Min sykdomshistorie

Gaustad Sykehus i Oslo - Norges eldste psykiatriske sykehus. Sykehuset ble åpnet i 1855 som landets første sinnsykeasyl og har vært i drift siden. Det var eid av staten inntil 1985 da det ble overtatt av Oslo kommune ved Aker sykehus. Bygningene er fredet av Riksantikvaren.

 

 

 

"When you are mad, mad like this, you don't know it. Reality is what you see. When what you see shifts, departing from anyone else's reality, it's still reality to you."

 

- Marya Hornbacher

 

 

Jeg har vært innlagt til psykiatrisk behandling to ganger. Begge gangene tvangsinnlagt. Første gangen da jeg var 24 år gammel. Andre gangen da jeg var 29 år gammel.

Diagnosen jeg fikk var schizofreni. Som kanskje flere av dere vet regnes schizofreni som nesten uhelbredelig. Min prognose var meget dårlig og legene antok at jeg ikke ville bli frisk igjen. De antok også at jeg ville forbli å være pleietrengende livet ut.

Mot alle odds klarte jeg å bli frisk. Jeg ble friskmeldt for 19 år siden av min psykiater på daværende Furuset distriktspsykiatriske senter (Nå Alna distriktspsykiatriske senter). Årsaken til at jeg klarte å bli frisk bunnet i flere forhold.

Den viktigste årsaken var at jeg var fast ansatt i Vinmonopolet. Gjennom jobben hadde jeg en strukturert hverdag med helt vanlige gjøremål. Jeg kom meg opp om morgenen og var i aktivitet hele dagen. Videre har jeg alltid hatt en jernvilje. Den kom godt med da det røynet på som verst. Og jeg hadde håp alle årene jeg var syk. Håpet fikk jeg ved i lese i Bibelen. Fordi jeg trodde på det som stod i boka ble den ankeret jeg trengte for klare å holde ut smerten jeg hadde inni meg.

Jeg har skrevet flere artikler og fortellinger om min psykiske lidelse og hva jeg opplevde i sammenheng med den. De fleste av artiklene og fortellingene er samlet her på denne hovedsiden. Andre er spredt på andre sider.

 

 

 

The Recovery (A Poem About Mental Illness And It´s Consequences)

Alas the time has spoken still
Let it last as forever will
Holding on to what could be
Now that I have broken free

Suddenly it dawns on me
I'm not quite what I used to be
They call this 'recovery? '
I hang my head down shamefully

Awoken so abruptly
To find that I've lost everything
Doomed with the epitomy
Of lonliness and misery

I long for my insanity
To lose touch with reality
This way I won't have to see
The worthless waste thats become of me

I plead to God, but he can't hear me
I don't know, that's just my guess
I'm not acknowledged by society
They barely even notice me

I was once the strong one
Withstanding almost anything
Most likely to succeed
Well, my ladder my have broke on me

Everything that I've achieved
Means nothing anymore to me
Reminds me of what I can't be
Nothing has become of me

But all that is quite trivial
I don't care, Take it all! 
But please don't take their love from me
My children are my everything

Drifting further away from me
Physically and emotionally
How can I be their Mommy
When they hardly ever see me

- Amy Denehy Kapost