En kveld i teatret...

15. jun, 2017

 

"'My witness is the empty sky."

- Jack Kerouac

 

 

 

"Hei, Morten! Vi kommer til feiringen av Vidars bursdag likevel og for å oppleve Visions of Kerouac. Vi avbryter faktisk vår ferie i Frankrike noe dager før planlagt for å få med oss stykket. Vi tar først flyet til Amsterdam og så videre til Oslo. Jeg ringer deg når vi er kommet til Oslo." Det var meldingen som jeg fikk fra Madeleine. På forhånd hadde jeg invitert henne og kjæresten Gray. Først svarte hun at de ikke kunne komme fordi de var på ferie i Frankrike, men så hadde de snakket sammen om invitasjonen og ombestemte seg.

Fredag formiddag ringte Madeleine. Hun fortalte at hun og Gray ikke ville gå glipp av Visions of Kerouac og hadde derfor tatt første fly hjem. Noen dager før var jeg blitt invitert av stykkets regissør og produsent Brendan McCall til å se stykket enda en gang. Jeg takket ham og sa at tre av mine venner også ville være med. Brendan tilbød da generøst fribilletter til de også.

Fredag ettermiddag gikk med til forberedelser til kvelden. Vi skulle først være hos meg for å feire Vidars bursdag og så se Visions of Kerouac på Grusomhetens Teater senere på kvelden. Jeg gjorde innkjøp til maten jeg skulle lage, samt ryddet og vasket leiligheten. Tidlig på ettermiddagen ringte Madeleine meg på ny og fortalte at hun og Gray var litt forsinket. Da kvelden endelig kom ringte Vidar på døra. Vi ga hverandre en god klem og gikk sammen inn i stua. "Nå? Tror du at dette vil bli en bra kveld?" spurte jeg ham med et glis. "Det er jeg sikker på at det blir!" svarte han og gliste tilbake. Da Vidar og jeg så Visions of Kerouac på premieren likte han stykket så godt at han ville se det om igjen.

"Bare slå deg ned i stua," sa jeg, "Jeg er igang med å lage maten nå. Madeleine og Gray kommer snart." "Fint!" sa Vidar og satte seg i sofaen. Jeg gikk ut på kjøkkenet og rørte litt i kjelen med tomatsausen som putret på komfyren. Duften av hvitløk, tomat, løk, oregano, chili, pepper og persille hang i hele leiligheten. "Har du lyst på kaffe?" spurte jeg ham. "Gjerne! Helst sterk kaffe," svarte han. "Ok. Jeg setter over til espresso. Det kommer til å bli en lang kveld. Forestillingen begynner jo først ved midnatt. Espresso vil da gjøre nytten," sa jeg. "Herlig! Jeg ser frem til hvordan kvelden blir," smilte han. "Setter du på noe musikk?" spurte jeg. "Det kan jeg," svarte han og gikk bort til stereoanlegget, "Har du noe jazz på vinyl? Siden dette skal være en Kerouac-kveld for oss?" Jeg gikk bort til platesamlingen og bladde i den. Til slutt fant jeg ei bra jazz plate. "Her! Sett på denne," sa jeg og rakte ham plata.

Hese jazztoner fløt ut i stua. Jeg ga Vidar en kopp espresso og fyrte opp pipa. Mobilen ringte. Det var Madeleine. Hun fortalte at hun og Gray var på T-banen på vei til Lindeberg. Jeg sa at Vidar ville møte de på stasjonen. Vidar nikket og gikk ut i entreen og tok på seg skoene. "Skal bli kult å treffe de igjen," sa han og gikk ut i oppgangen, "Hei så lenge!" "Hei så lenge!" svarte jeg. Jeg satte meg ned i stolen ved stuebordet med diktsamlingen San Fransisco Blues av Jack Kerouac og leste ett par dikt. Etter noen minutter kom Vidar tilbake med Madeleine og Gray. Vi hilste på hverandre og ga klemmer. "Her er vi endelig! Som jeg har gledet meg til dette!" sa Anne med et strålende smil, "En Kerouac-kveld som dette vil jeg absolutt ikke gå glipp av!" Gray sa at han også hadde gledet seg veldig.

Madeleine, Gray og Vidar satte seg i stua. Jeg fant frem diktsamlingen Mexico City Blues av Jack Kerouac og leste diktet 113th Chorus for dem. "Fint dikt! Jeg likte det. For en bra start på kvelden!" sa Madeleine da jeg hadde lest diktet ferdig. Gray og Vidar nikket samtykkende. "Hvordan er Grusomhetens Teater egentlig?" Jeg har skjønt at det er annerledes enn vanlig teater?" spurte hun meg så. "Ja, det er annerledes", svarte jeg, "Glem alt dere vet om vanlig teater. Når dere ser Visions of Kerouac i kveld så tenk på at stykket skal appellere vel så mye til underbevisstheten og følelsene som til intellektet." "Meget spennende!" sa Peter.

Etter at vi hadde pratet en stund satte vi oss ved spisebordet. I tur og orden øste vi spagetti og tomatsaus på tallerkenene, og skjenket rødvin i glassene. "Når dere ser stykket i natt så forestill dere en sliten brun jazzklubb i Harlem," sa jeg, "og føl at dere befinner dere på denne jazzklubben." "Det vil vi!" sa Peter. Anne smilte og nikket. Vi fortsatte med å spise og vinen gled ned. Praten gikk livlig om Grusomhetens Teater, Jack Kerouac og Beat-poesi. Etter maten satte vi oss i stua igjen og jeg leste et nytt dikt fra Mexico City Blues.

Kvelden fløy avsted og plutselg var klokka blitt mange. "Vi må gå nå om vi skal rekke banen til byen," sa jeg. Vi reiste oss og gikk ut i entreen for å ta på oss jakke og sko. På vei ned til byen pratet vi videre om Jack Kerouac og konseptet som Grusomhetens Teater bygger på. Vi ankom teatret i god tid. Madeleine og Gray kikket omkring og utbrøt: "Så kult alt her er! Street-art på disse gamle og slitte bygningene, grafitti på gjerdene, og en atmosfære av underground som virker ekte." Vi gikk inn i foajeen og hilste på Brendan som satt og ventet. "So you really came from Amsterdam today just to watch the show tonight? spurte han Madeleine og Gray. "Yes, we did," svarte Anne. Brendan smilte bredt. "How nice! It means a lot to us that you did," sa han.

Vi stod i foajeen, pratet med Breandan og drakk vin. Etter en liten stund ble dørene åpnet og publikum slapp inn. Foajeen ble etterhvert rimelig full av folk og praten summet. Noen minutter før midnatt ble vi alle ført ned i teatersalen. Brendan hadde fortalt meg at kveldens forestilling ville bli litt annerledes enn premieren, at fremføringen ville være strammere og mer konsis, samt at det ville komme en overraskelse underveis i stykket. Jeg satte meg spent ned i stolen og kikket omkring på scenen. Den så likedan ut som på premieren. Så ble lysene langsomt slukket og hele scenerommet lå i mørke, og det som om jeg befant meg i Harlem i New York på nytt.

Stykket åpnet på samme måten som på premieren, men noe var likevel annerledes. Atmosfæren av jazzklubb i Harlem var kom tydeligere frem, skuespillerne beveget seg med større sikkerhet og presisjon, og måten lyd- og lyseffektene ble brukt på virket fascinerende. Jeg nøt hele forestillingen mens den ble fremført. Slik som på premieren var fremføringen både presis og kaotisk på samme tid, helt i tråd med Jack Kerouac og Beat-poesien forøvrig.

Midtveis i forestillingen resiterte en kvinnelig skuespiller deler av "Howl" av Allen Ginsberg. Hun gjorde det med innlevelse og overbevisning. Måten hun brukte stemmen på samt mimikken fikk fint frem og understreket diktets tone av desperasjon, lengsel, erotiske drifter, ekstase og fortvilelse. Da hun nærmet seg slutten lot hun overdelen falle slik at brystene ble synlige. Både brystene og resten av overkroppen var innsmurt med rød teatermaling, som åpebart skulle illustrere blod. Virkningen var sensuelt vakker og grotesk på samme tid, akkurat slik jeg kan opplever "Howl" når jeg leser diktet.

Som på premieren var fremføringen av hele forestillingen profesjonell og gjort med teaterkunstnerisk kyndig hånd. Da lysene ble tent var jeg meget godt fornøyd. Jeg snudde meg mot Madeline og Gray og spurte om hva de syntes. Hun svarte at de begge var blitt grepet av det. Gray nikket og la til at han ikke hadde opplevd noe slikt på teater før.

Vi reiste oss og gikk mot utgangen. Ute på gata sa vi hade til hverandre. "Tusen takk for denne fantastiske kvelden, Morten! Jeg og Gray hadde det alle tiders. Jeg har fått mange inntrykk nå som trenger å fordøyes. Vi blir mer enn gjerne med på Grusomhetens Teater neste gang vi er i byen, og da må du ta oss med!" Jeg sa at det ville jeg gjerne gjøre. Vi ga hverandre nye klemmer, og så satte hun og Gray seg inn i en drosje.

Jeg og Vidar ruslet nedover gata. "Ja, dette har virkelig vært en fantastisk kveld," sa han, "Jeg kommer til å gå i Grusomhetens Teater fra nå av. Konseptet til teatret tiltaler meg veldig."

 

 

 

Now it's jazz, the place is roaring, all beautiful girls in there, one mad brunette at the bar drunk with her boys. One strange chick I remember from somewhere, wearing a simple skirt with pockets, her hands in there, short haircut, slouched, talking to everybody. Up and down the stairs they come. The bartenders are the regular band of Jack, and the heavenly drummer who looks up in the sky with blue eyes, with a beard, is wailing beer-caps of bottles and jamming on the cash register and everything is going to the beat. It's the beat generation, it's beat, it's the beat to keep, it's the beat of the heart, it's being beat and down in the world and like oldtime lowdown and like in ancient civilizations the slave boatmen rowing galleys to a beat and servants spinning pottery to a beat.

- Jack Kerouac

 

 

 

Nettsider:

 

"Visions of Kerouac" - Grusomhetens Teater (beskrivelse av stykket, anmeldelser, bilder og video):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/visions-of-kerouac/

 

Jack Kerouac (offisiell nettside):

http://www.jackkerouac.com/

 

 

 

25. mai, 2017

 

"Somewhere along the line I knew there'd be girls, visions, everything; somewhere along the line the pearl would be handed to me."

- Jack Kerouac, On The Road

 

 

Harlem på 50-tallet. Afro-amerikanernes bydel i New York der hvite ikke hadde adgang. Slitne bygårder, mørke gater og trange smug, gjenger som hang på gatehjørnene, butikker som solgte ting man ellers ikke fikk tak i, og jazzklubber. Fra jazzklubbene tonet hes og upolert jazzmusikk ut i gatene.

Jazz var afro-amerikanernes musikkform dengang og ble av den grunn ansett som suspekt av den hvite middelklassen. Som med gospel og blues dyrket afro-amerikanerne jazz. På jazzklubbene i Harlem ble det spilt jazz til langt ut i de små timer. Hvite hadde altså ikke adgang til bydelen. Hvis noen hvite forvillet seg inn i Harlem risikerte de livet.

Det var her på det hele begynte...

En motkultur fikk sin grobunn i Harlem. Den skulle sette en helt ny standard i USA for litteratur, kunst, musikk, alternativ tenkemåte og livsstil, samt samfunnskritikk. En motkultur som skulle legge mye av grunnlaget for ungdomsopprøret og rock n´ roll på 50-tallet, hippie-bevegelsen på 60-tallet, samt gi sterke føringer for kulturelle undergrunnsbevegelser på 70- og 80-tallet. Vi merker ennå etterdønningene av denne motkulturen i dag.

Motkulturen var Beat-generasjonen...

På 50-tallet da Beat-generasjonen vokste frem var Eisenhower president, idealene til den hvite middelklassen enerådende, utbredt kommunistfrykt og Mccarthyisme rådet, samt krav om produksjon, flittighet og disiplin. USA var et konformt samfunn der sosiale og kulturelle avvik ble slått hardt ned på. Men Beat-generasjonen skulle endre dette. Beat-generasjonen brøt med det konforme USA og skapte rom for et alternativ til den hvite middelklassens idealer.

Jack Kerouac vanket sammen med sine hvite venner på jazzklubber i Harlem dengang. Der lyttet de til jazz og menget seg med afro-amerikanere. Det ga dem inspirasjon til å eksperimentere med diktning, kunst, rus, sex, tenkemåte og livsstil. De ville finne nye måter å dikte om livet på, og jazzklubbene var smeltedigelen som gjorde det mulig for dem.

Kvelden da jeg skulle se Visions of Kerouac på Grusomhetens Teater var jeg spent. Jeg var spent på om stykket ville klare å gjenskape følelsen av undergrunn slik Beat-generasjonen var. Jeg var også spent på hvordan stykket ville gjengi Jacks liv både som dikter og frontfigur for Beat-generasjonen.

Da jeg ankom teatret hadde mange allerede innfunnet seg. Foajeen var full av folk og jeg tenkte at stykkets tema måtte ha fenget. Jeg fikk billett og ventet på å få komme ned til scenen der stykket skulle fremføres. Etter en kort stund ble døren åpnet. Jeg og de andre publikumerne gikk ned til scenen.

Jeg fant meg en god plass og kikket rundt på scenen. Den hadde ingen effekter som dekorasjon. Kun svarte murvegger. I hvert av hjørnene i scenerommet stod et lite bord med en skrivemaskin på. Lange remser med papirark var festet til skrivemaskinene. Det var slik Jack Kerouac skrev. Han limte sammen ark i lange remser og skrev så sammenhengende på maskinen. Slik ble blant annet kultromanen On The Road til. På stolene ved siden av bordene lå saksofoner. De svarte murveggene, skrivemaskinene med de lange papirremsene samt saksofonene ga meg en følelse av at jeg befant meg i et undergrunnsmiljø. Jeg var nysgjerrig på hvordan stykket ville åpne.

Lyset ble langsomt slukket og hele salen lå i mørke. En lyd kunne høres. Først stille, så mer og mer tydelig. Det var lyden fra en storby. Så kunne hese jazztoner fra saksofoner høres. Og så kunne iherdig klimpring på skrivemaskiner høres. Litt etter litt fikk salen et dempet lys. Effekten av både lydene og det dempede lyset var sterk. Ved hvert av bordene satt to skuespillere. Den ene skrev på skrivemaskinen. Den andre spilte på saksofonen. Det var som om jazz og diktning var ett. Jeg ble fjetret og gledet meg til fortsettelsen av stykket.

Etter en liten stund gikk skuespillerne ut på scenegulvet. De krøp bortover på gulvet, danset og hoppet, og klamret seg til murveggene. Alle beveget seg med rytme og presisjon. Bevegelsene de utførte var fascinerende å se på. Noen ganger var bevegelsene harmoniske. Andre ganger kaotiske. Men hele tiden med rytme og presisjon. Skuespillerne beveget seg og danset over hele scenegulvet. Det ga følelsen av utstrekning og rom. Måten de beveget kroppene sine på, mimikken og hvordan de brukte øynene virket suggerende. Innimellom resiterte de tekster av Jack Kerouac. Det ga en sterk følelse av Beat-poesi som et undergrunnsfenomen.

Midtveis i stykket fremførte en kvinne deler av Allen Ginsbergs banebrytende dikt Howl. Hun stod midt på scenegulvet og sang diktet. Hun sang både disharmonisk og vakkert, slik diktningen til Beat-poetene er. Publikum lyttet stille mens hun sang. Hennes sang og den dempede belysningen forsterket hverandre. Da hun var ferdig fikk hun lang applaus.

Hele fremføringen av stykket var preget av kyndig og stram regi. Det fremstod som en helhet fra begynnelse til slutt.

Så ble lyset langsomt slukket og publikum klappet. Alle trodde åpenbart at stykket var slutt, men lyset ble tent igjen og skuespillerne hadde satt seg midt på scenegulvet. En satt på en stol i midten med en gitar. Skuespillerne spilte og sang. Det var som tatt ut av Woodstock-festivalen, for å bruke en slik sammenligning. Selv om jeg ikke var på Woodstock fikk jeg en sterk følelse av å være der mens de spilte og sang. Slik fikk stykket trukket linjene fra jazzklubbene i Harlem, der det hele begynte, til Woodstock med alt hva denne viktige festivalen innebar og representerte.

Da skuespillerne var ferdige med å synge ble lyset slukket. Applausen brøt løs. Den var taktfast og mange plystret. Selv var jeg meget godt fornøyd. Etter applausen reiste jeg meg og gikk sammen med de andre publikumerne mot utgangen.

På veien hjem tenkte jeg at jeg måtte lese Howl på nytt. Jeg tenkte også at jeg måtte lese flere bøker av Jack Kerouac. Da jeg kom hjem satte jeg ei jazzplate på stereoanlegget og fant frem diktsamlingen Mexico City Blues av Jack Kerouac fra bokhylla. Mens jeg lyttet til musikken og leste i boka beveget jeg meg i mitt sinn tilbake til Harlem på 50-tallet. Jeg forestilte meg at jeg var på en sliten jazzklubb og lyttet til musikken som ble spilt, drakk øl og danset.

Visions of Kerouac ga meg inspirasjon til å lese mer av Jack Kerouac og de andre Beat-poetene. Stykket ga meg også en bekreftelse på at for å kunne leve mitt liv slik jeg egentlig ønsker må jeg bryte med konformiteten. Jeg er blitt inspirert av stykket og det har satt igang tankeprosesser i meg. Bare kunst av høy kvalitet er istand til å gi slik inspirasjon.

 

 

 

"They danced down the streets like dingledodies, and I shambled after as I've been doing all my life after people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones that never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn..."

- Jack Kerouac, On The Road

 

 

 

Concept & Direction by Brendan McCall

Music Direction by Kristin Norderval

Lighting by Jan Skomakerstuen

Costumes by Cheyann Benedict Produced by Brendan McCall in association with Grusomhetens Teater

Performed by Hanne Dieserud, Live Noven, Per Bogstad Gulliksen, Filip Stav, and Dushinka Andresen

Guest performances by Henriette Blakstad, Øystein Elle, Brendan McCall, Karen Mikalsen, Kristin Norderval, Rolf-Erik Nystrøm, Ørnulv Snortheim, Arild Stav, Espen Wensaas, and Lars Øyno

 

 

 

Nettside:

 

Visions of Kerouac:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/05/visions-of-kerouac/

 

 

 

2. feb, 2017

 

"So society has strangled in its asylums all those it wanted to get rid of or protect itself from, because they refused to become its accomplices in certain great nastiness."

 

- Antonin Artaud

 

 

 

"Passer det at jeg kommer i kveld?" spurte jeg. "Ja, kom gjerne i kveld," svarte han. "Bør jeg være tidlig ute?" spurte jeg videre. "Du kan komme ti minutter før forestillingen begynner," svarte han. "Fint! Da gjør jeg det. Vi sees i kveld!" sa jeg. "Vi sees!" svarte han. "Jeg gleder meg. Hils de andre så lenge!" sa jeg. Så trykket jeg på den røde tasten på mobilen og avsluttet samtalen med Lars.

Høsten i forveien hadde jeg møtt Lars på Dovrehallen. Det var en torsdag formiddag og vi tok en kaffe sammen. Lars er lederen for Grusomhetens Teater og han fortalte meg om teatret mens vi satt der. Det han fortalte virket svært spennende på meg. Han fortalte om grusomhetens teater som et helt eget konsept innen europeisk teaterhistorie, om den franske poeten og dramatikeren Antonin Artaud som banebryter for konseptet, om surrealismen som opphavet til konseptet, om det absurde teater som nært forbundet med grusomhetens teater. Og han fortalte om Arthur Rimbaud som la grunnlaget for moderne fransk poesi og surrealismen.

"Grusomhetens Teater i Oslo er kanskje det eneste i sitt slag i Europa," sa Lars. "Jeg iallfall vet ikke om andre teatre som har rendyrket konseptet i den grad slik vi gjør." "Hva er røttene til dette konseptet innen europeisk teaterhistorie?" spurte jeg. "Først og fremst var det et klart brudd med det daværende borgerlige teater i Frankrike på den tiden. Utover å være poet og dramatiker var Antonin Artaud også teaterteoretiker og hadde store kunnskaper om teaterhistorie. Han var meget kritisk til det franske teatret og hevdet at det hadde utspilt sin rolle som arena for ekte teateropplevelse og samfunnskritikk," svarte Lars. "Hva gikk kritikken hans ut på?" spurte jeg. "Den gikk ut på at borgerlig teater var blitt en arena for underholdning. Videre at bruken av kun dialog på scenen reduserte publikums opplevelse. Antonin mente at teater skulle stimulere alle sansene til publikum, også følelsene og underbevisstheten, slik teater i antikkens Hellas etter hans mening opprinnelig gjorde," forklarte Lars.

"Så grusomhetens teater er da noe helt annet enn konvensjonelt teater?" spurte jeg og tok en slurk av kaffen. "Ja, det er noe helt annet," svaret Lars, "og ikke alle får med seg det, heller ikke erfarne teaterkritikere." "Hvorfor gjør de ikke det?" spurte jeg. "Antakelig fordi de forventer drama i vanlig forstand når de går i teatret. En fortelling som er logisk bygget opp og strukurert, at fremføringen er basert på dialog og ender med en slutt som sammenfatter det hele. Det er klassisk innen teater. Konseptet som grusomhetens teater bygger på er annerledes. Det er et forsøk på å nå underbevisstheten og stimulere den," forklarte Lars.

Da kvelden kom tok jeg banen ned til byen. Mens jeg satt på banen tenkte jeg på samtalen som jeg hadde hatt med Lars på Dovrehallen for noen måneder tilbake. Jeg tenkte også på det jeg hadde lest om Antonin Artaud og hans idé om grusomhetens teater som et alternativ. Både før og etter jul hadde jeg vært innom Grusomhetens Teater noen ganger og hilst på folka der. Jeg ble tatt vel imot og merket straks at det var et åpent og frilynt miljø, i den forstand at borgerlige sosiale konvensjoner ikke var så viktig. Åpenhet og frihet var det viktige. Det var inntrykket jeg fikk, og det minnet meg om Studentersamfundet, som jeg var med i for mange år siden. Miljøet på Grusomhetens Teater var preget av den samme befriende åpenheten som Studentersamfundet hadde dengang, og det likte jeg godt.

De gangene jeg var der pratet jeg med skuespillerne og de andre i ensemblet, og etterhvert forstod jeg bedre hva grusomhetens teater går ut på som konsept. "Grusomhetens Teater er det mest alternative og eksperimentelle teatret i Oslo," forklarte en av skuespillerne meg. "Det er derfor jeg liker meg her. Her kan alt innen teater prøves ut. For meg som skuespiller er det både spennende og stimulerende."

Jeg gikk av bussen ved Jakob Kirke og ruslet de få metrene bort til Grusomhetens Teater. Et plakatskilt som annonserte forestillingen var satt ut på gata. Et lys brant ved skiltet. Jeg stoppet og kikket på plakaten, tenkte tilbake på da jeg var i Amsterdam og opplevde alternativt teater. Etter å ha kikket på plakaten noen sekunder ruslet jeg ned mot teatrets inngang. Husveggene var dekket med fargerik grafitti og over inngangen var det malt Grusomhetens Teater med sort maling. Hele atmosfæren rundt teatret bar bud om at dette ikke var vanlig teater. Jeg åpnet døren og gikk inn i foajeen. Mange hadde allerede innfunnet seg. Praten summet lavt og jeg merket forventningen som hang i luften. Jeg fikk billett og ventet på å kunne gå ned til salen der scenen var. Mens jeg ventet leste jeg om Arthur Rimbaud og om bakgrunnen for stykket i programmet. Jeg var mer enn spent på hvordan jeg ville oppleve kvelden.

Det tunge forhenget ble trukket til side og ei ung jente sa at nå kunne vi gå ned. Jeg gikk ned den smale vindeltrappen og fant meg en god plass. Mens jeg ventet på at forestillingen skulle begynne kikket jeg på scenen. Den var stilfullt innredet med ulike effekter. Det var både vakkert og dekorativt. Så ble lyset dempet. Skuespillerne kom inn på scenen og forestillingen begynte...

Spotlights lyste opp scenen og stemningsfull musikk ble spilt. Hele rommet bølget av en underfundig grunntone. Skuespillerne beveget seg rytmisk og urytmisk til musikken, både enkeltvis og synkront, og de mumlet. De var kledd i kostymer og hadde malt seg i ansiktene, de hadde også malt armer og ben. Det var fascinerende å se på og jeg fikk en følelse av suggesjon. Forestillingen varte i to timer. Underveis skiftet skuespillerne kostymer flere ganger. Det forstyrret ikke fremføringen, men understreket bare at dette var eksperimentelt teater. Jeg likte det jeg så. En følelse av enigma bygget seg gradvis opp inni meg. Hele scenen og rommet rundt var innhyllet i noe gåtefullt og uutsigelig, noe som ikke lar seg forklare rasjonelt, men kun kan føles. Skuespillerne var meget presise i måten de beveget seg på og mimikken de brukte. Især var jeg fascinert av hvordan de brukte øynene.

Hadde jeg ikke hatt kjennskap til Grusomhetens Teater og konseptet som teatret bygger på - at det skal appellere til underbevisstheten - ville jeg trolig ha gått glipp av det hele. Men fordi jeg hadde kjennskap var det som at fremføringen åpnet seg for meg. Forestillingen var vakker og elegant, gåtefull og underfundig, fascinerende og mystisk. Den var et enigma.

Da forestillingen var over brøt publikum ut i applaus. Applausen varte lenge og var taktfast. Skuespillerne måtte inn på scenen tre ganger for å takke for den lange applausen, som var tegn på publikums tilfredshet. Jeg hadde en god følelse inni meg. En følelse som jeg ikke hadde kjent siden jeg var i Amsterdam og opplevde alternativt teater der i byen. Jeg reiste meg opp fra stolen og gikk ned på scenen. Der møtte jeg ett par av skuespillerne og vekslet noen ord med dem. Jeg takket for det jeg hadde fått oppleve og sa at jeg ville komme snart igjen. Så gikk jeg opp den smale vindeltrappen og beveget meg mot utgangen.

Da jeg ruslet mot Jernbanetorget visste jeg at dette ikke ville bli siste gang jeg gikk i Grusomhetens Teater. Forestillingen hadde gitt meg mersmak. Jeg ville lese mer om Antonin Artaud, mer om surrealismen, mer om Arthur Rimbaud, mer om alternativt teater, og mer om alternativ kunst. Det har jeg aldri opplevd før når jeg har vært i teatret. Alle de årene jeg gikk i Nationaltheatret, inkludert Teatret på Torshov, fikk jeg ikke tilsvarende stimulans. Noe bra var altså skjedd. Å kunne se en flott fremført forestilling er selvsagt fint, men at jeg også blir stimulert til å utforske teater og kunst videre har jeg ikke opplevd før.

"I is another" - Rimabud i Afrika stimulerte meg altså. Jeg er blitt inspirert til å lese mer poesi og sette meg bedre inn i teater og kunst. Et større utbytte enn det kunne jeg ikke ha fått. Jeg vil derfor definitivt gå flere ganger i Grusomhetens Teater og se fremføringer av stykker der. Fordi jeg vil bare ikke gå glipp av noe så fint.

 

 

 

To a Reason

A tap of your finger on the drum releases all sounds and initiates the new harmony.
      A step of yours is the conscription of the new men and their marching orders.
     You look away: the new love!
     You look back,—the new love!
     “Change our fates, shoot down the plagues, beginning with time,” the children sing to you. “Build wherever you can the substance of our fortunes and our wishes,” they beg you.
     Arriving from always, you’ll go away everywhere.

- Arthur Rimbaud

 

 

 

Manus og regi: Lars Øyno

Skuespillere: Hanne Dieserud, Live Noven, Miguel Steinsland,
Kirsti Sørlie Hansen, Henriette Blakstad, Gaute Næsheim,
Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj
Musikk: Lars Tore Pedersen
Scenografi: Thomas Sanne, Lars Øyno
Lys: Jan Skomakerstuen
Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther
Regiass: Johanna Øyno
Masker: Trude Sneve
Video design: Jonas Ulleland
Produsent: Brendan McCall

 

 

Nettsider:

 

"I is another" - Rimbaud i Afrika:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/01/i-is-another-rimbaud-i-afrika/

 

"Dikteren som overgikk diktningen" av Lars Øyno (Ny Tid):

https://www.nytid.no/dikteren-overgikk-diktningen/