Veien til helvete...

Bilde fra den tyske spillefilmen "Christiane F. - Å være ung er for jævlig" ("Wir Kinder vom Bahnhof Zoo"). Filmen er basert på en dokumentarisk bok med samme tittel. Da filmen kom på plakaten i 1981 vakte den enorm oppsikt. Lange og intense diskusjoner ble utløst i media og meningene var sterke. I Norge ble filmen brukt i skolen som opplegg i undervisningen om faren ved narkotika. Filmen skildrer unge narkomane i Vest-Berlin på midten av 70-tallet. Den har mottatt flere priser, men har også fått mye hard kritikk. Kritikken gikk ut på at den ikke var realistisk, men fordreide faktiske forhold samt at bruken av virkemidler var spekulativ. Diskusjonene om hvorvidt filmen skremte ungdom fra å prøve narkotika pågikk lenge. Flere helsefagfolk samt tidligere narkomane i Norge var tildels skeptiske til filmen og hevdet at den virket mot sin hensikt. Filmen skildrer livet til Christiane F. (spilt av Natja Brunckhorst) fra hun begynner med narkotika som 12-åring til hun noen år senere sendes på et rehabiliteringskollektiv. Den er beinhard i sin skildring av narkotikamisbruk og prostitusjon og har mange sterke scener. David Bowies "Heroes" blir knyttet til filmen selv om låta ikke ble skrevet for den.

 

 

 

"Drugs take you to hell, disguised as heaven."

- Donald Lynn Frost

 

 

"Du må ha det godt med deg selv når du skal røyke," sa Lars og kikket på meg. "Hvis du ikke har det godt med deg selv bør du absolutt ikke gjøre det. Vent heller til du har det godt, da kan du røyke," fortsatte han." "Og du røyker kun hasj?" spurte jeg, "Bruker ikke noe annet?" "Kun hasj," svarte Lars, "Jeg har kontroll og vet hva jeg gjør, og jeg ønsker overhodet ikke å begynne med noe annet." "Du ser ingen farer?" spurte jeg videre. "Nei, ikke så lenge jeg har kontroll. Fordi jeg kun røyker innimellom er hasj ikke farlig. Eneste er at jeg risikerer å få kreft, men det kan jeg jo få av tobakk også."

Jeg var på en fest i København. Festen ble holdt i en stor villa som lå i Hellerup, en bedre forstad der det øvre borgerskapet bodde. De som var med på festen var unge mennesker med god sosial bakgrunn. Noen av de studerte på byens universitet mens andre var i jobb, andre igjen studerte i utlandet. Lars leste økonomi på London School of Economics. En oppvakt og intelligent fyr som var kjapp i replikken og meget hyggelig å prate med. Lars hadde tatt med seg hasj på festen, og hadde spurt meg om jeg ville røke sammen med ham. Jeg svarte med spørre ham om hvordan han opplevde virkningen av hasj. Slik kom vår samtale igang om at man må ha det godt med seg selv.

Samtalen med Lars brakte minner frem i meg fra da jeg gikk på Sund Folkehøgskole i Nord-Trøndelag. Folkehøgskolen samarbeidet dengang med et rehabiliteringskollektiv for narkomane. Flere av beboerne på kollektivet var elever på skolen. Jeg ble kjent med dem, som jeg også ble kjent med de andre elevene på skolen. Jeg ble god venn med tre stykker av de, to jenter og en gutt. Jentene gikk på andre linjer enn jeg. Gutten derimot gikk på samme linje som jeg. I alt var vi en gjeng på omlag 15 stykker som hang mye sammen. Det var alle oss ni stykker på linja som jeg gikk på, samt fem seks til. Og blant dem var Stine (fiktivt navn) som jeg fikk et nært vennskapsforhold til.

Mens jeg snakket med Lars om hasj på festen i København mintes jeg en kveld da jeg satt på rommet til Stine. Det var kun oss to på rommet og vi pratet sammen. Jeg hadde laget en kanne te som vi drakk av. Jeg visste at Stine hadde vært sprøytenarkoman og at hun fikk harde abstinenser med ulike mellomrom. Under praten spurte jeg henne om hvordan det var å bo i Bergen. Hun kikket på meg og svarte: "Tja? Hva skal jeg si? Jeg havnet jo på kjøret i Bergen. Men det kunne jeg ha gjort i en hvilken som helst by." "Ja, på kjøret....." sa jeg uten å fullføre. Jeg ønsket ikke å grave i hennes fortid da jeg antok at det kunne være ubehagelig for henne. "Ja, på kjøret," svarte Stine etter en liten stund taushet mellom oss. "Du vet hva kjøret er?" spurte hun og brøt tausheten. "Jeg har ikke vært borti det selv," svarte jeg. Stine brettet opp skjorteermet på den ene underarmen. "Se her," sa hun og holdt underarmen opp mot meg, "Dette er kjøret." Jeg kunne se arr etter sprøytestikk, og etter kniv som hadde prøvd å kutte pulsåren. 

"Hvordan havnet du på kjøret?" spurte jeg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller spørre om, men tenkte at siden hun hadde vist meg underarmen kunne jeg spørre henne om det. "Jeg begynte med øl som alle andre, så ble det hasj, så piller, og til slutt sprøyter." "Du begynte med øl?" spurte jeg og lurte på hva øl hadde i denne sammenhengen å gjøre. "Ja, alle begynner med øl," svarte hun, "Og etter en stund begynner noen med marihuana og hasj." "Og det var hasj som førte deg videre?" "Ja, helt klart!" svarte hun bestemt, "Alle som havner på kjøret begynner med cannabis." "Gjelder det alle uten unntak?" spurte jeg. "Alle de jeg vet om iallfall. Og jeg har vært i miljøet i flere år," svarte hun lavt. "Hvordan kan man unngå å havne på kjøret? Når man har begynt med øl og sånn?" spurte jeg mens jeg skjenket ny te i koppene til henne og meg. "Det er igrunnen enkelt," svarte hun. "Sier du nei til den første hasjen har du også sagt nei til den andre, nei til den tredje, og nei til alt det andre. Skjønner?"

Noen år etter oppholdet på Sund Folkehøgskole flyttet jeg inn til Oslo for å begynne på universitetet. Etter å ha bodd på ulike steder i byen noen år flyttet jeg inn i leiligheten hvor jeg bor nå. De første årene jeg bodde i leiligheten var jeg ensom og hadde det ikke godt. Jeg gikk til psykiatrisk behandling og måtte ta tunge medisiner. Medisinene gjorde at jeg fikk kraftige bivirkninger fra tid til annen. For å motvirke bivirkningene fikk jeg andre medisiner igjen. Jeg visste at medisinene mot bivirkningene kunne gi en behagelig rus om man tok mange nok piller. Dosen jeg egentlig skulle ta var to piller når jeg merket bivirkningene, som var ukontrollerte bevegelser, svettetokter, stivhet i hele kroppen, krampetrekninger og sterk nervøsitet. Istedet gamblet jeg og tok ti-tolv piller på en gang. Effekten var en meget behagelig rus. Rusen var kraftig de første gangene. Etterhvert ble den gradvis svakere. Jeg var godt klar over at pillene som jeg tok var avhengighetsskapende, men kom så langt med misbruket at jeg ikke klarte å slutte. Først etter 6 års misbruk klarte jeg å slutte. Hvordan jeg klarte å slutte vet jeg ikke, men det gjorde jeg altså. Nå har jeg ikke ruset meg på piller på mange år, og jeg savner det ikke.

Ett par år etter at jeg hadde sluttet med å ruse meg på piller prøvde jeg marihuana for første gang. Det var på en av mine turer til Amsterdam. Jeg kjøpte joints med ren marihuana (uten tobakk) i en coffee-shop og røkte disse på hotellrommet. Rusen var overveldende og jeg fikk ingen nedtur etterpå. Rusen føltes så behagelig at jeg ville oppleve mer av den. Det gjorde at jeg i årene som fulgte røkte cannabis i flere byer i Europa samt i Oslo. Videre spiste jeg sjokoladekake med hasj på fester som jeg var på her i Norge. Men selv om jeg opplevde rusen cannabis ga meg som behagelig røkte jeg sjelden. Jeg var meget godt klar over faren ved cannabis og hadde derfor bestemt meg for at jeg kun ville røke ett par ganger i året. Det klarte jeg faktisk å holde, og det ble til at det gikk lengre og lengre tid mellom hver gang jeg røkte cannabis. Sist gang jeg røkte var i min leilighet for drøye fire år siden. En fyr jeg kjenner var på besøk og vi delte en joint sammen før vi satte oss til bords for å spise maten jeg hadde laget. Siden har jeg ikke røkt cannabis og lysten til å gjøre det er nå fraværende.

Så jeg har vært heldig. Både fordi jeg greide å slutte å ruse meg på piller samt at jeg ikke lenger føler behov for å røke cannabis. Jeg har vært på mange fester de senere årene der jeg er blitt tilbudt cannabis og andre rusmidler, men hver gang har jeg takket nei selv om jeg har drukket. At jeg er istand til å si nei selv om jeg har drukket tar jeg som et godt tegn på at jeg klarer å motstå fristelsen. Jeg føler ikke lenger behov for å ruse meg på annet enn alkohol. Det er jeg selvsagt glad for. For ett par år siden var jeg på en fest der flere av de øvrige festdeltagerne sniffet kokain på et rom i underetasjen. Jeg satt alene oppe i stua med min whisky. Ei jente kom bort til meg og spurte om jeg også hadde lyst til å bli med ned og sniffe kokain sammen med de andre. Jeg svarte henne at kokain er fake og at ingenting slår singel skotsk maltwhisky. Hun så meg rett inn i øynene og sa: "Bra!"

"Har du lyst?" spurte Lars meg. "Nei, jeg tror ikke det," svarte jeg. "Hvorfor ikke?" spurte Lars. Jeg tenkte at jeg kunne ha fortalt ham om det Stine hadde sagt om å havne på kjøret, om det å si nei til den første hasjen. Videre tenkte jeg at jeg kunne ha fortalt ham om mitt pillemisbruk. Jeg tenkte også at jeg kunne ha fortalt om min bruk av cannabis, men at jeg ikke lenger hadde noe behov. Men jeg lot det være da jeg ikke visste hvordan Lars ville ta det hvis jeg fortalte ham dette. Jeg tenkte at han muligens ville avvise det jeg sa eller fleipe det bort. At han ville si noe om at hasj er ufarlig så lenge man har det godt med seg selv og har kontroll. Jeg følte ikke behov for å bli servert denslags svada. Jeg svarte derfor bare at jeg ikke hadde lyst på.

Så gikk jeg ut i entreen og tok på meg jakka. Da jeg hadde fått tatt på meg jakka gikk jeg ut i natten og ruslet ned den mørke gata for å finne en drosje...

 

 

 

Heroes

 

I, I will be king

And you, you will be queen

Though nothing will drive them away

We can beat them, just for one day

We can be heroes, just for one day

 

And you, you can be mean

And I, I´ll drink all the time

´Cause we´re lovers, and that is a fact

Yes we´re lovers, and that is that

 

Though nothing, will keep us together

We could steal time,

just for one day

We can be heroes, for ever and ever

What d´you say?

 

I, I wish you could swim

Like the dolphins, like dolphins can swim

Though nothing,

nothing will keep us together

We can beat them, for ever and ever

Oh we can be heroes, just for one day

 

I, I will be king

And you, you will be queen

Though nothing will drive them away

We can be heroes, just for one day

We can be us, just for one day

 

I, I can remember

Standing by the wall

And the guns shot above our heads

And we kissed

As though nothing could fall

And the shame was on the other side

Oh we can beat them, for ever and ever

Then we could be heroes,

just for one day

 

We´re nothing, and nothing will help us

Maybe we´re lying

Then you better not stay

But we could be safer

Just for one day

 

- David Bowie/Brian Eno