Da jeg var med i Eureka (første del)

Robert Redford og Dustin Hoffman i en scene fra den amerikanske spillefilmen "All The Presidents Men" (1976). Filmen handler om Watergate-saken, som var en politisk spionasjesak i USA 1972-74. I ettertid vurderes Watergate-saken som det nærmeste USA noengang har kommet statskupp. Det var de to journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein i avisa The Washington Post som avslørte Watergate-saken. Deres innsats for å avdekke hva som egentlig hadde foregått regnes i dag som den største bragden innen amerikansk presses historie. I lang tid var The Washington Post alene om å trykke stoff om saken. Sterke krefter innen amerikansk politikk og økonomi forsøkte lenge å stoppe avisa å skrive videre om saken. Men tross det veldige presset og trusler som The Washington Post ble utsatt for fortsatte avisa å dekke saken videre, mest fordi sjefredaktøren ga Woodward og Bernstein sin uforbeholdne støtte. Etterhvert som Woodward og Bernstein avdekket flere alvorlige konkrete hendelser begynte de store TV-stasjonene i USA å engasjere seg. Saken endte med at Richard Nixon, som den første president i USAs historie, måtte gå av midt under presidentperioden (han gikk av 8. august 1974). Flere av Nixon´s nære medarbeidere i Det hvite hus ble dømt til fengsel. Nixon ble vurdert for å bli stilt for riksrett, men fikk benådning av hans etterfølger president Gerald Ford. Watergate-saken fikk enorm oppmerksomhet både i USA og i resten av verden. Saken viste det amerikanske rettsvesens uavhengighet selv også når presidenten var innblandet.

 

 

 

"Journalism largely consists in saying 'Lord Jones is dead' to people who never knew Lord Jones was alive."

- G.K. Chesterton

 

 

"Vi gir deg opplæring," sa hun. Jeg satt i kantina på Samfunnsvitenskapelig Fakultet på Universitetet i Oslo. Det var en sen ettermiddag midt i uka våren 1990. Semesteret var på hell. Faget som jeg hadde tatt var statsvitenskap grunnfag og kun eksamen stod igjen, både skriftlig og muntlig. Sommeren lå foran meg. Jeg gledet meg til å få en god pause fra Blindern og jobbe som sommervikar på Aass Bryggeri. Det skulle bli fint å få et avbrekk fra forelesningene og de knusktørre bøkene og kjenne den karakteristiske lukten av byggmalt som jeg likte så godt. Og det skulle bli fint å treffe de andre gutta i gjengen fra ungdomsårene i hjembygda igjen.

Det første året på Blindern hadde gitt meg mange fine opplevelser. Jeg hadde begynt på studiene høsten i forveien. Veldig fort likte jeg Blindern og fant meg godt tilrette der. Jeg opplevde studentmiljøet som spennende og stimulernede, syntes at faget jeg tok var interessant, var blitt kjent med flere medstudenter på kullet, vært med på artige fester der omtrent alt foregikk, og ikke minst kommet med i Studentersamfundet. Året hadde gått fort og nå stod altså sommeren for døren.

Jeg satt der i kantina med en kaffe og pratet med to jenter. De var begge erfarne studenter som holdt på med hovedfag i statsvitenskap. I tillegg til studiene satt de i redaksjonen for et tidsskrift som het Eureka og hadde tilbudt meg å være med i redaksjonen. Eureka var tidsskriftet for Europeisk Ungdom, som var del av Europabevegelsen. Jeg visste lite om Europabevegelsen dengang, og slettes ingenting om Eureka. Det skulle fort endre seg.

Iløpet av året som hadde gått på Blindern hadde jeg deltatt i flere debatter, både med studenter, professorer og andre, om Norges forhold til Europa og det daværende EF (De europeiske fellesskapene). Under debattene hadde jeg tatt sterkt til orde for at Norge burde knytte seg nærmere Europa og på sikt bli medlem av EF. Reformene som statsleder Mikhail Gorbatsjov hadde iverksatt i Sovjetunionen skapte håp om fredelig sameksistens mellom øst og vest. Den kalde krigen var bragt til ende, frykten for atomkrig var ikke der lenger, Berlinmuren hadde falt, under lederskapet til Jaques Delores var EF igang med omfattende reformer for å skape det indre marked, og alle snakket om en mulig gjenforening mellom Øst- og Vest-Tyskland.

Europa var som en smeltedigel der alt syntes å være mulig. Som så mange andre var jeg blitt sterkt grepet av alt det som skjedde dengang. Men jeg hadde ikke forutsett at jeg skulle komme med i redaksjonen for et tidsskrift som skrev artikler om Europa...

Vi satt der i kantina og pratet, de to jentene og jeg. Jeg tenkte litt på tilbudet de hadde gitt meg om å bli med i redaksjonen for tidsskriftet. "Men jeg har ingen skriveerfaring," sa jeg og tømte det siste av kaffen i koppen. "Det gjør ingenting," sa den ene jenta, "Du vil raskt komme inn i det." Den andre jenta kikket på meg og sa: "Kanskje du trenger litt tid på tenke over det? Du kan gi oss svar når du har bestemt deg." "Ja, jeg må tenke litt over det. I utgangspunktet er jeg svært fristet av tilbudet. Jeg gir dere svar så fort jeg har bestemt meg," sa jeg. "Fint!" svarte hun og tok frem en liten notisblokk og en penn. Hun noterte ned et telefonnummer på notisblokken, rev av lappen og rakte meg den. "Her har du mitt telefonnummer. Om du ikke treffer oss her på Blindern kan du ringe meg når du har fått bestemt deg," sa hun. "Takk!" sa jeg og puttet lappen i jakkelommen. Vi reiste oss fra kantinebordet og sa adjø. De to jentene ruslet sammen ut i foajeen og ble borte.

Jeg plukket opp lærveska og gikk ut. Mens jeg ruslet på hjemveien til hybelen på Sogn Studentby tenket jeg på det jentene hadde sagt, og jeg bestemte meg der og da for at jeg ville svare ja til tilbudet. Da helga kom ringte jeg hun som jeg hadde fått telefonummeret til. Vi pratet sammen en kort stund i telefonen. Hun ble glad for at jeg ville være med i redaksjonen. Da vi hadde pratet ferdig la jeg på røret. Tankene suste gjennom mitt hode: "Tidsskrift? Redaksjonsmedlem? Lære å skrive? Møte spennede mennesker?" Jeg var svært spent på hvordan det ville bli og gledet meg til å begynne i tidsskriftet.

Sommeren kom og den fløy avsted. På Aass Bryggeri jobbet jeg for det meste på ferdigvarelageret der jeg kjørte kasser med øl og mineralvann ut til de ventende lastebilene med truck. Og hele tiden tenkte jeg på høstsemesteret som lå foran meg og at jeg skulle bli med i Eureka. Blindern og Aass var som natt og dag. To ulike verdener som i mine øyne hadde svært lite felles. Jeg likte Blindern, men jeg likte også å være på bryggeriet og jobbe på "gølvet" som vanlig arbeider. Jeg likte å prate med de andre på bryggeriet under de korte pausene som vi tok innimellom, og jeg likte å spise lunsj sammen med dem. Blindern var som et luftslott som svevde høyt i skyene, fjernt fra vanlige folks hverdag. Bryggeriet med sitt miljø var så jordnært som det var mulig å bli. Og det slo meg at om professorene og flere av studentene på Blindern hadde jobbet på "gølvet" på bryggeriet ville de kanskje få endret perspektiv på flere ting.

Da siste arbeidsdag på bryggeriet var over tok jeg en øl eller to sammen med flere av de andre bryggeriarbeiderne. Vi var en gjeng. Det var noen av de jeg hadde jobbet sammen med på ferdigvarelageret, ett par fra tapperiet, en fra gjærhuset, samt ett par av lastebilsjåførene. Vi satt på Dickens, som dengang var Drammens beste ølstue. "Nå, Morten? Skal du tilbake til Blindern igjen og være intellektuell?" spurte Kristoffer meg. Kristoffer var en av lastebilsjåførene på bryggeriet. En romslig og jovial fyr midt i 40-årene med skjeggbust og litt mage. Han gliste mot meg.

"Skål, Morten! Blindern er sikkert vel og bra, men det er ikke livet. Husk alltid på det," sa Kristoffer, "Livet er slik det er her og nå. Det er å ha en bra jobb, det er å være ilag med folk du liker og gjøre ting sammen med de, det er å drikke øl på en brun kneipe sånn som vi gjør nå, det er å gå på fotballkamp med gutta og så komme hjem til kona og spise middag sammen med henne etterpå. Livet er ikke teorier som gjør at du svever høyt oppe i skyene, fjernt fra alle oss andre. Livet er å kjenne den gode lukten av jord og gress etter at det har regnet. Det er å ta med kona på restaurant når du har fått lønning. Det er å ha barn og se de vokse opp. Jeg håper du skjønner hva jeg mener nå?" Jeg nikket til det Kristoffer hadde sagt. "Du skjønner altså hva jeg mener?" gjentok han. "Ja, det gjør jeg," svarte jeg. "Husk alltid på dine røtter, hvor du kommer fra, uansett hvem du er sammen med og hva du gjør," sa han. "Det vil jeg gjøre," sa jeg. Vi smilte til hverandre. "Bra!" sa han og dultet meg vennlig i skulderen. Så skålte vi og drakk.

Da sommeren var over dro jeg inn til Oslo igjen. Jeg hadde meldt meg på statsvitenskap mellomfag og fått opptak. Det var fint å komme tilbake til byen og jeg så frem til når semesteret skulle begynne på universitetet. Da jeg var kommet tilbake til min hybel på Sogn Studentby tok jeg noen telefoner til studentene jeg var blitt kjent med og hørte hvordan det stod til med dem. Så ringte jeg henne i Eureka som jeg hadde ringt før sommeren begynte. Vi pratet sammen ett par minutter i telefonen. Hun fortalte meg at det første redaksjonsmøtet skulle være om to uker. Hun oppga adressen til redaksjonslokalene. Jeg noterte ned adressen på en liten lapp. Jeg svarte henne at jeg visste hvor i byen det var og ville sikkert finne frem.

De to ukene sneglet seg avsted. Tiden gikk meget langsomt og alt jeg tenkte på var hvordan det ville bli å begynne i tidsskriftet. Da dagen for redaksjonsmøtet endelig kom tok jeg opp lærveska og ruslet til T-banestasjonen. Jeg tok først banen ned til byen, deretter trikken opp til Holbergs plass. Jeg gikk av trikken og ruslet opp Welhavens gate mens jeg kikket på husnumrene. Da jeg hadde funnet riktig husnummer gikk jeg inn i portalen. Jeg ringte på dørklokka og ventet. Etter en kort stund ble døren åpnet. "Hei!" sa fyren på innsiden av døren. "Hei! Jeg er Morten Christensen. Jeg skal begynne her hos dere," svarte jeg. "Å? Så du er Morten? Så bra! Stig på!" sa han og vinket meg inn.

Jeg gikk i entreen, kikket på plakatene og posterne som hang på veggene, kjente lukten av papir. "Jeg heter Gunnar. Bare bli med meg," sa han og gikk ned den korte gangen. Jeg fulgte etter rett bak ham. "Her skal redaksjonsmøtet vårt holdes. De fleste har allerede kommet," sa han og viste meg inn i et stort rom. Langs veggene i rommet var høye reoler med bunker av tidsskrifter, aviser, dokumenter og bøker. Midt i rommet stod et digert avlangt bord. Ved bordet satt seks-sju stykker og småpratet sammen. De smilte og nikket da jeg kom inn. Jeg så at de to jentene som jeg hadde pratet med i kantina på Blindern satt der. Den ene av jentene reiste seg og gikk smilende bort til meg: "Hei, Morten! Velkommen til Eureka!"

 

 

 

Paperback Writer

Dear Sir or Madam, will you read my book?
It took me years to write, will you take a look?
It's based on a novel by a man named Lear
And I need a job, so I want to be a paperback writer
Paperback writer

It's the dirty story of a dirty man
And his clinging wife doesn't understand
His son is working for the Daily Mail
It's a steady job but he wants to be a paperback writer
Paperback writer

Paperback writer

It's a thousand pages, give or take a few
I'll be writing more in a week or two
I can make it longer if you like the style
I can change it round and I want to be a paperback writer
Paperback writer

If you really like it you can have the rights
It could make a million for you overnight
If you must return it, you can send it here
But I need a break and I want to be a paperback writer
Paperback writer

- Lennon / McCartney

 

 

 

Nettside:

 

"Verket norsk presses historie" (av Gudleiv Forr - Pressehistorisk Forening):

http://www.pressehistorisk.no/verket-norsk-presses-historie/

 

 

 

Da jeg var med i Eureka (andre del)

Scene fra spillefilmen "All The Presidents Men" (1976)

 

 

 

"You're miserable, edgy and tired. You're in the perfect mood for journalism."

- Warren Ellis

 

 

"Hei, Morten! Lenge siden du kom?" Jeg kikket opp og snudde meg. Rett bak stod Helene. Hun smilte fra øre til øre. "Hei, Helene! Jeg kom for en halvtime siden. Dette er den første ølen," svarte jeg og nikket mot ølglasset som stod på bardisken. Hun ga meg en lett klem. Jeg kjente lukten av parfyme."Er flere fra Eureka her?" spurte hun. "Ikke etter hva jeg har sett," svarte jeg. "Marte og Stian sa før i dag at de skulle komme. De kommer vel om ikke så lenge," sa Helene mens hun så seg om i lokalet. "Kult at vi begge er blitt med i Eureka!" sa hun. "Jepp! Det er kult!" svarte jeg. "Jeg fikk skrevet den nye artikkelen min ferdig nå i ettermiddag. Var innom redaksjonslokalet og leverte den til Berit før jeg dro hit. Hun skal korrekturlese den. Artikkelen ble litt lengre enn det jeg hadde tenkt, men jeg tror at hun vil gå god for den." smilte hun.

"Og du, da? Har du fått skrevet ferdig din nye artikkel?" Hun kikket på meg med nysgjerrige øyne. "Jeg har begynt på den. Gjør den ferdig iløpet av helga. Har gått igjennom notatene og kryssjekket kilder. Deadline er jo først på onsdag, så jeg ligger godt an," svarte jeg. "Ja, deadline er alltid på onsdager. Det er så gøy å se at ens egne saker kommer på trykk! Ikke sant!" fortsatte hun. "Ja, det er veldig gøy. Gir meg alltid en tilfredsstillelse," svarte jeg og tok en slurk av ølen. Hun rakte meg håndvesken. "Jeg må en tur på toalettet. Holder du denne for meg imens? Når jeg kommer tilbake vil jeg ha en øl. Jeg er skikkelig øltørst!" "Jeg bestiller ølen for deg," smilte jeg. "Takk for det!" sa hun med et flørtende blikk. Så forsvant hun ut av baren og inn på toalettet. Jeg snudde meg mot bardisken igjen og tok en ny slurk av ølen. At Helene hadde kommet likte jeg. Da hadde jeg en å prate med om Eureka. Og når Marte og Stian kom ville vi være fire fra redaksjonen som kunne prate sammen om tidsskriftet.

Jeg tenkte tilbake på tiden som hadde gått siden jeg begynte i Eureka. Innholdsrike uker med mye læring om det å skrive. Da jeg begynte i tidsskriftet hadde jeg ikke peiling på hvordan skrive artikler. De andre i redaksjonen visste at jeg var uerfaren, så de brukte tid på meg for at jeg skulle komme inn i det. Berit leste tekstene jeg leverte til redaksjonen de første ukene. Hun var ikke nådig med rødblyanten, for å si det sånn. "Du kan ikke skrive sånn, Morten," sa hun. "Selve innholdet er bra, men teksten er drepende kjedelig slik den er skrevet." Hver gang jeg hadde levert en tekst gikk hun igjennom den med meg, punkt for punkt, og forklarte hvordan jeg heller burde skrive slik at det ble leseverdig og interessant. "Det dreier seg alltid om språk, uansett hva du skriver om og for hvem. Cluet er hvordan du bruker ord og vendinger. Det ene er hva du skriver, som er innhold. Det andre er hvordan du skriver, som er form," forklarte hun videre. "Innholdet er substans. Mens formen er teknikk. Har du klart for deg hva som er innhold og hva som er teknikk blir det lettere å skrive godt. Forestill deg at innhold er tekstens kjøtt mens teknikk er dens skjelett. Først må du ha skjelettet på plass. Så kan du fylle på med kjøtt. Å skrive en tekst er å konstruere. Du bygger med ord, rett og slett, akkurat slik barn bygger med legoklosser."

Berit hadde lang erfaring og var drivende dyktig til å skrive. At hun brukte såpass med tid på meg var derfor gull verdt. Det skjønte jeg, så jeg fulgte nøye med på alt hun sa. De første ukene strevde jeg mye, men hun var tålmodig og litt etter litt fikk jeg grep om det. "Dette ser bra ut," sa hun en dag etter å ha lest en tekst som jeg hadde levert henne. "Du skriver på en helt annen måte nå enn da du begynte her. Jeg har snakket med Petter. Også han synes at du skriver godt nå. Vi lar deg derfor få en sak, og den skal være med i vår neste utgave." "Takk!" svarte jeg. "Hvilken sak skal jeg skrive om?" spurte jeg spent. "Det bestemmer du igrunnen selv," svarte hun. "Vi tar det på neste redaksjonsmøte. Finn en aktuell sak og ta den opp på møtet. Så diskuterer vi saken du har valgt og gir deg feedback da." "Jeg har allerde en idé til hva jeg kan skrive om," sa jeg. "Javel? Få høre!" sa hun og kikket oppmerksomt på meg. "Muligheten for at Tyskland kan bli samlet igjen og hvordan resten av Europa vil forholde seg til det, spesielt Sovjetunionen," svarte jeg. "Glimrende!" sa hun og smilte anerkjennende. "Det er et brennaktuelt tema. Har du en idé også om hvordan du vil gjøre saken?" "Jeg tenkte at et intervju med en historiker på universitetet som har Tyskland som sitt spesialfelt kunne være noe. En historiker kan trekke de lange linjer og sette en samling av Tyskland i perspektiv," svarte jeg. "Det høres meget bra ut!" svarte hun. "Jeg regner med at Petter og de andre i redaksjonen vil synes om ideen."

Da jeg var kommet hjem til hybelen på Sogn Studentby var hodet mitt fullt av tanker. Jeg visste lite om Tysklands historie, så min idé var et risikabelt prosjekt. På den annen side måtte jeg jo begynne et sted, og en mulig samling av Tyskland var et brennaktuelt tema, slik Berit hadde sagt. Ute var det blitt helt mørkt. Det blåste endel og regnet høljet ned. Jeg kikket på regndråpene som rant nedover vindusruten og prøvde å telle de. Mens jeg satt der kom trøttheten smygede og øyelokkene ble tunge. Jeg drakk ut teen i koppen og gikk ut på badet for å børste tenner. Da jeg var kommet i senga lå jeg og kikket opp i taket. Hodet mitt var fortsatt fullt av tanker. At jeg var blitt med i Eureka var jeg stolt av. De andre redaksjonsmedlemmene var hovedfagstudenter. Jeg var den eneste som holdt på med lavere grads studier. Likevel hadde jeg fått bli med i tidsskriftet. Jeg fikk grundig skriveopplæring. Videre møtte jeg mennesker som jobbet innen media, på universitetet, på forskningsinstitutter, og i politikken. Hva som lå foran meg visste jeg selvsagt ikke, men jeg hadde en anelse om at dette var en gyllen mulighet. Etter å ha tenkt slik en stund sovnet jeg.

En høy skingrende lyd vekket meg brått. Det var telefonen som ringte. Jeg myste ut i rommet. Prøvde å fokusere blikket. Telefonen fortsatte med å ringe. Jeg kom meg opp av senga, og i bare underbuksa sprang jeg ut i gangen for å ta telefonen. "Hei! Det er Petter," hørte jeg i den andre enden. "Jeg har snakket med Berit. Flott idé du har. Du kommer vel på redaksjonsmøtet i kveld? Da kan vi diskutere ideen din nærmere. Vi kan også se på hvordan vi kan bistå deg." "Ja, selvsagt kommer jeg på møtet," svarte jeg med grøtet stemme. "Har du nettopp stått opp? Du høres rimelig søvndrukken ut?" spurte han med en latter. "Ja, du vekket meg faktisk," svarte jeg. "Virkelig? Det er allererede blitt formiddag. Så kom igang med dagen, gutt! Vi sees i kveld. Hei så lenge!" lo han og la på røret. Jeg kikket på klokka. Den var blitt nesten 11. Bannet for meg selv, gikk ut på badet og skrudde på vannet i dusjen. Da jeg etterpå hadde spist frokosten dro jeg opp til universitetet. Jeg ville bruke dagen til research på fakultetets bibliotek. At Petter hadde gitt grønt lys betydde at resten av redaksjonen ville gå god for min idé. Det visste jeg, så jeg kunne derfor gå igang.

Selv om jeg hadde lite kunnskap om Tysklands historie var jeg ikke helt blank. Jeg abonnerte på Time Magazine og leste magasinet grundig hver gang jeg fikk det i posten. Magasinet hadde hatt en rekke brede artikler om Tyskland den siste tiden. Tyskland var overalt i media, og alle snakket om de to statene. Det var mitt inntrykk. Muligheten for at Øst- og Vest-Tyskland kunne bli samlet hadde utløst veldige diskusjoner. Det store spørsmålet var hvordan Sovjetunionen ville stille seg til det. Moskva hadde uttalt at landene i Europa selv måtte få bestemme sin egen kurs. Det var banebrytende nytt, fordi det betydde at landene i Øst-Europa fikk frihet. Etter andre verdenskrig hadde Moskva holdt Øst-Europa i et jerngrep, især Øst-Tyskland. Oppstandene i Ungarn, Tsjekkoslovakia og Polen var blitt slått hardt ned. Da Mikhail Gorbatsjov overtok som statsleder i Sovjetunionen virket situasjonen fastlåst, men han innledet reformer som han kalte Perestrojka og Glasnost. Reformene gjorde at Washington og Moskva kom på talefot med hverandre. Den kalde krigen så ut til å gå mot en slutt og Europa var i støpeskjeen. Alle snakket om Europas fremtid, men Tysklands fortid hang som en mørk skygge over det hele. Tyskland hadde startet to verdenskriger. Det var årsaken til jernteppet som delte Europa i to. Det var også årsaken til den kalde krigen, med fare for atomkrig som kunne utslette alt liv på jorda. De europeiske landene samt USA og Sovjetunionen var derfor opptatt av at Tyskland ikke måtte bli en sterk makt på nytt. Det måtte uansett ikke vokse frem en ny sterk nasjonalisme i landet. Ikke under noen omstendigheter. At jeg visste dette om Tysklands nære historie var meget gunstig, fordi det ga meg et utgangspunkt for artikkelen jeg ville skrive.

Men jeg måtte gå mer i dybden, og jeg måtte gå bakover i tid, slik at jeg kunne danne meg et bilde av hvordan Tyskland hadde vokst frem opp gjennom historien. Jeg trengte derfor å gjøre research, så jeg satt der på bilioteket og leste om hvordan Tyskland hadde vokst fra å være mange småstater til å bli samlet under Bismarck, om prøyssisk militarisme, om dolkestøtlegenden etter første verdenskrig, om Weimarrepublikken, om Hitlers maktovertakelse, om Riksdagsbrannen, om krystallnatten, om angrepet på Polen, om felttoget mot Sovjetunionen og slaget om Stalingrad, og om Øst- og Vest-Tyskland etter krigen. Og mens jeg leste gjorde jeg notater. Til slutt var jeg fornøyd. Jeg hadde fått knaggene jeg ville ha. Jeg reiste meg fra lesepulten, satte bøkene tilbake i hyllene, tok på meg jakka og plukket opp lærveska, og gikk ned trappa til utgangen. Sola skinte klar blå himmel og luften hadde et skarpt drag, som typisk er for høsten. Jeg ruslet rolig til trikkeholdeplassen, tenkte over det jeg hadde lest om Tyskland. Kikket på klokka og så at jeg hadde en halvtime på meg før redaksjonsmøtet skulle begynne. 

Da jeg ankom redaksjonslokalet møtte Berit meg i døra. "Hei, Morten!" sa hun. "Nesten alle har kommet. Nå venter vi bare på Erik og Johanne. Vil du ha en kaffe?" "Ja, takk! Det vil jeg gjerne," svarte jeg. Hun snudde seg og gikk mot bordet der kaffekanna stod. "Erik og Johanne kommer nok snart, og da kan vi begynne møtet," sa hun og rakte meg koppen. Med kaffen i hånda gikk jeg inn i rommet der redaksjonsmøtene ble holdt. De som satt der hilste på meg. Etter noen minutter kom Erik og Johanne og møtet begynte. Petter satt ved kortenden av det svære langbordet. Han var ansvarlig redaktør og derfor alltid møteleder. I tur og orden ble sakene tatt opp og diskutert. Alle hadde saker de enten var iferd med å skrive om, eller skulle begynne å skrive om. Til slutt vendte han seg mot meg. "Og så var det Morten. Han har en idé til en sak om Tyskland. Kunne du fortelle de andre hva ideen din går ut på, Morten?" "Det kan jeg," svarte jeg. Og så fortalte jeg om ideen, og om at jeg hadde vært på biblioteket og gjort reasearch. "Høres veldig spennende ut," sa Berit da jeg hadde fortalt ferdig. De andre rundt bordet nikket. "Noen som har tips om hvem Morten kan intervjue? Hva med deg, Inge? Du tar jo hovedfag i historie og kjenner folk som har kompetanse på Tyskland?" spurte Petter. "Det gjør jeg," svarte Inge og nikket til meg med et vennlig blikk. "Fint! Da overlater jeg det til deg og Morten," sa Petter.

"Noen som har mer på hjertet?" spurte Petter. Stian rakte handa i været. "Ja, Stian? Kom igjen!" sa Petter. "Når blir neste fest? Vi trenger å sosialisere slik at vi blir mer dus med hverandre," sa Stian og gliste bredt. Alle rundt bordet begynte å flire og le. "Hahahaha...! Jeg husker hvordan du var på den forrige festen vi hadde. Du var rene fyrverkeriet. Danset, drakk og skålte. Du prøvde til og med å sjekke opp Irene. Neste dag luktet du som et helt bryggeri," lo Johanne. "Det husker jeg også," flirte Berit og sendte Stian et skråblikk. "Hei! Er det mobbing på gang her nå?" spurte Stian og prøvde å se streng ut. Alle flirte og lo på nytt. "Jeg er med på den!" sa Petter da latteren omsider hadde lagt seg. "Vi må selvsagt ha en ny fest. Kan du ta deg av det, Berit? Får du med deg ett par andre og så planlegger dere tid og sted?" spurte han og kikket bort på henne. "Det kan jeg," svarte hun. "Fint! Da sier vi det. Møtet er dermed hevet. Husk at deadline er onsdag neste uke klokken 17. Da må alle ha levert sine saker ferdig skrevet," sa Petter.

Inge reiste seg, gikk rundt bordet og kom bort til der jeg satt. "Kul idé du har," sa han og satte seg. "Jeg har noen navn på folk du kan kontakte. Hvis den første du kontakter sier at det ikke passer går du bare videre neste. Vanligvis stiller de gjerne opp til intervju, så det skulle ikke være noe problem, men det er alltid greit å ha navn i bakhånd." "Takk for tips!" svarte jeg. Han ga meg navnene og jeg noterte. "Husk at når du har skrevet artikkelen må du la vedkommende få lese den før den går i trykken. Det hender stadig at et intervjuobjekt går tilbake på det han eller hun sa. Eller at du har misoppfattet det som ble sagt. Du skal likevel ikke la den du har intervjuet få styre det du skriver. Du er sjefen over dine saker. Det er du som bestemmer hvordan de til slutt skal bli. Og det gjør du best sammen med oss andre siden du er fersk, slik at vi kan veilede deg. Eureka er ikke et talerør for noen som helst. Som skribenter for tidsskriftet skal vi derfor være selvstendige, kritiske og pågående. Men en viss taktfullhet er alltid nødvendig, og Vær varsom-plakaten gjelder." Takk igjen!" svarte jeg. "Lykke til! Skulle det være noe må du bare si ifra," sa han og gikk tilbake.

Jeg kikket på navnene jeg hadde notert. Kjente ingen av dem. Deadline var onsdag neste uke. Jeg hadde altså noe tid på meg til å få saken ferdig. I morgen ville jeg stikke innom redaksjonslokalet for å utforme intervjuspørsmålene sammen med Berit. Siden jeg hadde gjort research før på dagen visste jeg noenlunde hva jeg skulle spørre om, men hun kunne gi konstruktive innspill samt komme med perspektiver. Jeg sa hade til de andre og gikk mot utgangen, kjente at jeg hadde sommerfugler i magen. Nå skulle jeg altså få prøve meg på alvor. Det var både spennende og litt skummelt. Da jeg var kommet ut på gata ruslet jeg tankefull mot trikkeholdeplassen. Trikken kom etter noen minutter og jeg satte meg inn. Vel tilbake på hybelen kledde jeg straks av meg. Deretter la jeg meg rett ned på senga, stuptrøtt men glad. Jeg kikket på listen med navnene jeg hadde notert på nytt. Og før søvnen grep meg tenkte jeg at nå var jeg igang for alvor. Jeg var blitt skribent for et tidsskrift og funderte på hva som lå foran meg.

 

 

 

So You Want To Be A Writer

if it doesn't come bursting out of you
in spite of everything,
don't do it.
unless it comes unasked out of your
heart and your mind and your mouth
and your gut,
don't do it.
if you have to sit for hours
staring at your computer screen
or hunched over your
typewriter
searching for words,
don't do it.
if you're doing it for money or
fame,
don't do it.
if you're doing it because you want
women in your bed,
don't do it.
if you have to sit there and
rewrite it again and again,
don't do it.
if it's hard work just thinking about doing it,
don't do it.
if you're trying to write like somebody
else,
forget about it.
if you have to wait for it to roar out of
you,
then wait patiently.
if it never does roar out of you,
do something else.

if you first have to read it to your wife
or your girlfriend or your boyfriend
or your parents or to anybody at all,
you're not ready.

don't be like so many writers,
don't be like so many thousands of
people who call themselves writers,
don't be dull and boring and
pretentious, don't be consumed with self-
love.
the libraries of the world have
yawned themselves to
sleep
over your kind.
don't add to that.
don't do it.
unless it comes out of
your soul like a rocket,
unless being still would
drive you to madness or
suicide or murder,
don't do it.
unless the sun inside you is
burning your gut,
don't do it.

when it is truly time,
and if you have been chosen,
it will do it by
itself and it will keep on doing it
until you die or it dies in you.

there is no other way.

and there never was.

- Charles Bukowski

 

 

Nettside:

 

History of American Journalism:

http://history.journalism.ku.edu/





Da jeg var med i Eureka (tredje del)

Deep Throat - scene fra spillefilmen "All the Presidents Men" (1976)

 

 

 

"Democracy dies in darkness."

- The Washington Post

 

 

 

"Wanting to and having to are two different things. Originally I hadn’t thought about writing as a solution to my problems. But I had a good grounding in literature in high school. We’d cut school and go down to a café on Bardstown Road where we would drink beer and read and discuss Plato’s parable of the cave. We had a literary society in town, the Athenaeum; we met in coat and tie on Saturday nights. I hadn’t adjusted too well to society—I was in jail for the night of my high school graduation—but I learned at the age of fifteen that to get by you had to find the one thing you can do better than anybody else . . . at least this was so in my case. I figured that out early. It was writing. It was the rock in my sock. Easier than algebra. It was always work, but it was always worthwhile work. I was fascinated early by seeing my byline in print. It was a rush. Still is."

- Hunter S. Thompson

 

 

 

Nettside:

 

"Hunter S. Thompson, The Art of Journalism No. 1" (the Paris Review):

https://www.theparisreview.org/interviews/619/hunter-s-thompson-the-art-of-journalism-no-1-hunter-s-thompson