Grusomhetens Teater - da jeg møtte Lars og ble kjent med landets mest eksperimentelle teater

Scene fra "Svanhild" av Henrik Ibsen som Grusomhetens Teater satte opp i mars 2014. Oppsetningen av "Svanhild" er en av de mest vellykkede til Grusomhetens Teater så langt og den fikk mye oppmerksomhet, både av kritikere, pressen og publikum. Etter fremføringen på Grusomhetens Teater er stykket blitt vist flere ganger, blant annet under Ibsenfestivalen på Nationaltheatret høsten 2014 og under Ibsen Awards på Teatret i Skien våren 2016. Videre er stykket blitt vist i Operaen samt på teaterfestivaler i henholdsvis Voronesz i Russland våren 2016 og Tokyo høsten samme år. I 2014 vant Grusomhetens Teater Osloprisen i kategorien årets scenekunst for "Svanhild" selv om det var forventet at Nationaltheatret ville få prisen for sin oppsetning av "Peer Gynt". "Svanhild" har fått gode kritikker i mange aviser og tidsskrifter. (foto: webverket)

 

 

 

"If theatre wants to find itself needed once more, it must present everything in love, crime, war and madness."

- Antonin Artaud

 

 

Første gangen jeg møtte Lars Øyno var på Ibsenmuseet i Oslo. Det var en søndag for mange år siden da han holdt et foredrag på museet. Foredragets tema husker jeg ikke nå, men jeg husker tydelig inntrykket han ga meg. En høy og tynn mann kledd i sorte klær, med sort hår kjemmet stramt bakover og et skarpt blikk. Dengang pleide jeg å gå på foredragene som museet arrangerte på søndagene. Mange av foredragene var meget gode og de forsterket min interesse for teater.

På den tiden gikk jeg regelmessig i teatret. Det hadde startet noen år i forveien med at jeg kjøpte et halvårskort på Nationaltheatret for å se om teater kunne være noe for meg. Det var det så absolutt. Såpass at jeg begynte å gå i teatret en eller to ganger i uka. Kortet gjorde at jeg kunne se så mange forestillinger jeg ville, bortsett fra gjesteforestillinger og festivaler. Det benyttet jeg meg selvsagt av, interessert i teater som jeg var blitt da. Jeg fortsatte med å kjøpe halvårskort i flere år og fikk etterhvert sett mange gode stykker. At jeg gikk regelmessig i Nationaltheatret ga meg noe jeg trengte. Ikke bare var selve teateropplevelsen fin. Jeg fikk også kjennskap til diktere og tenkere som jeg ikke visste om fra før. Videre fikk det meg til å lese mer romaner og dikt, og det fikk meg til å tenke mye over hva diktning er. Jeg var derfor glad for at jeg hadde begynt med å gå i teatret da jeg merket hvordan det stimulerte meg. Teatret på Torshov, som er Nathionaltheatrets eksperimentelle scene styrt av skuespillerne, likte jeg best. Men jeg likte også selve hovedteatret nede i byen, selv om det kunne bli litt vel besteborgerlig for meg innimellom.

Det var Teatret på Torshov som åpnet mine øyne for eksperimentelt teater, og jeg så flere gripende forestillinger der. En av forestillingene som jeg husker best er Sult basert på Kunt Hamsuns roman. Søndagen da jeg hørte foredraget til Lars på Ibsenmuseet hadde jeg derfor fått en idé om hva eksperimentelt teater er. Men da jeg hørte ham ble jeg klar over at eksperimentelt teater er noe langt mer enn hva jeg trodde. At jeg ble klar over det skulle komme til å gi meg veldig mye. Fordi det gjorde at jeg ble kjent med Grusomhetens Teater.

Lars fremførte sitt foredrag med kraft og overbevisning. Ikke ofte at jeg har opplevd en foredragsholder som har engasjert meg slik. Noe av det jeg husker best med foredraget var da han med tre ord oppsummerte hva eksperimentelt teater er. Ordene brente seg inn i mitt sinn og jeg har tenkt mye over de siden. De var "Revolt mot revolten!" Han sa det to ganger med ettertrykk mens han gestikulerte med hendene og så på oss som satt der i salen med sitt skarpe blikk. Da foredraget var over gikk jeg bort og hilste på ham. Vi kom i kort men jovial prat. Jeg fikk et solid inntrykk av ham. Især hans kunnskaper om teaterkunst slo meg. Noen år senere møtte jeg ham tilfeldig i byen. Vi stoppet opp og pratet sammen om foredraget han hadde holdt på Ibsenmuseet. Jeg fortalte ham om min interesse for eksperimentelt teater og alternativ kunst. Noe senere møtte jeg ham tilfeldig på nytt. Da fortalte jeg at jeg hadde tenkt å slutte i jobben på Polet. Han kikket på meg i noen sekunder og ga meg så sitt visitkort. "Kontakt meg når det passer. Når som helst. Mulig at vi kan finne noe til deg. Teatret vårt har alltids bruk for kreative folk som liker teater," sa han og smilte.

Omtrent ett år etter at jeg hadde sluttet i jobben sendte jeg Lars en e-post og spurte om hans tilbud ennå stod ved lag. Han svarte at vi kunne møtes på Dovregubben restaurant i byen for en prat. Lite visste jeg da at jeg skulle bli kjent med landets mest eksperimentelle og alternative teater. Og lite visste jeg hvilket spennende miljø jeg ville møte i teatret og hvor mye jeg skulle bli inspirert av det. Noe visste jeg om Grusomhetens Teater på forhånd. Jeg hadde sjekket teatrets nettside og lest tekstene der samt sett på bildene. Men selv om jeg syntes at nettsiden var bra var jeg ikke klar over hvor mye jeg skulle komme til å like teatret.

Lars og jeg møttes på Dovregubben restaurant og hadde en veldig god prat sammen. Vi fant tonen umiddelbart og jeg trivdes i hans selskap. Måten han fortalte om Grusomhetens Teater på, hvordan teatret ble grunnlagt, konseptet som det bygger på og dets historie, var givende å høre på. Vi ble enige om at min oppgave skulle være at jeg skrev om teatret på min blogg. Videre skulle jeg promotere det på Twitter og Facebook. Da jeg kom hjem den ettermiddagen hadde jeg mange tanker i hodet. At jeg fikk være med på å promotere teatret syntes jeg var gjevt. Faktisk var jeg litt stolt av det. Før vi gikk hvert til vårt nede i byen hadde Lars latt meg få låne ei bok som han mente at jeg burde lese. Boka var skrevet av en fransk teaterteoretiker som het Antonin Artaud. Jeg visste ingenting om hverken Antonin eller boka, men jeg var nysgjerrig.

Med boka i hånda satte jeg meg i lenestolen i stua og leste tittelen The Theatre and Its Double. Jeg åpnet boka og begynte å lese. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at den var noe spesielt. Boka var både velskrevet og medrivende, men det som slo meg mest ved den var det sterke radikale språket. Slik boka var skrevet var den et fyrverkeri av intelligente spissformuleringer som hugg taket i meg. Mens jeg leste fikk jeg en klar oppfatning om at den var et knallhardt oppgjør med konvensjonelt borgerlig teater. Den var som et rop etter en revolusjon mot alt som smaker av triviell og overfladisk underholdning innen både teater og kunstlivet ellers. Ei uvanlig bok som både engasjerte og stimulerte meg. Likevel, til tross for at jeg opplevde boka slik er det et spørsmål om hvor mye jeg forstod av den. Selv om jeg har gått i teater i mange år er jeg blank på teaterteori, og jeg vet lite om teaterhistorie. Videre er konseptet som Grusomhetens Teater bygger på nytt for meg. Slik jeg oppfatter det krever konseptet inngående kunnskaper for å bli forstått, om Antonin Artaud og hans idé om hva teater burde være, og om hans mentale tilstand samt frykt som påvirket hvordan han forstod kulturen generelt og teater spesielt.

Da jeg hadde lest The Theatre and Its Double ferdig lånte jeg Grusomhetens Teater - Antonins Artauds teatersyn av Kjell Helgheim (utgitt på Solum forlag 1977) på biblioteket. Boka handler om historien til konseptet grusomhetens teater, eller théâtre cruel som det opprinnelig heter på fransk. Jeg leste også om théâtre cruel på ulike engelskspråklige teaternettsider. Konseptet ble skapt av den franske dramatikeren Henry François Becque (f. 1837 - d. 1899), men Antonin Artaud var den først til å bruke betegnelsen théâtre cruel. Han gjorde det i 1931 mens han var igang med å utvikle sine ideer om teater. I årene fra 1931 til 1935 skrev han artikler og essays for tidsskrifter, som så ble utgitt i bokform med tittelen The Theatre and Its Double tre år senere. I artiklene og essayene la han det teoretiske, eller rettere sagt visjonære, grunnlaget for konseptet. Da boka ble utgitt ble den ignorert av de fleste innen fransk teater. Det var først etter hans død at boka vakte oppsikt, såpass at den ble lest og diskutert i mange år. Alle trykket Antonin til sitt bryst da, og hans radikale ideer bidro til en nyorientering innen teaterkunsten i Frankrike og ellers i Europa.

Jeg fikk utbytte av å lese Grusomhetens teater - Antonin Artauds teatersyn. Boka er velskrevet og lettleselig, og den ga meg en god introduksjon til théâtre cruel. Underveis mens jeg leste den fikk jeg en forståelse av at Grusomhetens Teater er noe unikt i norsk kulturliv. Da jeg pratet med Lars på Dovregubben restaurant sa han at teatret er omtrent det eneste i Europa som rendyrker konseptet. Det fikk meg til å stusse og jeg lurte på hvorfor. "Fordi selve konseptet grusomhetens teater ikke er underholdning ment for å fornøye eller more publikum. Istedet er det kunstnerisk radikalt, opprørsk kan man si, der hensikten er at underbevisstheten skal stimuleres," svarte han. "Opprørsk mot hva da?" spurte jeg. "Mot det tradisjonelle dialogbaserte vestlige teatret. Mot vår materialisme, som er iferd med å ødelegge planeten. Og mot vårt vestlige kunstsyn, som går ut på at kunst er til for estetisk nytelse og kun det," svarte han. 

Jeg tenkte lenge over det Lars hadde sagt, og da jeg hadde lest boka ferdig kunne jeg knapt få den ut av hodet. I flere dager tenkte jeg over hvorfor ekte teater er noe annet enn triviell underholdning og hva det innebærer. Jeg tenkte også over den stadig økende materialismen og hva det gjør med oss og naturen. Videre tenkte jeg over hvorfor kulturen forflates. Og jeg tenkte over hvordan ånd, kunst og kultur er knyttet sammen.

 

 

 

"All our ideas about life must be revised in a period when nothing any longer adheres to life; it is this painful cleavage which is responsible for the revenge of things; the poetry which is no longer within us and which we no longer succeed in finding in things suddenly appears on their wrong side: consider the unprecedented number of crimes whose perverse gratuitousness is explained only by our powerlessness to take complete possession of life.

If the theater has been created as an outlet for our repressions, the agonized poetry expressed in its bizarre corruptions of the facts of life demonstrates that life's intensity is still intact and asks only to be better directed."

- Antonin Artaud, The Theatre and Its Double 

 

 

 

Nettside:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/

 

 

 

Grunnlaget for Grusomhetens Teater - hvordan det begynte

Scene fra "Lament II" som ble vist i februar 2018. Stykket er skrevet og regissert av Lars Øyno. Det fikk meget gode kritikker i avisene og på flere teaterblogger. (bilde: Claudia Lucacel)

 

 

 

"I would like to write a Book which would drive men mad, which would be like an open door leading them where they would never have consented to go, in short, a door that opens onto reality."

- Antonin Artaud

 

 

Grusomhetens Teater ble grunnlagt av skuespiller og regissør Lars Øyno i 1992. Før det hadde teatrets gruppe et samarbeid med Trøndelag Teater i 1989. Det har etablert seg som et viktig alternativt og eksperimentelt teater i Oslo, og Lars er fremdeles dets leder. Siden starten i 1992 har teatret produsert mange forestilinger og vært på turneer både i Norge og ellers i verden. En av teatrets mest vellykkede og suksessfulle oppførelser var operalibrettoen Fjeldfuglen av Henrik Ibsen i 2009. Ved sin uroppførelse av librettoen banet teatret ny vei for norsk teater. Videre ble Fjeldfuglen oppfattet av flere kritikere for å være en nytolkning og revitalisering av Ibsen. Teatrets øvrige oppførelser har fått gjennomgående gode kritikker.

Teatret holder til i en gammel nedlagt fabrikkbygning i Hausmanns gate 34, som er et fritt kulturhus, skjult bak et prangende bygg slik at det ikke kan sees fra gata. Man må faktisk vite nøyaktig hvor teatret ligger for å finne frem. Kun et lite slitt treskilt på gata forteller at her er Grusomhetens Teater. I nærheten av teatret ligger den alternative klubben Blå, cafeen Ingensteds og flere kulturverksteder. Omgivelsene får tydelig frem at det ikke er et teater i vanlig forstand, men noe ganske annet. Veggene til fabrikkbygningen er dekket med street-art. Busker, blomster og trær får vokse som de vil. Og rett nedenfor renner Akerselva fredelig. Det er som om Aker Brygge med sine glitrende fasader og stank av penger befinner seg på en annen planet. Som om kommersialisering er et ord man knapt har hørt om. Som om samfunnets krav om vellykkethet ikke finnes. Området er en liten oase som roper ut frihet og livsutfoldelse til en sjelløs by bygget av glass og betong. Når man da kommer dit kan man ikke unngå å merke atmosfæren av åpenhet og toleranse. Og man kan ikke unngå å føle frihet inni seg. At Grusomhetens Teater ligger nettopp her er derfor ikke tilfeldig.

Konseptet som teatret bygger på er unikt i norsk teatersammenheng. De radikale ideene til Antonin Artaud dannet grunnlaget da teatret ble etablert. Ideene er fortsatt bærebjelken for Lars og resten av ensemblet i dag. Antonin var en fransk avantgarde poet, skuespiller, dramatiker og teaterkritiker. Han regnes som en av de viktigste og mest innflytelsesrike teaterteoretikerne i nyere tid. Lars er sterkt inspirert av idéene til Antonin og ønsker å eksperimentere med teaterkunst. Hans formål er at Grusomhetens Teater skal være et tydelig alternativ til de konvensjonelle institusjonsteatrene i Norge. Mange innen teatermiljøet mener at han har lykkes med det.

Selve konseptet grusomhetens teater (av den franske betegnelsen théâtre de la Cruauté, eller forkortet til théâtre cruel) er unikt i europeisk teatersammenheng. Fremdeles i dag finnes det nesten ingen andre teatre i Europa som har rendyrket konseptet slik Grusomhetens Teater har gjort til nå. Det er Antonin Artaud som har gjort konseptet til hva det er i dag. Innen teatrets verden snakker man om før og etter Antonin. Det forteller en hel del om hans betydning. Hans banebrytende ideer diskuteres fremdeles mye blant teaterfolk, og de er selve basisen for alt hva Grusomhetens Teater gjør.

På 1920-tallet bodde Antonin i Paris der han tilhørte et miljø av forfattere, teaterfolk og kunstnere som var grepet av surrealismen. Han var sterkt misfornøyd med datidens konvensjonelle teater der dialogen var det viktigste som skjedde på scenen, noe han mente sløvet publikum da det hensatte de i en passiv tilstand. Antonin ønsket derfor å skape et alternativ som kunne stimulere både tankene, følelsene og underbevisstheten. I 1926 grunnla han sammen med Roger Vitrac og Roger Aron teatret Alfred Jarry. Intensjonen de hadde med det nye teatret var at det skulle være et tydelig alternativ til de etablerte borgerlige teatrene i Paris og resten av Frankrike.

Alfred Jarry var et klart brudd med tradisjonelt europeisk teater dengang. Stykkene som ble satt opp på teatret var såkalte non-fiction. Istedet for konvensjonelle stykker satte teatrets gruppe opp stykker basert på surrealistisk teater. Grunntanken bak surrealistisk teater var at underbevisstheten fungerer som en viktig kilde til sann kunstnerisk opplevelse. Opphavet til teatrets konsept var idéene til den franske forfatteren André Breton og hans groteske farse Les Mamelles de Tirésias (Tiresias´ bryster) som han kalte for "un drame surréaliste".

Antonin var en del av den surrealistiske bevegelsen og engasjerte seg sterkt i den. Det skulle komme til å prege hans oppfatning om hva ekte teater er. Han og de to andre som han hadde grunnlagt Alfred Jarry sammen med var inspirert av teoriene til Sigmund Freud. Især var de inspirert av teoriene om underbevisstheten og drømmen. De håpet at det nye teatret og konseptet som det bygget på skulle vitalisere fransk teater og på sikt endre det radikalt. Men det gikk ikke slik. Alfred Jarry måtte stenge etter kun to års drift da konseptet var for banebrytende nytt og radikalt. Likevel var teatret blitt lagt merke til i Paris og en viktig spire innen byens alternative kulturliv var sådd.

I 1938 utga Antonin The Theatre and it´s Double (originaltittel: Le Théâtre et son Double)Boka er en samling artikler, foredrag og essays der han beskriver og forklarer sine ideer om hva teater burde være. Den var ment som et angrep på datidens konvensjonelle teater i Frankrike. Som et alternativ til dialogbasert teater, der kun intellektet til publikum stimuleres, skulle alle sansene stimuleres ved bruk av sanselig basert drama. Antonins hovedtanke var at dialogbasert teater skapte en ubalanse i fremføringen av drama, noe som reduserte publikums opplevelser og refleksjoner. Han mente det skyldtes at fransk teater var blitt for opptatt av det rent littærere slik at publikums opplevelser ble redusert til kun det intellektuelle.

For å stimulere alle sansene til publikum skulle skuespillerne ta hele kroppen i bruk når de var på scenen. Bare da kunne de fremføre ekte drama og gjennom det skape følelser og reaksjoner hos publikum. Inspirert av indisk teater skulle blant annet dans og rytmiske bevegelser være en måte å gjøre det på. Videre skriver Antonin i boka at fransk teater var blitt elitistisk og dermed hadde gjort seg irrelevant ved å fokusere på en utdatert litterær kanon.

Det var først etter Antonins død at The Theatre and it´s Double vakte oppsikt i teaterkretser, mest på grunn av den skarpe kritikken mot konvensjonelt teater som Antonin fremfører i boka, men også på grunn av hans radikale ideer om teater. Boka fikk stor oppmerksomhet i lang tid og ble gjenstand for viktige diskusjoner blant teaterfolk i Frankrike. Dermed ble den en tiltrengt vitamininnsprøytning for fransk teater, som mer eller mindre lå i kunstnerisk dvale. Den utløste prinsipielle diskusjoner om teater og drama i teaterkretser også i andre deler av Europa. The Theatre and Its Double er et vannskille og regnes i dag som uunnværlig innen teaterteori. Boka inspirerer teaterfolk fortsatt og brukes av mange teaterlæresteder og universiteter i utdanningen av skuspillere, regissører, kritikere og teaterteoretikere.

 

 

 

"True culture operates by exaltation and force, while the European ideal of art attempts to cast the mind into an attitude distinct from force but addicted to exaltation. It is a lazy, unserviceable notion which engenders an imminent death. If the Serpent Quetzalcoatl's multiple twists and turns are harmonious, it is because they express the equilibrium and fluctuations of a sleeping force; the intensity of the forms is there only to seduce and direct a force which, in music, would produce an unsupportable range of sound.

The gods that sleep in museums: the god of fire with his incense burner that resembles an Inquisition tripod; Tlaloc, one of the manifold Gods of the Waters, on his wall of green granite; the Mother Goddess of Waters, the Mother Goddess of Flowers; the immutable expression, echoing from beneath many layers of water, of the Goddess robed in green jade; the enraptured blissful expression, features crackling with incense, where atoms of sunlight circle - the countenance of the Mother Goddess of Flowers; this world of obligatory servitude in which a stone comes alive when it has been properly carved, the world of organically civilized men whose vital organs too awaken from their slumber, this human world enters into us, participating in the dance of the gods, without turning round or looking back, on pain of becoming, like ourselves, crumbled pillars of salt."

- Antonin Artaud, The Theatre and Its Double

 

 

 

Nettsider:

 

Antonin Artaud (Poetry Foundation):

https://www.poetryfoundation.org/poems-and-poets/poets/detail/antonin-artaud

 

Theatre of Cruelty Conventions (The Drama Teacher):

http://www.thedramateacher.com/theatre-of-cruelty-conventions/

 

Surrealism-Plays - A Site Devoted to Information about Surrealism & Avant-Garde Theatre: 

http://www.surrealism-plays.com/