Takk for maten! Er det greit at jeg tar oppvasken når jeg kommer hjem?" spurte jeg. "Selvfølgelig er det greit, bare du får gjort det," svarte hun og smilte. Jeg reiste meg fra bordet, ga henne en rask klem og sa hade. Så gikk jeg ut i entreen og fikk på meg skoene og jakka.

Da jeg kom på kontoret hadde de andre innfunnet seg. Også Ronny, som kikket nysgjerrig på meg og de andre. "Hei, Morten!" sa Knut. "Der er du endelig!" Jeg sa noe om at jeg hadde glemt tiden under middagen og satte meg ned i den slitte stolen. "Ok!" sa jeg. "Vi har altså snakket om at vi vil male over rasistiske slagord som er skrevet på gjerder og husvegger i bygda vår. Alle er med på det, etter hva jeg har forstått?" Alle svarte i tur at de var med. "Fint! Da fordeler vi oppgavene. Dere stiller med biler, Anne og Svenn?" Begge nikket. "Og du kjøper maling og koster, Atle?" Atle nikket. "Pengene får du av Ingrid. Det er jo hun som er kasserer. Husk bare kvitteringen," sa jeg. "Greit! Vi har altså aksjonen om natten, slik at sjansen for at vi blir oppdaget og eventuelt kommer i trøbbel med folk som ikke liker det vi gjør er minimal. Noen som har spørsmål?" Ronny rakte hånda i været. "Ja, Ronny?" sa jeg og kikket på ham. "Kan jeg få bli med? Dette er jo første gangen jeg er med på møte, men jeg har lyst til å bli med på aksjonen også. Det dere har tenkt å gjøre er bra og viktig for innvandrerne i bygda, så jeg har lyst til å bli med for å gi mitt bidrag," sa Ronny. "Noen som ikke vil at Ronny blir med?" spurte jeg de andre. Alle sa at Ronny kunne få bli med, men at han måtte holde tett om aksjonen overfor uvedkommende. "Fint! Ronny blir med," sa jeg.

Ronny rakte hånda i været igjen. "Ja, Ronny?" sa jeg. "Hvordan kom dere på ideen om å ha en slik aksjon?" spurte han. Jon snudde seg mot Ronny og sa: "Det var igrunnen Arilds idé. I høst har vi hatt temakvelder der vi har diskutert fremmedfrykt og rasisme. Det begynte med torgmøtet i Drammen som var i sommer der både Fremtiden og Drammens Tidende referete folk som hadde kommet med hatske ytringer om innvandrere. På vegne av oss alle sammen skrev Birgit et leserinnlegg som kom på trykk i Fremtiden. Det kom svar på innlegget vårt. De var såpass at vi bestemte oss for å ha temamøter i høst om hvordan vi best kan forholde oss til fremmedfrykt og rasisme. Og så kom altså Arild på ideen om å male over rasistiske slagord som er skrevet flere steder rundt om i bygda." "Bra at han gjorde det! Jeg er helt med," sa Ronny.

Kvelden kom da vi skulle gjøre aksjonen vår. Vi møttes først på bussholdeplassen rett ved togstasjonen. Anne og Svenn kom med bilene og vi satte oss inn. Så kjørte vi rundt i bygda og stoppet ved hvert sted der vi visste at det var malt rasistiske slagord. I tur og orden malte vi over alle slagordene rundt omkring i bygda. Da vi hadde malt over det siste slagordet var klokka blitt nesten 04. "Ikke lenge til det blir morgen nå, og vi har gjort jobben. På tide å dra hjem," sa jeg. Alle samstemte. Godt fornøyde med at vi hadde lyktes med aksjonen satte vi oss inn i bilene. "Kult at du ble med, Ronny!" sa Olav. "Forresten, Morten. Hvis du har lyst kan du godt komme over til meg denne uka, så kan vi høre på Perfect Strangers sammen." "Det vil jeg gjerne," svarte jeg og gjespet. "Det kunne jeg også ha tenkt meg," sa Ronny. "Du må gjerne komme," sa Olav. "Lyrikken på flere av låtene på albumet handler om det å føle seg fremmed og bortkommen."

"Det høres ut som et bra album," sa Atle. "Er det Deep Purple?" Ja, Deep Purple," svarte Olav. "Kanskje vi skulle lytte på albumet alle sammen?" fortsatte Atle. "At vi har en avslappet kveld sammen med øl og sånn, og spiller dette albumet?" "Godt forslag! Jeg er med!" sa Birgit. De andre i bilen og jeg sa at vi var med på forslaget. "Da snakker vi om det på neste møte slik at de andre får det med seg," sa jeg. "Ordner du det, Atle?" "Så klart!" svarte han. "Skal bli fint med en liten fest igjen," sa Anne. "Lenge siden sist vi hadde det. Spesielt nå etter at vi har fått gjort aksjonen. Da kan vi jo feire den. Og dette Deep Purple albumet høres helt perfekt ut slik lyrikken er beskrevet." "Da kan vi være perfect strangers," sa Olav og klappet henne på skulderen.

 

 

 

Perfect Strangers 

Can you remember remember my name
As I flow through your life
A thousand oceans I have flown
And cold spirits of ice
All my life
I am the echo of your past

I am returning the echo of a point in time
Distant faces shine
A thousand warriors I have known
And laughing as the spirits appear
All your life
Shadows of another day

And if you hear me talking on the wind
You've got to understand
We must remain
Perfect Strangers

I know I must remain inside this silent
well of sorrow

A strand of silver hanging through the sky
Touching more than you see
The voice of ages in your mind
Is aching with the dead of the night
Precious life (your tears are lost in falling rain)

And if you hear me talking on the wind
You've got to understand
We must remain
Perfect Strangers

- Ian Gillan/Ritchie Blackmore/Roger D. Glover

 

 

 

Innvandring - menneskesyn, verdier og kultur (del 3)

Grønland - bydel i Oslo - har utviklet seg veldig på få tiår. Bydelen lå brakk svært lenge og var så forfallen at den nærmest ble omtalt som "slumområde" på folkemunne. På 1980-tallet tok byens byplanleggere og myndigheter grep. Storstilt utbygging der flere prosjekter inngikk ble satt igang. Landets høyeste bygning (Oslo Plaza) skjøt til værs, Galleri Oslo kom til (dengang Europas lengste innendørs handlegate), ny moderne bussterminal bygget etter mønster fra flyplass, et helt nytt nytt boligstrøk, samt andre prosjekter. I alt fikk prosjektene shinet opp bydelen og den gikk fra å være "slumområde" til å bli et av byens mest populære områder. I dag har Grønland boligområder med topp moderne leiligheter, butikker av ulike slag, restauranter og gatekjøkken som serverer mat fra hele verden, puber med noen av byens bredeste og beste øl-utvalg, kro med åpen peis som serverer tradisjonell norsk husmannskost, alternativt teater som viser stykker de vanlige teatrene ikke viser, levende kultursenter, kaffebarer som har et bredt utvalg av kaffe, artige cafeer, og annet spennende. Tross alt dette har Grønland sine problemer, blant annet omsetning av narkotika på åpen gate. Likevel er bydelen i dag unektelig noe annet enn hva den var. I manges øyne er Grønland blitt en av Oslos fineste og mest fargerike bydeler.

 

 

 

"The most valuable gift you can receive is an honest friend."

- Stephen Richards

 

 

"Har du lyst til å se rommet mitt?" spurte han. "Klart det!" svart jeg. "Bli med meg, da!" sa han og gikk innover i korridoren og opp trappa. Jeg fulgte hakk i hel. Til slutt stod vi foran ei dør som han låste opp og åpnet. "Værsågod! Velkommen inn!" sa han med et bredt smil og gikk til siden slik at jeg kunne gå inn først. Da jeg kom inn på den lille hybelen så jeg digre plakater av Hollywood filmer som hang på veggene. På gulvet lå et lite fargerikt teppe. På skrivebordet stod en stabel med bøker på rekke og rad."Så du liker film?" spurte jeg ham da jeg hadde kikket en liten stund. "Ja, jeg elsker film!" svarte han. "Spesielt liker jeg de gode klassiske Hollywood filmene. Og hva med deg? Liker du film?" "Ja, det gjør jeg, men jeg skjønner at du har mer peiling enn det jeg har på film," svarte jeg. Han så ned i gulvet og forsøkte å skjule smilet. Jeg likte hans beskjedenhet.

"Er du sulten? Det er jo snart tid for kveldsmaten," sa han og kikket på meg. "Ja, jeg er klar for kveldsmaten," svarte jeg. "Skal vi gå ned i spisesalen nå? Der er sikkert flere av de andre allerede. Vi kan sette oss sammen med dem og prate," sa han. "God ide!" sa jeg. Vi gikk ut i korridoren igjen og han låste døra. Så ruslet vi sammen ned til spisesalen. Da vi kom inn i salen hadde mange av skolens elever allerede satt seg ved bordene. "Vil du sitte sammen med oss?" spurte han. "Gjerne det!" svarte jeg. Vi gikk innover i den store salen og satte oss ned. De andre som satt der smilte vennlig til oss. "Dette er altså Morten, som jeg nettopp er blitt kjent med," sa han og pekte på meg. Alle ved bordet nikket og sa navnene sine. Det var afrikanske, asiatiske og latin-amerikanske navn. Da jeg prøvde å uttale navnene lo de høyt alle sammen.

"Hei, Amiir! Fint at du tok med deg Morten til bordet vårt, så vi fikk hilst på ham," sa en ung gutt da vi hadde spist ferdig. Amiir smilte og sa at han syntes de skulle få hilse på meg. Senere på kvelden satt Amiir og jeg på min hybel og prata. Jeg hadde laget en kanne te som vi drakk av. "Du vet at jeg kommer fra Somalia og er flyktning," sa han. "Du vet også at jeg har vært i Norge såpass lenge at jeg har lært språket, selv om jeg ikke snakker godt nok norsk ennå. På grunn av det som skjer i Somalia har hele min familie måttet flykte. De fleste er i London nå. Jeg kom altså til Norge." "I London...?" stusset jeg. "Ja, nesten hele min famile er der. Jeg fikk et brev i forigårs. Det var skrevet av min søster. Hun forteller at jeg ikke trenger å uroe meg for dem, men de er bekymret for meg," svarte han. "Vil du reise til London for å være sammen med de igjen," spurte jeg. "Egentlig ja," svarte han. "Det er ikke lett for meg å være adskilt fra familien, men jeg må jo innrette meg etter forholdene slik de er." "Og hvilke forhold er det?" spurte jeg.

"To av mine brødre lyktes ikke med å flykte fra Somalia. De er ennå i landet. De holdes skjult av venner. Men det er en risiko for at de kan bli tatt," svarte han. Selv om det han fortalte meg var dramatisk snakket han rolig og behersket. "Hva skjer hvis de blir tatt?" spurte jeg. "Hva tror du? Somalia er inne i en svært vond strid der folk fengsles helt vilkårlig. Det som skjer i fengslene vil jeg ikke snakke om. Du kan tenke deg selv," svarte han. "Jeg kan tenke meg en hel del som ikke er bra," svarte jeg. Amiir nikket. Han tok en slurk av teen og fortsatte: "Jeg ble bundet og puttet i en tøysekk og så kastet på vannet. Det var en torturmetode. De ville at jeg skulle gi dem opplysninger, derfor gjorde de det, men jeg hadde ingen opplysninger å gi. Prøv å forestille deg hvordan det er å være i en sekk og vannet lukker seg rundt deg og du kan ikke puste." "Det må ha vært helt jævlig," sa jeg. "Det var det også," sa han. "Fordi de trodde at jeg satt inne med opplysninger skulle jeg ikke drepes, men 'bare' tortureres." "Og så kom du til Norge?" spurte jeg og skjenket ny te i koppene til ham og meg. "Ja, jeg unnslapp heldigvis. Hvordan jeg unnslapp kan jeg ikke fortelle deg da flere var involvert som hjalp meg. Jeg må holde helt tett overfor folk som ikke trenger å få vite det. Til det norske politiet fortalte jeg alt under samtalene som jeg hadde med de. Til deg kan jeg ikke si så mye egentlig. Håper du forstår," svarte han.

Ukene gikk på folkehøgskolen og Amiir og jeg ble etterhvert godt kjent med hverandre. En dag spurte han meg: "Hva skal du gjøre i høstferien?" "Jeg skal hjem. Både for å besøke min mor, men også for å se mine kamerater. Hva med deg?" "Jeg har ingen steder å dra i høstferien," svarte han. Et trist drag kom over ansiktet hans. "Så du må være her på skolen?" spurte jeg. "Ja, det må jeg," svarte han. "Men det er jo ingen andre elever her da? Ingen som jeg vet om iallfall? Kun noen av personalet blir igjen. Du kommer til å være mye alene," sa jeg. "Ja, det ser slik ut," sa han stille og så ned i bakken. Jeg følte meg skamfull over at jeg hadde sagt at jeg skulle hjem til familie og venner. Etter en liten stund sa jeg: "Vet du! Jeg kan spørre mor om du kan få bli med meg hjem i høstferien. Om det er greit for henne." "Du skal ikke gjøre henne slikt bry for min del, Morten. Jeg vil klare meg. Det er jo bare en uke, så er alle tilbake igjen," svarte han. "Ikke tale om!" sa jeg. "Jeg liker ikke tanken på at du er her alene en hel uke. Jeg ringer derfor mor nå og spør henne." "Gjør som du synes," svarte han, og jeg kunne se et glimt av lys i hans øyne.

"Hvordan er han?" spurte hun i telefonen. "En rolig og fin fyr," svarte jeg. "Og han er til å stole på? Ikke noe tull med ham?" spurte hun videre. "Ja, ellers hadde jeg ikke spurt deg om han kan få bli med," svarte jeg. "Ok! Han må gjerne bli med deg," sa hun. Jeg takket henne og la på røret. Da jeg fortalte Amiir hva mor hadde sagt smilte han: "Takk for det du gjør for meg." "Ingen årsak. Jeg er helt sikker på at du ville ha gjort det samme om du var i mitt sted." sa jeg. "Det ville jeg," sa han. De siste dagene før høstferien skulle begynne gikk langsomt. Det føltes som om tiden sneglet seg avsted. Da vi endelig satt på toget på vei mot Oslo var vi fulle av forventninger.

"Du må hilse på mine kamerater. Jeg har fortalt dem om deg. De arrangerer en fest for oss. Hvis du har lyst kan du bli med. Jeg er sikker på at de vil like deg og at du vil like dem. De er veldig ålreite," sa jeg. Amiir smilte. Så spurte han: "Fest? Hva slags type fest?" "Åh, sånne fester som vi pleier å ha når vi vil ha det gøy sammen," svarte jeg. "Betyr det alkohol?" spurte han og kikket på meg. "Ja, det gjør det. Men du må selvsagt ikke drikke hvis du ikke vil. Det bestemmer du helt selv. Overhodet ikke noe drikkepress på våres fester. Om du sier nei til alkohol er det kurant," svarte jeg. Amiir lo en boblende latter. Han prøvde å si noe til meg, men latteren gjorde det umulig. Til slutt tok han seg kraftig sammen og sa: "Du vet at jeg er muslim. Min familie er konservative muslimer. De rører ikke alkohol. Ikke under noen omstendigheter drikker de. De røyker heller ikke. Vi tror ikke på sharia og sånn, men alkohol og tobakk er forbudt, og det overholder alle familiemedlemmene strengt. Skulle de få vite at jeg er med på en fest der det både røykes og drikkes ville min mor og far ta det veldig tungt. Det ville de andre i familien også gjøre." "Selvsagt opp til deg om du vil bli med på festen eller ikke. Jeg kommer ikke til å presse deg til noe du ikke vil," svarte jeg. "Jeg må tenke på det," sa han. "Jeg har lyst til å treffe dine kamerater. Er de som deg vet jeg at jeg vil like dem." "Gjør det, og når du har bestemt deg kan du fortelle meg det," sa jeg. Amiir nikket og etter en liten stund sovnet vi begge to mens toget kjørte i høy fart på vei mot Oslo.

"Der er dere endelig, begge to! Kom inn!" sa mor med et stort smil. Amiir og jeg gikk inn i huset. "Og du er altså Amiir," sa hun og rakte ham hånden. "Velkommen skal du være! Morten har fortalt fine ting om deg." Amiir tok hennes hånd, bukket og takket. Da vi hadde fått hengt av oss yttertøyet ble Amiir vist inn på gjesteværelset av henne. Etter middagen spurte hun om hva vi ville gjøre iløpet av ferien. "Jeg vil blant annet vise Amiir Drammen," svarte jeg. Amiir smilte og sa at han gledet seg til å se byen. "Det er mye å se i Drammen," sa hun. "Dere får det sikkert fint sammen der." Da vi hadde spist ferdig og fått ryddet spisebordet gikk Amiir og jeg ned på mitt gutteværelse og satte oss. Jeg skjenket te til ham og meg, og vi begynte å prate.

"Jeg har bestemt meg angående festen," sa han. "Ja...? Og...?" spurte jeg spent. "Jeg blir med," svarte han. "Du er helt sikker på at du vil? Du føler ikke press på noen måte?" spurte jeg. "Ja, jeg er helt sikker. Kan være at jeg vil angre på det etterpå, men dette er tross alt Norge, og jeg må jo innrette meg etter hvordan dere lever her. Før eller siden må jeg jo bare det." "Fornuftig tenkt," sa jeg. "Jeg er glad for at du ønsker å bli med." "Jeg har et spørsmål til om festen," sa Amiir. "Spør i vei!" sa jeg. "Du har sagt at det blir drikking og røyking. Blir det også jenter?" "Det er godt mulig," svarte jeg. "Mine kamerater og jeg liker jenter, og det hender at jenter som vi kjenner og omgås blir med på våres fester. Hvordan det?" Amiir tenkte. Til slutt kom svaret: "Jeg vet ikke hva jeg begir meg inn på, om dette egentlig er helt lurt av meg. Men! Har jeg klart å komme til Norge skal jeg også klare en fest sammen med deg og dine kamerater, selv om det betyr ting som er forbudt i Islam og som min familie misliker." "Du tar det med et åpent sinn? Er det slik å forstå?" spurte jeg. "Ja, jeg prøver jo det. Jeg stoler på deg. Vet at du ikke kommer til å utsette meg for noe galt eller vondt. Og slik du har beskrevet dine kamerater føler jeg meg trygg på at de vil være greie mot meg. Men jeg er tross alt i et land som har skikker og vaner som jeg ikke er vant med. Jeg må derfor lære hvordan det er i Norge, og det er jeg innstilt på å gjøre." "En bra innstilling," sa jeg. "Og den eneste fornuftige, mener jeg, om jeg skal kunne fungere i Norge," svarte han.

Lørdagen kom. Amiir og jeg dro ned til Knut, som skulle ha festen. Mens vi gikk langs veien pekte Amiir på husene og utbrøt: "Se på disse husene! Dere bor jo som konger!" "Det er helt vanlige hus. Ikke noe kongelig over de," svarte jeg. "Vanlige her i Norge, ja. I mitt land bor mange på landsbygda i enkle jordhytter. Kun de rike har råd til å bo i hus av murstein. Dere derimot bor i flotte hus av både murstein og tre. Norge er et veldig rikt land." "Vi har også problemer," svarte jeg. "Det har dere, men mat og husly er ikke blant de. I Somalia er det å kunne spise seg mett hver dag noe man ikke kan ta for gitt. Det er mye fattigdom der. Hvis du hadde sett fattigdommen på nært hold og opplevd den på kroppen ville du nok ha tenkt noen tanker om hvor priviligert du er." "Det har du sikkert rett i," sa jeg.

Vi kom frem til huset der Knut bodde. "Har han hele dette huset for seg selv?" spurte Amiir undrende da vi gikk opp innkjørselen. "Nei, han bor i underetasjen. Han leier den av de som eier huset. De bor i overetasjen." Vi gikk frem til ytterdøra og jeg ringte på. Etter noen sekunder ble døra åpnet. "Hallois, gutta! Kom inn! Vi er allerede i full gang!" Knut og jeg ga hverandre en klem. Så rettet Knut sitt fokus på Amiir. "Heisann!" sa Knut og rakte frem hånda. "Velkommen til oss!" Amiir bukket og takket. "Å, bevares! Du trenger ikke å bukke for meg!" sa Knut med et bredt flir. Amiir flirte tilbake. Vi gikk inn og fikk av oss jakkene og skoene. Høy musikk og latter kunne høres fra stua. "Mange som har kommet?" spurte jeg Knut. "Hele gjengen!" svarte han. "Ja? Hva tror du? Når de fikk vite at du skulle komme? Og ikke bare det! Men at du også skulle ta med deg en kul fyr fra folkehøgskolen? Da sa ingen nei til å bli med på festen," fortsatte han. "Fett!" sa jeg.

Vi gikk inn i stua alle tre. "Heeeeey, gutta!" Se hvem vi har her!" utbrøt Terje. Han reiste seg og kom bort til oss. De andre gutta fulgte etter ham. Klemmer og håndtrykk ble utdelt mellom oss alle sammen. "Slå dere ned! Før jeg gjør det!" sa Knut og flere lo. Amiir og jeg gikk bort til sofaen og satte oss. "Skal jeg sette på albumet Chinatown av Thin Lizzy?" spurte Harald. "Vi må jo ha skikkelig musikk!" Han fikk et skrålende ja til svar. Harald gikk bort til stereoanlegget og etter en liten stund rullet den første låta We Will Be Strong ut av høytalerne. Vi nynnet med på låta, ølflasker ble åpnet, sigaretter tent og praten kom igang. De andre gutta var nysgjerrige på Amiir og ville prate med ham. Jeg skjønte at han var godtatt av dem og slappet av. Festen utviklet seg og vi hadde det fint.

Litt senere på kvelden utbrøt Knut plutselig: "Hei! Stille alle sammen! Telefonen ringer!" Harald gikk bort til stereoanlegget og slo av musikken. Vi ble helt stille. Knut pratet i telefonen ute i gangen, og etterhvert kunne vi høre at han ble mer og mer lystig. Omsider la han på røret og kom inn i stua igjen. "Heeeeeeey, boys! Guess what!" utbrøt han med det bredeste glistet han kunne sette opp. "Har du vunnet i tipping eller noe?" spurte Øystein. Vi sprutet ut i latter. "Niks!" svarte Knut og satte seg i stolen. Han tok en liten kunstpause og sa så med en tilgjort skolemester mine: "Stram dere opp, gutter! Damer er underveis." Vi brølte: "Damer! Knall!" "Hvem kommer?" spurte jeg da vi hadde fått roet oss. "De som vi kjenner," svarte Knut. "Dæsken! Kanon bra!" sa Ronny. "Vi må rydde så det ser litt bedre ut her. Damer liker ikke rot og søppel og sånn. Det ser jo ut som et bomba horehus her nå," sa Tom. Alle gikk igang med å plukke opp potetgull og ølkorker fra gulvet, sette tomflaskene i ølkassene på vaskerommet, fjerne pizza- og kyllingrester fra bordet, tørke bordet av med fuktig klut etterpå for å fjerne aske og ølskvetter som var blitt sølt, rydde aviser og blader som lå henslengt, og åpne vinduene for lufting.

Omtrent en halvtimes tid senere ringte det på døra. Knut gikk ut i entreen. Vi andre fulgte tett etter ham. Ute på trappa stod fire jenter. Det var Ingunn, Lisbeth, Marianne og Gunhild. "Hei! Kom inn, jenter!" sa Knut med smørblid stemme. Jentene gikk inn, og en etter en ga de oss klemmer. Også Amiir fikk klem. Jeg kunne se at han ble litt brydd, men han tok det ellers pent. Da jentene kom inn i stua himlet de med øynene. "Jasså! Så her er det altså fest? Det kan man tydelig se! Og sånn som det lukter her! Av pizza, øl, hjemmebrent og røyk!" utbrøt Marianne. Vi gutta kikket på hverandre. Nå så vi hvilken begredelig tilstand stua egentlig var i, tross at vi hadde fått ryddet endel og luftet. Men jentene nølte heldigvis ikke. De satte seg i sofaen og stolene rundt salongbordet. "Sett på noe musikk, a!" sa Gunhild. Harald gikk bort til stereoanlegget og satte på Black Sabbath albumet Live Evil. Fet metal med tung bass, rå gitarer, tunge trommer og den grove stemmen til Dio fløt ut i stua. Praten mellom oss kom igang.

Senere utpå kvelden så jeg at Amiir satt med en øl i hånda. Jeg kikket undrende på ham og våre blikk møttes. Amiir gliste, reiste seg fra stolen og kom bort til meg. "Morten! Det er ikke noe problem," sa han. "Jentene spurte om jeg ville ha en øl, og jeg takket ja. Dette er den andre ølen jeg drikker. Jeg er glad og føler meg fin." Jeg ga ham en god klem og vi lo begge to. "Gjør akkurat hva du har lyst til," sa jeg. "Jeg kommer ikke til å fortelle noe til noen. Det kommer ikke de andre til å gjøre heller." "Takk! Jeg vet at jeg kan stole på deg," sa Amiir. "Nå har jeg lyst til å ha det gøy, slik som dere har det." Festen utviklet seg videre. Til slutt var vi blitt fulle alle sammen. Også Amiir var blitt full. Han hadde fått noen glass vin. Til slutt slokna han i stolen. Tom og jeg bar ham inn på soverommet til Knut slik at han kunne ligge i dobbeltsenga der.

Neste dag prata Amiir og jeg om festen. "Jeg kommer aldri til å glemme festen," sa Amiir og smilte. "Så du angrer ikke? Eller bebreider deg selv for at du ble med?" spurte jeg. "Nei, jeg gjør ikke det. Akkurat nå har jeg hodepine, men den vil gå over. Jeg hadde det veldig gøy. For første gang i mitt liv fikk jeg smakt øl, vin og sigaretter. I tillegg fikk jeg klemmer av alle jentene. Jeg fikk også ett par kyss. Hvorfor skulle jeg angre? Sikkert på grunn av min religion. Men nå er jeg i Norge, og jeg må lære hvordan det er her for at jeg skal kunne fungere blant dere nordmenn. Du har gjort mye for å introdusere meg for Norge. Mer enn du kanskje aner. Jeg er muslim og det kommer jeg til å fortsette med å være. Men jeg behøver ikke å være like konservativ som det min far for eksempel er. Det finnes en mellomting." "Så lenge du føler deg trygg på dine valg og det du gjør er alt fint," svarte jeg. Amiir nikket. "Når går toget vårt tilbake til Trondheim?" spurte han etter en liten stund med taushet mellom oss. "I morgen kl. 11:30," svarte jeg. Det har vært en veldig fin høstferie," sa Amiir. "Det synes jeg også," smilte jeg.

 

 

 

Hey You

You're living in a small town
The people there are cold
Just living in a small town
Just doing as you're told
You move up to the jungle
You find that it's a hell
When you slip, you fall, you stumble
They lock you in a cell

Hey you, you've got it made
Hey you, all your friends told you in your small town
Hey you, you've got it made

Just living in your home town
Sometimes it's kinda cruel
Living in your home town
Where they treat you like a fool
You move up to the city
You find that it's tough
And it doesn't seem very pretty
Now you're sleeping in the rough

Hey you, you've got it made
Hey you, you've got it made
You're heading for the big time
Hey you, you've got it made
You're headed for a life of crime

Living in this jungle
It's like living in a hell
When you slip, you fall, you stumble
They lock you in a cell
You move out to the country
For something you have done
You're living in the country
Why don't you go back to where you come from?

Hey you, you've got it made
Hey you, you've got it made

Forget all these backslappers
You don't stand a chance
Why don't you go home?
Go right back to where you come from
Don't get involved in this masquerade
This big city is going to eat you up
All the backslapping
Hey you, you've got it made

- Brian Michael Downey/Philip Parris Lynott 

 

 

 

Innvandring - menneskesyn, verdier og kultur (del 4)

Karl Johans gate. De siste tiårene har Oslo hatt en sterk vekst i antall innbyggere med ikke-norsk bakgrunn. Innvandrere har kommet til byen og slått seg ned her. Noen med ikke-vestlig bakgrunn. Andre med vestlig bakgrunn. Det har ført til at Oslo er blitt langt mer demografisk sammensatt enn for bare noen få tiår siden. Noen synes at det er med på å berike byen og gjøre den bedre. Andre synes ikke det. Debatten om innvandring har rast i mediene i mange år. Den har til tider vært hard og uforsonlig. Når man vandrer i byens gater i dag ser man mennesker med ikke-vestlig bakgrunn nær sagt overalt, dog flest på byens østkant. Sentrale bydeler som Tøyen og Grønland samt flere av drabantbyene i Groruddalen har et tydelig innslag av mennesker med ikke-vestlig bakgrunn. At byen er blitt mer demografisk sammensatt har ført til spenninger mellom såkalte etnisk norske og fremmedkulturelle fra tid til annen. Som de øvrige europeiske storbyene sliter Oslo med kriminalitet, gjenger, gatevold, løsgjengeri, narkotikaomsetning, prostitusjon, rus og annet. Systematisk mobbing på flere av skolene er også rapportert. Men alt i alt er Oslo blitt en moderne storby som har mange kvaliteter, noe Innvandrerne har bidratt til. Utallige innvandrerbutikker har dukket opp rundt omkring i byen. Mange av de har et utvalg av frukt, grønnsaker, krydder, brød, kaffe, te og annet som vanlige norske dagligvarebutikker ikke er i nærheten av engang, hverken på pris eller kvalitet. Innvandrerne sørger også for av byens hjul går rundt i det daglige. Bussene, trikkene og T-banen for eksempel ville ikke ha fungert skikkelig uten dem. Det ville ikke mange av sykehjemmene, barnehagene og pleieinstitusjonene ha gjort heller.

 

 

 

Eg fryktar eit samfunn med færre lyte, færre som er annleis, færre som får oss til å tenkja nytt om mennesket. Me treng dei som treng oss. Meir enn å bli meir effektive, treng me å hjelpa kvarandre.

- Lars Amund Vaage

 

 

 

Gategutt

Jeg kom til verden i en murstensgård
og ble en gategutt.
Og ingen gategutt er født igår.
Han finner tidlig både skyteskår
og krutt.

Jeg har en sang, en liten enkel sang:
Jeg er en gategutt.
Og den har verget meg så mang en gang,
og ofte har den reist seg i sin klang
og skutt.

Den er min tross, den er min tro og drøm:
Jeg er en gategutt.
Og den er hatets sang, en elv i strøm,
og kjærlighetens vise, ung og øm,
til lutt.

I krematoriet vil min hvite ild
tilslutt,
når hjertet flammer i det siste spill,
forkynne stolt for den som lytter til:
Jeg var en gategutt.

- Rudolf Nilsen