10. des, 2017

"Venus & Mars" av Judith Malina - premiere på Grusomhetens Teater 14. desember 2017

 

"Your whole life is a rehearsal for the moment you are in now."

- Judith Malina

 

 

 

 

"Kan du ta en tur ned for eksempel på torsdag? Vi er igang med et nytt stykke med premiere den 14. med The Living Theatre." Jeg gned søvnen ut av øynene. Leste sms-en fra Lars om igjen. Kikket deretter på klokka. Den hadde allerede passert 09. "Søren! Jeg har forsovet meg!" tenkte jeg for meg selv. Gjespende stod jeg opp av senga og tok på meg slåbroken, knyttet beltet om livet og tuslet ut på kjøkkenet. Fant frem espressokanna og kaffeboksen, og satte over til ei kanne espresso. Mens jeg ventet på at kaffen skulle bli ferdig laget tastet jeg en ny sms til Lars: "Når på torsdag passer det at jeg kommer?" Svaret kom umiddelbart: "Kom kl. 12:30." Jeg kikket på bildekalenderen som hang der på kjøkkenet. Ingen andre avtaler var notert for torsdagen.

"Jasså? De er igang med et nytt stykke nå?" tenkte jeg mens jeg skjenket av den dampende espressoen i den lille koppen i hvit keramikk. Jeg tok en slurk av den sterke kaffen og kjente hvordan den rev. "Blir spennende å se hva slags stykke det dreier seg om," tenkte jeg videre. Jeg gikk inn på soverommet, satte meg ned ved arbeidsbordet og slo på pc-en. Lysene på den begynte å blinke. Da pc-en etter en kort stund var klar gikk jeg inn på nettsiden til Grusomhetens Teater. Der så jeg at Venus & Mars var det neste stykket teatret skulle vise. Jeg leste presentasjonen av stykket med nysgjerrighet. Da jeg hadde gjort det gikk jeg inn på nettsiden til The Living Theatre for å lese mer der. Mens jeg leste om The Living Theatre tenkte jeg at dette måtte være noe helt spesielt.

Oppføringen av Venus & Mars var ikke bare et samarbeid mellom The Living Theatre og Grusomhetens Teater, men det dreide seg om en uroppføring av stykket på Grusomhetens Teater. Den forrige lederen for The Living Theatre, Judith Malina, hadde etterlatt seg manuskriptet til Venus & Mars. Judith var en god venn av Lars Øyno, lederen for Grusomhetens Teater, så teatrets ensemble ville at Grusomhetens Teater skulle uroppføre stykket.

Fredagen kom og jeg dro ned til byen. På forhånd hadde Lars bedt meg om å komme på fredag istedet da det passet bedre. Jeg tok først banen ned til byen, deretter bussen ut til der Grusomhetens Teater ligger. Da bussen stanset på holdeplassen ved Jacobs Kirke gikk jeg av. Ruslet den korte strekningen bort til teatret. "Hei, Morten! Hyggelig å se deg igjen!" sa skuespilleren som åpnet ytterdøra for meg. "Takk! I like så!" svarte jeg og gikk inn i foajeen. Jeg hengte fra meg jakka på stativet og satte meg ned i den slitte skinnsofaen. "Kaffe?" spurte hun vennlig. "Nei takk! Jeg har allerede drukket to kopper espresso. Det holder for meg." "Ahhh! Espresso! Skjønner!" sa hun og smilte. Rett etterpå kom de andre skuespillerne, begge regissørene samt noen av teknikerne inn i foajeen. De slo seg ned, matpakker ble åpnet og kaffe skjenket. Praten begynte å summe.

Lars Øyno satte seg rett overfor meg. Vi hilste på hverandre. "Dere har halvtimes lunsjpause?" spurte jeg. Lars nikket og tok en god bit av smørbrødet. "Hva handler det nye stykket om?" spurte jeg da han hadde tygget ferdig. "Det handler om kjærligheten," svarte Lars og kikket på meg. "Kjærligheten som en kontrast til krig og vold, som ett av livets grunnpremisser. Det problematiserer hvordan to kjønn kan møtes i en genuin forståelse, og at denne forståelsen så hindrer verden i å komme på avveier." "Er det en hentydning til romersk mytologi i tittelen Venus & Mars? Det virker sånn?" spurte jeg videre. "Ja, absolutt!" svarte Lars og tok en ny bit av smørbrødet. "Stykkets tema kretser rundt kjærligheten som en urkraft. Venus og Mars var jo henholdsvis kjærlighetsgudinnen og krigsguden innen romersk mytologi. De fikk sønnen Eros sammen - en av erotikkens guddommer i antikken. Kjærligheten mellom Venus og Mars var meget sterk. Den gjorde at de to gudene utfylte hverandre perfekt og skapte balanse i den kosmiske orden."

Han reiste seg fra bordet og gikk bort til skranken foran kjøkkenet. Der plukket han opp en stor bildebok. Da han hadde satt seg igjen rakte han boka til meg. "The Living Theatre er ikke noe hvilket som helst teater i New York. Heller ikke i USA forsåvidt. Det er ett av de viktigste teatrene der borte. Et lite teater, ja, men det har hatt enorm betydning for utviklingen av amerikansk teater," sa Lars mens jeg bladde i boka om The Living Theatre. Lars fortsatte: "Jeg ble kjent med teatrets grunnlegger Judith Malina for mange år siden. Vi holdt kontakten helt til hun døde. Hun etterlot seg manuskriptet til Venus & Mars. Etter at hun døde fortsatte jeg med å ha kontakt med The Living Theatre. De ymtet frempå om et samarbeid om Venus & Mars. Begge teatrenes kompanier hadde workshops om dette i februar i Oslo og så i mars i New York. Og nå er vi altså igang med prøvene til stykket." Jeg lyttet interessert til det Lars fortalte. Hver gang han fortalte om dramatikere, diktere, filosofer og alternative teatre ble jeg revet med. Hans levende måte å fortelle på virket sterkt engasjerende på meg. "Du kunne godt ha kalt stykket All You Need Is Love, om det ikke var for at Beatles allerede har brukt den tittelen," sa Lars og humret.

Lørdag formiddag satt jeg i lenestolen i stua og bladde i Klassekampen. Da jeg kom til kultursidene så jeg at avisa hadde en stor artikkel om Venus & Mars. Jeg skjenket meg en kopp nylaget solbær-te og begynte på artikkelen. Da jeg hadde lest artikkelen ferdig ville jeg sjekke nettsiden til The Living Theatre på ny. Jeg la avisa fra meg på stuebordet, reiste meg fra lenestolen og gikk inn på soverommet. Satte meg ved arbeidsbordet og startet pc-en. Jeg leste flere artikler om teatret på nettsiden. Alle meget interessante og informative.

Mandag tok jeg en ny tur til Grusomhetens Teater. På forhånd hadde jeg avtalt å komme kl. 13. De skulle starte med andre økt av prøvene til stykket da. Jeg gikk inn i foajeen. Den krydde av både skuespillere, begge regissørene samt teknikere. Jeg nikket til de jeg kjente fra før og hilste på tre nye skuespillere. Alle var iferd med å pakke sammen tingene sine etter lunsjen. Lars kom bort til meg og spurte: "Blir du med ned til scenen? Slik at du får sett prøven som vi skal ha nå?" Jeg svarte at det ville jeg og fulgte etter ham ned den smale vindeltrappen. Da vi hadde fått satt oss sa han: "Det du får se nå er slutten på stykket. Hvis du kommer i morgen også får du sett hele stykket, for da skal vi ha full gjennomgang." Jeg svarte at jeg ville komme neste dag også. Så gikk skuespillerne igang med prøven. Under kyndig ledelse av Lars omfavnet de hverandre i ulike stillinger. Omfavnelsene symboliserte selve urkraften som det kjærligheten er.

Da jeg hadde sett en halvannen times tid reiste jeg meg fra stolen. Lars kom bort til meg. "Du kommer i morgen?" spurte han. "Ja, det gjør jeg," svarte jeg. "Fint! Da sees vi!" sa han. Jeg gikk ut i gata og ruslet tankefull bort mot bussholdeplassen. Det jeg hadde sett under prøven samt samtalene med Lars og noen av skuespillerne om stykket hadde satt igang tankeprosesser i meg. Jeg tenkte at jeg ville lese om Venus og Mars i romersk mytologi når jeg kom hjem.

 

 

Spilles: 14. - 17. desember, alle dager kl. 19:00

Lørdag 16.12 Post-Show Talk med Lars Øyno og Thomas Scott Walker fra The Living Theatre

Billetter: kr. 200,-/150,- på billetter@grusomhetensteater.no  / Tlf. 22203095 og ved inngang

 

Manus: Judith Malina

Regi: Lars Øyno

Co-regi: Thomas Scott Walker

Scenografi: Mariann Rostad

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Lys: Jan Skomakerstuen

Produsent: Claudia Lucacel

Skuespillere: Thomas Scott Walker, Hanne Dieserud, Miguel E. D. Steinsland, Odille Heftye Blehr, Henriette Blakstad, Gisle Hass, Sara Fellman, Gaute Næsheim, Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj, Benedikte Sandberg, Marianne Rødje, Maja Skogstad, Ingrid Liavaag

 

 

 

I Heard The Indian Sage

I heard the Indian sage,
Say that there was no time
But I believe the unvraven image
That my mirror shows me
As I see my mother’s face
Emerge from my aging features,
And my grandmother’s heavy lids
As my eyes grow smaller
And smaller

There is time
Because we are  mortal. There is
Death because we are
Nothing. There is love
Because we are crazy
And want to be happy forever

- Judith Malina

 

 

 

Nettsider:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/11/venusandmars/

 

The Living Theatre:

http://www.livingtheatre.org/