Det farlige spørsmålet

Bildet viser seleksjon av ungarske jøder i dødsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen mai/juni 1944. De som blir vurdert for å være sterke og friske nok blir sendt til slavearbeid, de andre rett i gasskamrene. Holocaust (tilintetgjørelse) er ett av de mest omfattende folkemord som noengang har funnet sted i historien. Nær 6 millioner jøder, 400 tusen sigøynere samt 250 tusen andre uskyldige mennesker ble drept i konsentrasjonsleirene. Skal man regne med alle minoriteter ble anslagsvis 9 til 11 millioner mennesker drept i dødsleirene. Holocaust var et storstilt og systematisk prosjekt for å utrydde det jødiske folk. Nazistenes plan var "Den endelige løsning på det jødiske problem" (Endlösung der Judenfrage). Planen resulterte i at omlag tre fjerdedeler av alle jøder i Europa ble utryddet. Man kan bare ane de forferdelige lidelsene bak disse store tallene. Holocaust er så inhumant og grusomt at vi vanlige mennesker vanskelig kan fatte det.

 

 

 

"I told him that I did not believe that they could burn people in our age, that humanity would never tolerate it..."

 

- Elie Wiesel

 

 

Jeg husker ennå tydelig da TV-serien Holocaust ble vist på NRK. Det var på slutten av 70-tallet. Jeg var bare 12-13 år gammel dengang og hadde følgelig begrenset evne til å forstå hva serien handlet om. Likevel ble jeg dypt berørt. Mine foreldre var på forhånd blitt enige om at tross min unge alder var det viktig at jeg så Holocaust. Jeg fikk sett hele serien og er siden blitt dypt merket av den. Etter hver episode snakket mor og far med meg om hva episoden handlet om. De ville at jeg skulle fatte det essensielle av det jeg hadde sett. Jeg var både opprørt, sint og veldig lei meg, og mange tanker tumlet rundt i mitt hode. Når vi snakket om episodene stilte jeg derfor mange spørsmål til mor og far, og de tok seg god tid når de svarte. Begge var godt klar over at mye av det serien viste var så ufattelig grusomt at jeg hadde behov for å bearbeide det.

Noen år senere, da jeg gikk i nienede klasse på ungdomsskolen, ga norsklæreren oss i oppgave at vi skulle skrive en stil mot rasisme. Jeg pratet med læreren etter at timen var over. Jeg sa til ham at jeg trodde de fleste ville skrive om rasisme, ikke mot rasisme. Stilen jeg skrev ble meget lang. Jeg prøvde å være så klar som mulig på at jeg skrev mot rasisme og ikke om rasisme. Da vi fikk stilene levert tilbake av læreren sa han til klassen at alle hadde gått i fella som jeg hadde sagt at de ville gjøre. De andre i klassen hadde skrevet om rasisme og ikke mot rasisme.

Mange år senere, da jeg var i slutten av 30-årene, var jeg engasjert i Oslo Røde Kors. Jeg var med i en gruppe som jobbet med å spre kunnskap om Genevekonvensjonene og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Vi arrangerte kurs og seminarer, holdt forelesninger og debattmøter, samt besøkte skoler og andre institusjoner.

Jeg husker spesielt godt ett av debattmøtene som vi holdt. Møtets tema var Israel-Palestina-konflikten. Mange kom for å overvære debatten. En historiker startet møtet med å tegne en historisk skisse for temaet. Da han var ferdig fikk hver av de fire debattdeltagerne noen minutter til en kort innledning, og så begynte debatten. En av debattdeltagerne var Morten Strøksnes. Morten Strøksnes er utdannet idéhistoriker. Han skriver for flere aviser og tidsskrifter, i tillegg har han skrevet flere bøker. Strøksnes har en tydelig stemme i den norske offentlighet, og hans meninger går ofte på tvers av allment godtatte meninger. Slik sett synes jeg at han er interessant å lytte til. Det er aldri svada i noe av det han sier. Han går alltid rett på sak med klare og tydelige meninger. Og han går ikke av veien for å si hva han mener, selv om det skulle skape reaksjoner eller anstøt.

Under debattmøtet sa Strøksnes noe som fikk meg til å reagere. Også andre i salen reagerte. Det Strøksnes sa var kontroversielt, men han var ikke ufin. Han begrunnet det han sa på en slik måte at det virket bunnsolid. I ettertid har jeg tenkt mye over det han sa. Jeg tenker ennå over det, nå etter at så lang tid har gått. Det Strøksnes sa var at Israel profiterer på holocaust. Han utdypet med å si at sympatien overfor Israel skyldes holocaust, noe israelittene fullt ut er klar over. Sympatien er så sterk at den gjør det mulig for Israel å bygge de ulovlige bosettingene, som han hevdet gjorde konflikten fastlåst.

I ettertid har jeg altså tenkt en god del over det Strøksnes sa, og på mange måter ser jeg hans poeng. Men samtidig er Israel-Palestina-konflikten så følsom og betent at jeg vil være meget varsom med å gjøre konklusjoner. Jeg har diskutert Israel-Palestina-konflikten utallige ganger med andre. Det jeg har opplevd under diskusjonene er at meningene ofte er meget sterke og at det skal lite til før det koker over. Mitt grunnsyn på konflikten er at to folkegrupper står mot hverandre og gjør krav på samme land, og at begge har berettigede krav. På den bakgrunn har det vært og er ennå vanskelig for meg å ha klare meninger om konflikten. Sammensatt og komplisert som det konflikten er, iallfall for meg, vet jeg ikke alltid hva jeg skal mene om den.

Noen år senere ble det holdt et debattmøte i Studentersamfundet. Teamet for debattmøtet var også her Israel-Palestina-konflikten. Debattdeltagerne var Jan Egeland og den israelske ambassadøren. Jan Egeland har lang og bred erfaring innen internasjonal politikk og humanitære saker. Han har blant annet vært generalsekretær i Norges Røde Kors, leder for Norsk Utenrikspolitiske Institutt samt statssekretær i Utenriksdepartementet, for å nevne noe. Det gjør at han blir lyttet til av mange når han uttaler seg om blant annet Israel-Palestina-konflikten. Av den grunn så jeg frem til å høre hva han ville si på debattmøtet. Jeg var også spent på å høre hva ambassadøren ville si.

Da jeg ankom Chateau Neuf så jeg politi stå ved utgangen. Det var også politi i sivil inne i hovedsalen der debattmøtet skulle finne sted. Salen var nesten fullsatt da jeg ankom, men jeg fikk likevel en bra sitteplass slik at jeg hadde godt utsyn til podiet der Egeland og ambassadøren satt. Etter en kort innledning kom debattmøtet igang. Jeg rettet meg i stolen og fulgte nøye med på det som ble sagt av Egeland og ambassadøren. Da selve debattmøtet var over fikk vi i salen anledning til å stille spørsmål. Jeg gikk frem til bordet der møteledelsen satt. Man måtte registrere seg før man kunne skrive spørsmålet i en notisbok som var fremlagt på bordet. Da jeg hadde registrert meg skrev jeg spørsmålet i notisboken. Så gikk jeg tilbake til min sitteplass og ventet.

Da pausen var over kom spørsmålsrunden igang. En etter en ble folk ropt opp av møteledelsen. De gikk i tur og orden frem til mikrofonstativet og stilte sine spørsmål til Egeland og ambassadøren. Publikum fulgte med, og stemningen i salen var avdempet og rolig. Av og til ble det klappet, noen ganger ganger buet. Så var det min tur. Da jeg hørte at mitt navn ble ropt opp reiste jeg meg fra stolen, gikk frem til mikrofonstativet og grep mikrofonen. Jeg var litt nervøs, så jeg tok et dypt pust før jeg stilte spørmålet. Jeg tok et raskt blikk ut mot salen, så rettet jeg blikket mot Egeland og ambassadøren. Først stilte jeg spørsmålet på norsk, deretter stilte jeg det på engelsk slik at ambassadøren ikke kunne unngå å få det med seg.

Det ble dørgende stille i salen da jeg stilte spørsmålet. Jan Egeland snudde seg i stolen og stirret på meg. Ambassadøren gjorde likedan. Og jeg kunne se at ambassadørens øyne ble mørke. Spørsmålet jeg stilte var kort men konsist: "Profiterer Israel på holocaust?"

Det gikk et gisp igjennom salen. Publikum rettet sin oppmerksomhet mot meg. Jeg så at flere ristet vantro på hodet, andre nikket, og noen grep seg til munnen som om de var forskrekket. Jeg gikk ned av podiet og tilbake til min sitteplass. Mens jeg gikk kunne jeg føle hvor ladet stemningen nå var blitt. Da jeg hadde fått satt meg på min plass sa hun som satt ved siden av lavt: "For et spørsmål! Du har sluppet en bombe!" Det begynte å summe i salen, og jeg så at møteledelsen hadde stukket hodene sammen. Etter noen sekunder grep ambassadøren ordet. Han så rett på meg med et blikk som ikke var til å misforstå.

"Leave Holocaust! Leave Holocaust!" sa han med en bestemt tone to ganger. Han tok en pause før han rettet blikket ut mot salen og spurte publikum: "Have you heard about Holocaust? Do you know what it is?" Ingen blant publikum svarte ham. Det var blitt så stille at man kunne høre en knappenål falle. Ingen mumling eller småsnakk hørtes, ingen papir som ble krøllet sammen. Da ingen svar kom fortsatte ambassadøren. Han sa at holocaust var en vitenskapelig plan utarbeidet av nazistene for å utrydde jødene i Europa. Videre sa han at holocaust bygget på antisemittisme som hadde vart i århundrer. Og han gjentok på slutten: "Leave Holocaust!" Jan Egeland tok ordet og samtykket i det ambassadøren hadde sagt. Da Egeland hadde snakket ferdig grep en fra møteledelsen mikrofonen og sa at de resterende spørsmålene var blitt avlyst og at møtet nå var over.

Jeg reiste meg og begynte å gå mot utgangen. På veien ut kikket jeg opp mot podiet, og jeg kunne se at ambassadøren fulgte meg med øynene mens han tok på seg jakka. Da jeg var kommet ut gikk jeg ned Bogstadveien. Jeg trengte frisk luft og jeg trengte å klarne tankene. Mens jeg gikk nedover gata mot Slottet tenkte jeg tilbake på da jeg så TV-serien Holocaust i min ungdom og hvordan jeg reagerte på serien dengang. Jeg tenkte på stilen jeg hadde skrevet mot rasisme da jeg gikk i niende klasse. Og jeg tenkte på det Morten Strøksnes hadde sagt om at Israel profiterer på holocaust.

 

 

Nettside:

 

"Holocaust - Døde mennesker brenner raskt" (forskning.no):

http://forskning.no/historie/2010/02/holocaust-dode-mennesker-brenner-raskt