Den uendelige historien...

Den magiske lampen - fra "1001 natt". Fortellingen i "1001 natt" går ut på at en ånd slippes fri fra lampen når den blir gnidd på og man får oppfylt sine ønsker. "1001 natt" består av mange fortellinger som er vevet inn i hverandre. Fortellingene har ingen moral, noe som ellers er vanlig innen fortellertradisjonen, men er kun ment for fornøyelsen skyld. Likevel er "1001 natt" blant verdens mest utbredte fortellinger. Opphavet til fortellingen per er indisk mytologi. som så utviklet seg videre til sagn, eventyr, diktning og historie. Fortellinger er på ulike nivåer og av ulik type, alt fra de simpleste vitser til store komplekse fortellinger om livet og kosmos slik vi finner de i ulike religioner og i epos. Fortellinger er kjernen i enhver form for menneskelig kommunikasjon og brukes hver eneste dag av alle mennesker over hele verden.

 

 

 

"Come then, and let us pass a leisure hour in storytelling, and our story shall be the education of our heroes."

- Plato

 

 

"Det ser ut til at mennesket ikke klarer å forholde seg til begreper i tilstrekkelig grad, men trenger fortellingen for å kunne fortolke og forstå livet og verden." Jeg var på jobb og holdt på med å ekspedere kunder. Vedkommende som nettopp hadde sagt dette kikket på meg og ventet på mitt svar. Vi hadde begynt å samtale om filosofi og diktning. Han var professor i idéhistorie på Universitetet i Oslo. En av de store guruene i miljøet der. Fordi jeg kjente igjen professoren hadde jeg spurt ham om hva han tenkte om forholdet mellom filosofi og diktning. Han tok spørsmålet på strak arm og vi fikk da vår samtale.

Dette er mange år siden nå. Jeg jobbet dengang som ekspeditør på Vinmonopolets butikk på Majorstuen. På den tiden lå butikken i bygningen rett foran T-banestasjonen, rett ved siden av hovedinngangen til selve stasjonen. Det var en diskbutikk av den gamle ordningen og ikke selvbetjent slik alle Vinmonopolets butikker er blitt til i dag. De gangene jeg fikk muligheten til det innledet jeg en kort samtale med kundene i butikken. Og det hendte ikke så rent sjelden at jeg fikk en slik mulighet. Mange av kundene så ut til å sette pris på at jeg gjorde det, som denne professoren i idéhistorie, og tok seg tid til å samtale med meg. Det syntes jeg var gjevt fordi Vinmonopolet på Majorstuen da jeg jobbet der hadde mange spesielle og originale kunder, alt fra landskjente folk på Universitetet, NRK-journalister, sentrale politikere som stortingsmedlemmer og forhenværende statsråder, forfattere, kunstnere, forskere, kjente journalister i de store riksdekkende avisene, til en porno-stjerne fra USA som av og til var i Norge. Især husker jeg porno-stjernen. Hver gang han var innom butikken for å handle trakk de unge jentene som jeg jobbet sammen med seg tilbake på lageret. Der på lageret snakket de lavt sammen om hvor ekkelt de syntes det var at han kom. Det ble da til at enten jeg eller en annen av mine vokse kolleger ekspederte ham.

Samtalen med den ovennevnte professoren skulle jeg komme til å huske da det han sa brant seg inn i min bevissthet. På den tiden tok jeg idéhistorie grunnfag på universitetet. En av bøkene som jeg la opp på egenhånd - som del av pensumet - var Historie av Herodot. Historie er en meget sentral bok innen den vestlige kulturkrets da den regnes som starten på historiefaget som sådan. Historie er konstruert som en fortelling om krigen mellom grekerne og perserne. Boken kan ikke i dag regnes som vitenskap eller filosofi, den er noe annet og noe helt særegent. Slik boken er skrevet er den en sammenblanding av myter, fortellinger og sagn, men den har også en form for vitenskapelige observasjoner og analyser. Det som gjorde at Historie fikk slik avgjørende effekt for ettertiden var at Herodot som en av de aller første opererte med selve idéen om historie. Det unike ved Historie er at Herodot som den første historieforteller henviser til ulike kilder og drøfter disse. Dette gjorde at boken ble startskuddet på historiefaget slik vi kjenner faget i dag.

Etter Herodot tok romerne opp hansken. Romerne utmerket seg ikke innen filosofi eller vitenskap, men de hadde flere eminente forfattere som skrev både krønikere og historiebøker. Så rullet snøballen videre opp igjennom middelalderen helt frem til våre dager. I dag regnes historie som en av de meste sentrale disipliner innen humaniora. Historiefaget er en mellomting mellom fortellinger og vitenskapelige analyser. Det særegne ved faget er at det alltid er basert på kilder i form av skrevne tekster. En historiker skal alltid kunne henvise til kilder i sine tekster. Hvis ikke regnes ikke det hun eller han har skrevet som historie, men som noe annet. Faget er fremdeles under utvikling og ser ut til å nærme seg samfunnsvitenskapene mer og mer.

Jeg har alltid vært opptatt av fortellingen, men uten å være fullt ut klar over det selv. Da jeg var barn leste farmor fortellinger fra ulike bøker for meg. Fortellingene som hun leste kunne være eventyr av H.C. Andersen og Asbjørnsen & Moe, videre bøker av Anne Cath. Vestly samt bøker av Charles Dickens som var tilpasset for barn. Jeg satt på hennes fang mens hun leste og lyttet spent. Ved å lese for meg sådde hun et frø i mitt sinn. Frøet skulle siden vokse til å bli min sterke fascinasjon for både fortelling og fortellertradisjon.

For mange år siden da jeg jobbet som sivilarbeider på Informasjons- og Dokumentasjonsavdelingen på NORAD (IDOK) så jeg filmen Den uendelige historien (filmens originaltittel er The Neverending Story). Grunnen til at jeg jobbet som sivilarbeider var at jeg nektet videre militærtjeneste etter Gulf-krigen i 1991. Jeg måtte da ta denne tjenesten, men stod fritt til å jobbe der jeg selv ønsket. Etter å ha ringt rundt og spurt flere idelle og humanitære organisasjoner og institusjoner i byen fikk jeg jobb på IDOK. Der jobbet jeg de fire månedene som siviltjenesten varte.

Både Den uendelige historien og jobben på IDOK skulle sette varige spor i meg. Den uendelige historien er en engelsk barnefilm som kom på kinoene i 1984. Filmen handler om en liten gutt som er besatt av å lese bøker. Fordi han leser så mye bøker som han gjør drømmer og fantaserer han mye på dagtid, noe som går ut over hans skolearbeid. En dag når han er innom en bokhandel kommer han over en meget spesiell bok. Innehaveren av bokhandelen advarer mot boken, men det får gutten bare til å tyvlåne den. Når gutten kommer hjem går han opp på loftet der han kan være for seg selv mens han leser boken. Han åpner den og begynner å lese.

Boken er virkelig spesiell, slik innehaveren av bokhandelen sa. Mens gutten leser blir han regelrett dratt inn i fortellingen og blir dens hovedkarakter. Han kommer til Fantasia, en magisk og fantastisk verden som er i ferd med å tilintetgjøres. Det blir guttens oppgave å redde Fantasia fra tilintetgjørelsen. Fantasia er menneskenes fantasi og derfor en fantastisk verden uten grenser. Årsaken til at Fantasia er iferd med å tilintetgjøres er at menneskene ikke lenger tror på sin fantasi og sine drømmer. Mot slutten av filmen lykkes det gutten å redde Fantasia. Det gjør han ved å tro på sin egen fantasi.

Den uendelige historien er en hyllest til fortellingen og fantasien. Videre er filmen en hyllest til barnlig forestillingsevne. Filmen ga meg svært mye da jeg så den dengang jeg jobbet som sivilarbeider. Jeg har gjensett filmen flere ganger siden og synes ennå at den gir meg noe. Det skulle vise seg å bli svært gunstig for meg at jeg så Den uendelige historien mens jeg jobbet på IDOK. Jobben innebar dokumentering og arkivering av NORAD-rapporter. De aller fleste rapportene var av vitenskapelig art. Da flere av rapportene var konfidensielle hadde ikke alle sikkerhetsklarering til å lese de, heller ikke jeg. Det kom an på hvor konfidensielle de var. De rapportene jeg hadde klarering til å lese ga meg innblikk i NORAD-prosjekter i ulike land. Videre fikk jeg innblikk i intern kritikk av NORAD-prosjekter gitt av folk som jobbet i direktoratet.

Flere av dokumentene som jeg leste var faglige og hadde dermed et teknisk språk. Av den grunn virket de knusktørre på meg, men likevel syntes jeg at de var interessante. Fordi jeg leste disse rapportene samtidig med at jeg var sterkt grepet av Den uendelige historien tenkte jeg mye på fantasien og vitenskapen, og om forholdet mellom disse to. Og jeg tenkte mye på fortellingen som sådan. Det jeg mente å se var at mange av rapportene som jeg leste var fortellinger selv om de var faglige og hadde et teknisk språk. De var skrevet av folk som hadde bakgrunn fra ulike vitenskapelige disipliner, som sosialøkonomi, sosiologi, historie, statsvitenskap, juss, og især sosialantropologi. Selv om rapportene var vitenskapelige i formen syntes jeg at mange av de var skrevet som fortellinger. Det fikk meg til å reflektere mye over hvilken posisjon fortellingen per se har for oss mennesker. Jeg reflekterte mye rundt dette dengang og har fortsatt med det siden.

Ennå i dag er jeg opptatt av fortelling og fortellertradisjon, og jeg reflekterer en god del over dette. Videre er jeg ennå i dag fascinert av fortellinger, enten når jeg leser eller ser filmer. Og jeg kan ennå i dag se Den uendelige historien og oppleve at jeg får utbytte av filmen. Dette sier meg at jeg trenger fortellingen for at mitt sinn skal kunne fungere, endog for at jeg skal kunne fungere som menneske. Uten fortellingen ville jeg trolig ikke ha vært istand til å fortolke og forstå livet og verden, som nettopp var poenget til professoren jeg samtalte med på Vinmonopolet på Majorstuen for mange år siden...

 

 

 

Arabian Nights

Oh, I come from a land, from a faraway place
Where the caravan camels roam
Where it's flat and immense
And the heat is intense
It's barbaric, but hey, it's home

Oh, I come from a land, from a faraway place
Where the caravan camels roam
Where they cut off your ear
If they don't like your face
It's barbaric, but hey, it's home

When the wind's from the east and the sun's from the west
And the sand in the glass is right
Come on down stop on by
Hop a carpet and fly
To another Arabian night

Arabian nights, like Arabian days
More often than not
Are hotter than hot
In a lot of good ways

- Allan Melvin Merkin/Howard Ashman

 

 

 

Bøker og mening

Lesing er en mental og emosjonell kreativ prosess for meg. Når jeg leser ei god bok gir det meg glede. Videre blir jeg beveget og stimulert. Men det viktigste er likevel at boka tilfører meg mening. Det er sagt at ingen kan leve i det tomme rom. Jeg tror det er riktig. At vi opplever livet som meningsfullt er helt avgjørende for oss mennesker. Mange har fått kjenne på at livet oppleves som meningsløst og vet hvor tungt det er. Vi finner da mening på ulike måter. Lesing av bøker er en av dem. Og det er noe av det verdifulle med bøker; at de tilfører oss mening både under og etter lesingen.

 

 

 

"Literature is language charged with meaning."

- Ezra Pound

 

 

"Hva mener dere er verdien av å lese bøker?" spurte læreren og så oppmerksomt på oss. Vi kikket tilbake på ham, ventet på at noen av oss skulle svare. Det gikk noen sekunder, så rakte ei jente hånden i været. "Ja, Kristine," sa læreren. "Det gir kunnskap og perspektiv, men kommer vel an på hva slags type bøker man leser," svarte hun. "Godt poeng!" sa læreren. "Andre som har tanker om dette?" spurte læreren og kikket ut i klasserommet. En gutt rakte hånden i været. "Ja, Johan," sa læreren. "Jeg er enig med Kristine. Det er forskjell på bøker. Noen er triviell underholdning og pageturnere, andre er seriøse og forutsetter at man har tenkt for at de skal bli forstått. Ei bok må gi meg nye tanker og nye måter å se ting på for at den kan ha verdi for meg," svarte han. "Godt svart!" sa læreren.

"Flere som har tanker om verdien av å lese bøker?" spurte læreren mens han gikk frem og tilbake ved kateteret. Ei jente kremtet og rakte hånden i været. "Ja, Sigrid," sa læreren. "Jeg er litt uenig med Johan, hvis jeg forstod ham rett? Det er ikke noe galt med såkalt triviell underholdningslitteratur eller pageturnere. Å lese slike bøker kan faktisk gi en noe, som det at man kobler av og har det fint mens man leser. Man trenger jo det også innimellom. Ikke alt man leser må være dønn seriøst hele tiden. Lettleste bøker kan absolutt stimulere tanker og følelser. Jeg iallfall opplever at jeg tenker over hva jeg har lest når jeg har lagt boka fra meg, selv om det er Agatha Christie," svarte hun. "Meget bra, Sigrid! Takk!" repliserte læreren.

Jeg kikket på de andre elevene som satt rundt meg. Var spent på om det ville komme flere svar. Ei jente rakk hånden i været. "Ja, Anne," sa læreren. "For meg er det først og fremst at jeg stimuleres, både mens jeg leser og etterpå. Jeg må oppleve at boka gir meg noe. At jeg reagerer på den rett og slett. Ler, stusser, undres, tenker, blir provosert, og kanskje litt trist også. Hvis ikke er boka død for meg," svarte hun. "Bra! Et gjennomtenkt svar. Takk!" sa læreren fornøyd. Jeg fulgte godt med på det som ble sagt i timen. Det var alltid spennende å lytte til læreren når han snakket om ideer og litteratur. Han hadde en egen evne til å engasjere oss elevene i klassen. Rev oss ofte med når han fortalte om tenkere, diktere og forfattere.

Det var stille en liten stund. Ingen flere så ut til å ville svare på lærerens spørsmål om verdien av bøker. Han kikket ut av vinduet. Virket som han tenkte på hva han skulle si, hvilke ord han skulle bruke. Han pleide å redegjøre for sitt syn mot slutten av timen, etter at vi elevene hadde fått sagt vårt. Det var alltid spennende å følge med når han gjorde det. Måten han formidlet sine tanker og perspektiver på engasjerte meg. "Selv lever jeg kun ett liv," sa han med rolig stemme og snudde seg mot klassen, "men ved å lese bøker kan jeg sette meg inn i andre menneskers liv, hva de har erfart, tenkt og følt, steder de har vært og ting de har opplevd. På den måten beriker jeg mitt eget liv og gjør det mer meningsfullt enn hva det ellers ville ha vært. Bøker er bærere av mening. Ved å lese bøker får vi en opplevelse av at livene vi lever har mening, tross all motgang vi møter mens vi lever. Mening må til for at vi skal kunne leve og ikke bare være." Han skulle til å fortsette, men det ringte i skoleklokka og timen var over. Jeg reiste meg fra pulten, la bøkene i skolevesken og beveget meg mot døra.

Da jeg var ute på gangen kom en medelev bort til meg: "Knall time! Ikke sant? Jeg fikk lyst til å lese ei bok, slik som han beskrev verdien av bøker," sa hun. "Enig! Jeg fikk også lyst til å lese ei bok," svarte jeg. "Idéhistorie er jammen det beste faget av samtlige på skolen. Og vi har fått den beste faglæreren som tenkes kan," fortsatte hun mens vi ruslet nedover gangen. "Ja, han er veldig flink. Han gjør faget levende og spennende for alle i klassen, også for de som bare var middels interessert i starten av skoleåret. Nå følger hele klassen med i timene," sa jeg. "Ja, det er sant. Alle følger med nå. Skal du forresten ned i kantina siden det er storefri? Vi kan spise lunsj sammen, om du vil?" spurte hun. "Nei, jeg skal en liten tur ut i Hokksund. Har tenkt å kjøpe ei ny plate. Spiser når jeg er kommet tilbake igjen," svarte jeg. "Hvilken plate har du tenkt å kjøpe?" spurte hun og kikket nysgjerrig på meg. "Pink Floyd Animals," svarte jeg. "Åh! Pink Floyd er dødsbra! Og Animals er ei jævlig bra plate! Du vil helt sikkert komme til å like den. Både musikken og lyrikken er Pink Floyd på sitt beste," sa hun. "Vi sees etterpå. Jeg stikker ned i kantina." "Sees etterpå," sa jeg.

Mange år har gått nå. Når jeg tenker tilbake på timene i idéhistorie dengang vekkes gode minner i meg. Mens jeg gikk på videregående begynte jeg å lese seriøse romaner. Før jeg gjorde det leste jeg kun tegneserier og kiosklitteratur, men det ble det en slutt på. At jeg begynte med seriøse romaner var ikke noe jeg hadde tenkt igjennom og deretter gjennomførte. Det bare ble slik. En av årsakene var at jeg tok idéhistorie som linjefag. Faget inspirerte meg og gjorde at jeg fattet interesse for både tenkere og forfattere. Faglæreren var en av skolens mest ansette lærere. Hans evne til å gjøre faget levende gjorde at jeg fulgte godt med i timene og leste pensum med interesse. Å lære om ideer og litteratur kunne lett ha blitt knusktørt og dermed kjedelig for en tenåring som meg. Som tenåringer flest var jeg opptatt av å gjøre ting jeg likte. Å gjøre ting som krevde noe av meg eller jeg syntes var kjedelig var jeg lite interessert i. Mye av min fritid gikk med på å lytte på musikk. Jeg hadde et bra Technics stereoanlegg og satt ofte på mitt gutterom og spilte plater på anlegget. Videre var jeg mye sammen med mine kamerater. De fleste av dem hadde moped. Jeg satt som regel bakpå når vi kjørte, men av og til fikk jeg kjøre. På kveldstid hang vi mye ved gatekjøkkenet sammen med andre av bygdas ungdommer. Vi gikk på kino på både Folkets Hus i bygda og Saga i Dramman, leide filmer i den lokale videosjappa som vi så sammen, dro på fisketurer og badet om sommeren, gikk på konserter i Drammenshallen, var på alene-hjemme-fester hos hverandre, samt kikket på jentene og rotet innimellom med de.

Mens jeg gikk i andre klasse på videregående tok jeg initiativ til å stifte lokallaget til Sosialistisk Ungdom (SU) i bygda. Jeg var lagets leder frem til jeg dro i militæret to år senere. Fordi jeg var opptatt av politikk og samfunnsspørsmål hendte det at jeg pratet om sånt med mine kamerater. De var som regel lite interessert og sa da til meg: "Nå prater du politikk igjen, Morten." Da stoppet jeg selvsagt med å prate. Det undret meg dengang hvorfor mine kamerater var så lite opptatt av samfunnet rundt seg. Vi i SU samt AUF, som vi samarbeidet mye med, diskuterte med kommunepolitikerne om muligheten for et aktivitetshus for ungdommen i bygda. Det kunne ha blitt noe av, men løp dessverre ut i sanden. Vi fikk ikke andre ungdommer med oss. Det syntes jeg var merkelig. Slik jeg oppfattet det måtte det være i ungdommens interesse at vi fikk et aktivitetshus, men ingen stilte opp. Mulig at årsaken var at lokallagene til SU og AUF var pådrivere. Da smaker det jo politikk, noe som kan få ungdom til å rynke på nesen. Som leder av lokallaget til SU hadde jeg likevel stort utbytte av det. Fikk satt meg godt inn i flere aktuelle saker, lærte om arbeiderbevegelsens historie, om debatteknikk og annet, og jeg deltok på både studiesirkler og seminarer.

Så ble det til at jeg begynte å lese Jens Bjørneboe. Første romanen av ham som jeg leste var Haiene. Den gjorde et veldig inntrykk på meg. Neste jeg leste var Jonas. Også den gjorde et veldig inntrykk på meg. Så leste jeg romaner av andre forfattere, deriblant Knut Hamsun. Jeg husker ennå da jeg leste Sult. Romanen var som en besettelse. Sjelden er jeg blitt så sterkt grepet av en roman. Neste roman av Hamsun som jeg leste var Victoria. Også den grep meg veldig. Da jeg hadde lest romanen ferdig var jeg regelrett forbanna på møllerens sønn fordi han presterte å miste Victoria som han elsket. Jeg lukket boka med et smell og slengte den sint fra meg på bordet da jeg hadde lest den ferdig. Så forbanna var jeg faktisk. En annen roman som grep meg sterkt dengang var Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown. Da jeg leste romanen ble jeg både sint og lei meg. Romanens inngående skildring av hvordan indianerne ble behandlet og nærmest utslettet av de hvite nybyggerne samt soldatene og shreiffene brente seg fast i mitt sinn. Ennå i dag, mer enn 30 år etter at jeg leste romanen, husker jeg hvor opprørt jeg ble av den.

Kvinnen og den svarte fuglen av Nini Roll Anker skulle bidra til at jeg engasjerte meg i fredsaktiviteter. Jeg begynte å gå i fredsmarsjer og fakkeltog mot atomvåpenkappløpet, deltok aktivt da SUMA-laget (Skoleungdom Mot Atomvåpen) ble stiftet på skolen, og andre ting knyttet til fredsaktiviteter. Jeg leste ikke bare romaner. Politisk engasjert som jeg var leste jeg også biografier av politikere. Især to biografier gjorde inntrykk på meg. Den ene var Min vei - Minner og meninger av Odvar Nordli og Fra synagogen til Løvebakken av Jo Benkow. Begge biografiene utvidet min forståelse av samfunnsspørsmål og politikk. Det gjorde også Perestrojka av Mikhail Gorbatsjov, som han skrev da han var statsleder i Sovjetunionen. Jeg leste boka rett etter den at kom ut. I boka skildrer Mikhail sin bakgrunn og hva som var hans prosjekt med glasnost og perestrojka - de liberale (i russisk målestokk vel og merke) reformene som førte til oppmykning av kommunistregimet og til slutt dets fall. Rett etter Perestrojka leste jeg Hvite Niggere av Ingvar Ambjørnsen. Det var den beste og sterkeste romanen som jeg inntil da hadde lest. Fordi jeg kjente meg igjen i romanens karakterer beveget den meg, både mentalt og følelsesmessig. Litt senere leste jeg Beatles av Lars Saabye Christensen. Jeg syntes at Beatles var glattere og mer ufarlig enn Hvite Niggere, men romanen traff meg likevel. Jeg likte godt å lese den vare og ømme fortellingen om det å vokse opp i Oslo på 60-tallet.

Bøkene som jeg leste gjorde at jeg kom inn på et meget bra spor som jeg ellers ikke ville ha kommet inn på. Sporet ledet meg til en bedre forståelse av hvem jeg selv er, samfunnet jeg lever i, samt verden forøvrig. Det bidro til at mitt liv fikk en klarere mening for meg, på den måten at jeg relaterte det til andres menneskers liv i større grad enn hva jeg hadde gjort før. Jeg kjente meg igjen i andre menneskers liv, rett og slett. I militæret opplevde jeg det helt annerledes. Året jeg avtjente førstegangstjenesten er ett av de merkeligste i mitt liv så langt. Hvorfor jeg valgte å avtjente førstegangstjenesten og ikke ta siviltjeneste istedet er et godt spørsmål. Likevel, jeg lærte mye bra i militæret, slik som orden, renslighet, nøyaktighet, presisjon og utholdenhet. Det aller viktigste jeg lærte var dog å forstå min egen begrensing som menneske. Da jeg skulle bestemme meg for om jeg ville avtjene førstegangstjenesten eller ta siviltjeneste brukte jeg lang tid. Jeg tenkte mye i flere måneder. At jeg hadde lest Kvinnen og den svarte fuglen av Nini Roll Anker gjorde at jeg helte mot siviltjeneste. Det gjorde også at jeg var engasjert i fredsaktiviteter. Militæret betraktet jeg med kritiske øyne, også under selve tjenestetiden. Det sterke fokuset på våpen syntes jeg virket dehumaniserende. Jeg syntes også det virket dehumaniserende at man måtte lyde ordre uten spørsmål eller innvendinger. For ikke å nevne det vi lærte om såkalt ABC-krigføring (Atomic, Bacteriological and Chemical warfare). Under forelesninger og gruppeudervisnig sa befalet stadig at det er mulig å vinne en atomkrig og at skadene ikke behøver å være særlig omfattende. For meg hørtes det ut som ren propaganda. Da jeg var med i SUMA på skolen lærte jeg mye om hvor ødeleggende atomvåpen er for alt liv på jorda. Jeg fikk derfor avsmak for undervisningen som ble gitt og søkte tilflukt i bøker på fritiden. Videre tok jeg kurs, som jeg syntes var givende. At jeg leste bøker samt tok kurs fikk meg igjennom tjenestetiden. Jeg husker ennå en forelesning der en foreleseren sa at man kan bli frisk igjen av kreft påført av radioaktiv stråling under et atomangrep. Da offiseren var ferdig med sitt foredrag gikk en lege opp på podiet. Han grep mikrofonen og sa høyt og tydelig: "Det offiseren sa nå er fullstendig feil! Å bagatellisere en mulig atomkrig er ikke bare misvisende, men også direkte farlig. Som lege vet jeg at skadene man blir påført av stråling og radioaktivt nedfall er uoverskuelige. Kan i de aller fleste tilfeller ikke helbredes med medisinsk hjelp. Dessuten må man regne med at sykehus og andre helseinstitusjoner ikke vil fungere normalt etter et gitt atomangrep." Det ble dørgende stille i salen. Ingen sa noe, hverken vi soldater eller befalet som satt på de forrerste stolene. 

For noen år siden leste jeg romanen De besatte av Fjodor Dostojevskij. I en lengre passasje er det en samtale mellom to av romanens karakterer. Samtalen dreier seg om betydningen av skjønnheten. Jeg husker ikke samtalen ordrett, men den går ut på at skjønnheten gjør at mennesket opplever tilværelsen som meningsfull, og at kjærligheten er den høyeste form for skjønnhet. Videre går samtelen ut på at mennesket ikke kan overleve i denne verden, hard og kald som den engang er, uten å oppleve mening. Jeg har tenkt mye over dette siden. At skjønnheten gjør at vi opplever mening med tilværelsen slår meg som sant. Det er iallfall slik for meg. Som de fleste andre har jeg hatt tunge stunder der alt, endog livet selv, virket meningsløst. Når jeg har slike stunder tenker jeg mest på de jeg er glad i. Det hjelper meg en god del. Men jeg tenker også på bøker jeg har lest. Bøker om mennesker som i perioder har slitt med sine liv og vært langt nede, men så reist seg opp igjen. Sånne mennesker som ikke lar seg kue, hverken av denne verden slik den engang er eller av andre mennesker som prøver å trykke de ned. Når jeg derimot har gode stunder, og de er det heldigvis flest av, opplever jeg at alt har mening. Da føler jeg at livet er godt og lever veldig.

For noen år siden leste jeg diktet Alt er så nær meg av Inger Hagerup. Diktet beveget meg dengang. Det beveger meg fremdeles når jeg av og til leser det. Et finstemt og følsomt dikt om hvordan enkle ting i livet får mening fordi alt kommer nær en. Dikt som Alt er så nær meg tilfører meg noe som jeg ikke vil være foruten. Noe forløses inni meg mens jeg leser slike dikt. Både tankene og følelsene blir lettere og klarere. Dette gjør at det ikke er lett underholdning jeg først og fremst foretrekker. Jeg leser dog underholdningslitteratur fra tid til annen og har glede av det. Det går likevel mest i seriøs diktning, biografier (især om forfattere), historie og litt filosofi. I tillegg leser jeg i Bibelen når jeg føler for det. Bibelen er en svært mangfoldig bok som kan leses på ulike måter, enten som litteratur, historisk bok eller religiøst verk. Boka er grunnstenen av alle bøkene jeg har lest. At jeg leser slike bøker har gitt meg mye verdifullt opp igjennom årene. Ikke bare når jeg leser de, men også etterpå når jeg tenker over hva jeg har lest.

Bøker gjør noe bra med meg. De stimulerer mitt sinn, gir meg bedre ordforståelse, bedre språk. bredere perspektiv på livet jeg lever og samfunnet jeg lever i, og bredere perspektiv på andres liv. Sånne ting. Bøker gir meg selvsagt også kunnskap. Det er ofte sagt at gleden øker med kunnskapen. Jeg tror på det. Men fremfor alt tilfører bøker mitt liv mening. Jeg er rett og slett avhengig av å oppleve mening i det daglige, ellers dør jeg innvendig. Bøkene jeg har lest bidrar til at jeg opplever mening. Og det er helt nødvendig for meg, for slik jeg er skrudd sammen må jeg finne en mening med min hverdag. Ellers klarer jeg ikke å leve i denne verden. Til det er den for kald og grusom. Jeg vil derfor gi Dostojevskij rett i at vi mennesker må oppleve mening for å kunne overleve, at skjønnheten er nødvendig for å oppleve mening, og at kjærligheten er den høyeste form for skjønnhet. Hva skjønnhet er blir opp til hver enkelt å vurdere. Beauty is in the eye of the beholder, som engelskmennene jo sier. Likevel, at bøker er bærere av mening, som min faglærer i idehistorie på videregående hevdet, tror jeg er en objektiv kjensgjerning. Språket er bærer av mening. Da må også bøker være det, i og med at bøker til syvende og sist er språk. 

 

 

 

Alt er så nær meg

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente,
blide og rørende trekk.
Går her en liten pike
fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

- Inger Hagerup

 

 

 

Nettside:

 

Literary Periods, Movements, and History (The Literature Network):

http://www.online-literature.com/periods/