Forestillinger på Grusomhetens Teater

15. feb, 2018

 

"No one has ever written, painted, sculpted, modeled, built, or invented except literally to get out of hell."

- Antonin Artaud

 

 

 

 

 

"Stykket bryter med alt innen vestlig teater," sa Lars. "Javel? På hvilken måte bryter det med vestlig teater?" spurte jeg nysgjerrig og var spent på hvordan han ville svare. "Det har ingen handling i vanlig forstand. Er ikke basert på noe manuskript. Har ingen dialog. Ingen historie som fortelles. Heller ingen kronologisk utvikling fra begynnelse til slutt. Likevel har det en klar oppbygging og struktur. Stykket er i basis en stillstand," svarte han og kikket på meg med et oppmerksomt blikk. Det var tydelig at han ville at jeg skulle skjønne det han sa.

Jeg tenkte noen sekunder på det han nettopp hadde sagt og funderte på hvordan et slikt stykke ville bli mottatt av publikum. "Hva mener du med stillstand?" spurte jeg og brøt den korte tausheten som hadde oppstått mellom oss. "En tilstand av eksistensiell tomhet og stillhet," svarte han. Jeg tok en ny slurk av ølen. Det Lars fortalte om Lament II fascinerte meg veldig. "Det høres ut som at stykket er en dristig satsing? Hva slags kritikk regner du med? Teaterkritikerne er kanskje ikke helt mottakelige for den type eksperimentelt teater?" spurte jeg så. "Både og! Da vi fremførte Lament først gang i 2015 fikk vi blandede kritikker. Dagsavisen ga oss en meget god kritikk. De andre avisene, inkludert Klassekampen, var lunkne. Uansett, som regissør for Grusomhetens Teater vil jeg ikke la meg bli styrt av medias kritikk. Konseptet til Antonin Artaud, som vårt teater jo bygger på, er smalt og jeg ønsker å rendyrke hans konsept."

"Hva handler så Lament II om"? spurte jeg og ventet spent på svaret. Lars kikket på ølglasset noen sekunder, så rettet han blikket mot meg: "Stykket handler om sorgen og smerten vi alle bærer på. Klageropet som vi retter mot gudene eller de høyere makter, om du vil. Menneskets klagerop mot den eller de som styrer dets skjebne. Et klagerop som har røtter tusener av år tilbake i tid, helt tilbake til menneskets opphav. Om vår eksistensielle frykt for døden. Men stykket handler også om tilværelsens stillhet som motsats til all støyen rundt oss. Det er et metafysisk stykke med en metafysisk handling."

"Det du sier får meg til å tenke på Job i Det gamle testamente. Job handler om lidelsen, som du vet, og boka reiser spørsmålet om hvorfor vi må lide og om lidelse har noen mening," sa jeg. Han nikket samtykkende: "Job er absolutt en god sammenligning." Lars kikket ut i lokalet, som om han lette etter ordene, så fortsatte han: "Lament II varer nesten en time, og stykket har altså ingen dialog. Kun klagerop, jammer, gråt og kvalte skrik. Likevel er det en utvikling i stykket, selv om det er en stillstand. Utviklingen går på skuespillernes klagerop, jammer og gråt, som går fra det stille til det inderlige og mer intense, samt hvordan kroppsbevegelsene blir utført, fra vage til sterke bevegelser. Stykket ender heller ikke i noen konklusjon. Det er et åpent stykke med en åpen slutt. Det er ikke meningen at man skal tenke over dets handling. Meningen er at man skal kunne føle en stillstand i tilværelsen. Føle eksistensiell tomhet og stillhet, og at man lytter til denne stillheten."

"Eksistensiell tomhet får meg til å tenke på Mens vi venter på Godot av Samuel Beckett," sa jeg. Igjen nikket Lars samtykkende: "Godt poeng! Mens vi venter på Godot er en meget god sammenligning med Lament II. Begge stykkene handler om tilværelsens tomhet og hvordan vi mennesker forholder oss til den. Det er jo ett av de viktigste teaterstykkene fra det 20. århundre. Betydningen av Mens vi venter på Godot for teaterkunsten generelt er veldig. Selv om det er klare ulikheter mellom det absurde teater og grusomhetens teater har de to stykkene absolutt en god del felles, ja." "Lament II høres svært annerledes ut enn ordinært teater," bemerket jeg, "slik også Mens vi venter på Godot var svært annerledes i sin tid." Lars strøk hånden gjennom håret og smilte lunt.

"I vårt moderne samfunn skal det være høyt tempo til enhver tid. Vi skal være effektive og produsere, og alt går etter fastsatt timeplan og klokka. Videre må det hele tiden skje noe spennende og interessant både med oss og rundt oss, noe som fascinerer og beveger oss. Men alt dette skaper kulturell støy. Vår moderne vestlige kultur er faktisk meget støyende. Skarpe neonlys, høy musikk i gatene, glitrende butikkfasader, tutende biler, tog som kjører i stadig høyere fart, bråkende flymaskiner, larmende maskiner. Og det er tempo, tempo, tempo overalt! Hvis vi vil lytte til stillheten må vi faktisk oppsøke den. For den finnes ikke i kulturen lenger. Stillheten har ikke noen plass i kulturen med all støyen som produseres der," sa jeg ettertenksomt.

"Godt oppsummert!" sa Lars. "Lament II er en motsats til den veldige støyen som vår kultur daglig produserer, slik du beskriver den. Stykket danner en stillhetens kontrast, kan man godt si. Det åpner for at man kan lytte til stillheten, både den eksistensielle stillheten i tilværelsen og stillheten som vi har inni oss." "Høres meget bra ut! Jeg gleder meg til å oppleve stykket og å lytte til stillheten," sa jeg. "Det kan du trygt gjøre," smilte han.

 

 

Spilles 20. til og med 24. februar kl. 19

Billetter: billetter@grusomhetensteater.no / tlf. 22203095 og v/inngang

Pris: 200,- / 150,-

Grusomhetens Teater, Hausmania, Hausmannsgate 34

 

Idé og regi: Lars Øyno

Lysdesign: Jan Skomakerstuen

Produsent/Regiassistent: Claudia Laucacel

Tekniker: Thomas Sanne

Pressebilder og video: Claudia Laucacel

Plakatdesign: Thomas Dabrowski

Skuespillere: Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki

 

 

 

"Hvorfor gir dagen lys til de lidende, og liv til de ulykkelige, til dem som venter forgjeves på døden og søker den mer enn skjulte skatter, til dem som glade ville ha jublet og frydet seg om de fant en grav, til en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham? Mine sukk er blitt mitt brød, klageropene mine strømmer som vann. Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå. Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile, så opprørt er jeg."

- Job

 

 

 

Nettside:

 

Lament II (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/lamentii/

 

 

 

10. des, 2017

 

"Your whole life is a rehearsal for the moment you are in now."

- Judith Malina

 

 

 

 

"Kan du ta en tur ned for eksempel på torsdag? Vi er igang med et nytt stykke med premiere den 14. med The Living Theatre." Jeg gned søvnen ut av øynene. Leste sms-en fra Lars om igjen. Kikket deretter på klokka. Den hadde allerede passert 09. "Søren! Jeg har forsovet meg!" tenkte jeg for meg selv. Gjespende stod jeg opp av senga og tok på meg slåbroken, knyttet beltet om livet og tuslet ut på kjøkkenet. Fant frem espressokanna og kaffeboksen, og satte over til ei kanne espresso. Mens jeg ventet på at kaffen skulle bli ferdig laget tastet jeg en ny sms til Lars: "Når på torsdag passer det at jeg kommer?" Svaret kom umiddelbart: "Kom kl. 12:30." Jeg kikket på bildekalenderen som hang der på kjøkkenet. Ingen andre avtaler var notert for torsdagen.

"Jasså? De er igang med et nytt stykke nå?" tenkte jeg mens jeg skjenket av den dampende espressoen i den lille koppen i hvit keramikk. Jeg tok en slurk av den sterke kaffen og kjente hvordan den rev. "Blir spennende å se hva slags stykke det dreier seg om," tenkte jeg videre. Jeg gikk inn på soverommet, satte meg ned ved arbeidsbordet og slo på pc-en. Lysene på den begynte å blinke. Da pc-en etter en kort stund var klar gikk jeg inn på nettsiden til Grusomhetens Teater. Der så jeg at Venus & Mars var det neste stykket teatret skulle vise. Jeg leste presentasjonen av stykket med nysgjerrighet. Da jeg hadde gjort det gikk jeg inn på nettsiden til The Living Theatre for å lese mer der. Mens jeg leste om The Living Theatre tenkte jeg at dette måtte være noe helt spesielt.

Oppføringen av Venus & Mars var ikke bare et samarbeid mellom The Living Theatre og Grusomhetens Teater, men det dreide seg om en uroppføring av stykket på Grusomhetens Teater. Den forrige lederen for The Living Theatre, Judith Malina, hadde etterlatt seg manuskriptet til Venus & Mars. Judith var en god venn av Lars Øyno, lederen for Grusomhetens Teater, så teatrets ensemble ville at Grusomhetens Teater skulle uroppføre stykket.

Fredagen kom og jeg dro ned til byen. På forhånd hadde Lars bedt meg om å komme på fredag istedet da det passet bedre. Jeg tok først banen ned til byen, deretter bussen ut til der Grusomhetens Teater ligger. Da bussen stanset på holdeplassen ved Jacobs Kirke gikk jeg av. Ruslet den korte strekningen bort til teatret. "Hei, Morten! Hyggelig å se deg igjen!" sa skuespilleren som åpnet ytterdøra for meg. "Takk! I like så!" svarte jeg og gikk inn i foajeen. Jeg hengte fra meg jakka på stativet og satte meg ned i den slitte skinnsofaen. "Kaffe?" spurte hun vennlig. "Nei takk! Jeg har allerede drukket to kopper espresso. Det holder for meg." "Ahhh! Espresso! Skjønner!" sa hun og smilte. Rett etterpå kom de andre skuespillerne, begge regissørene samt noen av teknikerne inn i foajeen. De slo seg ned, matpakker ble åpnet og kaffe skjenket. Praten begynte å summe.

Lars Øyno satte seg rett overfor meg. Vi hilste på hverandre. "Dere har halvtimes lunsjpause?" spurte jeg. Lars nikket og tok en god bit av smørbrødet. "Hva handler det nye stykket om?" spurte jeg da han hadde tygget ferdig. "Det handler om kjærligheten," svarte Lars og kikket på meg. "Kjærligheten som en kontrast til krig og vold, som ett av livets grunnpremisser. Det problematiserer hvordan to kjønn kan møtes i en genuin forståelse, og at denne forståelsen så hindrer verden i å komme på avveier." "Er det en hentydning til romersk mytologi i tittelen Venus & Mars? Det virker sånn?" spurte jeg videre. "Ja, absolutt!" svarte Lars og tok en ny bit av smørbrødet. "Stykkets tema kretser rundt kjærligheten som en urkraft. Venus og Mars var jo henholdsvis kjærlighetsgudinnen og krigsguden innen romersk mytologi. De fikk sønnen Eros sammen - en av erotikkens guddommer i antikken. Kjærligheten mellom Venus og Mars var meget sterk. Den gjorde at de to gudene utfylte hverandre perfekt og skapte balanse i den kosmiske orden."

Han reiste seg fra bordet og gikk bort til skranken foran kjøkkenet. Der plukket han opp en stor bildebok. Da han hadde satt seg igjen rakte han boka til meg. "The Living Theatre er ikke noe hvilket som helst teater i New York. Heller ikke i USA forsåvidt. Det er ett av de viktigste teatrene der borte. Et lite teater, ja, men det har hatt enorm betydning for utviklingen av amerikansk teater," sa Lars mens jeg bladde i boka om The Living Theatre. Lars fortsatte: "Jeg ble kjent med teatrets grunnlegger Judith Malina for mange år siden. Vi holdt kontakten helt til hun døde. Hun etterlot seg manuskriptet til Venus & Mars. Etter at hun døde fortsatte jeg med å ha kontakt med The Living Theatre. De ymtet frempå om et samarbeid om Venus & Mars. Begge teatrenes kompanier hadde workshops om dette i februar i Oslo og så i mars i New York. Og nå er vi altså igang med prøvene til stykket." Jeg lyttet interessert til det Lars fortalte. Hver gang han fortalte om dramatikere, diktere, filosofer og alternative teatre ble jeg revet med. Hans levende måte å fortelle på virket sterkt engasjerende på meg. "Du kunne godt ha kalt stykket All You Need Is Love, om det ikke var for at Beatles allerede har brukt den tittelen," sa Lars og humret.

Lørdag formiddag satt jeg i lenestolen i stua og bladde i Klassekampen. Da jeg kom til kultursidene så jeg at avisa hadde en stor artikkel om Venus & Mars. Jeg skjenket meg en kopp nylaget solbær-te og begynte på artikkelen. Da jeg hadde lest artikkelen ferdig ville jeg sjekke nettsiden til The Living Theatre på ny. Jeg la avisa fra meg på stuebordet, reiste meg fra lenestolen og gikk inn på soverommet. Satte meg ved arbeidsbordet og startet pc-en. Jeg leste flere artikler om teatret på nettsiden. Alle meget interessante og informative.

Mandag tok jeg en ny tur til Grusomhetens Teater. På forhånd hadde jeg avtalt å komme kl. 13. De skulle starte med andre økt av prøvene til stykket da. Jeg gikk inn i foajeen. Den krydde av både skuespillere, begge regissørene samt teknikere. Jeg nikket til de jeg kjente fra før og hilste på tre nye skuespillere. Alle var iferd med å pakke sammen tingene sine etter lunsjen. Lars kom bort til meg og spurte: "Blir du med ned til scenen? Slik at du får sett prøven som vi skal ha nå?" Jeg svarte at det ville jeg og fulgte etter ham ned den smale vindeltrappen. Da vi hadde fått satt oss sa han: "Det du får se nå er slutten på stykket. Hvis du kommer i morgen også får du sett hele stykket, for da skal vi ha full gjennomgang." Jeg svarte at jeg ville komme neste dag også. Så gikk skuespillerne igang med prøven. Under kyndig ledelse av Lars omfavnet de hverandre i ulike stillinger. Omfavnelsene symboliserte selve urkraften som det kjærligheten er.

Da jeg hadde sett en halvannen times tid reiste jeg meg fra stolen. Lars kom bort til meg. "Du kommer i morgen?" spurte han. "Ja, det gjør jeg," svarte jeg. "Fint! Da sees vi!" sa han. Jeg gikk ut i gata og ruslet tankefull bort mot bussholdeplassen. Det jeg hadde sett under prøven samt samtalene med Lars og noen av skuespillerne om stykket hadde satt igang tankeprosesser i meg. Jeg tenkte at jeg ville lese om Venus og Mars i romersk mytologi når jeg kom hjem.

 

 

Spilles: 14. - 17. desember, alle dager kl. 19:00

Lørdag 16.12 Post-Show Talk med Lars Øyno og Thomas Scott Walker fra The Living Theatre

Billetter: kr. 200,-/150,- på billetter@grusomhetensteater.no  / Tlf. 22203095 og ved inngang

 

Manus: Judith Malina

Regi: Lars Øyno

Co-regi: Thomas Scott Walker

Scenografi: Mariann Rostad

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Lys: Jan Skomakerstuen

Produsent: Claudia Lucacel

Skuespillere: Thomas Scott Walker, Hanne Dieserud, Miguel E. D. Steinsland, Odille Heftye Blehr, Henriette Blakstad, Gisle Hass, Sara Fellman, Gaute Næsheim, Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj, Benedikte Sandberg, Marianne Rødje, Maja Skogstad, Ingrid Liavaag

 

 

 

I Heard The Indian Sage

I heard the Indian sage,
Say that there was no time
But I believe the unvraven image
That my mirror shows me
As I see my mother’s face
Emerge from my aging features,
And my grandmother’s heavy lids
As my eyes grow smaller
And smaller

There is time
Because we are  mortal. There is
Death because we are
Nothing. There is love
Because we are crazy
And want to be happy forever

- Judith Malina

 

 

 

Nettsider:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/11/venusandmars/

 

The Living Theatre:

http://www.livingtheatre.org/

 

 

 

11. okt, 2017

 

"Hvor meget er det ikke i Dem som maa rykkes op med Rod før Verden kan bruge Dem ... og så passer hun til Dekorationen, til Kostumet, i Balsalen, i Ægteskabet i Hverdagslivet, og hvor det skal være!"

- Falk, Svanhild

 

 

 

Når Svanhild har premiere på Grusomhetens Teater tirsdag 17. oktober blir det andre gangen at teatret viser stykket. Første gangen var i 2014 da teatret uroppførte stykket. Regien er ved teatrets leder Lars Øyno. Han har satt seg grundig inn i Svanhild, både stykkets bakgrunn og tilblivelse, samt tema, språk og symbolikk. Det er både interessant og spennende at Grusomhetens Teater setter opp Svanhild på nytt.

Da Grusomhetens Teater uroppførte Svanhild i 2014 var det modig gjort. Det var første gang i verden at stykket ble fremført. Fordi ingen andre teatre hadde vist stykket tidlgere hadde Lars Øyno og resten av teatrets ensemble så og si ingenting å bygge på. De måtte basere seg på grunnteksten alene samt kommentarer som var gitt av teaterfolk og litteraturvitere. På selve premierekvelden fredag 14. mars var derfor nerver ute og gikk blant alle i teatrets ensemble som hadde jobbet med at stykket kunne bli vist.

Å skulle uroppføre et stykke av Ibsen er noe som kan få selv erfarne teaterfolk til å tenke seg om både en og to ganger. Det er skummelt, men også spennende. Svært mange har jo meninger om Ibsen, om hva som ligger i stykkene hans og hvordan de skal tolkes. Det er skrevet tykke bøker om Ibsens liv og diktning, Nationaltheatret har sin Ibsenfestival, hans skuespill settes opp på teatre over hele verden, og ennå i dag regnes han som aktuell.

Men Grusomhetens Teater gjorde det altså. Teatret uroppførte Svanhild, og responsen fra både publikum og kritikere var svært god. Svanhild ble tildelt Osloprisen av Natt&Dag for beste scenekunst i 2014. Videre fremførte Grusomhetens Teater Svanhild på teaterfestivaler i Russland og Japan til meget god mottakelse.

Jeg har lest samtlige av Ibsens skuespill samt langdiktene Brand, Peer Gynt og Terje Vigen. I tillegg har jeg lest alle diktene hans. Men Svanhild var ukjent for meg inntil jeg ved en tilfeldighet oppdaget at Grusomhetens Teater hadde uroppført stykket i 2014. Til å begynne med trodde jeg at Svanhild var en tittel som teatret hadde gitt ett av Ibsens kjente skuespill. Da jeg fikk vite at det dreide seg om en uroppførelse ble jeg overrasket. Jeg visste ikke at det fantes skuespill av Ibsen som ikke var blitt fremført.

Nå er Svanhild dog ufullendt. Ibsen fullførte ikke stykket da han skrev det. Ingen vet hva årsaken var til at han ikke gjorde det. Ibsen skrev kun første akt, men tross det fikk Grusomhetens Teater laget en helaften forestilling ut av grunnteksten.

Kort fortalt er stykkets bærende tema forholdet mellom kunsten og den borgerlige tilværelsen. Kunsten gir mulighet for frihet og livsutfoldelse mens den borgerlige tilværelsen knuger mennesket og tvinger det til livsløgn. De grunnleggende spørsmålene er: Hva er frihet og ekte liv? Hvordan kan mennesket realisere seg selv? Hvordan kan det unngå en dukketilværelse i et borgerlig samfunn drevet av kunstige omgangsformer og fraser? Et viktig tema og viktige spørsmål som Ibsen tar opp i flere av sine dikt og skuespill.

Temaet er velkjent fra en rekke verker innen både teaterhistorien og litteraturhistorien. Jeg tenker blant annet på skuespillene Et dukkehjem, Byggmester Solness og Hedda Gabler av Ibsen. Jeg tenker også på romanene Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe, Huset Buddenbrook av Thomas Mann og Paradiset på det andre hjørnet av Mario Vargas Llosa. Både skuespillene og romanene omhandler det spente forholdet mellom frihet og ekte liv på den ene siden, og den borgerlige tilværelsens traurige forutsigbarhet og kunstighet på den andre siden.

Det skal derfor bli spennende å se Svanhild i Grusomhetens Teater. Jeg gleder meg av flere grunner. For det første har altså ingen andre teatre i verden fremført stykket. Bare det i seg selv er høyst interessant, synes jeg. For det andre fikk uroppføringen i 2014 svært god mottakelse. Men den viktigste årsaken til at jeg gleder meg er likevel at Grusomhetens Teater er fascinerende i seg selv.

Konseptet til poeten, dramatikeren og teaterkritikeren Antonin Artaud som Grusomhetens Teater bygger på er sjelden vare i norsk teatersammenheng. Ingen andre norske teatre bruker dette konseptet. Faktisk er Grusomhetens Teater ett av svært få teatre i hele Europa som bruker det. Det i seg selv gjør Grusomhetens Teater unikt.

Videre er Grusomhetens Teater Oslos mest alternative og eksperimetelle teater, og gir teateropplevelser som er alt annet enn forutsigbare. De gangene jeg har sett stykker i Grusomhetens Teater har jeg aldri gått skuffet hjem. Hver gang er jeg blitt stimulert, både tanke- og følelsesmessig. Og hver gang er jeg blitt inspirert til å lese mer av diktere.

Skulle Svanhild inspirere meg til å lese Ibsens verker på nytt vil det være full uttelling. Også om stykket skulle få meg til å lese Michael Meyers svære biografi om ham. Biografien har stått litt bortgjemt i bokhylla noen år nå. Det er derfor på tide at jeg får lest den.

Teater på sitt beste gir ikke bare en god opplevelse selve kvelden man er i teatret. Ikke slik jeg tenker om teater iallfall. Teater på sitt beste stimulerer både tanker og følelser ut over det rent umiddelbare. Det får oss til å se oss selv, som i et speil. Videre får det oss til å le og gråte, samt til å reflektere over hvem vi mennesker er, hvor vi kommer fra og hvor vi går hen, over livets mening og tilværelsens uutgrunnelighet. Slike ting.

Grusomhetens Teater har gjort nettopp det med meg de gangene jeg har sett stykker der. Derfor gleder jeg meg til å se Svanhild når stykket har fått premiere. Det skal bli en god opplevelse selve kvelden jeg er i teatret. Men! Forhåpentligvis vil jeg bli inspirert til å lese Ibsens verker på nytt, enten deler av de eller samlet. Og kanskje blir jeg inspirert til endelig å gå igang med Michael Meyers svære biografi om ham...

 

 

Spilles 17. - 28. oktober kl. 20 (ikke søn./man.)

 

billetter@grusomhetensteater.no  Tlf. 22203095 og v/ inngang. Bill. kr. 200/150,-

 

 

Regi: Lars Øyno

Skuespillere: Kirsti Sørlie Hansen, Miguel Steinsland, Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Sara Fellman, Filip Amundsen Stav, Lars Brunborg, Gisle Hass og Espen Wesaas

Scenografi: Tormod Lindgren

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Musikk: Espen Wensaas, Filip Sande

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lysdesign ass.: Jan Skomakerstuen

 

 

Nettside:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/

 

 

 

25. okt, 2016

 

"Come from forever, and you will go everywhere."

 

- Arthur Rimbaud

 

 

 

 

Jeg fikk et forhold til Arthur Rimbaud og hans diktning for flere år tilbake. Akkurat når det var husker jeg ikke, men tror det var da jeg var i slutten av 30-årene. Foranledningen var årene jeg var i psykiatrien. Opplevelsen med psykoser og tunge depresjoner åpnet døren til diktningens verden for meg. I de årene leste jeg mye i Bibelen for å finne et mulig svar på min lidelse. Jeg ønsket også å finne en mening med lidelsen slik at den kunne bli lettere å bære. At jeg leste i Bibelen skulle bære frukter. Det åpnet mine øyne for diktning og poesi.

Tidligere hadde jeg bare hatt en anelse om hva diktning og poesi er. Ved min psykiske lidelse og smerten knyttet til den ble diktning og poesi mer begripelig for meg, hvor underlig det kanskje kan høres ut som. På bakgrunn av min lesing i Bibelen begynte jeg å lese dikt. Især var det Salmenes bok samt profetene Jesaja og Jeremia som fikk meg til å gjøre det. Jeg opplevde poesien i disse bøkene som sterk og tildels psykedelisk. Det satte meg på et spor som jeg har holdt meg til siden.

Den første diktboka som jeg kjøpte var Den store norske diktboken (utgitt 2005 på Pax Forlag). Straks jeg hadde kjøpt boka begynte jeg å lese i den og ble fascinert. Jeg leste i boka både morgen og kveld, både dikt og de korte biografiene av dikterne. Boka satte meg på hugget og jeg kjøpte etterhvert flere diktbøker. Siden gikk det slag i slag.

En av diktbøkene jeg kjøpte var Arthur Rimbaud - Complete Works (utgitt 2000 på Perennial Classics). Dengang visste jeg ingenting om Arthur Rimbaud, så min nysgjerrighet var derfor stor. Jeg spurte dama hos Tronsmo bokhandel som ekspederte meg om Rimbaud og hans diktning. Hun svarte at han blir regnet som grunnleggeren av moderne fransk diktning og forløper for surrealismen. Hun la til at hvis jeg hadde sansen for sterk poesi burde jeg sette meg inn i hans samtid samt liv og diktning. Jeg fulgte hennes anbefaling og kjøpte boka. Det skulle bli innledningen til både moderne poesi og surrealismen for meg.

Jeg leste mye i boka og ble grepet av diktenes sårhet og intensitet. Diktene virket forbausende moderne og friske på meg, som om de var blitt skrevet av en dikter i vår samtid. Fordi jeg ble grepet forsterket det hugget som Den store norske diktboken hadde satt meg på. Jeg ville vite mer om Rimbaud, så jeg leste om ham i ulike oppslagsverk og på nettet. Snart dannet jeg meg et bilde av ham som avantgarde poet og utsvevende bohem. Og det bildet av ham hadde jeg helt til jeg kom i kontakt med Lars Øyno, som er lederen for Grusomhetens Teater. Inntil da trodde jeg at Rimbaud levde som avantgarde poet og utsvevende bohem til han døde.

Lars fortalte meg en helt annen historie om hvordan det gikk med ham...

Historien som Lars fortalte fikk meg til å stusse. Den virket både paradoksal og usannsynlig på meg, men var likevel sann. Rimbaud brøt med sitt liv som avantgarde poet og bohem mens han var på høyden, og han valgte så en annen vei resten av sitt liv enn det jeg først hadde trodd. Han ble en vanlig borger og handelsmann i Afrika. På mange måter kan man hevde at Rimbaud sviktet sitt kall som dikter. Jeg er tilbøyelig til å hevde det. Så hvorfor han gjorde det er en gåte. Et enigma.

Under samtalene som jeg hadde med Lars fikk jeg vite mer om Rimbaud. Lars fortalte om hans betydning for fransk og europeisk diktning, for avantgarde poesi og for surrealismen. Jeg kunne derfor ikke begripe hvorfor han brøt med det hele, både sitt kall som dikter og friheten han hadde som bohem, til fordel for en vanlig borgerlig tilværelse med alt hva det innebar.

Lars fortalte at han hadde skrevet et manuskript til et stykke om Rimbaud. Han sa at teatret skal sette opp stykket i slutten av januar og inviterte meg til å følge prøvene. Det ville jeg mer enn gjerne, så jeg takket ja. Stykket Lars har skrevet omhandler Rimbauds liv som handelsmann i Afrika. Det prøver å gi et svar på hvorfor han brøt med sitt kall som dikter, og det dveler ved gåten.

Rimbaud gjorde det motsatte av hva for eksempel Paul Gauguin gjorde. Gauguin bodde i København der han var bankmann og levde et ordinært borgerlig liv med familie og venner. Så brøt han med sin tilværelse i København for å realisere seg selv som kunstner. Til slutt endte han på Tahiti. Det han gjorde kan virke absurd, men har likevel en logikk om man skjønner hva kunstnerkall innebærer.

Rimbaud forlot altså sin tilværelse i Paris som dikter og bohem og ble en vanlig borgerlig handelsmann. Det er en gåte som virker umulig å få løst. Et enigma som fortyrrer bildet vi har av ham som dikter og bohem. Hva foregikk i hans sinn? Hva fikk ham til å foretrekke en vanlig borgerlig tilværelse? Hvorfor ga han opp sin frihet? Hvorfor sviktet han sitt kunstnerkall?

Stykket som Grusomhetens Teater skal vise prøver å gi et svar på hvorfor han gjorde det, men hans usannsynlige valg forblir et enigma. Det er en gåte som trolig aldri vil bli løst.

 

 

 

The Seekers of Lice

When the child's forehead, full of red torments,
Implores the white swarm of indistinct dreams,
There come near his bed two tall charming sisters
With slim fingers that have silvery nails.
 
They seat the child in front of a wide open
Window where the blue air bathes a mass of flowers
And in his heavy hair where the dew falls
Move their delicate, fearful and enticing fingers.
 
He listens to the singing of their apprehensive breath.
Which smells of long rosy plant honey
And which at times a hiss interrupts, saliva
Caught on the lip or desire for kisses.
 
He hears their black eyelashes beating in the perfumed
Silence; and their gentle electric fingers
Make in his half-drunken indolence the death of the little lice
Crackle under their royal nails.
 
Then the wine of Sloth rises in him,
The sigh of an harmonica which could bring on delirium;
The child feels, according to the slowness of the caresses
Surging in him and dying continuously a desire to cry.
 
- Arthur Rimbaud

 

 

 

Nettsider:

 

I Is Another - Rimbaud I Afrika (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/2017/01/i-is-another-rimbaud-i-afrika/

 

Arthur Rimbaud (mag4.net):

http://www.mag4.net/Rimbaud/en/index.php