Størst av alt er kjærligheten...

 

 

 

"Every heart sings a song, incomplete, until another heart whispers back. Those who wish to sing always find a song. At the touch of love everyone becomes a poet."

 

- Plato

 

 

Det er natt. Og det er stille. Ute har det begynt å lysne av dag. Om noen få timer våkner byen til liv. Jeg sitter her ved arbeidsbordet på soverommet og patter rolig på pipa. Ved siden av computeren står en kopp nylaget svart kaffe. Kaffen er ennå for varm til å kunne drikkes. Jeg venter derfor noen minutter før jeg begynner å drikke av den. Jeg kjenner duften av kaffen. Det er en behagelig duft. Når jeg har skrevet denne teksten ferdig skal jeg ned i vaskekjeller´n. Det er mye klær som skal vaskes denne gang. Mens klærne vaskes vil jeg spise frokost, og i dag blir det havregrøt med strøsukker og frisk melk. Jeg liker havregrøt. Når klærne er ferdig vasket og tørket i tørketrommelen skal skjortene strykes, ett par knapper sys, og så legges klærne på plass i klesskapet.

Jeg møtte en jente for noen uker tilbake. En av de fineste jentene jeg noen gang har møtt. Vi ble kjent med hverandre de ukene vi hadde kontakt sammen og jeg fikk et meget godt inntrykk av henne. Hun gjorde et uutslettelig inntrykk på meg og jeg vil aldri komme til å glemme henne. Nå er hun sammen med en annen mann, lykkelig forelsket. Jeg må bare erkjenne at jeg ikke lykkes med å fange hennes hjerte, tross ett par forsøk. Og jeg kan ikke annet enn å ønske henne et godt liv sammen med sin nye kjæreste. Jeg på min side må gå videre på stien som er lagt opp for meg. Og det uten henne.

Da jeg var barn ble jeg mobbet av andre barn, helt fra da jeg var liten. Mobbingen artet seg i form av jeg fikk slengt skjellsord etter meg, ble spyttet på samt fikk ofte juling. Mobbingen fortsatte da jeg gikk på skolen. Jeg fikk kallenavnet "Tysker´n". "Tysker´n" var ment som en direkte hån, og jeg hørte stadig at "nazisvin" ble ropt høyt når jeg møtte andre skoleungdommer på veien. Videre ble jeg slått. Både av min far, som ikke klarte å styre sitt sinne til tider, og av andre voksne familiemedlemmer. I tillegg ble jeg seksuelt antastet av en av de voksne mennene i familien da jeg var i begynnelsen av tenårene. Sånt setter selvsagt spor. Jeg lærte frykten og usikkerheten å kjenne. Og jeg lærte at det var noe galt med meg. Jeg lærte at det var min feil fordi jeg var som jeg var, slik at det som skjedde med meg var rett.

Da jeg brøt opp fra hjembygda og flyttet inn til Oslo for å begynne på universitetet ønsket jeg å starte mitt liv om igjen og med nye kort. Som alle andre unge ønsket jeg meg et bra voksenliv og hadde godt håp om at jeg skulle lykkes. Det ble ikke som jeg ønsket og håpet. Mye av mitt voksenliv ble fylt av smerte og dyp ensomhet.

Det mest traumatiske jeg opplevde var at jeg fikk alvorlige psykiske problemer og ble innlagt til psykiatrisk behandling av den grunn. Det skjedde etter at jeg hadde hatt en tung psykose. Årene som fulgte er de vondeste jeg har opplevd så langt i mitt liv. Smerten som jeg hadde inne i meg og den dype ensomheten jeg slet med i disse årene var så veldig at jeg ville ta mitt liv. Ved en anledning hadde jeg konkrete planer om å begå selvmord og var nær ved å gjøre det. Jeg var selvsagt dypt ulykkelig over min situasjon og det jeg slet med. Så jeg begynte derfor å misbruke piller for å dempe min smerte. Og jeg drakk mye alkohol. I perioder ble det svært mye alkohol.

Fordi jeg slet veldig og følte meg så ensom fant jeg ingen jente som jeg kunne være sammen med. At jeg ikke fant noen jente er igrunnen naturlig og jeg setter ikke spørsmålstegn ved det. Ingen jenter ønsker å være sammen med en gutt som befinner seg på bunnen, som sliter tungt, misbruker piller og stadig drikker seg full. Jeg var fullt ut klar over hvordan det var med meg og tenkte at jeg ikke hadde noen mulighet til å få meg en kjæreste, tross at jeg ønsket det så sterkt. Likevel møtte jeg noen jenter som viste meg sin interesse i denne perioden. I førstningen ga de meg sin oppmerksomhet, men når de ble klar over min tilstand ble jeg avvist. At de avviste meg bare økte min smerte.

Mitt behov for å være sammen med en jente ble så sterkt at jeg begynte å benytte meg av tjenestene til luksus prostituerte. Det var den eneste muligheten jeg hadde til å være sammen med en jente, slik jeg så det dengang. Jeg er ikke stolt over det og ser klart at det var med på å redusere meg som menneske. Men jeg gjorde det altså, og det opptil flere ganger. Men så skjedde noe som skulle dreie mitt liv inn på et nytt og bedre spor. Jeg visste ikke da at det som skjedde skulle få så stor betydning som det faktisk har fått, men jeg ser det tydelig i dag. Jeg begynte på Twitter.

Allerede fra starten av var jeg meget aktiv på Twitter og etter kort tid fikk jeg bekjentskaper. Noen av bekjentskapene utviklet seg til vennskap. Etter å ha vært aktiv på denne måten noen år møtte jeg en alle tiders jente. Hun skulle bli det avgjørende vendepunktet for meg. Vi fikk raskt meget god kontakt, så møttes vi og ble sammen. Å bli sammen med henne forløste min smerte og hun fikk meg ut av min ensomhet. Hennes navn er Paula Robles Nettel. Hun er ett av de fineste menneskene jeg har møtt og blitt kjent med i mitt liv. Vi var først kjent ett halvt års tid, så var vi sammen i tre år, etter det har vi fortsatt som nære venner. Betydningen av at vi først var sammen og så har fortsatt som venner kan ikke måles. Hun vil forbli å være en nær og fortrolig venn av meg.

På det tidspunktet jeg møtte Paula trodde jeg at det ikke lenger var mulig for meg å få en kjæreste. Jeg hadde gitt opp håpet og i min ensomhet søkte jeg altså en jentes nærhet i de prostituerte som jeg oppsøkte. Men Paula satte meg fri. Hun satte meg som nevnt fri fra min smerte og ensomhet. Og hun satte meg fri fra min bruk av tjenestene til de prostituerte. Forholdet mellom Paula og meg tok slutt i januar 2015. Etter det har jeg ikke hatt noen kjæreste, men savnet og behovet har selvsagt vært der hele tiden.

Så møtte jeg henne som jeg beskrev innledningsvis for noen uker tilbake. Jeg har møtt flere jenter opp igjennom årene, både vakre og intelligente, men hun beveget min sjel. At min sjel er blitt beveget av en jente har jeg kun opplevd en gang tidligere i mitt liv. Hun skapte sterke følelser i meg, så sterke at jeg må helt tilbake til min første ordentlige kjæreste som jeg hadde da jeg var 20 år gammel for å kunne sammenligne. Men nå har hun som nevnt funnet seg en annen. Og det er noe jeg bare må avfinne meg med. Jeg har ingen andre muligheter og løpet er kjørt. Vi var venner på Facebook noen uker etter at vi møttes og ble kjent. Etter å ha tenkt over det valgte jeg å blokkere henne da jeg ikke ønsker å bli minnet om henne i det daglige akkurat nå. Det gjorde jeg for å unngå å ha falsk forhåpning om at vi kanskje kan treffes en dag og at ting da vil ordne seg. Hadde vi fortsatt vært venner på Facebook ville jeg hatt falsk forhåpning, slik jeg kjenner meg selv. Savnet av henne ville ha vedvart i lang tid med følelsen av sorg og tomhet som utvilsomt hadde fulgt med på lasset. Jeg ville da ha hatt betydelige problemer med å komme meg over tapet, slik jeg ser det. Nå som jeg har blokkert henne håper jeg at det vil bli mulig for meg å komme tilbake til der jeg var før vi møttes og at det blir lettere på den måten innen rimelig tid. Jeg vil huske henne som det unike mennesket hun er og det sterke inntrykket hun gav meg, men jeg ønsker selvsagt ikke å bære på følelsen av sorg og tomhet i lang tid fremover.

Selv om jeg må bære sorgen og tomheten som tapet av henne innebærer en stund nå ser jeg lyst på tiden som ligger foran meg. Det viktigste er at smerten fra de vonde årene i psykiatrien ikke er der lenger, og med god hjelp fra både Paula og andre venner har jeg kommet meg ut av min ensomhet. Jeg misbruker ikke lenger piller slik jeg gjorde før og konsumet av alkohol er betydelig mindre i dag enn hva det var for noen år tilbake. Nå er jeg blitt 50 og har godt håp om at jeg kan leve et bra liv de årene jeg har igjen.

Det gjenstår bare å se om håpet innfris denne gang. Eller om håpet er falskt, slik det var da jeg flyttet inn til Oslo og stod på terskelen til mitt voksne liv.

 

 

 

Times Square

 

In a tired part of the city
Hiding from the fast talk
Watch 'don't walk' to 'walk'
Easy when you're dreaming
Staring at the movies
Standing in a circle,
Laughing at the wrong time.

If alcohol could take me there.
I'd take a shot a minute
And be there by the hour.

Take a walk around times square
With a pistol in my suitcase
And my eyes on the tv.

In a car taking a back seat
Staring out the window
Thinking about danger.
Playing in a wrong world
Fighting but I'm not free.
Talking on the telephone
Talking about you and me.

If jesus christ could take me here
I'd fall dawn on my knees,
Have no questions to his answers.

Take a walk around times square
With a pistol in my suitcase
And my eyes on the tv.

Alcohol could take me there.
I'd take a shot a minute
And be there by the hour.

Take a walk around times square
With a pistol in my suitcase
And my eyes on the tv.

And if I die gaining my senses
Wake up in a hotel
Staring at the ceiling.

 

- Oldham/Richards/Jagger