Forestillinger på Grusomhetens Teater

27. sep, 2019

 

I don’t want realism. I want magic! Yes, yes, magic! I try to give that to people. I misrepresent things to them. I don’t tell the truth, I tell what ought to be truth. And if that is sinful, then let me be damned for it!

- Blanche

 

 

 

 

 

"Mere øl?" spurte jeg og løftet flasken opp fra bordet. "Ja, takk! Veldig gjerne," svarte de begge to og holdt glassene sine frem mot meg. Jeg skjenket rolig av det gylne tsjekkiske ølet. Det var Lars Øyno, Hanne Dieserud og meg en lørdagskveld i februar. Han teatrets leder og regissør. Hun en av teatrets faste skuespillere. Vi satt rundt det lille spisebordet ved kjøkkenet. Pratet om Grusomhetens Teater, om ulike dramatikere, forfattere og kunstnere, og om ting vi hadde drevet med i det siste. Maten var russisk borsjtsj med hjemmebakt rugbrød som tilbehør. Praten var livlig og latteren satt løst. I tillegg til tsjekkisk lager-øl var det også ekte russisk vodka til maten. Desserten hadde jeg valgt med omhu. Den ble servert ved tsarens hoff i sin tid. Russisk plommekompott med smørstekte valnøtter, lyng-honning og krem. Åpenbart falt kompotten i smak for både Hanne og Lars. Den gled iallfall ned på høykant.

"Vi har tenkt å sette opp En Sporvogn Til Begjær til høsten. Kun få vet om det. Stykket går på Oslo Nye Teater denne sesongen. Vi begynner med prøvene i august og setter opp stykket når høstsesongen er kommet igang. Inntil så lenge må du ikke fortelle andre om dette. Det må bli mellom oss," sa Hanne. "Akkurat!" sa jeg fascinert. "Oslo Nye Teater viser En Sporvogn Til Begjær frem til sommeren. Til høsten er det vi som gjør det. Når vårsesongen er over skal du få vite alt," sa Lars. "Jeg forstår. Vil selvsagt ikke fortelle dette videre," svarte jeg. "Fint!" sa Lars og smilte, "Da er vi enige."

"Er oppsetningen av En Sporvogn Til Begjær ment som en oppfølger til Hvem er redd for Virginia Woolf? fra i fjor? Altså at dere vil fremføre stykket som mer tradisjonelt dialogteater?" spurte jeg. "Ja, det er det vi har tenkt," svarte Hanne, "men selvsagt gjøre fremføringen på vår måte. Det er et dramatisk skuespill i ordets rette forstand, slik Hvem er redd for Virginia Woolf? også er det." "Det fikk dere godt frem da stykket ble vist i fjor, husker jeg. Prøvene backstage var til tider intense. Lars drev dere hardt. Om og om igjen formante han at dere måtte få frem det dramatiske som ligger i stykkets tekst for å vise publikum hvor jævlige dere var mot hverandre. Under en av prøvene bemerket jeg at Lars var nesten like hard mot skuespillerne som det Stanley Kubrick var under innspillingen av The Shining, hvis dere husker?" sa jeg ettertenksomt. Både Hanne og Lars flirte og svarte at det husket de. "Begge skuespillene handler om mennesker som ødelegger hverandre med ondskapen de driver med. Vi er jo ikke et vanlig institusjonsteater, som du veit, men gjør tingene på vår måte," sa hun. "Vi kommer til å følge manuskriptet. Det blir derfor dialogteater. Samtidig vil vi bruke Antonin Artaud´s visjoner for å tydeliggjøre det dramatiske i stykkets tekst," skjøt han inn. "Med andre ord akter dere å gjøre en egen vri når stykket skal fremføres? Slik som med Hvem er redd for Virginia Woolf? da dere viste stykket i fjor?" "Det er korrekt," nikket han.

Høsten i forveien hadde Grusomhetens Teater gjort stor suksess med Hvem er redd for Virginia Woolf? av Edward Albee. Stykket gikk for fulle hus kveld etter kveld og fikk meget god omtale av kritikerne. På nettsiden Scenekunst skrev Chris Erichsen: "Med sin gammeldags teatrale versjon av Hvem er redd for Virginia Woolf går Grusomhetens Teater til det motsatte ytterpunktet av der de allerede befinner seg, og gjør det bedre enn alle andre." Nå er det altså En Sporvogn Til Begjær teatret vil satse på. Dette legendariske skuespillet som sjokkerte både publikum og kritikerne da det ble urfremført på Ethel Barrymore Theatre i 1947. Jeg har Hollywood-filmen i min dvd-samling og sett den noen ganger. Synes den er godt laget og at skuespillerne gjør glitrende roller. Jeg visste at skuespillet er skrevet av Tennessee Williams og blir regnet som ett av de viktigste fra det 20. århundre. Visste også at Marlon Brando startet sin karriere i filmbransjen med den banebrytende rolletolkning av Stanley som han gjorde på teatret fremvisninger, samt at både filmen og hans helt nye skuespillerstil ble et avgjørende vendepunkt for Hollywood. Det veldige gjennomslaget filmen fikk da den kom på kinoene i USA medførte at studioene begynte å produsere seriøse dramafilmer som tok opp samfunnsproblemer, og ikke bare underholdningsfilmer de inntil da var kjent for. Men de voldsomme reaksjonene En Sporvogn Til Begjær skapte da skuespillet ble urfremført på Broadway dengang visste jeg ingenting om. Heller ikke visste jeg at skuespillets betydning for synet på teaterkunst, litteratur og samfunnet forøvrig vurderes på linje med Samuel Beckett´s Mens vi venter på Godot.

Skuespillets bærende tema er at ukontrollert begjær ødelegger mennesker og familier. Også samfunnet risikerer å bli ødelagt. Faren er at livet blir borte for en fordi man verdsetter andre ting høyere. Opphører livsbegjæret blir man uunngåelig levende død. Det skjer for alle som trakter etter penger, privilegier, makt og posisjoner, og som ofrer alt for å oppnå det, endog familie og venner. Følgen er at de forspiller sine liv. Oscar Wilde omtalte det slik: "Å leve er det sjeldneste i verden, de fleste mennesker bare eksisterer." I sin roman Brødrene Karamasov skriver Fjodor Dostojevskij: "Fremfor alt må menneskene lære å elske livet." Tennessee Williams var sterkt opptatt av det. Han mente at kjærlighet i familien og mellom venner er helt nødvendig for at mennesker skal kunne leve. Da han skrev En Sporvogn Til Begjær ville han illustrere det.

Blanche flykter til begjæret etter å ha tatt seg av sine døende slektninger. Hun gjør det for å kunne ånde og leve i et samfunn som krever at kvinner lydig retter seg etter menns behov. Begjæret er muligheten hun har til å kunne leve ut sin seksualitet. Men det blir hennes tragedie. Hun vever seg inn i en livsløgn som bryter henne ned, går lenger og lenger med den, og til slutt ødelegges hun helt. Begjæret som ødeleggende kraft for mennesket er et klassisk tema innen teater. Det kan spores tilbake til de greske dramatikerne, blant andre Aiskhylos og Sofokles. Tennessee Williams skrev mange skuespill. Temaet går igjen i så og si alle skuespillene, men tydeligst i En Sporvogn Til Begjær. Som barn hadde han et nært forhold til moren. Faren derimot fryktet han. Om nettene lå han våken og hørte morens skrik når faren voldtok henne. Skrikene fulgte ham resten av livet.

I første akt av En Sporvogn Til Begjær kommer Blanche til New Orleans. Hun skal besøke sin søster Stella og hennes forlovede Stanley. Hun er ikke ung lenger, men likefullt en femme fatale. Godt vant med tilfeldige menn og mye alkohol. Hun er tilgjort og bruker masker. Vet hvordan hun skal lokke menn til å ville ha henne. Når hun blir konfrontert med dette flykter hun lenger inn i sin livsløgn. Hennes sterke fantasi gjør at hun hele tiden beveger seg på grensen til sinnsykdom. Hun lengter etter magisk kjærlighet som leves ut i lidenskapelig erotikk. Legger ikke skjul på sin lengsel, men er kokett og kommer stadig med hint. Det fører til katastrofe for Stella og Stanley, som er dypt forelsket og venter barn sammen. Gradvis rives de fra hverandre av konfliktene som Blanche´s kokette opptreden skaper mellom dem. I stykkets siste akt bryter Blanche fullstendig sammen og blir mot sin vilje hentet av helsepersonell til psykiatrisk behandling.

I begynnelsen av september fikk jeg sms fra Lars. Han spurte om det passet for meg å komme til teatret en av dagene. Det kunne jeg og vi avalte tidspunkt allerede dagen etter. Noen dager i forveien hadde teatrets produsent Claudia Lucacel gitt meg en melding om at de var igang med prøvene. Meldingen hennes gjorde meg nysgjerrig på hva som foregikk backstage, samt høre hva Lars, skuespillerne og teknikerne tenkte om oppsetningen. Neste dag tok jeg banen ned til byen og ankom teatret tidspunktet som vi hadde avtalt. Claudia tok varmt imot meg ute ved porten. Hun sa at de holdt på med prøve og ba meg derfor om å være helt stille. Jeg nikket og fulgte etter henne. Da vi var kommet inn i foajeen gikk hun ned vindeltrappa til scenerommet. Imens satte jeg meg i en stol og ventet. Etter noen minutter kom hun opp igjen og sa at jeg kunne få se prøven. Stille reiste jeg meg og fulgte etter henne ned vindeltrappa. Da jeg var kommet ned så jeg Lars sitte på bakre benkerad. Vi nikket kort til hverandre. Satte meg så ned på en stol og betraktet scenens innredning. Kulissene ga en troverdig atmosfære av arbeiderklassehjem, småtepper og filleryer var lagt på scenegulvet, og møbler plassert rundt omkring. Ingenting ved innredningen tydet på at et voldsomt drama var ment å skulle utspille seg.

Lars ga stadig bemerkninger om hvordan skuespillerne skulle utføre sine roller. Alle var tydelig fokusert på hva de gjorde og lyttet oppmerksomt hver gang han sa noe. Eneste lyder som kunne høres var hans stemme, samt skuespillerne når de ga sine replikker og gikk bortover scenegulvet. Bortsett fra det hersket total stillhet. Lars og Claudia satt hver for seg på benkeradene. Begge fulgte nøye med på skuespillernes replikker og bevegelser, samt noterte på papirblokker som de hadde i fanget. Ei ung dame som jeg ikke hadde sett i teatret før satt midt på fremste benkerad. Hun holdt manuset i hendene og fulgte konsentrert med på skuespillerne. Med raske blikk sjekket hun hele tiden manuset og gjorde notater.

 

 

 

Blanche: You're married to a madman.

Stella: I wish you'd stop taking it for granted that I'm in something I want to get out of.

Blanche: What you are talking about is desire, just brutal desire. The name of that rattle-trap streetcar that bangs through the Quarter, up one old narrow street and down another.

Stella: Haven't you ever ridden on that streetcar?

Blanche: It brought me here, where I'm not wanted and where I'm ashamed to be.

Stella: Don't you think your superior attitude is a little out of place?

Blanche: May I speak plainly?... If you'll forgive me, he's common... He's like an animal. He has an animal's habits. There's even something subhuman about him. Thousands of years have passed him right by, and there he is. Stanley Kowalski, survivor of the Stone Age, bearing the raw meat home from the kill in the jungle. And you — you here waiting for him. Maybe he'll strike you or maybe grunt and kiss you — that is, if kisses have been discovered yet. His "poker night" you call it. This party of apes. Maybe we are a long way from being made in God's image, but Stella, my sister, there's been some progress since then. Such things as art, as poetry, as music. In some kinds of people, some tenderer feelings have had some little beginning that we have got to make grow and to cling to, and hold as our flag in this dark march toward whatever it is we're approaching. Don't, don't hang back with the brutes!

- Tennessee Williams, A Streetcar Named Desire

 

 

 

Regi:

Lars Øyno 

 

Blanche: Hanne Dieserud

Stella: Nina Eileen Sponish

Stanley: Jade Francis Haj

Harlod (Mitch): Gisle Hass

Eunice Hubbel: Henriette Blakstad

Steve Hubbel: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland

Pablo Gonzales: Cristo Rodgiuez Borrachero Indognado

Lege: Lars Brunborg

Μeksikanskvine/Oversøster: Claudia Lucacel

Ung mann: Carl Anders Hollender

 

Scenograf: John Christian Alsaker

Lyddesign: Rolf Christian Egseth

Lyddesign: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Verun Krishnan

Kostymedesign: Gøril Bjerke Sæther, Antti Bjørn

Maskør: Trude Sneve

Lyd-tekniker: Jan Skomakerstuen

Tekniker: Thomas Sanne

Produsent / Regiassistent: Claudia Lucacel

 

Premiere 24. oktober 2019 kl. 19:00
Spilles: 24. oktober til og med 9. november Kl.19:00
(unntatt Søndag og Mandag)

Billetter bestilles her / Tlf. 22203095 og v/ inngang.
Ordinær pris: 250 NOK
Student\Honnør pris: 200 NOK
Betaling med vipps eller kontant.

For gruppebestilling på 10 personer eller flere – ta kontakt på claudia@grusomhetensteater.no.
 
Dørene åpner 30 min før showstart.
Forestillingen varer i ca 2,5 timer med 1 pause.
Snacks og drikke kan kjøpes i teatrets foyer.
 
Støttet av Kulturrådet, Fond for Lyd og Bilde, og Oslo Kommune
Teaterforlag: Nordiska ApS – København
 
Fotografering og lydopptak under forestilling er ikke tillatt.
Vi gjør oppmerksom på at det røykes urtesigaretter i forestillingen.

 

 

 

Nettsider:

 

En Sporvogn Til Begjær (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/2019/08/en-sporvogn-til-begjaer-premiere-24-oktober-kl-19/

 

"En Sporvogn Til Begjær - En trikketur til drømmenes endestasjon" (Teatret Vårt):

https://www.teatretvart.no/om-teatret/presse/tidligere-forestillinger/sporvogn-til-begjar/

 

Tennessee Williams (Poetry Foundation):

https://www.poetryfoundation.org/poets/tennessee-williams

 

"From the Archives: The Historic Interveiw with Broadway´s Original Blanche DuBois" (Playbill):

http://www.playbill.com/article/from-the-archives-the-historic-interview-with-broadways-original-blanche-dubois

 

"The Brutal Beauty of A Streetcar Named Desire - A reivew of Tenneesse Williams´ play 1947" (New Republic - Irwin Shaw):

https://newrepublic.com/article/131954/brutal-beauty-streetcar-named-desire

 

"The Long Pregnant Summer: Kim, Kate and Stella" (the Paris Review):

https://www.theparisreview.org/blog/2013/08/13/long-pregnant-summer-kim-kate-and-stella/

 

 

 

8. jun, 2018

 

"Oh, I like your anger. I think that's what I like about you most. Your anger."

- Edward Albee, Who´s Afraid of Virginia Woolf?

 

 

 

Grusomhetens Teater er igang med et nytt prosjekt, og denne gangen går teatret helt nye veier. Teatret er igang med prøver på sitt neste stykke, som altså er Hvem er redd for Virginia Woolf? Stykket settes først opp 25. oktober, men da det er en helt ny satsing for teatrets ensemble bør alle som er interessert i eksperimentelt og alternativt teater følge nøye med på det teatret nå gjør. For det er det gode grunner til.

Konseptet som Grusomhetens Teater bygger på er teoriene til teaterkritikeren og -teoretikeren Antonin Artaud, som innebærer brudd med det borgerlige teater. Bruken av dialog er minimal. Istedet fokuseres det på rytmiske og urytmiske kroppsbevegelser, mimikk, sang, dans, lys, skygge, musikk og andre uttrykk. Røttene til konseptet er antikkens greske teater og østens teater, den franske poeten Arthur Rimbauds diktning, teoriene til Sigmund Freud om underbevisstheten og drømmen, og surrealismen. Antonin regnes som en av de viktigste teaterteoretikerne i nyere tid. Hans idé med teater var at publikum skulle få en totalopplevelse der både tankene, følelsene og underbevisstheten ble stimulert.

Med Hvem er redd for Virginia Woolf? pløyer Grusomhetens Teater ny mark teatrets konsept tatt i betraktning. Det er dristig gjort, men likevel ikke uventet da lederen og regissøren Lars Øyno samt resten av teatrets ensemble er kjent for å prøve ut ting som ordinære teatre hverken vil eller våger. Det nye med satsingen på Hvem er redd for Virginia Woolf? er at stykket er dialogbasert, og dialogbaserte stykker settes så og si aldri opp på Grusomhetens Teater. Fordi teatret følger manuskriptet er satsingen derfor høyst original.

Alle som kjenner til Grusomhetens Teater og har sett forestillinger der vet at teatret stadig prøver noe nytt og ukjent som man ikke kunne forutsi på forhånd. Satsingen på Hvem er redd for Virginia Woolf? føyer seg inn i rekken. Hvordan teatret vil få frem dette klassiske stykket av Edward Albee blir derfor meget spennende å se.

Who´s Afraid of Virginia Woolf? handler om det borgerlige ekteskapets bedrag og hvordan det ødelegger våres liv. Den tematiske kjernen i stykket er redselen for å tape livsløgnen og slik bli tvunget til å erkjenne livet man faktisk lever. Alle som har sett Hollywood filmen med Elizabeth Taylor og Richard Burton i hovedrollene vet at det er sterkt drama. Selve skuespillet, slik det er skrevet av forfatteren, er om mulig enda sterkere. Det borer dypt inn i karakterenes sinns- og følelsesliv, og viser frem mørket som befinner seg der. Skuespillet er universelt da det belyser svakheten og sårbarheten ved oss mennesker. Livsløgnen som vi dekker oss bak og maskene vi bærer. I bunn dreier det seg om den eksistensielle frykten vi har for å måtte bli konfrontert med sannheten om oss selv. Vi tar alle tilflukt i illusjonen om at en lykke er tilstede i våres liv. Hadde vi derimot vært nødt til å erkjenne hvem vi faktisk er og livene vi lever ville det ha knust oss. Fordi vi vet dette frykter vi sannheten mer enn noe annet. Det er et tema som går igjen i mye diktning, helt tilbake fra den greske antikken. Aiskhylos la grunnlaget for slik diktning med sitt skuespill Orestien. Sofokles´ skuespill Kong Oidipus er kanskje det mest berømte sånn sett. Begge skuespillenes bærende tema er menneskets vanskjebne og hvordan det knuses når det blir konfrontert med sannheten om seg selv. I nyere tid er dramatikere som August Strindberg og Henrik Ibsen vel verdt å nevne. Og selvsagt Fjodor Dostojevskij, selv om han ikke skrev skuespill. 

En dag i september dro jeg ned til Grusomhetens Teater for å overvære prøve på stykket. Ved porten ble jeg hilst velkommen av Lars. Både han og skuespillerne skulle ha lunsjpause da jeg kom. Sammen med Lars gikk jeg inn i foajeen og hilste på skuespillerne som var der. Lars spurte om jeg ville ha en kopp kaffe. Det sa jeg ja takk til. Med kaffekoppen i hånda satte jeg meg i den store og slitte skinnsofaen der. Jeg kikket på de flotte plakatene av tidligere forestillinger som var blitt vist i teatret, og av Antonin Artaud som i sin tid lagde oppstyr i Paris´ teaterverden med sitt banebrytende konsept Théâtre cruel.

Vi satt der i foajeen og pratet sammen om Who´s Afraid of Virginia Woolf? som jeg hadde lest tidligere i sommer. En av skuespillerne sa: "Dette er helt nytt for oss. Vi har aldri før satt opp et stykke som er dialogbasert. Stykket er jo tradisjonelt teater, selv om det er kontroversielt. Vi fokuserer derfor ikke på kroppsbevegelser, mimikk, rytmisk og urytmisk dans, lys- og lydeffekter, slik vi er vant til. Istedet har vi fullt fokus på dialogen. Det er spennende, men også litt skummelt." De andre skuespillerne nikket ettertenksomt. "Jeg skjønner. Men det viser jo den kunstneriske styrken til dette teatret. Nettopp det at dere våger dere ut på nytt og ukjent farvann ved å eksperimentere," sa jeg. "Ja, det kan du godt si," svarte hun og kikket på meg. "Vi hyler, skriker, banner, gråter, ler og jamrer oss. Vi er skikkelig gale når vi er på scenen!"

Pausen var omsider over og vi gikk sammen bort til den smale vindeltrappa som fører ned til scenen. Da jeg var kommet ned trappa fant jeg en god plass og satte meg. Lars startet med å instruere de fire skuespillerne. Han gikk frem og tilbake på scenegulvet og forklarte hva han ville ha frem av hver enkelt av dem, om hvordan de skulle leve seg inn i rollene, bevege seg og bruke stemmen. Jeg rettet meg opp i stolen og fulgte godt med. "Måten dere fremfører rollene deres på må være følelsesmessig intens. Det må komme fra deres indre og med overbevisning," sa han og kikket oppmerksomt på dem for å forsikre seg om at de fikk med seg det han sa. Det gjorde de åpenbart. "Stykket er dramatisk og bygger seg opp i intensitet. Det handler om den eksistensielle frykten som vi alle bærer på. Om livsløgnen vi gjemmer oss bak fordi vi dypest sett er ulykkelige over våres liv. Hvordan vi fornekter oss selv og livene vi lever. Det er da en smertefull indre spenning i alle karakterene som skal vises for publikum." Skuespillerne hadde sin oppmerksomhet rettet mot ham og skrev i sine notatbøker mens han forklarte. "Værsågod!" sa han etter en stund og satte seg. Prøven kom igang.

Midt foran setene til publikum var det plassert et stort salongbord, en svær sofa, og to dype stoler. Under bordet, sofaen og stolene var det lagt et digert persisk teppe. I det ene hjørnet på scenen stod et bord med mange brennevinsflasker. To av skuespillerne satt ved salongbordet. De var åpenbart fulle. De drakk, pratet og lo skrålende. Litt bak dem stod de andre to skuespillerne. "Kutt ut det der!" skrek plutselig den ene av skuespillerne. "Hva? Det gir jeg faen i!" skrek en av de andre tilbake. Lavdempet krangel utviklet seg. Krangelen var full av giftige bemerkninger og spenningen på scenen steg. Så ble musikk satt på og to av skuespillerne begynte å danse. De flørtet åpenlyst og smøyg seg tett inntil hverandre mens de danset. Det hele var groteskt å se på.

"Kutt! Kutt!" sa Lars høyt og reiste seg fra stolen. Skuespillerne stanset opp og det ble stille på scenen. Med bestemte skritt gikk han bort til dem. På ny hadde de sin oppmerksomhet rettet mot ham. "Bruk stemmen det dere kan når dere skriker, skjenner, ler, gråter og banner. Gjør det med innlevelse! Vær frustrerte og sinte med overbevisning! Få frem at dere er ulykkelige, noe dere prøver å skjule for hverandre, men som publikum skal kunne se," sa han og gestikulerte med armene. "Dere må være jævlige mot hverandre, rett og slett. Utspekulerte og beregnende. Bruk motspilleren aktivt! Skap spenningen og drivet for å få frem det dramatiske som ligger i stykkets tekst!" Alle skuespillerne lyttet oppmerksomt og skrev i sine notatbøker. Underveis mens han forklarte stilte de spørsmål og han svarte. "Ok! Vi prøver igjen! Værsågod!" sa han så og gikk tilbake og satte seg. Skuespillerne inntok sine plasser og tok akten fra begynnelsen av.

Jeg fulgte fascinert med på hvordan skuespillerne fremførte sine roller. Spillet som utviklet seg mellom dem var inderlig og jeg ble grepet av det. Lars drev de hardt. Om og om igjen avbrøt han dem og sa: "Dere må få frem jævelskapen, som er stykkets grunntone! Være fulle, utspekulerte, sinte, frustrerte, ulykkelige! Få det frem!" Mens han forklarte tenkte jeg på The Shining av Stanley Kubrick. Under innspillingen av filmen drev Stanley skuespillerne knallhardt. Han gjorde det for å få frem en dyp psykisk spenning og uro i dem, noe han ville skulle prege filmen. At Lars drev skuespillerne hardt er derfor logisk sett fra et kunstnerisk perspektiv da Who´s Afraid of Virginia Woolf? er noe helt spesielt. Det er ikke mulig å spille dette stykket godt uten innlevelse. Og for at innlevelsen skal kunne være der må skuespillerne ha et sterkt driv inni seg. Ellers går det bare ikke. Slik Lars gang på gang påpekte under prøven er stykket opprivende fordi karakterene er jævlige mot hverandre. Prøven på stykket lover derfor meget bra. Både Lars, hans regiassistent og skuespillerne er tydeligvis kommet godt igang, og slik det så ut for meg er alle forhold til stede for en unik opplevelse i teatret når stykket skal vises.

 

 

Skuespillere:

Martha: Hanne Dieserud
George: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland
Honey: Kirsti Sørlie Hansen
Nick: Carl Filip Amundsen Stav

Kunstnerisk Team:

Regissør: Lars Øyno
Regiassistent: Claudia Lucacel
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Scenografiassistent: Thomas Sanne
Lysdesign: Rolf Christian Egseth
Lysdesignassistent: Jan Skomakerstuen
Kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther
Maskør: Trude Sneve
Inspisient: Claudia Lucacel

Forfatter: Edward Albee
Oversettelse: Sven Sturla Hungnes

Premiere 25. oktober 2018 kl. 19:00

Spilles:
25. oktober til og med 10. november
kl. 19:00

Dørene åpner 30 min før showstart.
Forestillingen varer i ca 4 timer med 2 pauser.
Snacks og drikke kan kjøpes i teatrets foyer.

Billetter bestilles på:
www.ticketmaster.no / Tlf. 22203095 og v/ inngang.

Billettsalget åpner 07.09 kl. 10

Pris:
Ordinær: 249 NOK
Student\Honnør: 200 NOK

For gruppebestilling på 10 personer eller flere – ta kontakt på claudia@grusomhetensteater.no eller tlf. 22203095.

 

 

 

Martha: You make me sick!

George: "It´s perfectly alright for you ... I mean, you can make your own rules ... you can go around like a hopped-up Arab, slashing away at everything in sight, scarring up half the world if you want to. But somebody else try it ... NO SIR! 

Martha: You´re miserable...

George: Why baby, I did it all for you.  I thought you´d like it, sweetheart ... it´s sort of you to taste ... blood, carnage, and all. Why, I thought you get all excited ... sort of heave and pant come running at me, your melons bobbling.

Martha: You´re really screwed up, George.

George: Oh, for God´s sake, Martha!

Martha: I mean it ... You really have.

George: You can sit there in that chair of yours, you can sit there with the gin running out of your mouth, and you can humilate me, you can tear me apart ... ALL NIGHT ... and thats perfectly alright ... that´s OK!

Martha: YOU CAN STAND IT!

George: I CANNOT STAND IT!

Martha: YOU CAN STAND IT! YOU MARRIED ME FOR IT!  

- Edward Albee, Who´s Afraid of Virginia Woolf?

 

 

 

Nettsider:

 

Hvem er redd for Virginia Woolf? (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/2018/09/hvem-er-redd-av-virginia-woolf/

 

"Relevant or Relic? 'Who´s Afraid of Virginia Woolf?' Turns 50 (Flavorwire):

http://flavorwire.com/581348/relevant-or-relic-whos-afraid-of-virginia-woolf-turns-50

 

Who´s Afraid of Virginia Woolf? is a misunderstood masterpiece (The Guardian):

https://www.theguardian.com/stage/2016/sep/18/whos-afraid-of-virginia-woolf-edward-albee

 

 

 

15. feb, 2018

 

"No one has ever written, painted, sculpted, modeled, built, or invented except literally to get out of hell."

- Antonin Artaud

 

 

 

 

 

"Stykket bryter med alt innen vestlig teater," sa Lars. "Javel? På hvilken måte bryter det med vestlig teater?" spurte jeg nysgjerrig og var spent på hvordan han ville svare. "Det har ingen handling i vanlig forstand. Er ikke basert på noe manuskript. Har ingen dialog. Ingen historie som fortelles. Heller ingen kronologisk utvikling fra begynnelse til slutt. Likevel har det en klar oppbygging og struktur. Stykket er i basis en stillstand," svarte han og kikket på meg med et oppmerksomt blikk. Det var tydelig at han ville at jeg skulle skjønne det han sa.

Jeg tenkte noen sekunder på det han nettopp hadde sagt og funderte på hvordan et slikt stykke ville bli mottatt av publikum. "Hva mener du med stillstand?" spurte jeg og brøt den korte tausheten som hadde oppstått mellom oss. "En tilstand av eksistensiell tomhet og stillhet," svarte han. Jeg tok en ny slurk av ølen. Det Lars fortalte om Lament II fascinerte meg veldig. "Det høres ut som at stykket er en dristig satsing? Hva slags kritikk regner du med? Teaterkritikerne er kanskje ikke helt mottakelige for den type eksperimentelt teater?" spurte jeg så. "Både og! Da vi fremførte Lament først gang i 2015 fikk vi blandede kritikker. Dagsavisen ga oss en meget god kritikk. De andre avisene, inkludert Klassekampen, var lunkne. Uansett, som regissør for Grusomhetens Teater vil jeg ikke la meg bli styrt av medias kritikk. Konseptet til Antonin Artaud, som vårt teater jo bygger på, er smalt og jeg ønsker å rendyrke hans konsept."

"Hva handler så Lament II om"? spurte jeg og ventet spent på svaret. Lars kikket på ølglasset noen sekunder, så rettet han blikket mot meg: "Stykket handler om sorgen og smerten vi alle bærer på. Klageropet som vi retter mot gudene eller de høyere makter, om du vil. Menneskets klagerop mot den eller de som styrer dets skjebne. Et klagerop som har røtter tusener av år tilbake i tid, helt tilbake til menneskets opphav. Om vår eksistensielle frykt for døden. Men stykket handler også om tilværelsens stillhet som motsats til all støyen rundt oss. Det er et metafysisk stykke med en metafysisk handling."

"Det du sier får meg til å tenke på Job i Det gamle testamente. Job handler om lidelsen, som du vet, og boka reiser spørsmålet om hvorfor vi må lide og om lidelse har noen mening," sa jeg. Han nikket samtykkende: "Job er absolutt en god sammenligning." Lars kikket ut i lokalet, som om han lette etter ordene, så fortsatte han: "Lament II varer nesten en time, og stykket har altså ingen dialog. Kun klagerop, jammer, gråt og kvalte skrik. Likevel er det en utvikling i stykket, selv om det er en stillstand. Utviklingen går på skuespillernes klagerop, jammer og gråt, som går fra det stille til det inderlige og mer intense, samt hvordan kroppsbevegelsene blir utført, fra vage til sterke bevegelser. Stykket ender heller ikke i noen konklusjon. Det er et åpent stykke med en åpen slutt. Det er ikke meningen at man skal tenke over dets handling. Meningen er at man skal kunne føle en stillstand i tilværelsen. Føle eksistensiell tomhet og stillhet, og at man lytter til denne stillheten."

"Eksistensiell tomhet får meg til å tenke på Mens vi venter på Godot av Samuel Beckett," sa jeg. Igjen nikket Lars samtykkende: "Godt poeng! Mens vi venter på Godot er en meget god sammenligning med Lament II. Begge stykkene handler om tilværelsens tomhet og hvordan vi mennesker forholder oss til den. Det er jo ett av de viktigste teaterstykkene fra det 20. århundre. Betydningen av Mens vi venter på Godot for teaterkunsten generelt er veldig. Selv om det er klare ulikheter mellom det absurde teater og grusomhetens teater har de to stykkene absolutt en god del felles, ja." "Lament II høres svært annerledes ut enn ordinært teater," bemerket jeg, "slik også Mens vi venter på Godot var svært annerledes i sin tid." Lars strøk hånden gjennom håret og smilte lunt.

"I vårt moderne samfunn skal det være høyt tempo til enhver tid. Vi skal være effektive og produsere, og alt går etter fastsatt timeplan og klokka. Videre må det hele tiden skje noe spennende og interessant både med oss og rundt oss, noe som fascinerer og beveger oss. Men alt dette skaper kulturell støy. Vår moderne vestlige kultur er faktisk meget støyende. Skarpe neonlys, høy musikk i gatene, glitrende butikkfasader, tutende biler, tog som kjører i stadig høyere fart, bråkende flymaskiner, larmende maskiner. Og det er tempo, tempo, tempo overalt! Hvis vi vil lytte til stillheten må vi faktisk oppsøke den. For den finnes ikke i kulturen lenger. Stillheten har ikke noen plass i kulturen med all støyen som produseres der," sa jeg ettertenksomt.

"Godt oppsummert!" sa Lars. "Lament II er en motsats til den veldige støyen som vår kultur daglig produserer, slik du beskriver den. Stykket danner en stillhetens kontrast, kan man godt si. Det åpner for at man kan lytte til stillheten, både den eksistensielle stillheten i tilværelsen og stillheten som vi har inni oss." "Høres meget bra ut! Jeg gleder meg til å oppleve stykket og å lytte til stillheten," sa jeg. "Det kan du trygt gjøre," smilte han.

 

 

Spilles 20. til og med 24. februar kl. 19

Billetter: billetter@grusomhetensteater.no / tlf. 22203095 og v/inngang

Pris: 200,- / 150,-

Grusomhetens Teater, Hausmania, Hausmannsgate 34

 

Idé og regi: Lars Øyno

Lysdesign: Jan Skomakerstuen

Produsent/Regiassistent: Claudia Laucacel

Tekniker: Thomas Sanne

Pressebilder og video: Claudia Laucacel

Plakatdesign: Thomas Dabrowski

Skuespillere: Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki

 

 

 

"Hvorfor gir dagen lys til de lidende, og liv til de ulykkelige, til dem som venter forgjeves på døden og søker den mer enn skjulte skatter, til dem som glade ville ha jublet og frydet seg om de fant en grav, til en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham? Mine sukk er blitt mitt brød, klageropene mine strømmer som vann. Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå. Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile, så opprørt er jeg."

- Job

 

 

 

Nettside:

 

Lament II (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/lamentii/

 

 

 

10. des, 2017

 

"Your whole life is a rehearsal for the moment you are in now."

- Judith Malina

 

 

 

 

"Kan du ta en tur ned for eksempel på torsdag? Vi er igang med et nytt stykke med premiere den 14. med The Living Theatre." Jeg gned søvnen ut av øynene. Leste sms-en fra Lars om igjen. Kikket deretter på klokka. Den hadde allerede passert 09. "Søren! Jeg har forsovet meg!" tenkte jeg for meg selv. Gjespende stod jeg opp av senga og tok på meg slåbroken, knyttet beltet om livet og tuslet ut på kjøkkenet. Fant frem espressokanna og kaffeboksen, og satte over til ei kanne espresso. Mens jeg ventet på at kaffen skulle bli ferdig laget tastet jeg en ny sms til Lars: "Når på torsdag passer det at jeg kommer?" Svaret kom umiddelbart: "Kom kl. 12:30." Jeg kikket på bildekalenderen som hang der på kjøkkenet. Ingen andre avtaler var notert for torsdagen.

"Jasså? De er igang med et nytt stykke nå?" tenkte jeg mens jeg skjenket av den dampende espressoen i den lille koppen i hvit keramikk. Jeg tok en slurk av den sterke kaffen og kjente hvordan den rev. "Blir spennende å se hva slags stykke det dreier seg om," tenkte jeg videre. Jeg gikk inn på soverommet, satte meg ned ved arbeidsbordet og slo på pc-en. Lysene på den begynte å blinke. Da pc-en etter en kort stund var klar gikk jeg inn på nettsiden til Grusomhetens Teater. Der så jeg at Venus & Mars var det neste stykket teatret skulle vise. Jeg leste presentasjonen av stykket med nysgjerrighet. Da jeg hadde gjort det gikk jeg inn på nettsiden til The Living Theatre for å lese mer der. Mens jeg leste om The Living Theatre tenkte jeg at dette måtte være noe helt spesielt.

Oppføringen av Venus & Mars var ikke bare et samarbeid mellom The Living Theatre og Grusomhetens Teater, men det dreide seg om en uroppføring av stykket på Grusomhetens Teater. Den forrige lederen for The Living Theatre, Judith Malina, hadde etterlatt seg manuskriptet til Venus & Mars. Judith var en god venn av Lars Øyno, lederen for Grusomhetens Teater, så teatrets ensemble ville at Grusomhetens Teater skulle uroppføre stykket.

Fredagen kom og jeg dro ned til byen. På forhånd hadde Lars bedt meg om å komme på fredag istedet da det passet bedre. Jeg tok først banen ned til byen, deretter bussen ut til der Grusomhetens Teater ligger. Da bussen stanset på holdeplassen ved Jacobs Kirke gikk jeg av. Ruslet den korte strekningen bort til teatret. "Hei, Morten! Hyggelig å se deg igjen!" sa skuespilleren som åpnet ytterdøra for meg. "Takk! I like så!" svarte jeg og gikk inn i foajeen. Jeg hengte fra meg jakka på stativet og satte meg ned i den slitte skinnsofaen. "Kaffe?" spurte hun vennlig. "Nei takk! Jeg har allerede drukket to kopper espresso. Det holder for meg." "Ahhh! Espresso! Skjønner!" sa hun og smilte. Rett etterpå kom de andre skuespillerne, begge regissørene samt noen av teknikerne inn i foajeen. De slo seg ned, matpakker ble åpnet og kaffe skjenket. Praten begynte å summe.

Lars Øyno satte seg rett overfor meg. Vi hilste på hverandre. "Dere har halvtimes lunsjpause?" spurte jeg. Lars nikket og tok en god bit av smørbrødet. "Hva handler det nye stykket om?" spurte jeg da han hadde tygget ferdig. "Det handler om kjærligheten," svarte Lars og kikket på meg. "Kjærligheten som en kontrast til krig og vold, som ett av livets grunnpremisser. Det problematiserer hvordan to kjønn kan møtes i en genuin forståelse, og at denne forståelsen så hindrer verden i å komme på avveier." "Er det en hentydning til romersk mytologi i tittelen Venus & Mars? Det virker sånn?" spurte jeg videre. "Ja, absolutt!" svarte Lars og tok en ny bit av smørbrødet. "Stykkets tema kretser rundt kjærligheten som en urkraft. Venus og Mars var jo henholdsvis kjærlighetsgudinnen og krigsguden innen romersk mytologi. De fikk sønnen Eros sammen - en av erotikkens guddommer i antikken. Kjærligheten mellom Venus og Mars var meget sterk. Den gjorde at de to gudene utfylte hverandre perfekt og skapte balanse i den kosmiske orden."

Han reiste seg fra bordet og gikk bort til skranken foran kjøkkenet. Der plukket han opp en stor bildebok. Da han hadde satt seg igjen rakte han boka til meg. "The Living Theatre er ikke noe hvilket som helst teater i New York. Heller ikke i USA forsåvidt. Det er ett av de viktigste teatrene der borte. Et lite teater, ja, men det har hatt enorm betydning for utviklingen av amerikansk teater," sa Lars mens jeg bladde i boka om The Living Theatre. Lars fortsatte: "Jeg ble kjent med teatrets grunnlegger Judith Malina for mange år siden. Vi holdt kontakten helt til hun døde. Hun etterlot seg manuskriptet til Venus & Mars. Etter at hun døde fortsatte jeg med å ha kontakt med The Living Theatre. De ymtet frempå om et samarbeid om Venus & Mars. Begge teatrenes kompanier hadde workshops om dette i februar i Oslo og så i mars i New York. Og nå er vi altså igang med prøvene til stykket." Jeg lyttet interessert til det Lars fortalte. Hver gang han fortalte om dramatikere, diktere, filosofer og alternative teatre ble jeg revet med. Hans levende måte å fortelle på virket sterkt engasjerende på meg. "Du kunne godt ha kalt stykket All You Need Is Love, om det ikke var for at Beatles allerede har brukt den tittelen," sa Lars og humret.

Lørdag formiddag satt jeg i lenestolen i stua og bladde i Klassekampen. Da jeg kom til kultursidene så jeg at avisa hadde en stor artikkel om Venus & Mars. Jeg skjenket meg en kopp nylaget solbær-te og begynte på artikkelen. Da jeg hadde lest artikkelen ferdig ville jeg sjekke nettsiden til The Living Theatre på ny. Jeg la avisa fra meg på stuebordet, reiste meg fra lenestolen og gikk inn på soverommet. Satte meg ved arbeidsbordet og startet pc-en. Jeg leste flere artikler om teatret på nettsiden. Alle meget interessante og informative.

Mandag tok jeg en ny tur til Grusomhetens Teater. På forhånd hadde jeg avtalt å komme kl. 13. De skulle starte med andre økt av prøvene til stykket da. Jeg gikk inn i foajeen. Den krydde av både skuespillere, begge regissørene samt teknikere. Jeg nikket til de jeg kjente fra før og hilste på tre nye skuespillere. Alle var iferd med å pakke sammen tingene sine etter lunsjen. Lars kom bort til meg og spurte: "Blir du med ned til scenen? Slik at du får sett prøven som vi skal ha nå?" Jeg svarte at det ville jeg og fulgte etter ham ned den smale vindeltrappen. Da vi hadde fått satt oss sa han: "Det du får se nå er slutten på stykket. Hvis du kommer i morgen også får du sett hele stykket, for da skal vi ha full gjennomgang." Jeg svarte at jeg ville komme neste dag også. Så gikk skuespillerne igang med prøven. Under kyndig ledelse av Lars omfavnet de hverandre i ulike stillinger. Omfavnelsene symboliserte selve urkraften som det kjærligheten er.

Da jeg hadde sett en halvannen times tid reiste jeg meg fra stolen. Lars kom bort til meg. "Du kommer i morgen?" spurte han. "Ja, det gjør jeg," svarte jeg. "Fint! Da sees vi!" sa han. Jeg gikk ut i gata og ruslet tankefull bort mot bussholdeplassen. Det jeg hadde sett under prøven samt samtalene med Lars og noen av skuespillerne om stykket hadde satt igang tankeprosesser i meg. Jeg tenkte at jeg ville lese om Venus og Mars i romersk mytologi når jeg kom hjem.

 

 

Spilles: 14. - 17. desember, alle dager kl. 19:00

Lørdag 16.12 Post-Show Talk med Lars Øyno og Thomas Scott Walker fra The Living Theatre

Billetter: kr. 200,-/150,- på billetter@grusomhetensteater.no  / Tlf. 22203095 og ved inngang

 

Manus: Judith Malina

Regi: Lars Øyno

Co-regi: Thomas Scott Walker

Scenografi: Mariann Rostad

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Lys: Jan Skomakerstuen

Produsent: Claudia Lucacel

Skuespillere: Thomas Scott Walker, Hanne Dieserud, Miguel E. D. Steinsland, Odille Heftye Blehr, Henriette Blakstad, Gisle Hass, Sara Fellman, Gaute Næsheim, Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj, Benedikte Sandberg, Marianne Rødje, Maja Skogstad, Ingrid Liavaag

 

 

 

I Heard The Indian Sage

I heard the Indian sage,
Say that there was no time
But I believe the unvraven image
That my mirror shows me
As I see my mother’s face
Emerge from my aging features,
And my grandmother’s heavy lids
As my eyes grow smaller
And smaller

There is time
Because we are  mortal. There is
Death because we are
Nothing. There is love
Because we are crazy
And want to be happy forever

- Judith Malina

 

 

 

Nettsider:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/11/venusandmars/

 

The Living Theatre:

http://www.livingtheatre.org/

 

 

 

11. okt, 2017

 

"Hvor meget er det ikke i Dem som maa rykkes op med Rod før Verden kan bruge Dem ... og så passer hun til Dekorationen, til Kostumet, i Balsalen, i Ægteskabet i Hverdagslivet, og hvor det skal være!"

- Falk, Svanhild

 

 

 

Når Svanhild har premiere på Grusomhetens Teater tirsdag 17. oktober blir det andre gangen at teatret viser stykket. Første gangen var i 2014 da teatret uroppførte stykket. Regien er ved teatrets leder Lars Øyno. Han har satt seg grundig inn i Svanhild, både stykkets bakgrunn og tilblivelse, samt tema, språk og symbolikk. Det er både interessant og spennende at Grusomhetens Teater setter opp Svanhild på nytt.

Da Grusomhetens Teater uroppførte Svanhild i 2014 var det modig gjort. Det var første gang i verden at stykket ble fremført. Fordi ingen andre teatre hadde vist stykket tidlgere hadde Lars Øyno og resten av teatrets ensemble så og si ingenting å bygge på. De måtte basere seg på grunnteksten alene samt kommentarer som var gitt av teaterfolk og litteraturvitere. På selve premierekvelden fredag 14. mars var derfor nerver ute og gikk blant alle i teatrets ensemble som hadde jobbet med at stykket kunne bli vist.

Å skulle uroppføre et stykke av Ibsen er noe som kan få selv erfarne teaterfolk til å tenke seg om både en og to ganger. Det er skummelt, men også spennende. Svært mange har jo meninger om Ibsen, om hva som ligger i stykkene hans og hvordan de skal tolkes. Det er skrevet tykke bøker om Ibsens liv og diktning, Nationaltheatret har sin Ibsenfestival, hans skuespill settes opp på teatre over hele verden, og ennå i dag regnes han som aktuell.

Men Grusomhetens Teater gjorde det altså. Teatret uroppførte Svanhild, og responsen fra både publikum og kritikere var svært god. Svanhild ble tildelt Osloprisen av Natt&Dag for beste scenekunst i 2014. Videre fremførte Grusomhetens Teater Svanhild på teaterfestivaler i Russland og Japan til meget god mottakelse.

Jeg har lest samtlige av Ibsens skuespill samt langdiktene Brand, Peer Gynt og Terje Vigen. I tillegg har jeg lest alle diktene hans. Men Svanhild var ukjent for meg inntil jeg ved en tilfeldighet oppdaget at Grusomhetens Teater hadde uroppført stykket i 2014. Til å begynne med trodde jeg at Svanhild var en tittel som teatret hadde gitt ett av Ibsens kjente skuespill. Da jeg fikk vite at det dreide seg om en uroppførelse ble jeg overrasket. Jeg visste ikke at det fantes skuespill av Ibsen som ikke var blitt fremført.

Nå er Svanhild dog ufullendt. Ibsen fullførte ikke stykket da han skrev det. Ingen vet hva årsaken var til at han ikke gjorde det. Ibsen skrev kun første akt, men tross det fikk Grusomhetens Teater laget en helaften forestilling ut av grunnteksten.

Kort fortalt er stykkets bærende tema forholdet mellom kunsten og den borgerlige tilværelsen. Kunsten gir mulighet for frihet og livsutfoldelse mens den borgerlige tilværelsen knuger mennesket og tvinger det til livsløgn. De grunnleggende spørsmålene er: Hva er frihet og ekte liv? Hvordan kan mennesket realisere seg selv? Hvordan kan det unngå en dukketilværelse i et borgerlig samfunn drevet av kunstige omgangsformer og fraser? Et viktig tema og viktige spørsmål som Ibsen tar opp i flere av sine dikt og skuespill.

Temaet er velkjent fra en rekke verker innen både teaterhistorien og litteraturhistorien. Jeg tenker blant annet på skuespillene Et dukkehjem, Byggmester Solness og Hedda Gabler av Ibsen. Jeg tenker også på romanene Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe, Huset Buddenbrook av Thomas Mann og Paradiset på det andre hjørnet av Mario Vargas Llosa. Både skuespillene og romanene omhandler det spente forholdet mellom frihet og ekte liv på den ene siden, og den borgerlige tilværelsens traurige forutsigbarhet og kunstighet på den andre siden.

Det skal derfor bli spennende å se Svanhild i Grusomhetens Teater. Jeg gleder meg av flere grunner. For det første har altså ingen andre teatre i verden fremført stykket. Bare det i seg selv er høyst interessant, synes jeg. For det andre fikk uroppføringen i 2014 svært god mottakelse. Men den viktigste årsaken til at jeg gleder meg er likevel at Grusomhetens Teater er fascinerende i seg selv.

Konseptet til poeten, dramatikeren og teaterkritikeren Antonin Artaud som Grusomhetens Teater bygger på er sjelden vare i norsk teatersammenheng. Ingen andre norske teatre bruker dette konseptet. Faktisk er Grusomhetens Teater ett av svært få teatre i hele Europa som bruker det. Det i seg selv gjør Grusomhetens Teater unikt.

Videre er Grusomhetens Teater Oslos mest alternative og eksperimetelle teater, og gir teateropplevelser som er alt annet enn forutsigbare. De gangene jeg har sett stykker i Grusomhetens Teater har jeg aldri gått skuffet hjem. Hver gang er jeg blitt stimulert, både tanke- og følelsesmessig. Og hver gang er jeg blitt inspirert til å lese mer av diktere.

Skulle Svanhild inspirere meg til å lese Ibsens verker på nytt vil det være full uttelling. Også om stykket skulle få meg til å lese Michael Meyers svære biografi om ham. Biografien har stått litt bortgjemt i bokhylla noen år nå. Det er derfor på tide at jeg får lest den.

Teater på sitt beste gir ikke bare en god opplevelse selve kvelden man er i teatret. Ikke slik jeg tenker om teater iallfall. Teater på sitt beste stimulerer både tanker og følelser ut over det rent umiddelbare. Det får oss til å se oss selv, som i et speil. Videre får det oss til å le og gråte, samt til å reflektere over hvem vi mennesker er, hvor vi kommer fra og hvor vi går hen, over livets mening og tilværelsens uutgrunnelighet. Slike ting.

Grusomhetens Teater har gjort nettopp det med meg de gangene jeg har sett stykker der. Derfor gleder jeg meg til å se Svanhild når stykket har fått premiere. Det skal bli en god opplevelse selve kvelden jeg er i teatret. Men! Forhåpentligvis vil jeg bli inspirert til å lese Ibsens verker på nytt, enten deler av de eller samlet. Og kanskje blir jeg inspirert til endelig å gå igang med Michael Meyers svære biografi om ham...

 

 

Spilles 17. - 28. oktober kl. 20 (ikke søn./man.)

 

billetter@grusomhetensteater.no  Tlf. 22203095 og v/ inngang. Bill. kr. 200/150,-

 

 

Regi: Lars Øyno

Skuespillere: Kirsti Sørlie Hansen, Miguel Steinsland, Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Sara Fellman, Filip Amundsen Stav, Lars Brunborg, Gisle Hass og Espen Wesaas

Scenografi: Tormod Lindgren

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Musikk: Espen Wensaas, Filip Sande

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lysdesign ass.: Jan Skomakerstuen

 

 

Nettside:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/