Ungdomsblues - da jeg oppdaget poesien ved The Beatles

I starten var lyrikken til Beatles banal. De første albumene hadde fengende sound, men lyrikken var så der. Visstnok var det Bob Dylan som ba Beatles om å skjerpe tekstene sine, noe som etter sigende gjorde inntrykk på bandmedlemmene. Det første albumet med mer seriøs lyrikk var "Beatles For Sale". På oppfølgeren "Help" videreutviklet Beatles lyrikken i en mer poetisk vending. Da albumet "Rubber Soul" ble sluppet hadde bandet modnet når det gjaldt lyrikken, men også soundet var blitt mer komplekst. Lyrikken på "Rubber Soul" er reflekterende og retrospektiv, især på låtene som var skrevet av John. Det neste albumet "Revolver" var mer eksperimentelt og lekende, både i lyrikken og soundet. Lyrikken fikk så sitt klimaks på albumet "Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band", som også er bandets mesterverk. Beatles fortsatte med å ha poetisk lyrikk på de neste albumene frem til "Abbey Road". Innflytelsen Beatles hadde på samtiden dengang, på populærkultur og -musikk, øvrige artister og band, samt for ettertiden kan knapt måles og må ikke undervurderes. At Beatles foretok dreiningen mot å ha poetisk lyrikk på sine låter fikk avgjørende betydning for hvordan pop- og rockmusikk utviklet seg videre helt frem til våre dager.

 

 

 

"I say in speeches that a plausible mission of artists is to make people appreciate to be alive at least a little bit. I am then asked if I know of any artists who pulled that off. I reply, 'The Beatles did'."

 

- Kurt Vonnegut

 

 

"Solid album!" sa Harald. "Enig!" sa Roy, "Gjennomført bra!" De andre som satt på mitt gutteværelse nikket. Bare Ronny var litt misfornøyd, men han likte stort sett bare heavy metal likevel. Vi hadde lyttet til Beatles-albumet Rubber Soul som jeg nylig hadde kjøpt meg. Foruten Rubber Soul hadde jeg også kjøpt albumene Animals av Pink Floyd og Diamond Dogs av David Bowie. De som var tilstede den kvelden var Harald, Roy, Ronny, Tom og jeg. Harald, Ronny og Roy var blant mine bestekamerater. De vanket i samme gjengen som jeg vanket i.

Tom gikk på Hokksund videregående skole der jeg også gikk, men to klassetrinn over. Så Tom var den eldste av oss denne kvelden. Jeg hadde lært Tom å kjenne som en oppegående og reflektert fyr med mange spennende tanker. Han ble med da jeg stiftet lokallaget til Sosialistisk Ungdom (SU - ungdomsorganisasjonen til SV) i bygda. Han på sin side hadde stiftet lokallaget til SUMA (Skoleungdom Mot Atomvåpen) på skolen der jeg ble med. Tom leste seriøse forfattere da jeg ble kjent med ham, og han fikk meg til å begynne å lese Jens Bjørneboe.

Jeg rullet meg en rullings, fyrte opp og sa: "Spesielt liker jeg låtene Norwegian Wood og In My Life." "Ja, det er fine låter, men vet du hvorfor du liker låtene så godt?" spurte Tom meg mens han skjenket ny te i koppen. "Melodiene er vakre, samt at bruken av instrumenter er flott. Men jeg liker især lyrikken veldig godt. Den treffer meg uten at jeg kan forklare hvorfor," svarte jeg. "Både Norwegian Wood og In My Life ble skrevet av John," sa Tom, "Jeg er enig i at de har vakre melodier, men det som gjør de såpass sterke er at lyrikken er poetisk." "Javel? Poetisk lyrikk?" utbrøt jeg, "Hvordan da, mener du?" Roy bøyde seg fremover og sa: "Nå blir jeg nysgjerrig! Det lurer jeg også på."

Tom tok en slurk av teen og sa: "Sett på de to låtene en gang til og la oss lytte til dem. Få med dere ordene. Hvilke ord John bruker og hvordan han har satt de sammen. Lytt og kjenn etter hva dere føler." Jeg spilte Norwegian Wood og In My Life om igjen, og vi lyttet oppmerksomt og stille. Da låtene var ferdigspilt sa Tom: "Det er vanskelig å forklare hva poesi er uten at det blir banalt. Poesi har noe med følelse å gjøre samt at man er mottakelig for slikt. Poesi er ord som er satt sammen på en rytmisk måte slik at det blir både dypt og vakkert. Videre er bruken av metaforer viktig. Metafor er å beskrive noe ved å sammenligne med noe annet slik at meningen utdypes."

"Jøss!" sa jeg, "Det der var jeg ikke klar over? Men så har jeg ikke tenkt slik før heller, hverken om poesi eller om Beatles." "Men hvorfor mener du at lyrikken på disse to låtene er poetisk?" spurte Harald, "Hva er det som gjør lyrikken til poesi?" Tom tenkte seg litt om før han svarte: "Alle låtene på Rubber Soul har poetisk lyrikk. Det som gjør lyrikken på Norwegian Wood og In My Life, som vi nå er inne på, poetisk er hvordan ordene er satt sammen samt følelsen de frembringer når man lytter til låtene. Ordene er satt sammen på en slik måte at de appellerer mer til følelsene enn til intellektet ved at de har en sår dybde og vemod. Hvis dere sammenligner lyrikken på disse to låtene med dikt vil dere trolig se flere likheter. Egentlig er låtene dikt som det er satt toner til."

Vi ble sittende og prate utover kvelden, om både poesi og Beatles, og det var blitt veldig sent før vi endelig brøt opp. Det Tom hadde sagt om poesi fikk meg til å tenke endel de kommende ukene. Jeg lyttet til mine Beatles-album og leste lyrikken nøye mens jeg lyttet, og jeg prøvde å se hva som gjorde lyrikken poetisk. Fordi jeg hadde lite begrep om hva poesi er leste jeg om poesi i leksikonet samt i andre bøker som stod i bokhyllene hjemme. Og det jeg leste satte meg på hugget. Jeg snakket også med mor og far om hva poesi er. De var begge meget beleste og forklarte meg det de visste. Jeg husker at mor sa at en av forutsetningene for at man skal kunne oppleve noe som poetisk er at man kjenner seg igjen og blir følelesmessig beveget.

Men det var først en kveld da jeg var hos nabo´n at et lys gikk opp for meg. Han hadde invitert meg over til seg. Vi drakk øl, røkte rullings, lyttet til blues, og han leste dikt høyt for meg. Noe av det han gjorde var at han forklarte diktene som han leste. Videre forklarte han hvordan poesi blir brukt i blues. Vi spratt ølflaske etter ølflaske og stemningen mellom oss ble etterhvert meget god. Tobakksrøken hang tungt i stua, skitten blues fløt ut av stereoanlegget, og nabo´n leste flere dikt som han så forklarte. Og måten han forklarte diktene på var såpass medrivende at jeg ble sterkt fascinert. Dette skulle utløse min interesse for poesi. Likevel gikk det mange år før jeg for alvor kom igang med å lese dikt.

Fra da jeg var i midten av 20-årene og til jeg var omtrent 40 leste jeg mye i Bibelen. Bibelen skulle få enorm betydning for meg for hvordan jeg forstod diktning. Flere av bøkene i Bibelen er ikke åpenbaring men annen form for litteratur, som historie, krønike, brev og diktning. Ordspråkene, Forkynneren, Høysangen og Salmene er diktning, og når jeg leste disse bøkene ble jeg følelsesmessig beveget. Jeg opplevde bøkene som sterke og vakre, og især grep Høysangen og Salmene meg. Bibelen utløste en sterk trang i meg til å utforske poesi, noe som fikk meg til å kjøpe min første diktbok.

Boka som jeg kjøpte var Den store norske diktboken (utgitt på Pax forlag 2005). Her var mye sentral norsk lyrikk samlet mellom to permer. Videre kjøpte jeg boka Dikt i Norge - lyrikkhistorie 200-2000 (utgitt på Pax forlag 2002). Begge disse bøkene skulle bli viktige for min videre utforskning av og interesse for poesi. I tiden som fulgte leste jeg jevnlig i Den store norske diktboken. Videre fikk jeg lest endel i Dikt i Norge før jeg ga boka til min daværende kjæreste Paula i gave.

Jeg var satt på hugget og kjøpte flere diktsamlinger i årene som fulgte. Slik ble jeg kjent med diktere som Tarjei Vesaas, Olaf Bull, Hans Børli, Halldis Moren Vesaas, Tomas Tranströmer, Olav H. Hauge, Dylan Thomas, Paul Celan, Jack Kerouac, Charels Baudelaire, W.B. Yeats, Charles Bukowski, Arthur Rimbaud, Sylvia Plath, og mange flere. Og det var som om en ny verden åpnet seg for meg. En verden der bare fantasien satte grenser for hva jeg kunne forestille meg. I denne perioden da jeg leste såpass mye lyrikk opplevde jeg også at min forståelse for diktning som sådan ble utvidet. Jeg opplevde at jeg trengte dypere inn i romanene som jeg leste og fikk en klarere forståelse for hva jeg leste.

Jeg leste videre Homer Illiaden og Odysseen. Jeg syntes de var tildels tunge bøker å lese da språket er heksameter (versemål). Likevel fikk jeg utbytte av disse to bøkene, især av Odysseen som jeg opplevde som meget spennende. Og jeg skaffet meg Edda (utgitt på Samlaget 2002) og begynte å lese i boka. Slik Illiaden og Odysseen regnes som starten på diktning innen den vestlige kulturkrets regnes Edda som starten på diktning i Norden. Av den grunn ville jeg lese disse bøkene for å få et innblikk i grunnlaget for diktning.

Siden har min interesse for poesi vedvart. Jeg leser fremdeles i Bibelen og opplever at jeg får utbytte av det. Videre leser jeg mye i diktbøkene som jeg har skaffet meg. Og jeg lytter selvsagt ennå mye til The Beatles. Det var Beatles som fikk meg til å oppdage poesien. Når jeg setter på albumet Rubber Soul i dag lytter jeg stille til Norwegian Wood og In My Life. Og mens låtene spilles tenker jeg tilbake på kvelden da vi var samlet på mitt gutteværelse og Tom forklarte meg og de andre hva som gjør lyrikken på albumet poetisk...

 

 

 

In My Life

 

There are places I remember

All my life, though some have changed

Some forever, not for better

Some have gone and some remain

All these places have their moments

With lovers and friends I still can recall

Some are dead and some are living

In my life, I´ve loved them all

 

But of all these freinds and lovers

There is no one compares with you

And these memories loose their meaning

When I think of love as something new

Though I know I´ll never loose affection

For people and things that went before

I know I´ll often stop and think about them

In my life, I love you more

 

- John Lennon

 

 

 

Nettsider:

 

Poetry Plus (Reason to Rock):

http://www.reasontorock.com/elements/words.html

 

Den store norske diktboken (Pax forlag):

http://www.pax.no/den-store-norske-diktboken.5601790-331613.html

 

Dikt i Norge (Tanum bokhandel): 

https://www.tanum.no/_fagboker/sprak/dikt-i-norge-ivar-havnevik-9788253023700