8. mai - frihet er ikke noe som er gitt

Jublende mennesker på Karl Johans gate 8. mai 1945 feirer at Norge igjen er fritt etter fem lange og tunge år. Da Tyskland endelig var blitt beseiret av de allierte brøt jubelen løs i land etter land over hele Europa. I Norge hadde tyskerne en styrke på 340 000 soldater og den opprinnelige ordren fra Berlin var å kjempe til siste mann. Men ordren ble heldigvis omgjort til betingelsesløs kapitulasjon av nye tyske myndigheter etter at Hitler og andre ledende nazister hadde begått selvmord, forsvunnet eller overgitt seg. Man kan bare forestille seg hva den tyske soldaten på bildet må ha tenkt og følt midt i all jubelen. 8. mai er en viktig dag for oss også i dag. Dagen representerer verdier som vi bygger vårt åpne samfunn på; demokrati, rettsstat, frihet, likeverd, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. I bunn ligger prinsippet om menneskeverd. Prinsippet gjelder alle uansett sosial rang og status, kjønn og hudfarge.

 

 

 

"Troen på livet vårt, menneskets verd."

- Nordahl Grieg

 

 

"Så og si alle butikkene i København var stengt den dagen, og i butikkvinduene hang det skilt der det stod 'Lukket paa grund af glæde!' Folk var overalt i gatene. Vi jublet, sang og viftet med danske flagg, bilene tutet og syklistene ringte med bjellene." Mor tok en slurk av kaffen og kikket på meg. "Du kan tenke deg selv," fortsatte hun, "hvordan vi opplevde det å være okkupert av en fiendtlig makt. Det var fem lange og vonde år med undertrykkelse, sensur, rasjonering og frykt. De første to årene trodde alle at Tyskland ville vinne krigen. Så kom slaget om Stalingrad der tyskerne tapte. Da snudde krigslykken og vi skjønte at det kun var et spørsmål om tid før Tyskland var beseiret."

"Det må ha vært en enorm lettelse da kunngjøringen kom om at tyskerne kapitulerte?" spurte jeg henne. "Ja, det var en enorm lettelse. Virket nesten ufattelig. Det som vi hadde håpet på i så lang tid ble endelig virkelighet," svarte hun. "Men, det må sies. Forholdene i Danmark under okkupasjonen var lettere enn de var i Norge, og frigjøringen var også annerledes," sa hun ettertenksomt. "Hvordan var det i Norge?" spurte jeg og snudde meg mot far som satt ved siden av meg ved kjøkkenbordet. Han kikket på mor og på meg, tenkte noen sekunder, og sa så: "Det er riktig som mor sier. I Norge var det annerledes enn i Danmark, både okkupasjonen og selve frigjøringen. Tyskerne hadde en betydelig styrke stående i landet, og Hitler hadde gitt ordre om å kjempe til siste mann. Ingen visste om de kom til å adlyde ordren eller kapitulere. Vi var selvsagt redde for at Norge skulle bli en slagmark for tyske og allierte styrker, og befolkningen satt i en skvis mellom dem." "Jeg skjønner, men det ble altså ikke slik?" spurte jeg. "Nei, heldigvis ble det ikke slik. Da Hitler begikk selvmord i bunkeren sin i Berlin visste ingen hva som kom til å skje. Ryktene flommet og det var mye spekulasjoner ute og gikk blant folk. Frykten som vi følte var påtakelig. Storadmiral Karl Dønitz overtok som statsoverhode etter ham. Han ga straks ordre om betingelsesløs kapitulasjon. Men det var uklart hvilken autoritet han hadde og om de gjenværende tyske styrkene ville adlyde ordren," svarte far.

"Hva hadde skjedd om tyskerne hadde fulgt Hitlers ordre istedet?" spurte jeg videre. "Det er umulig å si sikkert, men trolig ville Norge ha blitt utsatt for enorme ødeleggelser og befolkningen påført ufattelig lidelse," svarte han. Det ble stille rundt kjøkkenbordet. En ladet atmosfære hang over oss der vi satt og pratet. Det mor og far fortalte grep meg veldig. De fortalte med innlevelse og jeg syntes det var spennende å høre på dem, men alvoret i det de fortalte om beveget meg. Far grep kanna som stod midt på kjøkkenbordet og skjenket ny kaffe til mor og seg selv, tok en forsiktig slurk, og fortsatte med å fortelle: "Tyskernes styrke var på hele 340 000 mann. Hitler hadde pekt ut Norge som Det tredje rikets siste bastion. 'Festung Norwegen' som både han og de andre ledende tyskerne omtalte landet som. Reichskommissar Josef Terboven ville at tyskerne skulle adlyde Hitlers ordre og kjempe til siste mann, men han ble avsatt av Dønitz. Wehrmacht adlød Dønitzs ordre og en mulig storkrig på norsk jord var dermed avverget."

Det ble stille mellom oss en liten stund. Ute hadde det begynt å regne. Et rolig høstregn, som en uvirkelig kontrast til det dramatiske mor og far fortalte meg om. Jeg kunne se regndråpene som rant langsomt nedover kjøkkenvinduet. Og jeg tenkte på hvor heldig jeg var som kunne være inne i varmen mens det var kaldt ute. "Hva får du ut av det far og jeg forteller deg, Morten?" spurte mor meg og avbrøt stillheten som hang rundt bordet. "At jeg skjønner litt mer hvor privilegert jeg egentlig er," svarte jeg. "Et godt svar, og det eneste riktige svaret," bemerket far og nikket. "Men på hvilken måte mener du at du er privilegert?" spurte han. De kikket begge oppmerksomt på meg, ventet på hvordan jeg ville svare. "Jeg har jo vokste opp i et land preget av fred og velstand. Det dere forteller er dramatisk og alvorlig nok, men virker likevel noe fjernt for meg. Jeg klarer ikke helt å sette meg inn i eller forstå hvordan det var dengang. Når jeg lærer om krigen og frigjøringen på skolen er det vel og bra, men jeg identifiserer meg likevel ikke med det. Når dere forteller kommer det tettere innpå meg, men fortsatt klarer jeg ikke å identifisere meg med det, noe jeg helt sikkert burde," svarte jeg. "Det er fordi du ikke har opplevd okkupasjonen og frigjøringen selv, så igrunnen naturlig at du ikke klarer å identifisere deg med det vi forteller," sa far.

"Det vi forsøker å formidle til deg, Morten, er at freden og velstanden som preger samfunnet vårt i dag er noe du ikke kan ta for gitt," sa mor. "Norge var tidligere et fattig land. Faktisk ett av de fattigste landene i Europa, og fattigdommen innebar lidelse og nød for svært mange. Norge var også et urolig land med stadige konflikter mellom de ulike sosiale lagene. Det er en viktig del av landets historie som vi bør kjenne til, ellers mister vi noe vesentlig." "Jeg følger deg ikke helt? Hva har fattigdom med frigjøringen å gjøre?" spurte jeg. Hun kikket granskende på meg en kort stund, og sa så: "Friheten som du og alle vi andre i dag nyter godt av er ikke noe tilfeldig. Den har ikke kommet av seg selv, men er kjempet frem av generasjoner før deg. Mange av de som kjempet for frihet måtte betale en høy pris for det, endog livene sine. For eksempel at du kan bevege deg trygt ute, velge din egen utdannelse, bosette deg hvor du vil i landet, si hva du mener om politikk uten å måtte frykte straff, stemme på det partiet som du synes best om, lese akkurat de avisene og bøkene du vil, se de filmene du ønsker på kino, kunne kle deg godt om vinteren, vite at det er mat på bordet hver dag. At du kan ta alt dette som en selvfølge. Men det er faktisk et privilegium som du bør verdsette. Da far og jeg vokste opp kunne vi ikke ta slike ting som en selvfølge, selv om våre familier ikke var blant de som hadde det vanskeligst. Frihet er aldri noe som du kan ta for gitt. Det gjelder frihet fra undertrykkelse, fra arbeidsledighet, fra fattigdom, fra sosial nød og fornedrelsen som følger derav, fra usikkerhet om at det kanskje ikke er mat på bordet neste dag, fra å bli behandlet vilkårlig av myndighetene, fra frykten for at politiet uten forvarsel kommer og tar deg med seg en dag. Slike ting. Jeg håper inderlig at du forstår hva jeg sier nå? Iallfall noe av det?" Jeg nikket taust. Det mor hadde sagt grep meg veldig og tanker kvernet rundt i mitt hode.

"Det var slik i Oslo også som det var i København de dagene," sa far. "Da tyskerne kapitulerte 8. mai var det nærmest uvirkelig. Det aller beste som kunne skje skjedde. Da kunngjøringen om kapitulasjonen ble gjort kjent strømmet folk ut i gatene. Lettelsen som vi alle følte var nærmest til å ta og føle på. De aller fleste butikkene i byen holdt stengt den dagen, og på butikkvinduene var det hengt opp skilt der det stod 'Lukket på grunn av glede!' Vi jublet og omfavnet hverandre, viftet med norske flagg, og bilene tutet. Gleden som vi følte var intens." "Det høres ut som oppfyllelse av en drøm?" spurte jeg og kikket ham. "Det var på mange måter som oppfyllelse av en drøm. Det værst tenkelige utfallet syntes å være avverget. Wehrmacht var fremdeles langt den sterkeste krigsmakten i landet, så de norske polititroppene og Heimevernet kunne ikke kjempe mot dem. Likevel føltes det som at vi fikk friheten tilbake der og da. Selv om det ikke var avklart om tyskerne ville kjempe eller overgi seg var det som et mirakel inntraff den dagen."

"Men i Danmark var det altså annerledes?" spurte jeg mor og kikket spent på henne. "Ja, tyskerne kapitulerte straks ordren fra Dønitz kom. Da nyheten ble gjort kjent over radio samlet folk seg i gatene over hele byen. Også i nabolaget der vi bodde samlet folk seg i gata. Gleden som vi følte var euforisk. Min far gikk inn i huset og hentet en flaske portvin, som var ment til min søsters konfirmasjon. Den hadde han gjemt i kjelleren under hele okkupasjonen til konfirmasjonen skulle være. Han kom ut igjen med flasken og noen glass, og skjenket så til de som stod der sammen med ham. De gratulerte hverandre med seieren og den nyvunnede friheten. Mens de stod der og gratulerte hverandre sa han: 'Det er et skår i gleden. Norge er ennå ikke fritt.'"

  

 

 

Til ungdommen

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

- Nordahl Grieg

 

 

 

Nettside:

 

Nobels Fredssenter:

https://www.nobelpeacecenter.org/