Den latente faren for ny psykose og frykten den gir meg

Jeg har vært psykotisk to ganger. Begge psykosene var forferdelige å oppleve. Jeg har derfor en frykt i meg for at jeg kan bli psykotisk igjen. Det sies at forelskelse er en form for psykose. Jeg har ikke nødvendig psykologisk innsikt til å kunne uttale meg om det, men vet av erfaring at forelskelse er en meget sterk opplevelse. Det jeg har opplevd under forelskelse så langt er at jeg blir såpass sterkt påvirket at jeg kan miste kontroll. Jeg tenker bare på henne og ønsker å være henne nær. Risikoen for at jeg kan bli psykisk syk igjen - for eksempel på grunn av en forelskelse - er i dag liten da jeg tar medisiner. Likevel er risikoen der, og den gjør at jeg har frykten i meg.

 

 

 

"Doubt … is an illness that comes from knowledge and leads to madness."

 

- Gustave Flaubert

 

 

Jeg har hatt to psykoser i mitt liv. Første psykosen fikk jeg da jeg var 24 år gammel. Den andre kom 4 år etter. Begge psykosene var alvorlige og jeg ble tvangsinnlagt til psykiatrisk behandling. Første gangen ble jeg innlagt på Ullevål Sykehus. Andre gangen på Gaustad Sykehus.

Den bakenforliggende årsaken til mine psykoser var at jeg har en medfødt hjernefeil. Legene sa dengang at mitt tilfelle faller utenfor det som er avdekket av hjerneforskningen. Det de sa var at min hjerne mangler beroligende kjemiske stoffer som er nødvendig for at den skal kunne hvile under søvn. Fordi min hjerne mangler disse kjemiske stoffene er den aktiv så og si døgnet rundt. Noen ganger er den overaktiv. Det er et ytterst sjeldent tilfelle der usikkerheten og uvissheten om hva feilen egentlig består i er stor.

Fordi min hjerne jobber såpass mye som det den gjør kan den bli overbelastet og kollapse, noe som skjedde da jeg ble psykotisk. Jeg fikk diagnosen schizofreni og legene antok at muligheten for at jeg ville bli frisk igjen var minimal. De antok at jeg var så redusert at jeg ville forbli pleietrengende livet ut. Likevel klarte jeg å bli frisk tross at prognosen var svært dårlig. Jeg ble friskmeldt for 17 år siden og har ikke hatt symptomer på psykose etter det, men fordi jeg har den medfødte hjernefeilen er det en latent fare for at jeg kan bli psykotisk igjen.

Jeg går på anti-psykotiske medikamenter som skal holde hjernen stabil. Medikamentet jeg tar heter Abilify og dosen er på 20 mg. dagen. De er ment å skulle erstatte de beroligende kjemiske stoffene som min hjerne mangler.

I kjølvannet av mine psykoser fikk jeg tunge depresjoner som begge varte flere år. I tillegg hadde jeg perioder der jeg var suicidal. Ved ett tilfelle hadde jeg konkrete planer om å ta mitt liv og var nær ved å gjøre det. Psykose, depresjon og det å være suicidal er så vondt at jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Det er de mest forferdelige opplevelsene jeg har hatt i mitt liv til nå. Smerten jeg hadde inni meg var så intens at den overskygget alt annet og den varte i mange år. I tillegg opplevde jeg dyp ensomhet over flere år, som var en konsekvens av min psykiske lidelse. Ensomheten var også veldig vond å oppleve.

Etter at jeg ble friskmeldt tok det meg flere år før jeg kom tilbake til en normal hverdag uten vedvarende indre smerte. I dag lever jeg et helt vanlig hverdagsliv og jeg tenker ikke så mye lenger på psykose, depresjon eller det å være suicidal. Likevel sitter erfaringen om da jeg var syk meget dypt inni meg og den preger selvsagt mitt sinn.

Det er en latent fare for at jeg kan bli psykotisk igjen selv om den i dag er nærmest ikke eksisterende. Fordi jeg vet dette har jeg frykt i meg. Jeg vil trolig aldri bli kvitt denne frykten helt, men må bare leve med den. Å ha denne frykten for at en ny psykose kan bli utløst er alt annet enn lett for meg.

Min første psykose ble utløst av en kraftig forelskelse. Forelskelsen gjorde meg psykisk ustabil over en lengre periode og til slutt ble jeg psykotisk. Jeg har opplevd to forelskelser etter dengang. Begge gangene ble jeg psykisk ustabil. Det har gjort at jeg i dag også frykter forelskelse. Jeg ble kontaktet av en kvinne på Sukker for noen uker siden. Hun viste meg sin interesse og vi hadde kontakt ett par tre uker. Jeg er ikke vant med at en kvinne som henne, som kan velge hvem hun vil, viser meg sin interesse. Som regel er det jeg som må være den aktive parten for å bli kjent, men her var det altså omvendt. Av den grunn ble jeg sterkt påvirket av henne, såpass at jeg ble psykisk ustabil noen dager.

Det var først på slutten av vår kontakt at jeg skjønte at noe var galt med meg. Jeg tenkte på henne hele tiden, sov uregelmessig og lite, spiste lite, forsømte mine daglige gjøremål, og var kun opptatt av å holde kontakten med henne. Da jeg forstod at jeg var blitt psykisk ustabil ble jeg selvsagt redd. Selv om faren var minimal da jeg tok medisinene som jeg skulle fryktet jeg at en ny psykose kunne bli utløst. Det medførte at jeg mistet nødvendig kontroll og mine handlinger ble irrasjonelle. På slutten av kontakten måtte jeg ha en endelig avklaring, og jeg måtte ha den raskt. Jeg hadde det det ikke helt godt de siste dagene av kontakten og tankene kvernet rundt i mitt hode. 

Først da jeg hadde en lengre samtale med Paula forstod jeg hvor ustabil jeg var blitt. Paula evnet å bringe meg ned på jorda igjen, og hun fikk meg til å se at jeg var opphengt i en fantasi. Det var en fantasi i og med at jeg aldri møtte kvinnen som kontaktet meg, men jeg forstod ikke det underveis. Paula fikk meg altså til å se det klart under samtalen som vi hadde. Nå mens jeg skriver dette føler jeg meg roligere. Og jeg opplever at mine tanker er blitt klare igjen. Mens jeg hadde kontakt med denne kvinnen var jeg alt annet enn rolig og mine tanker var kaotiske. Slikt er forvarsler på at en psykose er under oppseiling. Jeg vet ikke hvor reell faren var. Antakeligvis var det medisinene som hindret at en mulig psykose ble utløst. Det er umulig for meg å vite sikkert hvor alvorlig det var mens det pågikk, men at jeg ble psykisk ustabil og at det var farlig er utvilsomt.

Fordi jeg vet at det er mulighet for at en ny psykose kan bli utløst, om enn at muligheten i dag er minimal, har jeg altså frykt i meg. Hvordan jeg skal hanskes med denne frykten vet jeg ikke. Jeg tar medisinene og stoler på at de hindrer at jeg blir syk igjen. Likevel har jeg altså frykten i meg, og den er ikke lett å bære. Fordi min første psykose ble utløst av en forelskelse kan jeg bli redd kvinner som oppsøker meg. Jeg kan bli redd for hva de vil kunne gjøre med meg og mine følelser. Da jeg ble sammen med Paula fungerte det fint. Vi ble kjent med hverandre over en lengre periode før vi møttes. Så da vi møttes visste vi derfor mye om hverandre. Og da vi ble sammen var det en gradvis prosess der vi ble mer og mer glade i hverandre. I tilfellet med det jeg opplevde på Sukker gikk det veldig fort allerede fra starten av. Det gjorde at jeg mistet nødvendig kontroll og jeg ble psykisk ustabil etterhvert.

Det er en latent fare for at jeg kan bli psykotisk igjen, men medisinene holder meg altså stabil slik at faren er nærmest ikke-eksisterende. Skulle jeg forelske meg i en kvinne på nytt trenger jeg av den grunn tid til å bli trygg på henne, ellers er det en mulighet for at jeg kan bli psykisk ustabil. Å skulle ta seg tid når man er forelsket er ikke helt vanlig. Det er derfor et dilemma for meg. Jeg vil jo gjerne forelske meg og bli sammen med en kvinne, men vet at forelskelse er risikabelt. Især om jeg opplever at hun er den offensive parten, slik jeg opplevde det første gangen jeg ble psykotisk.

 

 

 

The Sick Muse

My impoverished muse, alas! What have you for me this morning? 
Your empty eyes are stocked with nocturnal visions, 
In your cheek's cold and taciturn reflection, 
I see insanity and horror forming. 
The green succubus and the red urchin, 
Have they poured you fear and love from their urns? 
The nightmare of a mutinous fist that despotically turns, 
Does it drown you at the bottom of a loch beyond searching? 

I wish that your breast exhaled the scent of sanity, 
That your womb of thought was not a tomb more frequently 
And that your Christian blood flowed around a buoy that was rhythmical, 

Like the numberless sounds of antique syllables, 
Where reigns in turn the father of songs, 
Phoebus, and the great Pan, the harvest sovereign.

- Charles Baudelaire 

 

 

 

Nettsider:

 

Psykose (helsenorge):

https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/psykoser

 

"Information about psychosis - What are the causes and background?" (psychosis - bipolar com):

http://www.psychosis-bipolar.com/information-about-psychoses-06.html

 

Abilify (Felleskatalogen):

http://www.felleskatalogen.no/medisin/abilify-otsuka-pharmaceutical-545656

 

 

 

Selvmordstanker - hvordan jeg opplevde de

Jeg har hatt to lengre perioder med selvmordtanker. Begge periodene var ubeskrivelig vonde. Det er vanskelig for meg å sette ord på hvor vonde periodene var. Tankene kjørte rundt i mitt hode hele tiden om at det beste var å gjøre det slutt. Smerten jeg bar på i kjølvannet av min psykiske lidelse var så veldig at jeg holdt nesten ikke ut. Tankene begynte i det stille, så økte de gradvis i styrke til de ble intense. Begge periodene varte i flere år. I dag er jeg stabil og lever et normalt hverdagsliv, men kan fortsatt oppleve såkalt flashback der tankene kommer tilbake. Sist gang jeg hadde selvmordstanker var i våres. De var ikke like intense som tidligere, men de var der likevel. Antakelig er det noe jeg må leve med resten av mitt liv, at tankene kan komme tilbake. Jeg overlevde altså begge disse periodene. Ikke alle er like heldige som det jeg var.

 

 

 

"The bravest thing I ever did was continuing my life when I wanted to die."

 

- Juliette Lewis

 

 

 

She Said She Said

She said "I know what it's like to be dead
I know what it is to be sad."
And she's making me feel like I've never been born

I said "Who put all those things in your hair
Things that make me feel that I'm mad
And you're making me feel like I've never been born."

She said "You don't understand what I said."
I said "No, no, no, you're wrong
When I was a boy everything was right
Everything was right."

I said "Even though you know what you know
I know that I'm ready to leave
'Cause you're making me feel like I've never been born."

She said "You don't understand what I said."
I said "No, no, no, you're wrong
When I was a boy everything was right
Everything was right."

I said "Even though you know what you know
I know that I'm ready to leave
'Cause you're making me feel like I've never been born."

She said "I know what it's like to be dead
I know what it is to be sad
I know what it's like to be dead..."

- Lennon/McCartney

 

 

 

Nettside:

 

Selvmord og selvmordstanker (helsenorge):

https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/depresjon/selvmord-og-selvmordstanker