Troen på autoriteter

Einar Gerhardsen (ikke oppgitt når eller hvor bildet er tatt) - politiker fra Arbeiderpartiet. Han var statsminister i lengre perioder etter frigjøringen og frem til 1965. Gerhardsen var "Vår mann" i Arbeiderpartiet dengang. Han var høyt respektert for å være en tydelig og sterk leder. Ble etterhvert kjent på folkemunne som "landsfaderen". Da Gerhardsen var statsminister var hovedoppgaven å bygge landet og utvikle velferdsstaten. Partiet fikk stor oppslutning ved valg og det var lite reell opposisjon i årene 1945 - 65, og perioden blir av historikere omtalt som "Arbeiderpartiets glansperiode". I 1963 holdt historikeren Jens Arup Seip foredraget "Fra embedsmannsstat til ettpartistat" i Det Norske Studentersamfund. Hans tese i foredraget var at posisjonen til Arbeiderpartiet var så sterk og partiets innflytelse på hele samfunnslivet så dominerende at Norge i realiteten var blitt en ettpartistat. Det fantes imidlertid to viktige opposisjonsgrupper, om enn små. Den ene var en gruppe i Arbeiderpartiet tilknyttet avisen Orientering. Etter å ha blitt ekskludert fra partiet dannet gruppen Sosialistisk Folkeparti i 1961. Den andre var "Minerva-kretsen", som var en gruppe konservative studenter ved Universitetet i Oslo knyttet til tidsskriftet Minerva. Begge disse gruppene førte systemkritikk mot Arbeiderpartiet, noe som bidro til borgerlig valgseier i 1965.

 

 

 

"Ingenting styrker autoriteten som taushet."

 

- Charles de Gaulle

 

 

"Suverene låter med suveren lyrikk! Hele albumet er suverent!" utbrøt Jens da albumet var ferdigspilt. "Enig! Hele albumet er meget, meget bra, især Working Class Hero og God," sa Finn. "Setter du på albumet en gang til, Morten?" spurte Linda meg. "Klart det!" svarte jeg. Jeg reiste meg fra sofaen, gikk bort til stereoanlegget og satte albumet på igjen. Dystre og mørke toner av en stor kirkeklokke fløt ut fra høytalerne, og så hørte jeg og de andre tilstedeværende John synge: "Mother, you had me but I never had you..." 

Det var en lørdagskveld tidlig på høsten og semesteret på universitetet hadde startet. Jeg tok historie mellomfag den høsten og var kommet igang med både lesingen, forelesningene og seminarene. Dengang hang jeg sammen med noen studenter. Vi var en gjeng på omlag 15 stykker som spiste lunsj sammen på Blindern, ofte middag også. Videre besøkte vi hverandre når vi ikke var på Blindern, gikk på café og kino, festet mye sammen, gikk turer i marka, og om somrene tok vi utflukter til Hovedøya. Og vi diskuterte mye når vi var sammen, både om historiefaget som vi tok, men også om andre ting. Alle var ikke med hver gang på det vi gjorde. Noen ganger var vi få, andre ganger mange.

Denne lørdagskvelden var det Jens, Finn, Kristoffer, Linda, Johanne, Anita og meg. Vi var i leiligheten til Linda og hadde spist middagen som hun hadde laget til oss. Etter at maten var spist og oppvasken tatt satte vi oss i stua. Vi satt rundt det lave trebordet og pratet. Linda hadde satt musikk på anlegget. Det første albumet hun satte på var Plastic Ono Band av John Lennon som jeg hadde tatt med. Jeg hadde kjøpt albumet ett par uker i forveien. Da jeg fortalte de andre om albumet spurte Linda meg om jeg kunne ta det med når vi skulle til henne denne kvelden. 

Jeg gikk tilbake til de andre. "Takk!" sa Linda til meg da jeg hadde fått satt meg i sofaen. "Ingen årsak," svarte jeg. Kristoffer åpnet en øl og sa: "John var rebellen i Beatles. Han var den villeste av alle bandmedlemmene. Og dette albumet var en god start på hans solokarriere." Vi andre nikket samtykkende. "Slik oppfatter jeg ham også," sa Johanne, "Han gjorde opprør mot alt han mente var unødvendig og overdreven maktbruk. Og det kommer så tydelig frem i lyrikken på flere av låtene på dette albumet." "Enig, spesielt lyrikken på Working Class Hero og God," sa Finn. "Hvordan da, mener du?" spurte Anita ham, "Ikke det at jeg er uenig med deg, men jeg vil høre hva du tenker." "Det er slik jeg tolker lyrikken på disse låtene. Lyrikken handler om ikke å la seg styre av autoriteter, uansett hva slags autoritet det måtte være. Working Class Hero handler om å være et helt vanlig menneske. God handler om å avvise og frigjøre seg fra alle absolutte autoriteter," svarte Finn henne. "Hva mener du med absolutt autoritet?" spurte Anita videre. "En person eller figur som man tror innehar absolutt sannhet, som man derfor ikke setter spørsmålstegn ved eller er kritisk til," svarte Finn. "Jeg ser den. Sånt er ikke helt ufarlig," sa Anita.

Praten mellom oss om John Lennon og hans lyrikk fortsatte. Det ble en meget lang kveld. Først ut på morgenkvisten brøt vi opp. Iløpet av kvelden og natten hadde vi pratet om alt fra John Lennons lyrikk til borgerrettsbevegelsen i USA og motstanden mot Vietnam-krigen. Det var en livlig prat der vi var innom mange historiske personer og hendelser, alt fra Sokrates´ søken etter sikker viten uavhengig av autoriteter, Jesus Kristus og hvordan han kritiserte de lovkyndige, oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, Martin Luther og reformasjonen, opplysningstiden og Voltaire, Den franske revolusjon, Mahatma Gandhi, Martin Luther King og Nelson Mandela.

Praten vi hadde denne kvelden skulle få meg til å tenke på en forelesning jeg hadde vært på da jeg tok statsvitenskap på Blindern. Mot slutten av forelesningen sa professoren noe som fikk meg til å spisse ører. Han sa: "Godta aldri en definisjon gitt av andre sånn helt uten videre. Det gjelder også definisjoner som vi professorer kommer med mens vi underviser eller som dere leser i pensum. Tenk alltid selv. Ikke tenk andres tanker." Jeg stusset over det professoren sa. Tenkte for meg selv at det er umulig å ikke bli påvirket av andres tanker, umulig å ikke bli påvirket av det vi studenter lærer på universitetet. Men jeg så hans poeng om at man må være kritisk til det man lærer, også på et universitet.

Jeg husker at i min familie hadde vårt leksikon en særskilt posisjon. Når en diskusjon fant sted, noe det ofte gjorde, hendte det stadig at leksikonet ble brukt. Spesielt var far ivrig til å bruke leksikonet for å slå fast det han hadde hevdet under en diskusjon. Og i følge ham var det som stod i leksikonet noe man bare måtte godta. For ham var leksikon øverste autoritet som man ikke kunne sette spørsmålstegn ved eller ha innvendinger mot. Mor tenkte annerledes. Hun mente det var mulig å være kritisk til det som stod i leksikonet. Denne uenigheten mellom de to førte flere ganger til lange diskusjoner der de ikke ble enige. Og far kunne bli irritert når enten mor eller noen av oss andre hadde en annen forståelse av det som stod i leksikonet enn ham. For ham var det som stod i leksikonet sikker viten som man ikke kunne tolke slik man ville, men måtte akseptere.

For endel år siden hadde jeg en givende samtale med en av prestene ved Oslo Domkirke. Vedkommende prest var meget høyt utdannet. Han hadde magistergraden i både teologi og idéhistorie. Jeg pleide å gå til søndagsmesse i Domkirken når han holdt prekenen. Under sine prekener trakk han linjene i Europas åndshistorie, noe jeg syntes var meget interessant. Når han trakk linjene nevnte han tenkere og diktere som Augustin, Thomas Aquinas, Blaise Pascal, Søren Kierkegaard, Fjodor Dostojevskij, Henrik Ibsen, Karen Blixen, og andre. Han ledet også seminarer som kirken holdt der temaene dreide seg om idéer, litteratur og kunst. Av den grunn kontaktet jeg ham noen ganger for å få en samtale på hans kontor.

Det var en tidlig ettermiddag midt i uka. Vi satt på hans kontor, drakk kaffe og samtalte. Under samtalen kom vi inn på sannhet som begrep. "Mener du at Bibelen er sannhet og dermed ufeilbarlig?" spurte jeg ham. Presten tenkte seg om en liten stund. "Nei, det mener jeg ikke," svarte han mens han rørte ut sukkerbiten i kaffen med teskjeen, "Sannhet er et begrep man bør være varsom med, og Bibelen er ikke ufeilbarlig." "Hvordan da, mener du?" spurte jeg. Han kikket på meg og sa: "Sannhet er ett av de mest sentrale begrepene innen både kirkehistorien og idéhistorien, men også ett av de farligste. Og bibelforskning har påvist at boka inneholder feil på flere områder." "Hva da med Jesus som sier at han er veien, sannheten og livet?" spurte jeg ham. "Det er nettopp der man bør være varsom," svarte han, "Det kan godt være at han er det, men det blir da et spørsmål om personlig tro. Vi kan ikke vite det, kun tro det. Eksemplene er utallige på mennesker som har latt seg blinde fordi de tar Bibelens ord for gitt i alle henseender. De det gjelder har et ukritisk forhold til boka og det som står der. For dem er Bibelen en absolutt autoritet som styrer deres tanker på en slik måte at det blir farlig. Bibelen dreier seg om tro, ikke viten, og det er en avgjørende forskjell."

Han skjenket ny kaffe til meg og seg selv, puttet en sukkerbit i sin egen kopp og fortsatte: "Det finnes ulike typer autoriteter, være seg guddommelige eller menneskelige. Det guddommelige er av objektiv karakter, og da må vi være meget varsomme. Det menneskelige er av subjektiv karakter, men vi må være varsomme her også." Jeg tenkte over det presten hadde sagt og spurte om han kunne utdype. "Det er et spørsmål om makt og maktforhold, i dette tilfelle om makt over hva vi tenker. Sannhet som begrep kan øve så stor påvirkning på hvordan vi tenker at det blir farlig enkelte ganger," utdypet han, "Vi som jobber her ved Domkirken ser det hver dag. Religiøst søkende mennesker som oppsøker kirken, mennesker som leter etter et fast holdepunkt i livet. Flere av de er villige til å godta enhver form for guddommelig sannhet. De våger ikke å sette spørsmålstegn ved Bibelen fordi de tror at det er å sette spørsmålstegn ved Gud. Mer farlig kan det ikke bli. Bibelen er en bok som man skal lese både med hjerte og forstand. I det øyeblikk en bok, uansett hvilken bok, opphøyes til absolutt sannhet må vi være på vakt. Miljøene rundt flere av de karismatiske frikirkene er ytterliggående i så henseende."

"Man skal altså være kritisk og sette spørsmålstegn når man leser i Bibelen?" spurte jeg ham videre. "Absolutt!" svarte han, "Om man vil unngå å bli som de som lar seg blinde bør man selvsagt det. Det gjelder ikke bare Bibelen, men også filosofien og vitenskapen, som media forøvrig. Også her er eksemplene utallige på mennesker som lar seg blinde." "Javel?" spurte jeg undrende. "Ja, vi ser det for eksempel ved vitenskapen på den måten at nesten ingen i dag setter spørsmålstegn ved den som sådan." "Det er da stadig diskusjoner om vitenskapen, også kritiske diskusjoner," repliserte jeg. "Joda, det er det. Men det er også slik at når noe er blitt påvist ved forskning og vitenskap, for eksempel innen naturvitenskapen, så blir det godtatt ukritisk av svært mange. Poenget mitt er at man må være kritisk til enhver form for kunnskap, være seg religiøst eller vitenskapelig basert kunnskap, noe jeg mener gjøres i for liten grad. Videre lar mange seg lede av media på en slik måte at det er skadelig, både for de det gjelder, men også for samfunnet som helhet."

Jeg kikket på klokka og så at jeg hadde vært hos ham lengre enn timen som vi hadde avtalt. "Jeg har vært hos deg over tiden. Derfor vil jeg gå nå slik at jeg ikke tar for mye av din tid. Mange takk for samtalen!" sa jeg. Presten smilte og svarte: "Selv takk! Det var en hyggelig samtale. Kom gjerne innom en annen gang." Jeg reiste meg fra bordet og gikk ut i entreen, tok på meg jakka og six-pencen, sa hade til presten og gikk ut. Da jeg var kommet ut på Karl Johan ruslet opp gata i retning av Nationaltheatret. På veien passerte jeg Tanum bokhandel. Jeg stoppet og kikket på bøkene som var utstilt i bokhandelens vindu. Flere bøker hadde lapper der det stod "internasjonal bestselger", "ny spennende lettlest roman", "sensasjonell bok". Jeg flirte og tenkte at alle bøkene der var triviell underholdningslitteratur. Jeg ruslet videre til Nationaltheatret. I glassmontrene kikket jeg på plakatene som annonserte stykkene teatret viste. Ett av stykkene la jeg spesielt merke til. 

Jeg gikk inn for å bestille billett til stykket i billettluka. Fordi jeg hadde halvårskort kunne jeg gå så mye jeg ville på nesten alle av teatrets forestillinger, og jeg gikk mye i teatret dengang. Det var noe kø foran billettluka, så det tok derfor litt tid før det ble min tur. Køen beveget seg fremover og endelig var jeg kommet frem til luka. Dama som satt i luka spurte vennlig om hva jeg ønsket. "Jeg vil gjerne ha billett til Sokrates´ forsvarstale i kveld, om det er mulig." Hun kikket på computeren og sa: "Det er ennå noen ledige plasser igjen. Hvor i salen vil du sitte?" "I midten så langt frem som mulig," svarte jeg. "Fint! Vil du ha plass nummer 17 på rad 9?" spurte hun. "Det vil jeg mer enn gjerne," svarte jeg. Hun printet ut billetten og ga meg den. Jeg takket henne og puttet billetten i lommeboka. Så gikk jeg ut.

Da jeg skulle gå ned inngangen til Nathionaltheatret stasjon kikket jeg opp på bygningen på den andre siden av veien der buss- og trikkeholdeplassen er. Der på bygningen så jeg en stor neon lysreklame, og jeg leste "Aftenposten - Det er godt å vite".

 

 

 

God

 

God is a concept

By which we measure our pain

I´ll say it again

God is a concept

By which we measure our pain

 

I don´t believe in magic

I don´t believe in I-Ching

I don´t believe in Bible

I don´t believe in tarot

I don´t believe in Hitler

I don´t believe in Jesus

I don´t believe in Kennedy

I don´t believe in mantra

I don´t believe in Gita

I don´t believe in yoga

I don´t believe in kings

I don´t believe in Elvis

I don´t believe in Zimmerman

I don´t believe in Beatles

I just believe in me

Yoko and me

And that´s reality

 

The dream is over

What can I say?

The dream is over

Yesterday

I was the dream weaver

But now I´m reborn

I was the Walrus

But now I´m John

And so dear friends

You just have to carry on

The dream is over

 

- John Lennon

 

 

 

Nettsider:

 

Nationaltheatret - Sokrates´ forsvarstale:

http://www.nationaltheatret.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;id=4609

 

The Trial of Socrates (University of Missouri-Kansas City - School of Law):

http://law2.umkc.edu/faculty/projects/ftrials/socrates/socrates.HTM