Min åpenhet om psykisk lidelse

Psykisk lidelse er fortsatt et tabubelagt emne i vårt samfunn. Somatisk lidelse er ikke tabubelagt i samme grad og man kan snakke åpent om det i de fleste tilfeller. Det er annerledes med psykisk lidelse. Et ikke ubetydelig antall av de som sliter med psykisk lidelse opplever at de møter skammen, mistroen og skepsisen, noen møter endog fordømmelsen. Det å måtte skjule at man har en psykisk lidelse øker smerten for ham eller henne som sliter. Selv opplevde jeg at tausheten og likegyldigheten som jeg innimellom ble møtt med var det verste. Mange som sliter med psykisk lidelse gjemmer seg derfor i skapet, noe som bare forsterker vanskene de sliter med. Vårt samfunn har ennå en lang vei å gå før de som har det psykisk vondt aksepteres på linje med andre. Men det er nødvendig at samfunnet går den veien da ingen av oss er tjent med at medmennesker må skjule at de lider.

 

 

 

"Jeg frykter mistroen og baksnakket mer enn alt annet. Derfor gjemmer jeg meg i skapet. Men at jeg gjemmer meg gjør det bare mer vondt."

 

- uttalt av en tidligere psykiatrisk pasient

 

 

Da jeg var i psykiatrien ble jeg rådet av både helsepersonalet, min familie samt noen av mine venner til å være varsom med å fortelle åpent om min lidelse til andre. Jeg forstår dette synspunktet godt. Psykisk lidelse er ennå et tabubelagt emne og fordommene ditto mange. Derfor kan det være klokt å ikke fortelle andre om at man er eller har vært i psykiatrien, iallfall ikke til uvedkommende. Om man likevel velger å fortelle åpent kan man risikere sanksjoner i en eller annen form. Det sier seg selv at det å skulle fortelle åpent innebærer en ikke ubetydelig risiko. Man bør derfor tenke seg meget godt om før man eventuelt velger å fortelle.

Helt fra begynnelsen av valgte jeg å være åpen, tross at jeg forstod risikoen og muligheten for sanksjoner. Grunnen til at jeg valgte å være åpen er mitt ønske om å bidra til å bryte ned noen av fordommene om psykisk lidelse. Jeg har selvsagt måtte betale prisen for min åpenhet. Prisen var at jeg kunne bli møtt med kulde og avvisning. Folk snudde seg en annen vei, ristet på hodet, avsluttet samtalen kontant, eller bare gikk fra meg. Tross at jeg opplevde dette holdt jeg fast ved min åpenhet.

Jeg skammer meg ikke over at jeg har vært i psykiatrien. Ser ikke på det som noe nederlag. For hvorfor skulle jeg gjøre det, egentlig? Når alt kommer til alt? Psykisk lidelse er noe som kan ramme alle og enhver. Av den grunn virker det ulogisk og irrasjonelt på meg at emnet fremdeles er tabubelagt. Og når jeg tenker grundigere over det har jeg vansker med å skjønne hvorfor emnet fremdeles er tabubelagt. Dog er jeg, som så mange andre, klar over hvordan psykisk lidelse ble betraktet opp igjennom historien.

Historisk forskning har avdekket mange eksempler på hvordan mennesker som var psykisk syke ble behandlet. Under middelalderen ble ikke så rent få brent på bålet. I Nazi-Tyskland og Sovjetunionen ble tusener på tusener enten gasset ihjel eller sendt til umenneskelig behandling og slavearbeid i Sibir. Dette for å nevne noen av de mest grusomme eksemplene.

I vårt samfunn i dag er dette heldigvis annerledes. Det er en viss åpenhet om psykisk lidelse, noe som blant annet skyldes ildsjeler og deres kamp. En ildsjel som åpnet for diskusjon om psykisk lidelse og psykiatrien var Arnold Juklerød (sjekk lenke nederst på siden). Arnold Juklerød mente at han var blitt feilbehandlet og utsatt for overgrep av psykiatiren. Han førte en lang og intens kamp for å bli kvitt sin diagnose, men psykiaterne ville ikke endre den. Det er blitt skrevet flere bøker om Juklerød og hans kamp - den såkalte Juklerød-saken - og endog laget en film om ham.

På min side opplevde jeg ikke psykiatrien slik han gjorde. Jeg opplevde at personalet var dyktige fagfolk som behandlet meg humant. At de rådet meg til å være varsom med å fortelle andre åpent om at jeg var i psykiatrien hadde jeg ingen problemer med å forstå. Men jeg valgte altså åpenhet. Hvorvidt min åpenhet vil bidra med noe konstruktivt kan jeg selvsagt ikke si sikkert. Jeg håper iallfall at noen lytter oppmerksomt, og at de forstår.

Noe av det mest skadelige for mennesker som sliter er at psyksisk lidelse i mange sammenhenger blir møtt med taushet og likegyldighet. Det bare bidrar til at psykisk lidelse fortsatt vil være et tabubelagt område. Jeg sitter ikke med noen fasit her og nå på hvordan man kan redusere dette skadelige tabuet. Men jeg er overbevist om at åpenhet er veien å gå. Vi må kunne tørre å snakke om psykisk lidelse, selv om det måtte støte noen. Jeg tror at i jo større grad vi snakker om psykisk lidelse, desto mindre farlig blir det.

Alternativet er tausheten, og den bidrar ikke med noe som helst konstruktivt. Tausheten bare bidrar til å sementere vanskene for de som sliter.

 

 

 

Eit ord

 

Eit ord

- ei stein

i ei kald elv.

Eg lyt ha fleire steinar

skal eg koma yver.

 

- Olav H. Hauge

 

 

 

Nettsider:

 

"Psykiske lidelser - vårt siste tabu?" (Psykologisk.no):

http://psykologisk.no/2014/08/psykiske-lidelser-vart-siste-tabu/

 

"Ytringskamp fra galehuset" av Joar Tranøy (Samtiden):

http://www.barnasrett.no/Artikler/ytringskamp_fra_galehuset.htm