Forestillinger på Grusomhetens Teater

11. okt, 2017

 

"Hvor meget er det ikke i Dem som maa rykkes op med Rod før Verden kan bruge Dem ... og så passer hun til Dekorationen, til Kostumet, i Balsalen, i Ægteskabet i Hverdagslivet, og hvor det skal være!"

- Falk, Svanhild

 

 

 

Når Svanhild har premiere på Grusomhetens Teater tirsdag 17. oktober blir det andre gangen at teatret viser stykket. Første gangen var i 2014 da teatret uroppførte stykket. Regien er ved teatrets leder Lars Øyno. Han har satt seg grundig inn i Svanhild, både stykkets bakgrunn og tilblivelse, samt tema, språk og symbolikk. Det er både interessant og spennende at Grusomhetens Teater setter opp Svanhild på nytt.

Da Grusomhetens Teater uroppførte Svanhild i 2014 var det modig gjort. Det var første gang i verden at stykket ble fremført. Fordi ingen andre teatre hadde vist stykket tidlgere hadde Lars Øyno og resten av teatrets ensemble så og si ingenting å bygge på. De måtte basere seg på grunnteksten alene samt kommentarer som var gitt av teaterfolk og litteraturvitere. På selve premierekvelden fredag 14. mars var derfor nerver ute og gikk blant alle i teatrets ensemble som hadde jobbet med at stykket kunne bli vist.

Å skulle uroppføre et stykke av Ibsen er noe som kan få selv erfarne teaterfolk til å tenke seg om både en og to ganger. Det er skummelt, men også spennende. Svært mange har jo meninger om Ibsen, om hva som ligger i stykkene hans og hvordan de skal tolkes. Det er skrevet tykke bøker om Ibsens liv og diktning, Nationaltheatret har sin Ibsenfestival, hans skuespill settes opp på teatre over hele verden, og ennå i dag regnes han som aktuell.

Men Grusomhetens Teater gjorde det altså. Teatret uroppførte Svanhild, og responsen fra både publikum og kritikere var svært god. Svanhild ble tildelt Osloprisen av Natt&Dag for beste scenekunst i 2014. Videre fremførte Grusomhetens Teater Svanhild på teaterfestivaler i Russland og Japan til meget god mottakelse.

Jeg har lest samtlige av Ibsens skuespill samt langdiktene Brand, Peer Gynt og Terje Vigen. I tillegg har jeg lest alle diktene hans. Men Svanhild var ukjent for meg inntil jeg ved en tilfeldighet oppdaget at Grusomhetens Teater hadde uroppført stykket i 2014. Til å begynne med trodde jeg at Svanhild var en tittel som teatret hadde gitt ett av Ibsens kjente skuespill. Da jeg fikk vite at det dreide seg om en uroppførelse ble jeg overrasket. Jeg visste ikke at det fantes skuespill av Ibsen som ikke var blitt fremført.

Nå er Svanhild dog ufullendt. Ibsen fullførte ikke stykket da han skrev det. Ingen vet hva årsaken var til at han ikke gjorde det. Ibsen skrev kun første akt, men tross det fikk Grusomhetens Teater laget en helaften forestilling ut av grunnteksten.

Kort fortalt er stykkets bærende tema forholdet mellom kunsten og den borgerlige tilværelsen. Kunsten gir mulighet for frihet og livsutfoldelse mens den borgerlige tilværelsen knuger mennesket og tvinger det til livsløgn. De grunnleggende spørsmålene er: Hva er frihet og ekte liv? Hvordan kan mennesket realisere seg selv? Hvordan kan det unngå en dukketilværelse i et borgerlig samfunn drevet av kunstige omgangsformer og fraser? Et viktig tema og viktige spørsmål som Ibsen tar opp i flere av sine dikt og skuespill.

Temaet er velkjent fra en rekke verker innen både teaterhistorien og litteraturhistorien. Jeg tenker blant annet på skuespillene Et dukkehjem, Byggmester Solness og Hedda Gabler av Ibsen. Jeg tenker også på romanene Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe, Huset Buddenbrook av Thomas Mann og Paradiset på det andre hjørnet av Mario Vargas Llosa. Både skuespillene og romanene omhandler det spente forholdet mellom frihet og ekte liv på den ene siden, og den borgerlige tilværelsens traurige forutsigbarhet og kunstighet på den andre siden.

Det skal derfor bli spennende å se Svanhild i Grusomhetens Teater. Jeg gleder meg av flere grunner. For det første har altså ingen andre teatre i verden fremført stykket. Bare det i seg selv er høyst interessant, synes jeg. For det andre fikk uroppføringen i 2014 svært god mottakelse. Men den viktigste årsaken til at jeg gleder meg er likevel at Grusomhetens Teater er fascinerende i seg selv.

Konseptet til poeten, dramatikeren og teaterkritikeren Antonin Artaud som Grusomhetens Teater bygger på er sjelden vare i norsk teatersammenheng. Ingen andre norske teatre bruker dette konseptet. Faktisk er Grusomhetens Teater ett av svært få teatre i hele Europa som bruker det. Det i seg selv gjør Grusomhetens Teater unikt.

Videre er Grusomhetens Teater Oslos mest alternative og eksperimetelle teater, og gir teateropplevelser som er alt annet enn forutsigbare. De gangene jeg har sett stykker i Grusomhetens Teater har jeg aldri gått skuffet hjem. Hver gang er jeg blitt stimulert, både tanke- og følelsesmessig. Og hver gang er jeg blitt inspirert til å lese mer av diktere.

Skulle Svanhild inspirere meg til å lese Ibsens verker på nytt vil det være full uttelling. Også om stykket skulle få meg til å lese Michael Meyers svære biografi om ham. Biografien har stått litt bortgjemt i bokhylla noen år nå. Det er derfor på tide at jeg får lest den.

Teater på sitt beste gir ikke bare en god opplevelse selve kvelden man er i teatret. Ikke slik jeg tenker om teater iallfall. Teater på sitt beste stimulerer både tanker og følelser ut over det rent umiddelbare. Det får oss til å se oss selv, som i et speil. Videre får det oss til å le og gråte, samt til å reflektere over hvem vi mennesker er, hvor vi kommer fra og hvor vi går hen, over livets mening og tilværelsens uutgrunnelighet. Slike ting.

Grusomhetens Teater har gjort nettopp det med meg de gangene jeg har sett stykker der. Derfor gleder jeg meg til å se Svanhild når stykket har fått premiere. Det skal bli en god opplevelse selve kvelden jeg er i teatret. Men! Forhåpentligvis vil jeg bli inspirert til å lese Ibsens verker på nytt, enten deler av de eller samlet. Og kanskje blir jeg inspirert til endelig å gå igang med Michael Meyers svære biografi om ham...

 

 

Spilles 17. - 28. oktober kl. 20 (ikke søn./man.)

 

billetter@grusomhetensteater.no  Tlf. 22203095 og v/ inngang. Bill. kr. 200/150,-

 

 

Regi: Lars Øyno

Skuespillere: Kirsti Sørlie Hansen, Miguel Steinsland, Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Sara Fellman, Filip Amundsen Stav, Lars Brunborg, Gisle Hass og Espen Wesaas

Scenografi: Tormod Lindgren

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Musikk: Espen Wensaas, Filip Sande

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lysdesign ass.: Jan Skomakerstuen

 

 

Nettside:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/

 

 

 

25. okt, 2016

 

"Come from forever, and you will go everywhere."

 

- Arthur Rimbaud

 

 

 

 

Jeg fikk et forhold til Arthur Rimbaud og hans diktning for flere år tilbake. Akkurat når det var husker jeg ikke, men tror det var da jeg var i slutten av 30-årene. Foranledningen var årene jeg var i psykiatrien. Opplevelsen med psykoser og tunge depresjoner åpnet døren til diktningens verden for meg. I de årene leste jeg mye i Bibelen for å finne et mulig svar på min lidelse. Jeg ønsket også å finne en mening med lidelsen slik at den kunne bli lettere å bære. At jeg leste i Bibelen skulle bære frukter. Det åpnet mine øyne for diktning og poesi.

Tidligere hadde jeg bare hatt en anelse om hva diktning og poesi er. Ved min psykiske lidelse og smerten knyttet til den ble diktning og poesi mer begripelig for meg, hvor underlig det kanskje kan høres ut som. På bakgrunn av min lesing i Bibelen begynte jeg å lese dikt. Især var det Salmenes bok samt profetene Jesaja og Jeremia som fikk meg til å gjøre det. Jeg opplevde poesien i disse bøkene som sterk og tildels psykedelisk. Det satte meg på et spor som jeg har holdt meg til siden.

Den første diktboka som jeg kjøpte var Den store norske diktboken (utgitt 2005 på Pax Forlag). Straks jeg hadde kjøpt boka begynte jeg å lese i den og ble fascinert. Jeg leste i boka både morgen og kveld, både dikt og de korte biografiene av dikterne. Boka satte meg på hugget og jeg kjøpte etterhvert flere diktbøker. Siden gikk det slag i slag.

En av diktbøkene jeg kjøpte var Arthur Rimbaud - Complete Works (utgitt 2000 på Perennial Classics). Dengang visste jeg ingenting om Arthur Rimbaud, så min nysgjerrighet var derfor stor. Jeg spurte dama hos Tronsmo bokhandel som ekspederte meg om Rimbaud og hans diktning. Hun svarte at han blir regnet som grunnleggeren av moderne fransk diktning og forløper for surrealismen. Hun la til at hvis jeg hadde sansen for sterk poesi burde jeg sette meg inn i hans samtid samt liv og diktning. Jeg fulgte hennes anbefaling og kjøpte boka. Det skulle bli innledningen til både moderne poesi og surrealismen for meg.

Jeg leste mye i boka og ble grepet av diktenes sårhet og intensitet. Diktene virket forbausende moderne og friske på meg, som om de var blitt skrevet av en dikter i vår samtid. Fordi jeg ble grepet forsterket det hugget som Den store norske diktboken hadde satt meg på. Jeg ville vite mer om Rimbaud, så jeg leste om ham i ulike oppslagsverk og på nettet. Snart dannet jeg meg et bilde av ham som avantgarde poet og utsvevende bohem. Og det bildet av ham hadde jeg helt til jeg kom i kontakt med Lars Øyno, som er lederen for Grusomhetens Teater. Inntil da trodde jeg at Rimbaud levde som avantgarde poet og utsvevende bohem til han døde.

Lars fortalte meg en helt annen historie om hvordan det gikk med ham...

Historien som Lars fortalte fikk meg til å stusse. Den virket både paradoksal og usannsynlig på meg, men var likevel sann. Rimbaud brøt med sitt liv som avantgarde poet og bohem mens han var på høyden, og han valgte så en annen vei resten av sitt liv enn det jeg først hadde trodd. Han ble en vanlig borger og handelsmann i Afrika. På mange måter kan man hevde at Rimbaud sviktet sitt kall som dikter. Jeg er tilbøyelig til å hevde det. Så hvorfor han gjorde det er en gåte. Et enigma.

Under samtalene som jeg hadde med Lars fikk jeg vite mer om Rimbaud. Lars fortalte om hans betydning for fransk og europeisk diktning, for avantgarde poesi og for surrealismen. Jeg kunne derfor ikke begripe hvorfor han brøt med det hele, både sitt kall som dikter og friheten han hadde som bohem, til fordel for en vanlig borgerlig tilværelse med alt hva det innebar.

Lars fortalte at han hadde skrevet et manuskript til et stykke om Rimbaud. Han sa at teatret skal sette opp stykket i slutten av januar og inviterte meg til å følge prøvene. Det ville jeg mer enn gjerne, så jeg takket ja. Stykket Lars har skrevet omhandler Rimbauds liv som handelsmann i Afrika. Det prøver å gi et svar på hvorfor han brøt med sitt kall som dikter, og det dveler ved gåten.

Rimbaud gjorde det motsatte av hva for eksempel Paul Gauguin gjorde. Gauguin bodde i København der han var bankmann og levde et ordinært borgerlig liv med familie og venner. Så brøt han med sin tilværelse i København for å realisere seg selv som kunstner. Til slutt endte han på Tahiti. Det han gjorde kan virke absurd, men har likevel en logikk om man skjønner hva kunstnerkall innebærer.

Rimbaud forlot altså sin tilværelse i Paris som dikter og bohem og ble en vanlig borgerlig handelsmann. Det er en gåte som virker umulig å få løst. Et enigma som fortyrrer bildet vi har av ham som dikter og bohem. Hva foregikk i hans sinn? Hva fikk ham til å foretrekke en vanlig borgerlig tilværelse? Hvorfor ga han opp sin frihet? Hvorfor sviktet han sitt kunstnerkall?

Stykket som Grusomhetens Teater skal vise prøver å gi et svar på hvorfor han gjorde det, men hans usannsynlige valg forblir et enigma. Det er en gåte som trolig aldri vil bli løst.

 

 

 

The Seekers of Lice

When the child's forehead, full of red torments,
Implores the white swarm of indistinct dreams,
There come near his bed two tall charming sisters
With slim fingers that have silvery nails.
 
They seat the child in front of a wide open
Window where the blue air bathes a mass of flowers
And in his heavy hair where the dew falls
Move their delicate, fearful and enticing fingers.
 
He listens to the singing of their apprehensive breath.
Which smells of long rosy plant honey
And which at times a hiss interrupts, saliva
Caught on the lip or desire for kisses.
 
He hears their black eyelashes beating in the perfumed
Silence; and their gentle electric fingers
Make in his half-drunken indolence the death of the little lice
Crackle under their royal nails.
 
Then the wine of Sloth rises in him,
The sigh of an harmonica which could bring on delirium;
The child feels, according to the slowness of the caresses
Surging in him and dying continuously a desire to cry.
 
- Arthur Rimbaud

 

 

 

Nettsider:

 

I Is Another - Rimbaud I Afrika (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/2017/01/i-is-another-rimbaud-i-afrika/

 

Arthur Rimbaud (mag4.net):

http://www.mag4.net/Rimbaud/en/index.php