Da jeg var med i Eureka (første del)

Robert Redford og Dustin Hoffman i en scene fra den amerikanske spillefilmen "All The Presidents Men" (1976). Filmen omhandler Watergate-saken, som var en politisk spionasjesak i USA 1972-74. I ettertid vurderes Watergate-saken som det nærmeste USA noengang har kommet statskupp. Det var de to journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein i avisen The Washington Post som avslørte Watergate-saken. Deres innsats for å avdekke hva som egentlig hadde foregått regnes i dag som den største bragden innen amerikansk presses historie. I lang tid var The Washington Post alene om å trykke stoff om saken. Sterke krefter innen amerikansk politikk og økonomi forsøkte lenge å stoppe avisen å skrive videre om saken. Tross det veldige presset og trusler som The Washington Post ble utsatt for fortsatte avisen å avdekke videre, mest fordi sjefredaktøren ga Woodward og Bernstein sin uforbeholdne støtte. Etterhvert som Woodward og Bernstein avdekket flere alvorlige konkrete hendelser begynte de store TV-stasjonene i USA å engasjere seg. Saken endte med at president Richard Nixon, som den første president i USAs historie, måtte gå av midt i president-perioden (8. august 1974). Flere av Nixons nære medarbeidere i Det hvite hus ble dømt til fengsel. Nixon ble vurdert for å bli stilt for riksrett, men fikk benådning av hans etterfølger president Gerald Ford. Watergate-saken fikk enorm oppmerksomhet både i USA og i resten av verden. Saken viste det amerikanske rettsvesens uavhengighet selv også når presidenten var innblandet.

 

 

 

“Journalism largely consists in saying "Lord Jones is dead" to people who never knew Lord Jones was alive.”

 

- G.K. Chesterton

 

 

"Vi gir deg opplæring," sa hun. Jeg satt i kantina på Samfunnsvitenskapelig Fakultet på Universitetet i Oslo. Det var en sen ettermiddag midt i uka våren 1990. Semesteret var på hell. Faget som jeg hadde tatt var statsvitenskap grunnfag og kun eksamen stod igjen, både skriftlig og muntlig. Sommeren lå foran meg. Jeg gledet meg til å få en god pause fra Blindern og jobbe som sommervikar på AASS Bryggeri. Det skulle bli fint å få et avbrekk fra forelesningene og de knusktørre bøkene og kjenne den karakteristiske lukten av byggmalt som jeg likte så godt. Og det skulle bli fint å treffe de andre gutta i gjengen fra ungdomsårene i hjembygda igjen.

Det første året på Blindern hadde gitt meg mange fine opplevelser. Jeg hadde begynt på studiene høsten i forveien. Veldig fort likte jeg Blindern og fant meg godt tilrette der. Jeg opplevde studentmiljøet som spennende og stimulernede, syntes at faget jeg tok var interessant, var blitt kjent med flere medstudenter på kullet, vært med på artige fester der omtrent alt foregikk, og ikke minst kommet med i Studentersamfundet. Året hadde gått fort og nå stod altså sommeren for døren.

Jeg satt der i kantina med en kaffe og pratet med to jenter. De var begge erfarne studenter som holdt på med hovedfag i statsvitenskap. I tillegg til studiene satt de i redaksjonen for et tidsskrift som het Eureka og hadde tilbudt meg å være med i redaksjonen. Eureka var tidsskriftet for Europeisk Ungdom, som var del av Europabevegelsen. Jeg visste lite om Europabevegelsen dengang, og slettes ingenting om Eureka. Det skulle fort endre seg.

Iløpet av året som hadde gått på Blindern hadde jeg deltatt i flere debatter, både med studenter, professorer og andre, om Norges forhold til Europa og det daværende EF (De europeiske fellesskapene). Under debattene hadde jeg tatt sterkt til orde for at Norge burde knytte seg nærmere Europa og på sikt bli medlem av EF. Reformene som statsleder Mikhail Gorbatsjov hadde iverksatt i Sovjetunionen skapte håp om fredelig sameksistens mellom øst og vest. Den kalde krigen var bragt til ende, frykten for atomkrig var ikke der lenger, Berlinmuren hadde falt, under lederskapet til Jaques Delores var EF igang med omfattende reformer for å skape det indre marked, og alle snakket om en mulig gjenforening mellom Øst- og Vest-Tyskland.

Europa var som en smeltedigel der alt syntes å være mulig. Som så mange andre var jeg blitt sterkt grepet av alt det som skjedde dengang. Men jeg hadde ikke forutsett at jeg skulle komme med i redaksjonen for et tidsskrift som skrev artikler om Europa...

Vi satt der i kantina og pratet, de to jentene og jeg. Jeg tenkte litt på tilbudet de hadde gitt meg om å bli med i redaksjonen for tidsskriftet. "Men jeg har ingen skriveerfaring," sa jeg og tømte det siste av kaffen i koppen. "Det gjør ingenting," sa den ene jenta, "Du vil raskt komme inn i det." Den andre jenta kikket på meg og sa: "Kanskje du trenger litt tid på tenke over det? Du kan gi oss svar når du har bestemt deg." "Ja, jeg må tenke litt over det. I utgangspunktet er jeg svært fristet av tilbudet. Jeg gir dere svar så fort jeg har bestemt meg," sa jeg. "Fint!" svarte hun og tok frem en liten notisblokk og en penn. Hun noterte ned et telefonnummer på notisblokken, rev av lappen og rakte meg den. "Her har du mitt telefonnummer. Om du ikke treffer oss her på Blindern kan du ringe meg når du har fått bestemt deg," sa hun. "Takk!" sa jeg og puttet lappen i jakkelommen. Vi reiste oss fra kantinebordet og sa adjø. De to jentene ruslet sammen ut i foajeen og ble borte.

Jeg plukket opp lærveska og gikk ut. Mens jeg ruslet på hjemveien til hybelen på Sogn Studentby tenket jeg på det jentene hadde sagt, og jeg bestemte meg der og da for at jeg ville svare ja til tilbudet. Da helga kom ringte jeg hun som jeg hadde fått telefonummeret til. Vi pratet sammen en kort stund i telefonen. Hun ble glad for at jeg ville være med i redaksjonen. Da vi hadde pratet ferdig la jeg på røret. Tankene suste gjennom mitt hode: "Tidsskrift? Redaksjonsmedlem? Lære å skrive? Møte spennede mennesker?" Jeg var svært spent på hvordan det ville bli og gledet meg til å begynne i tidsskriftet.

Sommeren kom og den fløy avsted. På AASS Bryggeri jobbet jeg for det meste på ferdigvarelageret der jeg kjørte kasser med øl og mineralvann ut til de ventende lastebilene med truck. Og hele tiden tenkte jeg på høstsemesteret som lå foran meg og at jeg skulle bli med i Eureka. Blindern og AASS var som natt og dag. To ulike verdener som i mine øyne hadde svært lite felles. Jeg likte Blindern, men jeg likte også å være på bryggeriet og jobbe på "gølvet" som vanlig arbeider. Jeg likte å prate med de andre på bryggeriet under de korte pausene som vi tok innimellom, og jeg likte å spise lunsj sammen med dem. Blindern var som et luftslott som svevde høyt i skyene, fjernt fra vanlige folks hverdag. Bryggeriet med sitt miljø var så jordnært som det var mulig å bli. Og det slo meg at om professorene og flere av studentene på Blindern hadde jobbet på "gølvet" på bryggeriet ville de kanskje få endret perspektiv på flere ting.

Da siste arbeidsdag på bryggeriet var over tok jeg en øl eller to sammen med noen av de andre bryggeriarbeiderne. Vi var noen stykker. Det var noen av de jeg hadde jobbet sammen med på ferdigvarelageret, ett par fra tapperiet, en fra gjærhuset, samt ett par av lastebilsjåførene. Vi satt på Dickens, som dengang var Drammens beste ølstue. "Nå, Morten? Skal du tilbake til Blindern igjen og være intellektuell?" spurte Kristoffer meg. Kristoffer var en av lastebilsjåførene på bryggeriet. En romslig og jovial fyr midt i 40-årene med skjeggbust og litt mage. Han gliste mot meg.

"Skål, Morten! Blindern er sikkert vel og bra, men det er ikke livet. Husk alltid på det," sa Kristoffer, "Livet er slik det er her og nå. Det er å ha en bra jobb, det er å være ilag med folk du liker og gjøre ting sammen med de, det er å drikke øl på en brun kneipe sånn som vi gjør nå, det er å gå på fotballkamp med gutta og så komme hjem til kona og spise middag med henne etterpå. Livet er ikke teorier som gjør at du svever høyt oppe i skyene, fjernt fra alle oss andre. Livet er å kjenne den gode lukten av jord og gress etter at det har regnet. Det er å ta med kona på restaurant når du har fått lønning. Det er å ha barn og se de vokse opp. Jeg håper du skjønner hva jeg mener nå?" Jeg nikket til det Kristoffer hadde sagt. "Du skjønner altså hva jeg mener?" gjentok han. "Ja, det gjør jeg," svarte jeg. "Husk alltid på dine røtter, hvor du kommer fra, uansett hvem du er sammen med og hva du gjør," sa han. "Det vil jeg gjøre," sa jeg. Vi smilte til hverandre. "Bra!" sa han og dultet meg vennlig i skulderen. Så skålte vi og drakk.

Da sommeren var over dro jeg inn til Oslo igjen. Jeg hadde meldt meg på statsvitenskap mellomfag og fått opptak. Det var fint å komme tilbake til byen og jeg så frem til når semesteret skulle begynne på universitetet. Da jeg var kommet tilbake til min hybel på Sogn Studentby tok jeg noen telefoner til studentene jeg var blitt kjent med og hørte hvordan det stod til med dem. Så ringte jeg henne i Eureka som jeg hadde ringt før sommeren begynte. Vi pratet sammen ett par minutter i telefonen. Hun fortalte meg at det første redaksjonsmøtet skulle være om to uker. Hun oppga adressen til redaksjonslokalene. Jeg noterte ned adressen på en liten lapp. Jeg svarte henne at jeg visste hvor i byen det var og ville sikkert finne frem.

De to ukene sneglet seg avsted. Tiden gikk meget langsomt og alt jeg tenkte på var hvordan det ville bli å begynne i tidsskriftet. Da dagen for redaksjonsmøtet endelig kom tok jeg opp lærveska og ruslet til T-banestasjonen. Jeg tok først banen ned til byen, så tok jeg trikken opp til Holbergs plass. Jeg gikk av trikken og ruslet opp Welhavens gate mens jeg kikket på husnumrene. Da jeg hadde funnet riktig husnummer gikk jeg inn i portalen. Jeg ringte på dørklokka og ventet. Etter en kort stund ble døren åpnet. "Hei!" sa fyren på innsiden av døren. "Hei! Jeg er Morten Christensen. Jeg skal begynne her hos dere," svarte jeg. "Å? Så du er Morten? Så bra! Kom inn!" sa han og vinket meg inn.

Jeg gikk i entreen, kikket på plakatene og posterne som hang på veggene, kjente lukten av papir. "Jeg heter Gunnar. Bare bli med meg," sa han og gikk ned den korte gangen. Jeg fulgte etter rett bak ham. "Her skal redaksjonsmøtet vårt holdes. De fleste har allerede kommet," sa han og viste meg inn i et stort rom. Langs veggene i rommet var høye reoler med bunker av tidsskrifter, aviser, dokumenter og bøker. Midt i rommet stod et digert avlangt bord. Ved bordet satt seks-sju stykker og småpratet sammen. De smilte og nikket da jeg kom inn. Jeg så at de to jentene som jeg hadde pratet med i kantina på Blindern satt der. Den ene av jentene reiste seg og gikk smilende bort til meg: "Hei, Morten! Velkommen til Eureka!"

 

 

 

Paperback Writer

 

Dear Sir or Madam, will you read my book?
It took me years to write, will you take a look?
It's based on a novel by a man named Lear
And I need a job, so I want to be a paperback writer
Paperback writer

It's the dirty story of a dirty man
And his clinging wife doesn't understand
His son is working for the Daily Mail
It's a steady job but he wants to be a paperback writer
Paperback writer

Paperback writer

It's a thousand pages, give or take a few
I'll be writing more in a week or two
I can make it longer if you like the style
I can change it round and I want to be a paperback writer
Paperback writer

If you really like it you can have the rights
It could make a million for you overnight
If you must return it, you can send it here
But I need a break and I want to be a paperback writer
Paperback writer

 

- Lennon/McCartney

 

 

 

Nettside:

 

"Verket norsk presses historie" (av Gudleiv Forr - Pressehistorisk Forening):

http://www.pressehistorisk.no/verket-norsk-presses-historie/

 

 

 

Da jeg var med i Eureka (andre del)

Scene fra spillefilmen "All The Presidents Men" (1976)

 

 

 

"You're miserable, edgy and tired. You're in the perfect mood for journalism."

 

- Warren Ellis

 

 

So You Want To Be A Writer

if it doesn't come bursting out of you
in spite of everything,
don't do it.
unless it comes unasked out of your
heart and your mind and your mouth
and your gut,
don't do it.
if you have to sit for hours
staring at your computer screen
or hunched over your
typewriter
searching for words,
don't do it.
if you're doing it for money or
fame,
don't do it.
if you're doing it because you want
women in your bed,
don't do it.
if you have to sit there and
rewrite it again and again,
don't do it.
if it's hard work just thinking about doing it,
don't do it.
if you're trying to write like somebody
else,
forget about it.
if you have to wait for it to roar out of
you,
then wait patiently.
if it never does roar out of you,
do something else.

if you first have to read it to your wife
or your girlfriend or your boyfriend
or your parents or to anybody at all,
you're not ready.

don't be like so many writers,
don't be like so many thousands of
people who call themselves writers,
don't be dull and boring and
pretentious, don't be consumed with self-
love.
the libraries of the world have
yawned themselves to
sleep
over your kind.
don't add to that.
don't do it.
unless it comes out of
your soul like a rocket,
unless being still would
drive you to madness or
suicide or murder,
don't do it.
unless the sun inside you is
burning your gut,
don't do it.

when it is truly time,
and if you have been chosen,
it will do it by
itself and it will keep on doing it
until you die or it dies in you.

there is no other way.

and there never was.

 

- Charles Bukowski

 

 

Nettside:

 

History of American Journalism:

http://history.journalism.ku.edu/