27. sep, 2019

"En Sporvogn Til Begjær" av Tennessee Williams med premiere 24. oktober

 

I don’t want realism. I want magic! Yes, yes, magic! I try to give that to people. I misrepresent things to them. I don’t tell the truth, I tell what ought to be truth. And if that is sinful, then let me be damned for it!

- Blanche

 

 

 

 

 

"Mere øl?" spurte jeg og løftet flasken opp fra bordet. "Ja, takk! Veldig gjerne," svarte de begge to og holdt glassene sine frem mot meg. Jeg skjenket rolig av det gylne tsjekkiske ølet. Det var Lars Øyno, Hanne Dieserud og meg en lørdagskveld i februar. Han teatrets leder og regissør. Hun en av teatrets faste skuespillere. Vi satt rundt det lille spisebordet ved kjøkkenet. Pratet om Grusomhetens Teater, om ulike dramatikere, forfattere og kunstnere, og om ting vi hadde drevet med i det siste. Maten var russisk borsjtsj med hjemmebakt rugbrød som tilbehør. Praten var livlig og latteren satt løst. I tillegg til tsjekkisk lager-øl var det også ekte russisk vodka til maten. Desserten hadde jeg valgt med omhu. Den ble servert ved tsarens hoff i sin tid. Russisk plommekompott med smørstekte valnøtter, lyng-honning og krem. Åpenbart falt kompotten i smak for både Hanne og Lars. Den gled iallfall ned på høykant.

"Vi har tenkt å sette opp En Sporvogn Til Begjær til høsten. Kun få vet om det. Stykket går på Oslo Nye Teater denne sesongen. Vi begynner med prøvene i august og setter opp stykket når høstsesongen er kommet igang. Inntil så lenge må du ikke fortelle andre om dette. Det må bli mellom oss," sa Hanne. "Akkurat!" sa jeg fascinert. "Oslo Nye Teater viser En Sporvogn Til Begjær frem til sommeren. Til høsten er det vi som gjør det. Når vårsesongen er over skal du få vite alt," sa Lars. "Jeg forstår. Vil selvsagt ikke fortelle dette videre," svarte jeg. "Fint!" sa Lars og smilte, "Da er vi enige."

"Er oppsetningen av En Sporvogn Til Begjær ment som en oppfølger til Hvem er redd for Virginia Woolf? fra i fjor? Altså at dere vil fremføre stykket som mer tradisjonelt dialogteater?" spurte jeg. "Ja, det er det vi har tenkt," svarte Hanne, "men selvsagt gjøre fremføringen på vår måte. Det er et dramatisk skuespill i ordets rette forstand, slik Hvem er redd for Virginia Woolf? også er det." "Det fikk dere godt frem da stykket ble vist i fjor, husker jeg. Prøvene backstage var til tider intense. Lars drev dere hardt. Om og om igjen formante han at dere måtte få frem det dramatiske som ligger i stykkets tekst for å vise publikum hvor jævlige dere var mot hverandre. Under en av prøvene bemerket jeg at Lars var nesten like hard mot skuespillerne som det Stanley Kubrick var under innspillingen av The Shining, hvis dere husker?" sa jeg ettertenksomt. Både Hanne og Lars flirte og svarte at det husket de. "Begge skuespillene handler om mennesker som ødelegger hverandre med ondskapen de driver med. Vi er jo ikke et vanlig institusjonsteater, som du veit, men gjør tingene på vår måte," sa hun. "Vi kommer til å følge manuskriptet. Det blir derfor dialogteater. Samtidig vil vi bruke Antonin Artaud´s visjoner for å tydeliggjøre det dramatiske i stykkets tekst," skjøt han inn. "Med andre ord akter dere å gjøre en egen vri når stykket skal fremføres? Slik som med Hvem er redd for Virginia Woolf? da dere viste stykket i fjor?" "Det er korrekt," nikket han.

Høsten i forveien hadde Grusomhetens Teater gjort stor suksess med Hvem er redd for Virginia Woolf? av Edward Albee. Stykket gikk for fulle hus kveld etter kveld og fikk meget god omtale av kritikerne. På nettsiden Scenekunst skrev Chris Erichsen: "Med sin gammeldags teatrale versjon av Hvem er redd for Virginia Woolf går Grusomhetens Teater til det motsatte ytterpunktet av der de allerede befinner seg, og gjør det bedre enn alle andre." Nå er det altså En Sporvogn Til Begjær teatret vil satse på. Dette legendariske skuespillet som sjokkerte både publikum og kritikerne da det ble urfremført på Ethel Barrymore Theatre i 1947. Jeg har Hollywood-filmen i min dvd-samling og sett den noen ganger. Synes den er godt laget og at skuespillerne gjør glitrende roller. Jeg visste at skuespillet er skrevet av Tennessee Williams og blir regnet som ett av de viktigste fra det 20. århundre. Visste også at Marlon Brando startet sin karriere i filmbransjen med sin banebrytende rolletolkning av Stanley, og at både filmen og hans nye skuespillerstil ble et avgjørende vendepunkt for Hollywood. Det veldige gjennomslaget filmen fikk da den kom på kinoene i USA gjorde at studioene begynte å produsere seriøse dramafilmer som tok opp samfunnsproblemer, og ikke bare underholdningsfilmer de inntil da var kjent for. Men de voldsomme reaksjonene En Sporvogn Til Begjær skapte da skuespillet ble urfremført på Broadway dengang visste jeg ingenting om. Heller ikke visste jeg at skuespillets betydning for synet på teaterkunst, litteratur og samfunnet forøvrig vurderes på linje med Samuel Beckett´s Mens vi venter på Godot.

Skuespillets bærende tema er at ukontrollert begjær ødelegger mennesker og familier. Også samfunnet risikerer å bli ødelagt. Faren er at livet blir borte for en fordi man verdsetter andre ting høyere. Opphører livsbegjæret blir man uunngåelig levende død. Det skjer for alle som trakter etter penger, privilegier, makt og posisjoner, og som ofrer alt for å oppnå det, endog familie og venner. Følgen er at de forspiller sine liv. Oscar Wilde omtalte det slik: "Å leve er det sjeldneste i verden, de fleste mennesker bare eksisterer." I sin roman Brødrene Karamasov skriver Fjodor Dostojevskij: "Fremfor alt må menneskene lære å elske livet." Tennessee Williams var sterkt opptatt av det. Han mente at kjærlighet i familien og mellom venner er helt nødvendig for at mennesker skal kunne leve. Da han skrev En Sporvogn Til Begjær ville han illustrere det.

Blanche flykter til begjæret etter å ha tatt seg av sine døende slektninger. Hun gjør det for å kunne ånde og leve i et samfunn som krever at kvinner lydig retter seg etter menns behov. Begjæret er muligheten hun har til å kunne leve ut sin seksualitet. Men det blir hennes tragedie. Hun vever seg inn i en livsløgn som bryter henne ned, går lenger og lenger med den, og til slutt ødelegges hun helt. Begjæret som ødeleggende kraft for mennesket er et klassisk tema innen teater. Det kan spores tilbake til de greske dramatikerne, blant andre Aiskhylos og Sofokles. Tennessee Williams skrev mange skuespill. Temaet går igjen i så og si alle skuespillene, men tydeligst i En Sporvogn Til Begjær. Som barn hadde han et nært forhold til moren. Faren derimot fryktet han. Om nettene lå han våken og hørte morens skrik når faren voldtok henne. Skrikene fulgte ham resten av livet.

I første akt av En Sporvogn Til Begjær kommer Blanche til New Orleans. Hun skal besøke sin søster Stella og hennes forlovede Stanley. Hun er ikke ung lenger, men likefullt en femme fatale. Godt vant med tilfeldige menn og mye alkohol. Hun er tilgjort og bruker masker. Vet hvordan hun skal lokke menn til å ville ha henne. Når hun blir konfrontert med dette flykter hun lenger inn i sin livsløgn. Hennes sterke fantasi gjør at hun hele tiden beveger seg på grensen til sinnsykdom. Hun lengter etter magisk kjærlighet som leves ut i lidenskapelig erotikk. Legger ikke skjul på sin lengsel, men er kokett og kommer stadig med hint. Det fører til katastrofe for Stella og Stanley, som er dypt forelsket og venter barn sammen. Gradvis rives de fra hverandre av konfliktene som Blanche´s kokette opptreden skaper mellom dem. I stykkets siste akt bryter Blanche fullstendig sammen og blir mot sin vilje hentet av helsepersonell til psykiatrisk behandling.

I begynnelsen av september fikk jeg sms fra Lars. Han spurte om det passet for meg å komme til teatret en av dagene. Det kunne jeg og vi avalte tidspunkt neste dag. Teatrets produsent Claudia Lucacel hadde allerede latt meg få vite at de var igang med prøvene. Det hun fortalte gjorde meg nysgjerrig på hva som foregikk backstage, samt høre hva Lars, skuespillerne og teknikerne tenkte om oppsetningen. Jeg ankom teatret tidspunktet som vi hadde avtalt. Claudia tok varmt imot meg. Hun fortalte at de holdt på med prøve og ba meg om å være helt stille. Så gikk hun ned vindeltrappa til scenerommet. Jeg satte meg i en stol og ventet. Etter noen minutter kom hun opp igjen og sa at jeg kunne få se prøven som de holdt på med. Jeg reiste meg fra stolen og fulgte etter henne. Da jeg var kommet ned nikket jeg til Lars. Han smilte og nikket tilbake. Fant så en ledig stol og satte meg stille på den. Fra der jeg satt hadde jeg god utsikt til hele scenen. Veggene var dekket med svære kulisser, småtepper og filleryer lagt ut på scenegulvet, og møbler plassert rundt omkring. Hele scenerommet åndet av arbeiderklassehjem.

På scenen var skuespillerne i aksjon. Alle var tydelig fokuserte på det de gjorde. Eneste som kunne høres var når de sa sine replikker og gikk bortover på scenegulvet. Bortsett fra det hersket total stillhet. Lars og Claudia satt hver for seg på de bakerste benkeradene. Begge fulgte nøye med på det skuespillerne sa og gjorde. Innimellom noterte de på hvite papirblokker som de hadde i fanget. Ei dame som jeg ikke hadde møtt før satt midt på fremste benkerad. Hun holdt manuset i hendene og fulgte konsentrert med på skuespillerne. Stadig sjekket hun manuset og gjorde notater.

 

 

 

Blanche: You're married to a madman.

Stella: I wish you'd stop taking it for granted that I'm in something I want to get out of.

Blanche: What you are talking about is desire, just brutal desire. The name of that rattle-trap streetcar that bangs through the Quarter, up one old narrow street and down another.

Stella: Haven't you ever ridden on that streetcar?

Blanche: It brought me here, where I'm not wanted and where I'm ashamed to be.

Stella: Don't you think your superior attitude is a little out of place?

Blanche: May I speak plainly?... If you'll forgive me, he's common... He's like an animal. He has an animal's habits. There's even something subhuman about him. Thousands of years have passed him right by, and there he is. Stanley Kowalski, survivor of the Stone Age, bearing the raw meat home from the kill in the jungle. And you — you here waiting for him. Maybe he'll strike you or maybe grunt and kiss you — that is, if kisses have been discovered yet. His "poker night" you call it. This party of apes. Maybe we are a long way from being made in God's image, but Stella, my sister, there's been some progress since then. Such things as art, as poetry, as music. In some kinds of people, some tenderer feelings have had some little beginning that we have got to make grow and to cling to, and hold as our flag in this dark march toward whatever it is we're approaching. Don't, don't hang back with the brutes!

- Tennessee Williams, A Streetcar Named Desire

 

 

 

Regi:

Lars Øyno 

 

Blanche: Hanne Dieserud

Stella: Nina Eileen Sponish

Stanley: Jade Francis Haj

Harlod (Mitch): Gisle Hass

Eunice Hubbel: Henriette Blakstad

Steve Hubbel: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland

Pablo Gonzales: Cristo Rodgiuez Borrachero Indognado

Lege: Lars Brunborg

Μeksikanskvine/Oversøster: Claudia Lucacel

Ung mann: Carl Anders Hollender

 

Scenograf: John Christian Alsaker

Lyddesign: Rolf Christian Egseth

Lyddesign: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Verun Krishnan

Kostymedesign: Gøril Bjerke Sæther, Antti Bjørn

Maskør: Trude Sneve

Lyd-tekniker: Jan Skomakerstuen

Tekniker: Thomas Sanne

Produsent / Regiassistent: Claudia Lucacel

 

Premiere 24. oktober 2019 kl. 19:00
Spilles: 24. oktober til og med 9. november Kl.19:00
(unntatt Søndag og Mandag)

Billetter bestilles her / Tlf. 22203095 og v/ inngang.
Ordinær pris: 250 NOK
Student\Honnør pris: 200 NOK
Betaling med vipps eller kontant.

For gruppebestilling på 10 personer eller flere – ta kontakt på claudia@grusomhetensteater.no.
 
Dørene åpner 30 min før showstart.
Forestillingen varer i ca 2,5 timer med 1 pause.
Snacks og drikke kan kjøpes i teatrets foyer.
 
Støttet av Kulturrådet, Fond for Lyd og Bilde, og Oslo Kommune
Teaterforlag: Nordiska ApS – København
 
Fotografering og lydopptak under forestilling er ikke tillatt.
Vi gjør oppmerksom på at det røykes urtesigaretter i forestillingen.

 

 

 

Nettsider:

 

En Sporvogn Til Begjær (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/2019/08/en-sporvogn-til-begjaer-premiere-24-oktober-kl-19/

 

"En Sporvogn Til Begjær - En trikketur til drømmenes endestasjon" (Teatret Vårt):

https://www.teatretvart.no/om-teatret/presse/tidligere-forestillinger/sporvogn-til-begjar/

 

Tennessee Williams (Poetry Foundation):

https://www.poetryfoundation.org/poets/tennessee-williams

 

"From the Archives: The Historic Interveiw with Broadway´s Original Blanche DuBois" (Playbill):

http://www.playbill.com/article/from-the-archives-the-historic-interview-with-broadways-original-blanche-dubois

 

"The Brutal Beauty of A Streetcar Named Desire - A reivew of Tenneesse Williams´ play 1947" (New Republic - Irwin Shaw):

https://newrepublic.com/article/131954/brutal-beauty-streetcar-named-desire

 

"The Long Pregnant Summer: Kim, Kate and Stella" (the Paris Review):

https://www.theparisreview.org/blog/2013/08/13/long-pregnant-summer-kim-kate-and-stella/