Svart-blogg

 

 

 

"You only live once, but if you do it right, once is enough."

 

- Mae West

 

 

 

Idéen til å kalle min blogg for svart-blogg kom fra en rådgiver på karrieresenteret Nordic Academy under en samtale som jeg hadde med ham. Vedkommende rådgiver sa at min blogg er spesiell i Norge. Videre sa han at den er rake motsetningen til de mer vanlige rosa-bloggene. Ifølge ham er bloggen blant de 100 mest besøkte i landet. Jeg har ikke sjekket statistikken så kan derfor ikke uttale meg om det. Skulle det imidlertid være riktig tar jeg selvsagt det som en honnør. Jeg har ikke mye kjennskap til hva rosa-blogg er. Det er derfor vanskelig for meg å si hvordan bloggen skiller seg ut. Det er mange blogger i Norge der hver og en har sin karakter, enten de er rosa eller svarte. Uansett rosa eller svart skriver jeg som jeg gjør, bra eller dårlig. Det er likevel alltid meg. Det viktige for meg er at jeg bygger bloggen helt etter eget ønske. Jeg vil at den skal være genuin og gjenspeile meg og mitt liv. Om jeg lykkes med det er jeg fornøyd.

Den tematiske kjernen i bloggen kan enkelt sagt oppsummeres i whisky, tobakk og poesi. Bloggen handler om mye annet også, men omdreiningspunktet er meg og mitt liv. Når jeg skriver tar jeg utgangspunkt i erfaringer jeg har gjort meg, opplevelser jeg har hatt, tanker jeg har tenkt, meninger som jeg har samt andre ting. Når jeg i skrivende stund er 50 er det noe materiale å ta av, for å si det sånn. Bloggen er bedre besøkt enn hva jeg forventet da jeg opprette den. Det undrer meg litt da jeg altså skriver om meg selv og mitt liv. Den ovennevnte rådgiveren på Nordic Academy sa under samtalen at grunnen er sannsynligvis at de som besøker bloggen kjenner seg igjen i det jeg skriver. Det kan godt tenkes. I så fall synes jeg at det er hyggelig. 

Ifølge rådgiveren innebærer min blogg noe nytt innen norsk blogg sammenheng. Han sa at kombinasjonen av at jeg er såpass åpen og ærlig som det jeg er, også om de mørkere sidene ved meg og mitt liv samt skriver godt er uvanlig. Jeg hadde ikke tenkt om min blogg på den måten før. Jeg bare skriver som jeg gjør etter hva som foregår i mitt sinn til enhver tid og etter hva jeg ønsker å meddele. Fordi jeg skriver som jeg gjør har min blogg utviklet seg av seg selv. Jeg hadde ingen klar idé om hvordan jeg ville at bloggen skulle være da jeg opprettet den. Jeg har heller ikke hatt noen formening om at bloggen er spesiell, inntil samtalen med rådgiveren på Nordic Academy.

Hvor veien går videre for bloggen kan jeg selvsagt ikke si nå. Det jeg kan si er at jeg vil holde stø kurs. Rådgiveren samt andre folk jeg kjenner mener at jeg bør kommerialisere bloggen slik at den når ut til flere. Det er jeg sterkt skeptisk til. Selve ordet kommerialisere gir meg en dårlig smak i munnen, fordi kommersialisering i mine øyne er det motsatte av genuin. Skulle jeg ha bygget bloggen videre med tanke på å at den skal få flest mulig besøk ville den ha mistet noe vesentlig, slik jeg vurderer det. Jeg kommer derfor ikke til å kommerialisere den. Kommersialisering kan meget lett komme på kollisjonskurs med mitt ønske om at bloggen skal være genuin. I så fall kunne jeg ha risikert at den forflates og utvannes. Og det er jeg bare ikke villig til.

Selv om min blogg skulle være spesiell er den ikke unik som svart-blogg. Det finnes flere svart-blogger, både i Norge og i andre land. Når og av hvem konseptet svart-blogg ble utviklet vet jeg ikke, og fremdeles har jeg ikke noen klar idé om hva svart-blogg egentlig er. Jeg må derfor lese meg opp på temaet for slik å skaffe meg innsikt i hva konseptet går ut på.

Det jeg skriver på bloggen er mye basert på intuisjon eller innfall. Det vil si at jeg får en idé til en artikkel eller story, og så tygger jeg på idéen en liten stund. Når jeg har funnet ut av hvordan artikkelen eller storyen skal begynne går jeg igang med å skrive den. Begynnelsen er alltid cluet. Når den er i boks går resten av skrivingen mer eller mindre av seg selv. Artikkelen eller storyen blir da til mens jeg skriver. Det er et mentalt arbeide der teksten vokser frem underveis i skriveprosessen.

Når jeg skriver om hendelser og opplevelser i mitt liv memorerer jeg selvsagt. Men hukommelsen strekker ikke alltid til. Den har huller. For å kunne konstruere en lesbar og interessant tekst må jeg derfor dikte innimellom. Jeg rekonstruerer så godt jeg kan etter hukommelsen, men det oppstår altså "huller" som må fylles med diktning. Det betyr at gjengivelser av samtaler, hvem jeg var sammen med, hva vi gorde, hvor jeg befant meg og når, ikke alltid samsvarer med faktiske forhold. Jeg tyr da til diktning for å tette hullene, ellers får jeg ikke fortalt historien. Selv om diktning er fiksjon behøver den ikke nødvendigvis være usann. Diktning kan være en sann måte å gjengi virkeligheten på, men på en annen måte enn direkte gjengivelse.

Jeg har fått mye respons på det jeg skriver. Flere mener at jeg har en god skriveevne og at jeg derfor bør vurdere å ta skrivekurs for å utvikle evnen videre. Da jeg opprettet bloggen hadde jeg liten erfaring med det å skrive, så i det henseendet er jeg fersk. Jeg håper selvsagt at jeg kan få utviklet min skriveevne slik at den etterhvert blir mer moden og sikker. Bare tiden kan vise om jeg vil oppnå det. Utover responsen på skriveevne har jeg fått mye respons på min åpenhet, især om da jeg var i psykiatrien.

Jeg har fått flere private henvendelser av folk som har fortalt meg at min åpenhet om psykiatrien betyr mye for dem, mer enn hva jeg kanskje er klar over. Jeg er svært takknemlig for at min åpenhet vurderes slik. Det er viktig for meg å vite at det jeg skriver om psykiatrien blir tatt på alvor. Så alle tilbakemeldingene som jeg har fått på det jeg skriver, både om psykiatrien og om andre ting, er viktige for meg og jeg tar de med meg videre i skrivingen.

Jeg vil bygge bloggen videre i samme leia som jeg har gjort til nå. Kommer ikke til å endre kurs. Hvorvidt den er spesiell blir en vurdering. Det er mange gode blogger i Norge, og flere av de er spesielle.

 

 

 

O ME! O life!... of the questions of these recurring;
Of the endless trains of the faithless--of cities fill'd with the
foolish;
Of myself forever reproaching myself, (for who more foolish than I,
and who more faithless?)
Of eyes that vainly crave the light--of the objects mean--of the
struggle ever renew'd;
Of the poor results of all--of the plodding and sordid crowds I see
around me;
Of the empty and useless years of the rest--with the rest me
intertwined;
The question, O me! so sad, recurring--What good amid these, O me, O
life?

Answer.

That you are here--that life exists, and identity;
That the powerful play goes on, and you will contribute a verse.

O Me! O Life!

- Walt Whitman