Vennskap

Å ha gode venner er noe alle ønsker, iallfall nær sagt alle. Noen har mange venner, noen har få, og noen har ingen i det hele tatt. Det er sagt at kvaliteten på et samfunn viser seg i hvordan det tar vare på de svakeste. Jeg vil føye til at det også viser seg i hvordan vennskap verdsettes og praktiseres. I Norge er ensomhet et omfattende sosialt problem. Især er eldre mennesker utsatt for ensomhet. For noen får det følger som tung depresjon, og i ytterste konsekvens selvmordstanker. Venner er de som stiller opp, også når livet butter imot. Venner er de som ser det indre i deg, og ikke det ytre. Venner er de som sier deg det du trenger å høre, ikke det du liker å høre. Venner er de som åpner døren og tar seg tid til deg, som ikke unnskylder seg med at de har annet å gjøre. Venner er de som er glade i deg tross dine mangler og feil.

 

 

 

"A friend is someone who knows all about you and still loves you."

 

- Elbert Hubbard

 

 

"That´s good! `Cos now you know who your friends are," sa Paula og tok en slurk av ølen, "It´s like birthday parties for children when nobody shows up, that the newspapers write about, just fifty years later. Nothing has really changed in this society. It´s still the same." Espen nikket til det Paula hadde sagt og sa: "Vi har det fint sammen, vi, og det er det som betyr noe. Det viktige er at man har venner man kan regne med. Venner som er der og stiller opp for en." Jeg tok en slurk a whiskyen, ventet på at de skulle fortsette. "And the fact that Robert showed up just to congratulate you with your birthday and gave you the birthdaycard he had written on, even though that you have never met before, was really good. It was so nice of him," sa Paula.

Vi satt ved langbordet i sportsbaren på Dubliner og pratet. Det var min 50-års bursdag som skulle feires. I forkant hadde jeg gitt åpen invitasjon på Twitter om at alle som ville være med på feiringen og festen var velkomne. De som dukket opp var Paula, Espen og Robert. Flere av min følgere på Twitter ga beskjed om at de ønsket å være med, men ikke kunne av ulike årsaker, og jeg satte pris på at de ga meg beskjed.

Det var mye folk på Dubliner denne fredagskvelden. Stemningen var lun og livelig, som det ofte er på denne trivelige irske puben. Jeg var selvsagt svært glad for at Paula og Espen stilte opp. Og jeg satte veldig pris på at Robert dukket opp for å gratulere meg med dagen samt gi meg et bursdagskort der han hadde skrevet noen ord. Hadde ikke de stilt opp ville jeg ha vært dønn aleine, selv på feiringen av min 50-årsdag. Og det til tross for at jeg har mer enn 4500 følgere på Twitter, at jeg omtales som "Twitter-kjendis" og "Legenden", samt blitt intervjuet i flere aviser.

Jeg har møtt mange bra mennesker på Twitter, og noen av de er blitt gode venner av meg. Det fine med Twitter er at det fungerer som et torg der vi treffes og slår av en prat. Oppfølgingen skjer så ett annet sted. Jeg har hatt Twitter-følgere på middag flere ganger, blitt invitert med på fester, besøkt Twitter-følgere i helger (blant annet i Tønsberg - det er Twitter-følgere som er blitt venner av meg), gått på caféer og spisesteder sammen med Twitter-følgere, og endog fått gaver av Twitter-følgere (blant annet et maleri av kunstneren Bjørn Johannes Meidel Hansen).

Tross at jeg har såpass mange følgere var jeg usikker på hvorvidt særlig mange ville komme. På forhånd hadde jeg reservert et bord til 12 stykker. Men uansett om det ville komme mange eller få var jeg innstilt på å ha det gøy. Og det ble da også en alle tiders kveld i går. Paula, Espen og jeg slo oss sammen med en gjeng som var ute for å drikke "fredagspils". Det var svært trivelige mennesker som var lette å komme i prat med. Espen og jeg fikk gratis inngang fordi jeg hadde bursdag. Han og jeg gikk inn til The Whisky Bar flere ganger for å kjøpe whisky, og vakta ga oss stempel uten at vi måtte betale. Vakta bare tok min hånd og gratulerte meg med dagen. Bartenderen i sportsbaren spilte flere AC/DC låter som bursdagshilsen til meg. Det gjorde han på eget initiativ etter at vi hadde prata om blant annet AC/DC. Flere av vaktene kom bort til meg når jeg stod i bakgården og røkte pipe, tok min hånd og gratulerte meg med dagen.

Jeg kom i kontakt med flere mennesker på Dubliner, deriblant en gjeng fra Drammen. Da jeg fortalte at jeg opprinnelig kommer fra Nedre Eiker og har jobba på AASS Bryggeri ble jeg straks inkludert i gjengen. Også de gratulerte meg med dagen. Jeg fikk flere klemmer av dem, både av gutta og av damene. Videre møtte jeg noen damer som er kunder på Vinmonopolet på Tveita der jeg jobbet før. To av de kom bort til meg, spurte om jeg ville bli med og hilse på de andre av deres venninner. Da jeg hilste på dem fikk jeg gode klemmer og ble gratulert med dagen.

Så alt i alt syntes jeg at det var en veldig fin kveld, men jeg håpet selvsagt at noen av mine Twitter-følgere ville dukke opp.

Jeg har hatt flere venner i mitt liv, og jeg har fortsatt kontakt med ett par av mine guttevenner fra ungdomstida. Det å ha gode venner er alfa og omega for meg, ellers fungerer jeg ikke i hverdagen. Etter at jeg flyttet inn til Oslo var jeg ensom i mange år. Ensomheten gjorde at jeg fikk tunge depresjoner, og jeg begynte å misbruke beroligende medikamenter. Jeg tenkte en god del på hva jeg kunne gjøre for å komme ut av min ensomhet. Løsningen jeg kom frem til var Twitter. Jeg hadde derfor en klar hensikt da jeg begynte å tvitre om mitt hverdagsliv. Hensikten var at Twitter skulle skaffe meg et sosialt nettverk av venner og bekjentskaper. Når jeg nå ser tilbake på årene som har gått siden jeg begynte synes jeg at jeg har lykkes godt med det. Jeg er blitt kjent med mange mennesker gjennom Twitter, og noen av de er altså blitt gode venner av meg.

Men jeg har også opplevd å bli sveket av en nær venn. Det var en av mine aller beste venner fra ungdomstida. Jeg var veldig glad i ham, så det at jeg mistet ham var et stort og smertefullt tap. Det som skjedde var at da jeg ble innlagt til psykiatrisk behandling avbrøt han kontakten. Det gjorde han meget kort og brutalt, og jeg har ikke hørt fra ham siden. At han gjorde dette overrasket meg veldig. Jeg regnet ham som en nær og god venn som jeg kunne stole på i alt, men der tok jeg altså feil.

En tidligere kjæreste av meg sa engang at "Venner er de som stiller opp når du sliter i motbakke. Når andre forlater deg fordi du sliter, så er dine venner der." Vennskap er en investering, slik jeg ser det. Godt vennskap er noe som utvikles over tid, men den umiddelbare gjensidigheten og det at man liker hverandre må være der.

Da jeg traff Espen første gangen hadde vi egentlig tenkt å ta en kaffe og prate en times tid. Det ble til at vi tilbragte ettermiddagen og kvelden sammen. I alt var vi sammen i mange timer. Vi var innom ulike caféer og endte til slutt opp på The Whisky Bar. Vi prata og lo mye den ettermiddagen og kvelden. Noen ganger bare merker man at man er på bølgelengde, og det merket jeg tydelig med Espen.

En liten morsom ting som skjedde var at han veltet Farris-flasken som stod på bordet slik at mine bukser ble kliss våte av Farris. Jeg reiste meg og gikk bort til baren for å få papir til å tørke buksene med. Mens jeg stod der og ventet snudde jeg meg, og jeg kunne se at Espen bannet for seg selv. Da jeg kom tilbake hadde jeg pønsket ut en søt hevn.  Jeg begynte å klage over at mine bukser var veldig våte og kjentes ubehagelige. Espen gremmet seg mens jeg klaget, noe jeg godtet meg over. Så strødde jeg litt salt i såret ved å begynne å snakke om middelalderske torturmetoder, og at jeg nok skulle se til å få ham torturert. Da løste det hele seg opp. Espen og jeg gapskrattet, og det var ikke pinlig for ham mer.

I ettertid er dette med middelaldersk tortur blitt en greie mellom oss. Hver gang vi sier eller gjør noe som vi på spøk tar som en "fornærmelse" begynner vi å prate om ulike torturmetoder. Og da ler vi mye hver gang. Da jeg møtte Espens kone Sidsel første gangen fortalte hun meg at Espen var svært glad da han kom hjem den kvelden. Han sa til Sidsel: "I dag har jeg fått en ny venn." Og så fortalte han henne om ettermiddagen og kvelden som vi hadde hatt sammen.

Gode venner er de som man kan regne med. Det er de som oppsøker deg når du er alene. Det er de som spør deg om hvordan du har det, og så lytter nøye. Det er de som alltid er ærlige overfor deg. Det er de som involverer deg i sine egne liv. Det er de som ser deg, som den du egentlig er. Og de er verdt sin vekt i gull.

Vennskap er på mange måter lik kjærlighet, slik jeg tenker. Som kjærlighet kan ikke vennskap måles, men er selv mål på alle ting.

 

 

 

Thank you, friend

 

Thank you, friend, for all the things

That mean so much to me.

For concern and understanding

You give abundantly.

 

Thanks for listening with your heart;

For cheering me when I´m blue;

For bringing out the best in me;

And just for being you.

 

Thanks for in-depth conversation

That stimualtes my brain;

For silly times we laugh out loud;

For things I can´t explain.

 

For looking past my flaws and faults;

For all the time you spend;

For all the kind things that you do;

Thank you, thank you, friend.

 

- Joanna Fuchs