19. mar, 2018

The Republic of Rome

 

"In a republic this rule ought to be observed: that the majority should not have the predominant power."

- Marcus Tullius Cicero, On the Laws

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kommer fortellingen om da jeg spilte brettspillet The Republic of Rome. Jeg spilte det mange ganger, både sammen med venner fra studitiden på Blindern og da jeg vanket på en spillklubb på Bjølsen i Oslo på et litt senere tidspunkt.

The Republic of Rome var ett av flere strategispill som jeg spilte på den tiden. Jeg likte spillet veldig godt. Selv om det var omfattende å sette seg inn i og tok mange timer å spille var det var ett av mine favoritter. Jeg kjøpte det på ei sjappe som lå langs Karl Johans gate på 90-tallet. Sjappa hadde et bredt utvalg av spennende strategispill, så jeg var stadig innom der enten for bare å kikke eller kjøpe et spill.

Kort fortalt går The Republic of Rome ut på at hver spiller kontrollerer sin fraksjon i senatet, som var romernes øverste beslutningsorgan under republikken. Spillerne skal prøve å vinne mest mulig innflytelse i senatet for å sikre seg selv og sine interesser. Man må da bygge allianser, være diplomatisk når det trengs, prøve å svekke og utmanøvrere motspillerne, og avvise motspillere som prøver å svekke og utmanøvrere en selv. I det hele skal man sikre seg og sin posisjon, og bli så rik og få så stor makt som mulig. Kommer man så langt at man kan utnevnes til dictator perpetuo (diktator på livstid) har man vunnet spillet.

Det er kort sagt et spill som simulerer og illusterer intrigene og maktkampen som fant sted i senatet til den romerske republikken. Spillerne må drive med intriger og maktkamp, som er spillets konsept. Men! Går intrigene og maktkampen for langt kan spillerne risikere at senatet blir handlingslammet, noe som i tilfelle vil være katastrofalt hvis en hungersnød eller krig skulle dukke opp. Hvis det skjer mister de kontrollen over republikken, som da faller. I så tilfelle er spillet over og alle har tapt.

Spillerne må altså drive med intriger og maktkamp, men kun inntil et visst punkt. Det er en balanse å hele tiden unngå at republikken faller. Alle spillerne er tjent med å forstå når de må legge intrigene til side og stå sammen om å redde republikken, for eksempel når en krig dukker opp, eller når statens finanser er meget dårlige slik at den sosiale misnøyen vokser, som kan ende i revolusjon eller borgerkrig.

Som vi vet falt den romerske republikken da Cæsar beseiret Pompeius i et stort slag år 45 f.Kr. Keiserdømmet ble innført, som i realiteten innebar diktatur. Cæsar ble deretter utnevnt til dictator perpetuo (diktator på livstid). Noen år senere ble han myrdet utenfor senatet fordi hans motstandere fryktet at han ville utrope seg selv til konge og slik gjeninnføre kongedømmet.

Dette var altså introduksjonen. Hele fortellingen kommer snart.

Heng med!

 

 

 

In fact, Pomponius, in this conversation we are not seeking how to safeguard interests in law [ius], or how to respond to each consultation. That thing may be a great matter, and it is, which formerly was undertaken by many famous men and is now undertaken by one man of the highest authority and knowledge [Servius Sulpicius]. But in this debate we must embrace the entire cause of universal right and laws, so that what we call civil law [ius] may be confined to a certain small, narrow place.  We must explain the nature of law [ius], and this must be traced from human nature. We must consider laws by which cities ought to be ruled. Then we must treat the laws [ius] and orders of peoples that have been composed and written, in which what are called the civil laws [ius] of our people will not be hidden.

- Marcus Tullius Cicero, On the Laws

 

 

 

Nettside:

 

Roman Republic (Ancient EU):

https://www.ancient.eu/Roman_Republic/