Å leve er å være gal og danse...

Anthony Quinn i en berømt scene fra filmen "Zorba the Greek" (1964). Filmen er basert på en roman av den greske forfatteren Nikos Kazantzakis ved samme tittel. Det bærende temaet i filmen er hvordan leve livet i nuet og ikke la seg knuge av misforstått korrekthet. Den halvt engelske halvt greske dikteren Basil (spilt av Alan Bates) reiser til Kreta for å starte gruvedrift der. Basil er sterkt preget av sin engelske middelklassebakgrunn, som gjør ham forknytt og livløs. I begynnelsen av filmen møter han Zorba, som er hans rake motsetning hva gjelder livssyn og væremåte. Zorba har et meget godt hjerte, og han er alt annet enn forknytt og livløs. Zorbas hode er fullt av ville idéer, som ofte ender i katastrofe når han realiserer de. Han er impulsiv, livsglad, intens, og han drikker, danser og synger. Filmens moral handler om å kutte repene som binder oss slik at vi våger å være gale. For bare slik kan vi være frie og..........danse livets dans.

 

 

 

"A man needs a little madness, or else... he never dares cut the rope and be free."

- Zorba

 

 

"Hva er det med deg, Morten? Ikke har du drukket og ikke har du røkt, men du oppfører deg som en gal?" lo Hilde. Vi var på en fest på Majorstuen. Det var en diger leilighet og omlag 40 stykker var tilstede på festen. Hele kvelden hadde jeg kun drukket alkoholfritt øl. Det hendte av og til dengang at jeg kun drakk alkoholfritt på fest, som det også hender nå. Men likevel kunne jeg "ta den helt ut" og være med på festen på linje med de andre. Det å være edru og observere de andre når de ble fullere og fullere syntes jeg var veldig morsomt. Det var også morsomt å oppleve at jeg var lys våken og opplagt hele kvelden igjennom.

På den ovennevnte festen hadde jeg nettopp danset på stuebordet sammen med ei jente. Flere av de andre tilstedeværende på festen stod rundt bordet og jublet og klappet. Det var da jeg var ferdig med å danse at Hilde kom med sin bemerkning. "Vet ikke? Jeg har det bare veldig gøy, jeg!" svarte jeg Hilde. "Og det er bra!" repliserte Hilde. Hun ga meg en klem og sa at jeg bare måtte fortsette kvelden på samme måten.

Helt siden min tidlige ungdom har jeg vært opptatt av det som er annerledes, av det som skiller seg ut. På skolen satte jeg ofte igang ablegøyer og spetakkel, og når jeg hang sammen med mine venner i fritiden hendte det at jeg rotet meg borti mye rart. Jeg skulket for eksempel skolen noen dager for å jobbe på et omreisende tivoli sammen med en kamerat. Og jeg har ikke angret på det i ettertid selv om jeg fikk brev med hjem fra skolen. Det å jobbe på tivoliet gjorde at jeg fikk innpass i miljøet der samt gratisbilletter. Folka som var tilknyttet tivoliet opplevde jeg som særs spennende, og jeg tenkte for meg selv dengang at det måtte være et bra liv å leve.

Det hendte at vi dro til Sverige for å kjøpe kinaputter og stinkbomber. Ved en anledning slapp jeg en stinkbombe i foajeen på skolen slik at skolen ble stengt for resten av dagen. Heldigvis var jeg smart nok til ikke å fortelle de andre elevene at det var jeg som hadde gjort det, så jeg ble ikke tatt. Ved en annen anledning solgte jeg en stinkbombe til en klassekamerat, og han slapp den i Hokksunds største supermarked som hadde ferskvaredisk. Supermarkedet kontaktet skolen og det ble en sabla oppvask med flere avhør på rektors kontor.

Det jeg skildrer her er ikke så veldig uvanlig. Det hører med til ungdomstida å bruse med fjærene. Men jeg har søkt å bevare noe av galskapen i meg også som voksen. Jeg har ikke ønsket å bli en kjedelig og satt mann som kun er opptatt av hvor mye skatt jeg betaler, hva som vises på TV´en, og der fredagspizzaen er ett av helgas høydepunkter. Jeg ønsker å leve et vitalt liv der jeg tar i bruk og merker alle mine sanser. Jeg ønsker et liv fylt av latter og sang, av dans og elskov. Kort sagt ønsker jeg å leve.

Her forleden så jeg spillefilmen Zorba the Greek sammen med Paula. Jeg har sett denne filmen flere ganger og liker den veldig godt. Og jeg lar meg inspirere av den. Zorba er en fyr som har kuttet båndene slik at han våger å være gal. Han smiler, ler, danser, drikker, synger og elsker. I alt hva han gjør er han vital og levende. Det er derfor jeg liker denne filmen så godt, fordi den forteller noe om hva livet ér og ikke ér, om hvordan livet kan gjøres utrolig fint, men også om hvordan det kan ødelegges.

Jeg har selv vært innlagt til psykiatrisk behandling og derfor ofte tenkt over hvor grensen mellom normalitet og galskap går. Når man for eksempel tar bussen eller T-banen i byen er det (nesten) ingen som snakker med hverandre. Så og si alle sitter på hvert sitt sete, har stenansikter og stirrer ut av vinduet. Det er som om de er levende døde. Jeg har flere ganger tenkt over hva som ville ha skjedd hvis jeg plutselig satte meg ved siden av en annen og begynte å prate med vedkommende. Men fordi jeg ikke har villet virke påtrengende har jeg ikke ennå gjort det.

Og hva hvis jeg for eksempel tok frem ei diktbok og begynte å lese dikt høyt på bussen eller T-banen? Hva ville da ha skjedd? Ville politiet ha kommet og bragt meg til legevakten? I så fall ikke usannsynlig. Flere ganger når jeg har gått av bussen og T-banen hilser jeg de andre og ønsker de god ettermiddag eller god helg. Det er ytterst sjelden at noen svarer meg. Jeg ser nesten aldri at noen av de smiler. Og jeg lurer på hvorfor det er slik? Jeg lurer på hvorfor det er normalt å ha stenansikt og virke som levende død? Jeg lurer på hvorfor det er unormalt å vise at man er glad? Jeg lurer på hvorfor det er merkelig å slå av en prat med folk som man møter tilfeldig?

En drøm jeg lenge har hatt er å danse i gatene. Jeg vet at sånt sannsynligvis ville ha vekket oppmerksomhet, kanskje forskrekkelse også, men det er ikke derfor jeg ønsker det. Å danse er vise livsglede og livslyst. Og hvorfor kan vi ikke vise det i byens gater? Jeg vet ikke svaret, men registrerer bare at nesten ingen gjør det, unntatt i helgene da unge mennesker skal på fest. At nesten ingen danser i gatene gjør meg faktisk litt trist innimellom. Trist fordi jeg mener at det sier en hel del om oss som mennesker, om hvordan vårt samfunn ér, og om hvor vi har kommet.

I mine øyne handler dette om livsutfoldelse, og om muligheten vi har til å kunne spille oss ut og blomstre som mennesker. Det er så mye som knuger oss, så mye som trykker oss ned, så mye som gjør oss grå og konforme. Å skulle leve et liv basert på (det jeg vil kalle for) misforstått korrekthet virker for meg som både meningsløst og livsfornektende. Utfordringen for oss som ønsker å leve blir å våge å slippe barnet løs i oss selv, våge å kutte båndene som binder oss, våge å være litt gale. Iallfall våge det innimellom.

 

 

 

Lev vår draum

 

Lev,

vår draum.

Ver alltid like ny.

Fuglen i perlemorskyene.

Høgt høgt 

- og aldri kjem du hit,

fordi vi,

langt nede,

har sendt deg opp.

Og fargen i perlemorskyene

støkk vi ved, og gledest.

Det er vårt og vel vi veit det.

Tusen gleder

og titusen sorger

lettar fra jord

og lyser underleg.

 

- Tarjei Vesaas

 

 

 

Nettside:

 

"Zorba the Greek" (AllMovie):

http://www.allmovie.com/movie/zorba-the-greek-v56204

 

 

Livsglede, og min rufsete sjel

Anthony Quinn i rollen som Zorba i filmen "Zorba The Greek". Jeg er inspirert av Zorba og hans måte å betrakte livet på. Han lever ut sine følelser i sterk grad, og det mer enn intellektet. Han er ingen grubler som fortaper seg i tanker og lar livet bli grått og trist. Istedet lar han seg lede av sin "galskap", som han ofte kaller den. Han mener galskap er nødvendig for at han skal kunne være fri. Selv om han ofte er langt nede fordi hans fantasirike prosjekter ender i katastrofe, evner han å glede seg over livet. Han gjør det i ting som vennskap, i rusen som vin og elskov gir ham, i latteren, syngingen og dansen. Og han spiller seg ut.

 

 

 

"I felt once more how simple and frugal a thing is happiness: a glass of wine, a roast chestnut, a wretched little brazier, the sound of the sea. Nothing else."

- Zorba

 

 

 

The Laughing Heart

your life is your life
don’t let it be clubbed into dank submission.
be on the watch.
there are ways out.
there is light somewhere.
it may not be much light but
it beats the darkness.
be on the watch.
the gods will offer you chances.
know them.
take them.
you can’t beat death but
you can beat death in life, sometimes.
and the more often you learn to do it,
the more light there will be.
your life is your life.
know it while you have it.
you are marvelous
the gods wait to delight
in you.

- Charles Bukowski

 

 

 

Nettside:

 

"Madness and Civilization: a History of Insanity in the Age of Reason by Michael Foucault (Commentary):

https://www.commentarymagazine.com/articles/madness-and-civilization-a-history-of-insanity-in-the-age-of-reason-by-michael-foucault/