Bibelen og diktning, og tankens frihet

Språket er menneskets viktigste instrument og bøker teknologi for tanken. Bøker har en formidabel evne til å skape bilder i våres sinn. Å lese en god bok er å foreta en reise i sinnet. Vi beveger oss inn i et ubegrenset mentalt landskap der alt kan forestilles. Det er sagt at den ytterste grense ikke er universets grense, men menneskets forestillingsevne. Å lese bøker stimulerer forestillingsevnen i aller høyeste grad. Å lese beriker også språket for hver og en av oss, noe vi kan dra fordel av i alle sammenhenger. I tillegg utvider bøker vår opplevelse av verden og gjør den rikere enn hva den ellers kunne ha vært. Frihet er heller ikke mulig uten bøker. Dess mer vi er istand til å sette ord på ting, dess mer settes tanken fri. Videre gir bøker oss muligheten til å forstå livet og verden bedre, for når vi leser stimuleres våre tanker og følelser som vi også tilegner oss kunnskaper. Diktning er å tolke, speile og kommentere livet og virkeligheten. Ved å lese diktning beriker vi våres egne liv på alle plan. Selv lever vi kun ett liv, men ved å lese kan vi sette oss inn i andres liv, hva de har opplevd, tenkt og følt. Og når vi har en god bok mellom hendene er vi ikke alene. Vi fører da den stille samtalen med oss selv.

 

 

"To really be free, you need to be free in the mind."

- Alexander Loutsis

 

 

Da jeg var ungdom hadde jeg behov for et fast holdepunkt i tilværelsen. Jeg fant holdepunktet i musikken jeg lyttet til, filmene jeg så, bøkene jeg leste og fremfor alt mine kamerater som jeg vanket sammen med. Det funket bra så lenge jeg bodde i hjembygda. Da jeg brøt opp fra hjembygda kom jeg på drift. Jeg skjønte ikke da at jeg kom på drift. Det gjorde jeg først mange år senere. Først var jeg ett år i militæret. Etter det jobbet jeg ett år på Aass Bryggeri. Så gikk jeg på folkehøgskole. I alle de årene var jeg på drift. Jeg hadde et uavklart forhold til min fremtid. Visste rett og slett ikke hva jeg skulle satse på. Var uten klare ideer om både videre utdanning og jobbmuligheter.

Da jeg gikk på folkehøgskolen fikk jeg ideen om å begynne på Blindern. En av de viktigste ideene jeg noengang har fått i mitt liv. Året etter folkehøgskolen jobbet jeg som fast vikar på Fjellsrud ungdomsskole ved Lørenskog. Jeg tok forberedene på kveldstid og flyttet inn på Sogn Studentby. Da skoleåret var omme var jeg full av forventninger. Jeg husker den sommeren godt. Jeg jobbet som sommervikar på Aass Bryggeri, leste bøker, så filmer, lyttet til musikk, og var med på en og annen fest sammen med mine kamerater. Det var en fin sommer. Så begynte jeg på Blindern og det var som en beruselse.

Jeg hadde valgt statsvitenskap grunnfag og gledet meg veldig. Semesteret begynte og jeg kom igang. Det ble et meget bra semester der mye skjedde. Forelesningene, seminarene og kollokviegruppene grep meg. Det gjorde også bøkene jeg leste og diskusjonene jeg deltok i. Det følgende semesteret ble likedan. Berlinmuren falt, den kalde krigen var over, integrasjonen i EF (senere EU) var i full gang, og Europas fremtid virket åpen. Jeg var svært aktiv på universitetet og kom blant annet med i Studentersamfundet. Etter statsvitenskap grunnfag fortsatte jeg med mellomfagstillegget. Mens jeg holdt på med mellomfagstillegget merket jeg at noe var iferd med å skje med meg.

Bøkene og undervisningen gjorde at jeg følte at jeg var på drift på nytt. Jeg leste om tenkere og teorier, og det påvirket meg sterkt mentalt. Jeg opplevde at alt var i fri flyt og at jeg igjen manglet et fast holdepunkt i tilværelsen. Jeg trengte et holdepunkt, men visste ikke hvor jeg skulle finne det. Da jeg hadde tatt mellomfag i statsvitenskap begynte jeg på idéhistorie grunnfag. Jeg håpet at faget kunne gi meg holdepunktet som jeg trengte. Det ble ikke slik. Jeg syntes at faget var spennende, men alt fortsatte med å være i fri flyt. Mens jeg holdt på med faget ble jeg psykisk syk og innlagt til behandling, og måtte dermed bryte studiet. Likevel, at jeg ble syk og innlagt innledet en ny fase som skulle bli avgjørende for meg.

Tiden på universitetet hadde dannet opptakten. Årene som fulgte da jeg var i psykiatrien ble oppfølgeren. Jeg visste det ikke da, men jeg gikk på en sti som kunne ha ledet meg inn i mental og sosial isolasjon. Det ser jeg først nå, mange år etterpå.

Halvåret før jeg ble innlagt til psykiatrisk behandling hadde jeg begynt å lese i Bibelen. Jeg ble ikke grepet av boka umiddelbart. Det ble jeg først senere og da på en måte som kunne ha blitt skadelig for meg. Jeg startet med Første Mosebok. Så leste jeg resten av boka. Fortellingene om Adam og Eva, Noah og arken, den brennende tornebusken, Moses som ledet folket i ørkenen, David og Batseba, Salomo og hans visdom, var god lesing syntes jeg. Jeg likte å lese om Jesus og hans lignelser. Men Paulus hadde jeg problemer med. Han syntes jeg virket streng. Derimot ble jeg grepet av både Johannes evangeliet og Johannes´ åpenbaring. Jeg opplevde begge de bøkene som nærmest psykedeliske.

Ei av bøkene i Bibelen identifiserte jeg meg med. Det var Jobs bok. Fordi jeg sleit tungt kjente jeg meg igjen i Jobs lidelse og hans søken etter svar. Jeg leste boka med nysgjerrighet. Fortellingen om Job med dialogen mellom ham og hans venner fikk meg til å tenke mye. Jobs bok ble nøkkelen som åpnet Bibelens univers for meg. Jeg leste Bibelen om igjen og da med sterk interesse. Så leste jeg boka enda en gang, og ble mer og mer oppslukt. Slik holdt jeg på i flere år. Jeg kunne lese i Bibelen som en hvilken som helst roman overalt hvor jeg befant meg, både når jeg var alene, når jeg satt på bussen, når jeg gikk tur i byen og satte meg på en benk, når jeg var sammen med min familie og mine venner.

Når jeg var sammen med mine venner hadde jeg enormt behov for å snakke om det jeg hadde lest. Flere av de var psykiatriske pasienter, slik jeg også var. De hadde samme forhold til Bibelen og eksistensielle spørsmål som jeg hadde. Det ble mange samtaler mellom oss om bibelske temaer. Når jeg tenker tilbake på samtalene i dag ser jeg at de ikke var bortkastede. Under samtalene trakk vi inn tenkere som Augustin, Aquinas, Hegel og Kierkegaard, for å nevne noen. Vi trakk også inn diktere som Tolstoj og Dostojevskij. Det la endel av grunnlaget for at jeg kunne ta idéhistorie grunnfag senere, og jeg fikk en god karakter da.

I flere år fokuserte jeg veldig på Bibelen. De andre bøkene som jeg leste var på en eller annen måte knyttet til Bibelen. I mine øyne var boka Guds åpenbaring og dermed den fulle og hele sannhet. En sannhet jeg måtte akseptere uten forbehold og ikke kunne stille noen spørsmålstegn ved. Mine foreldre var sterkt bekymret. Det var også min lege og psykolog. Jeg kom så langt at jeg begynte å betrakte diktning som hedensk og dermed verdiløst. Jeg fikk også problemer med historie grunnfag som jeg var igang med på universitetet.

Fordi jeg betraktet Bibelen som Guds åpenbaring ble altså skjønnlitteratur mer eller mindre verdiløst for meg. Det ble også sakprosa og vitenskapelige bøker. Ordene til Paulus i hans første brev til korinterne "For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus" ringte i mine ører. Til slutt var jeg kommet så langt at jeg ikke leste aviser. Ei heller så jeg på TV eller lyttet på radio. Jeg brukte kun to medium ved siden av Bibelen. Det ene var filmene jeg så på Cinemateket. Det andre var musikken jeg lyttet til. At jeg gjorde det skulle føre meg ut av blindsporet som jeg gikk på.

Jeg gikk regelmessig på Cinemateket, opptil flere ganger i uka. Fordi jeg så mange filmer av høy kunstnerisk kvalitet der hadde jeg hele tiden i bakhodet at seriøs diktning kunne gi meg noe av verdi. Cinemateket ble motvekten jeg trengte til Bibelen for ikke å ende opp i religiøst trangsyn. Mine vinyl- og cd-album ble også en avgjørende motvekt. Jeg hadde blant annet alle albumene til Beatles og lyttet mye på de. Lyrikken til Beatles hadde åpnet poesiens verden for meg da jeg var ungdom. På ny skulle bandets lyrikk åpne poesiens verden for meg. Fordi jeg lyttet mye på Beatles albumene kom et vendepunkt som skulle frigjøre mitt sinn fra Bibelens dominans og tankekontroll. Vendepunktet var romanen Beatles av Lars Saabye Christensen.

Første gangen jeg leste Beatles var rett etter militæret. Jeg syntes at det var en svært god roman dengang. Da jeg var i psykiatrien fattet jeg interesse for romanen på nytt. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det bare skjedde. Antakelig var det mine Beatles album og fordi jeg husket romanen som svært god. Jeg leste romanen for andre gang og ble bergtatt, og noe skjedde inni meg som jeg ikke kan forklare. Fortellingen om de fire Oslo guttene Kim, Ola, Seb og Gunnar grep meg veldig, slik den også hadde grepet meg da jeg leste romanen noen år tidligere, og noe ble forløst inni meg. Jeg identifiserte meg veldig med Kim og det han opplevde. Det var som om Lars Saabye Christensen hadde skrevet en roman om min ungdomstid, og jeg ble nærmest beruset av romanen. I flere dager gjorde jeg ikke annet enn å lese romanen og lytte til mine Beatles album. Det var fantastisk å oppleve. Etter Beatles leste jeg så en ny roman. Det var Roman 1987 av Dag Solstad, og igjen ble jeg grepet. Jeg opplevde romanen som sterk og god. Især ble jeg grepet av en setning i den som boret seg inn i mitt sinn: "Ideene kontrollerer de tenkendes tanker."

I tiden som fulgte leste jeg flere romaner og gradvis fikk jeg et mer avslappet forhold til Bibelen. Noen år senere hadde jeg en samtale med en av mine venner. Under samtalen sa jeg at jeg var klar over at mitt intense forhold til Bibelen var skadelig, blant annet fordi jeg betraktet andre bøker som mer eller mindre verdiløse. Jeg sa videre at jeg syntes det var trist da jeg ønsket å ha et forhold til diktning. Han kikket på meg og spurte: "Så du var klar over hvor risikabelt det var? Og du syntes at det var trist fordi du ville lese diktning?" "Ja," svarte jeg. "Veldig bra!" sa han. "Hadde du ikke hatt den innsikten dengang om viktigheten av å lese andre bøker kunne du ha risikert å havne i en mental verden der bare du var."

Jeg leser Bibelen fremdeles, men nå mer sporadisk og jeg har et avslappet forhold til boka. Leser boka på flere måter, både som et religiøst verk, som litteratur og som et historisk dokument. Jeg leser mye annet også, både bøker, tidsskrifter og aviser. Hadde jeg ikke hatt tilknytningen til Cinemateket og mine Beatles album da det stod på som verst vet jeg ikke hvor jeg hadde havnet. Det er et åpent spørsmål som skremmer meg.

Jeg opplever i dag at jeg har et fast holdepunkt i tilværelsen. Holdepunktet utgjøres av Bibelen og diktningens verden i kombinasjon. Diktningen jeg leser fungerer som et korrektiv til Bibelen og vice versa. Det kan jeg leve godt med.

 

 

 

Freedom

What freeman knoweth freedom? Never he 
Whose father's father through long lives have reigned 
O'er kingdoms which mere heritage attained. 
Though from his youth to age he roam as free 
As winds, he dreams not freedom's ecstacy. 
But he whose birth was in a nation chained 
For centuries; where every breath was drained 
From breasts of slaves which knew not there could be 
Such thing as freedom,--he beholds the light 
Burst, dazzling; though the glory blind his sight 
He knows the joy. Fools laugh because he reels 
And weilds confusedly his infant will; 
The wise man watching with a heart that feels 
Says: "Cure for freedom's harms is freedom still."

- Helen Hunt Jackson

 

 

 

Nettsider:

 

"Literature is Freedom" av Susan Sontag (Counter Currents):

http://www.countercurrents.org/culture-sontag281003.htm

 

The Critical Thinking Community:

http://www.criticalthinking.org/