Grusomhetens Teater

Scene fra "Svanhild" av Henrik Ibsen som Grusomhetens Teater satte opp i mars 2014. Oppsetningen av "Svanhild" er en av de mest vellykkede til Grusomhetens Teater så langt og den fikk mye oppmerksomhet, både av kritikere, pressen og publikum. Etter fremføringen på Grusomhetens Teater er stykket blitt vist flere ganger, blant annet under Ibsenfestivalen på Nationaltheatret høsten 2014 og under Ibsen Awards på Teatret i Skien våren 2016. Videre er stykket blitt vist i Operaen samt på teaterfestivaler i henholdsvis Voronesz i Russland våren 2016 og Tokyo høsten samme år. I 2014 vant Grusomhetens Teater Osloprisen i kategorien årets scenekunst for "Svanhild" selv om det var forventet at Nationaltheatret ville få prisen for sin oppsetning av "Peer Gynt". "Svanhild" har fått gode kritikker i mange aviser og tidsskrifter. (foto: webverket)

 

 

 

"If theatre wants to find itself needed once more, it must present everything in love, crime, war and madness."

 

- Antonin Artaud

 

 

Grusomhetens Teater ble grunnlagt av skuespiller og regissør Lars Øyno i 1992. Før det hadde teatrets gruppe et samarbeid med Trøndelag Teater i 1989. Grusomhetens Teater har fått etablert seg som et viktig alternativt teater i Oslo og Lars Øyno er fremdeles dets leder. Siden starten i 1992 har teatret produsert 25 forestilinger og vært på mange turneer, både i Norge og ellers i verden. En av teatrets mest vellykkede og suksessfulle oppførelser var operalibrettoen Fjeldfuglen av Henrik Ibsen i 2009. Ved sin uroppførelse av librettoen banet teatret ny vei for norsk teater. Videre ble Fjeldfuglen oppfattet av flere kritikere som en nytolkning og revitalisering av Ibsen. Teatrets øvrige oppførelser har fått gjennomgående gode kritikker.

Grusomhetens Teater holder til i en gammel nedlagt fabrikkbygning i Hausmanns gate 34 ved nedre Akerselva, rett ved der jazzklubben Blå ligger. Konseptet som teatret bygger på er unikt innen norsk teatersammenheng der idéene til franskmannen Antonin Artaud danner grunnlaget. Antonin var skuespiller, dramatiker, poet og teaterteoretiker, og han regnes som en av de viktigste og mest innflytelsesrike teaterteoretikerne i nyere tid. Lars Øyno er sterkt inspirert av idéene til Antonin og ønsker å eksperimentere med teaterkunst. Hans formål er at Grusomhetens Teater skal være et tydelig alternativ til de mer konvensjonelle teatrene i Norge, noe mange mener han har lykkes godt med.

Selve konseptet grusomhetens teater (fransk: Théâtre de la Cruauté) er unikt innen europeisk teatersammenheng. Fremdeles i dag finnes det nesten ingen andre teatre i Europa som har rendyrket konseptet slik Grusomhetens Teater i Oslo har gjort til nå. Og som nevnt ovenfor var det altså Antonin Artaud som la grunnlaget for konseptet.

På 1920-tallet bodde Antonin i Paris der han tilhørte et miljø av forfattere, teaterfolk og kunstnere som var grepet av surrealismen. Antonin var sterkt misfornøyd med datidens konvensjonelle teater der samtalen var det viktigste som skjedde på scenen. Han ønsket å skape et alternativ og i 1926 grunnla han sammen med Roger Vitrac og Roger Aron teatret Alfred Jarry. Intensjonen de hadde med det nye teatret var at det skulle fungere som et klart alternativ til de etablerte og mer borgerlige teatrene i Paris og ellers i Frankrike.

Alfred Jarry var et klart brudd med tradisjonelt europeisk teater dengang. Stykkene som ble satt opp på teatret var såkalte non-fiction. Istedet for konvensjonelle stykker satte teatrets gruppe opp stykker basert på surrealistisk teater. Idéen bak surrealistisk teater var at underbevisstheten fungerer som en viktig kilde til sann kunstnerisk opplevelse. Opphavet til teatrets konsept var idéene til den franske forfatteren André Breton og hans groteske farse Les Mamelles de Tirésias (Tiresias´ bryster) som han kalte for "un drame surréaliste".

Utover idéene til André Breton var Antonin og de to andre som han hadde grunnlagt Alfred Jarry sammen med inspirert av teoriene til Sigmund Freud. Især var de inspirert av Freuds teorier om betydningen av underbevisstheten og drømmen. De håpet at det nye teatret og dets konsept skulle vitalisere fransk teater og på sikt endre det radikalt. Selv om Alfred Jarry måtte stenge etter kun to års drift var teatret blitt lagt merke til i Paris og en viktig spire innen byens alternative kulturliv var sådd.

I 1938 ga Antonin så ut boken The Theatre and it´s Double (originaltittel: Le Théâtre et son Double)Boken er en samling essays der han beskiver og forklarer sine idéer om hva teater bør være. Den var ment som et angrep på datidens konvensjonelle teatre i Frankrike. Som et alternativ til konvensjonelt samtale basert teater der kun intellektet til publikum ble stimulert skulle alle sansene stimuleres ved sanselig basert drama. Antonins tese var at samtale basert teater skapte en ubalanse i fremføringen av drama, noe som reduserte publikums opplevelser og refleksjoner. Han mente det skyldtes at fransk teater var blitt for opptatt av det littærere slik at publikums opplevelser ble redusert til det rent intellektuelle.

For å stimulere alle sansene til publikum skulle skuespillerne ta hele kroppen i bruk når de var på scenen. Bare da kunne de fremføre ekte drama og ved det skape følelser og reaksjoner hos publikum. Inspirert av indisk teater skulle blant annet dans og rytmiske bevegelser være en måte å gjøre det på. Videre hevdet Antonin i boken at fransk teater var blitt elitistisk og dermed hadde gjort seg irrelevant ved å fokusere på en utdatert litterær/teatral kanon.

Da The Theatre and it´s Double kom ut vakte det oppsikt, mye på grunn av den skarpe kritikken mot konvensjonelt teater som Antonin fremførte i boken, men også på grunn av hans radikale idéer om teater. Boken fikk stor oppmerksomhet og ble gjenstand for viktige diskusjoner blant teaterfolk i Frankrike. Slik sett fungerte boken som en vitamininnsprøytning for fransk teater dengang. Videre utløste den prinsipielle diskusjoner om teater og drama i teatermiljøer i andre deler av Europa. Boken regnes ennå i dag som sentral innen teaterteori og brukes av mange regissører, teaterkritikere og -teoretikere.

 

 

 

Waiting For Godot

 

Vladimir: You must be happy too, deep down, if only you knew it.

Estragon: Happy about what?

Vladimir: To be back with me again.

Estragon: Would you say so?

Vladimir: Say you are, even if it's not true.

Estragon: What am I to say?

Vladimir: Say, I am happy.

Estragon: I am happy.

Vladimir: So am I.

Estragon: So am I.

Vladimir: We are happy.

Estragon: We are happy (silence). What do we do now, now that we're happy?

Vladimir: Wait for Godot.

 

- Samuel Beckett 

 

 

 

Nettsider

 

Grusomhetens Teater

http://www.grusomhetensteater.no/

 

Antonin Artaud (Poetry Foundation):

https://www.poetryfoundation.org/poems-and-poets/poets/detail/antonin-artaud

 

Theatre of Cruelty Conventions (The Drama Teacher):

http://www.thedramateacher.com/theatre-of-cruelty-conventions/

 

Surrealism-Plays - A Site Devoted to Information about Surrealism & Avant-Garde Theatre: 

http://www.surrealism-plays.com/