En kveld i teatret...

22. feb, 2018

 

 

"Every bond is a bond to sorrow."

- James Joyce

 

 

 

 

 

 

Det var mandag kveld og jeg satt i stua hjemme. Drakk rolig av teen som jeg hadde laget og leste i Jobs bok. Ute var det blitt mørkt og stille. Inne i leiligheten var det en atmosfære av rolighet. Det jeg leste i Jobs bok fikk meg til å tenke. Boka skildrer en mann som gjennomgår store lidelser påført av Gud, men likevel er han ydmyk og gudfryktig. Jeg tenkte på min egen lidelse som jeg hadde vært igjennom. Psykoser, depresjoner, ensomhet, pillemisbruk og selvmordstanker.

Jeg var ikke særlig ydmyk og gudfryktig dengang. Det er jeg ikke nå heller forsåvidt. Istedet var jeg rasende på Gud fordi han overlot meg til en slik vond skjebne. Jeg skjelte ham ut for meg selv, bannet og svertet. Det var alt annet enn stille sorg. Heldigvis skjønte jeg hvor ødeleggende raseriet mitt var. Når jeg så leste i Jobs bok fant jeg en annen tone og klangbunn, selv om teksten er dramatisk nok. Job fremstår ikke som sint eller rasende i boka. Istedet tegnes et bilde av en mann som bærer sin lidelse med verdighet. Og jeg tenkte at jeg hadde behov for å gjøre det samme som ham; bære min lidelse med verdighet.

To dager senere var jeg på vei ned til byen med banen. Jeg skulle i teatret og se Lament II. På forhånd hadde jeg hatt samtaler med lederen for teatret Lars Øyno om stykket. Det han sa under samtalene fikk meg til å tenke over hvordan sorg og lidelse uttrykkes. Videre så jeg prøven på stykket fredagen i forveien. Det var en bevgende opplevelse. Jeg var derfor spent da jeg satt på banen. Funderte på om Lament II ville gi meg nøkkelen til et rom i mitt hjerte slik at min sorg kunne få utløp.

Jeg ankom teatret og så at foajeen var full av mennesker. Praten summet lavt og en svak velduft av vin hang i lokalet. Flere stod i kø for å kjøpe seg billett. Etter noen minutter ble forhenget trukket til side og vi fikk beskjed om at vi kunne gå ned til scenen. Sammen med de andre beveget jeg meg langsomt mot vindeltrappen som fører ned til scenen. Da jeg var kommet ned og hadde funnet en plass kikket jeg meg omkring. Scenen var uten dekor. Kun nakne svarte murvegger. Videre lyste kun tre-fire spotlights opp deler av scenen. Store deler av scenen lå i skygge. En mørk men vakker tone var satt for stykket.

Da publikum hadde fått satt seg kom tre skuespillere inn på scenen. De gikk rolig bort til den ene veggen og la seg ned på scenegulvet der. Det ble helt stille blant publikum. Alle fulgte med. De tre skuespillerne lå urørlige. En følsom stemning av sorg og nedstemthet la seg over hele scenerommet. Etter en stund begynte skuespillerne å bevege seg varsomt. En etter en beveget de armer og ben i varsomme og langsomme bevegelser. Etterhvert begynte de å beveget kroppene sine. De ålte og vred seg på gulvet. Så reiste de seg opp og fortsatte med bevegelsene. Bevegelsene ble utført med presisjon og innlevelse. Det var meget vakkert å se på. Ingen av de sa noe. Kun stønning, samt dempet jammer og gråt innimellom. Bevegelsene var både rytmiske og urytmiske på samme tid. Som en salgs from for dans. Dansen, eller rettere sagt bevegelsene, fikk meg til å tenke på japansk og kinesisk dans. Og skuespillerne lot håret dekke ansiktene, akkurat som slør.

Lyseffektene var profesjonelt utført og forsterket den vakre stemningen som skuespillerne skapte. Lyset ga først inntrykk av at vi var ved en kilde, så i en en skog, og til slutt i en katerdral. Innimellom ble kunstrøyk blåst ut på scenen. Røyken forsterket inntrykket av en sorgfull men vakker stemning. Lyset gjorde også at skuespillerne kastet lange skygger bortover scenegulvet og på veggene. Virket meget stemningsfullt på meg. Det var ingen musikk eller lydeffekter, noe som økte fokuset på skuespillerne i hvordan de beveget seg og jamret.

Litt etter litt økte skuespillerne styrken og tempoet på kroppsbevegelsene sine. Det ga en fin følelse av utvikling i stykket. Mot slutten av stykket var bevegelsene raske og voldsomme med jammerskrik og stønning innimellom. Det var som om klagesangen hadde gått over i fortvilese og desperasjon rettet mot gudene eller skjebnen. Som et desperat skrik om hjelp mot maktene som styrer menneskenes liv og skjebne.

Så ble lyset slukket og scenen lå i mørke nesten ett helt minutt. Effekten av det totale mørket virket nærmest suggerende.

En spotlight ble tent. Skuespillerne kom frem og bukket. Applausen brøt løs. Publikum klappet taktfast. Noen jublet og plystret. Skuespillerne smilte og bukket på ny, og forlot så scenen. Publikum fortsatte med å klappe taktfast. Men skuespillerne kom ikke ut igjen, slik som vanlig er i teater. Flere blant publikum begynte derfor å hoie og rope. De ville ha skuespillerne tilbake for å gi dem mer applaus. Da de til slutt skjønte at skuespillerne ikke ville komme ut igjen stilnet applausen.

Jeg kikket meg omkring. Publikum virket godt fornøyd med hva de hadde opplevd. Selv var jeg beveget av følelser inni meg. Jeg hadde opplevd stykket som vakkert og bevegende, melankolsk og sorgfullt. Det var ingen klar slutt på stykket. Istedet endte det åpent. Jeg likte det.

På banen på vei hjem hadde jeg en god følelse inni meg. En følelse av ro og harmoni. Det var som om et rom i mitt hjerte var blitt åpnet. Et rom som kunne gjøre det mulig for meg å sørge stille istedet for å være rasende på Gud, at jeg kan bære min lidelse med verdighet. Slik som Job gjorde. Jeg håper det.

 

 

Spilles 20. til og med 24. februar kl. 19

Billetter: billetter@grusomhetensteater.no / tlf. 22203095 og v/inngang

Pris: 200,- / 150,-

Grusomhetens Teater, Hausmania, Hausmannsgate 34

 

Idé og regi: Lars Øyno

Lysdesign: Jan Skomakerstuen

Produsent/Regiassistent: Claudia Laucacel

Tekniker: Thomas Sanne

Pressebilder og video: Claudia Laucacel

Plakatdesign: Thomas Dabrowski

Skuespillere: Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki

 

 

 

Isn´t It A Pity

Isn't it a pity
Now, isn't it a shame
How we break each other's hearts
And cause each other pain
How we take each other's love
Without thinking anymore
Forgetting to give back
Isn't it a pity

Some things take so long
But how do I explain
When not too many people
Can see we're all the same
And because of all their tears
Their eyes can't hope to see
The beauty that surrounds them
Isn't it a pity

Forgetting to give back
Isn't it a pity
Forgetting to give back
Now, isn't it a pity

- Harrison

 

 

 

Nettside:

 

Lament II (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/lamentii/

 

 

 

14. des, 2017

 

 

 

"Love and war are the same thing, and stratagems and policy are as allowable in the one as in the other."

- Miguel de Cervantes

 

 

 

 

Jeg gikk mot vindeltrappen. På vei ned den hørte jeg klagende jamring og gråt. Scenen var kun opplyst av få spotlights. Resten av scenerommet lå i mørke. Skuespillerne lå på scenegulvet. De jamret og gråt, og vred seg i fortvilelse. Den fortvilelsen man får når man har falt som menneske, når alle illusjoner om livets skjønnhet er borte, når verdens grusomhet står tydelig for en, når selv håpet virker fånyttes.

Da jeg hadde gått ned vindeltrappen kunne jeg se alle skuespillerne tydelig der de lå på scenegulvet. Gråten og jamringen var utført med innlevelse, og den beveget noe inni meg. Jeg fant en god plass på første benkerad og satte meg. Gråten og jamringen tiltok i styrke, og plutselig satte en av skuespillerne i et høyt skrik. Hun vred seg som i krampetrekninger mens hun skrek. Så begynte de andre skuespillerne å skrike. Klagende og skingrende skrik fra sjelens mørke avgrunn. Det virket besettende å høre på.

Noen dager i forveien hadde jeg lest om Venus og Mars - om disse to guddommenes rolle innen romersk mytologi. Jeg sjekket også nettsiden til The Living Theatre, som Grusomhetens Teater samarbeidet med om uroppsetningen av Venus and Mars. Det var fascinerende lesing. Fortellingen om Venus som kjærlighetsgudinnen og Mars som krigsguden, og det intense kjærlighetsforholdet mellom de to, grep meg veldig. Jeg visste så og si ingenting om romersk mytologi i forveien. Min klare oppfatning var at mytologi er noe som tilhører fortiden til, og at vi i dag har moderne vitenskap som gir oss langt bedre forklaringer på verdens beskaffenhet og livet forøvrig. Selve ordet myte har jo fått en negativ klang i vår tid. Jeg var derfor lite interessert i å sette meg bedre inn i mytologi. Fant ingen grunn til det, rett og slett. Men da jeg begynte å lese om Venus og Mars skjønte jeg fort at jeg hadde gått glipp av et skattkammer.

Mytologi er jo i bunn og grunn fortellinger som bærer fortidens tros- og tankeunivers i seg. Moderne vitenskap er vel og bra, men kan ikke erstatte fortellingen som sådan. Helt siden oldtiden har fortellingen vært det bærende element for både enkeltmennesker, folkeslag og store kulturer. Uten fortellingen ville mennesket neppe ha overlevd i denne verden, kald og grusom som den engang er. Fortellingen om Venus og Mars har en sannhet i seg, selv om den er mytologi aldri så mye. Fortellingens sannhet er at kjærligheten kan avvæpne selv de mektigste krigsherrer og knytte nære bånd mellom oss mennesker der det før var uforsonlig strid. Det gjør at mytologi har noe for seg, sett med mine øyne. Da jeg var i Grusomhetens Teater og så Venus and Mars fikk jeg en makeløs opplevelse som stimulerte og inspirerte meg. Det synes jeg ikke er ueffent.

Skuespillerne beveget seg rytmisk og med stor kroppskontroll under hele fremføringen av stykket. De tok hele scenen i bruk, noe som ga en virkning av rom, både fysisk og mentalt. Noen ganger jamret og gråt de. Andre ganger sang de. De pustet også overdrevent høyt innimellom. Måten de beveget seg på samt syngingen og pustingen fikk meg til å tenke på teater i antikkens Hellas og hvordan det kan ha vært. Jeg tenkte på Orestien av Aiskylos som jeg så på Det Norske Teatret for noen år siden. Stykket gav meg en sterk opplevelse den kvelden, og det fikk meg til å bli interessert i gresk drama. Videre tenkte jeg på den latinske poeten Ovid, som jeg har lest flere av diktverkene til, blant annet Metamorfose.

Fremføringen av Venus and Mars var sterk og den grep meg veldig. Det var som om jeg ble dratt ut av min egen samtid og plassert tilbake i antikkens Roma. I mitt sinn vandret jeg rundt på Forum Romanum og betraktet romerne i deres togaer og tunikaer. Samtidig var jeg her og nå i scenerommet til Grusomhetens Teater. Det var Forum Romanum og Grusomhetens Teater på én gang. Jeg fikk en følelse av at jeg befant meg i en drøm og slik sett hadde krysset grensen mellom det virkelige og det uvirkelige. Følelsen gjorde at jeg fulgte fascinert med. Jeg kunne bare ikke ta mine øyne vekk fra skuespillerne, grepet som jeg var av den stilfulle fremføringen. Alle beveget seg med presisjon og eleganse. Kroppsbevegelsene og mimikken var mesterlig utført. De gikk, danset, hoppet, marsjerte, rullet rundt, krøp og smøyg seg rundt omkring på scenen. Når de marsjerte stoppet de flere ganger opp og stod stille i mange sekunder. Stillheten virket trykkende, men den var også fin. Det var som om man kunne ta og føle på den. Effekten av stillheten virket nesten suggerende på meg.

Hele stykket, fra begynnelse til slutt, var stramt og velregissert. Tempoet i fremføringen var rolig, innimellom så langdryg at tiden stod stille en liten stund. Jeg syntes at det rolige tempoet fungerte veldig fint. Det forsterket opplevelsen av hver enkelt skuespillers bevegelser og mimikk. Ofte når jeg har gått i vanlig teater har tempoet i fremføringen vært høyt og mye effekter blitt brukt. Det er befriende at Grusomhetens Teater fremfører sine stykker i rolig tempo og ikke overlesser de med effekter. Det gir rom for å oppleve teater på alle mentale plan og å dvele ved opplevelsen. Scenerommet var enkelt men vakkert dekorert, noe som understreket stykkets rolige tempo. Måten lyset ble brukt på forsterket opplevelsen av stykket som drømmeaktig og suggerende.

Da stykket var over brøt applausen løs. Publikum var helt tydelig godt fornøyd med fremføringen. De klappet taktfast, hoiet og jublet. Skuespillerne samt regissøren Lars Øyno kom frem, bukket og takket for applausen. Applausen døde omsider ut. Jeg reiste meg fra stolen og begynte å gå mot vindeltrappen. På veien ut møtte jeg flere av skuespillerne. Jeg stoppet opp og gratulerte de med vellykket fremføring. De smilte bredt og takket meg. Omsider kom jeg ut på gata og begynte å gå mot Jernbanetorget. Mens jeg gikk der i gata tenkte jeg at jeg ville lese mer om Venus og Mars i romersk mytologi. Jeg tenkte også at jeg ville lese Metamorfose av Ovid om igjen, samt at jeg ville skaffe meg Orestien av Aiskylos i bokform for å lese stykket.

Godt teater skal gjøre noe med en, mener jeg. Det er ikke tilstrekkelig at man "koser seg" i teatret. Teater skal frembringe både tanker og følelser, og det skal bevege. Slik sett var Venus and Mars teater på sitt beste. Det er sagt at det viktigste med kunsten er at man reagerer på den og provoseres, og at i det øyeblikk man ikke gjør det lenger har kunsten utspilt sin rolle. Jeg reagerte på Venus and Mars, med både indre bevegelse, undring, engasjement og tankefullhet. Stykket ga meg noe bra som jeg har inni meg fremdeles, dagen etter at jeg så det.

 

 

 

Spilles: 14. - 17. desember, alle dager kl. 19:00

Lørdag 16.12 Post-Show Talk med Lars Øyno og Thomas Scott Walker fra The Living Theatre

Billetter: kr. 200,-/150,- på billetter@grusomhetensteater.no  / Tlf. 22203095 og ved inngang

 

Manus: Judith Malina

Regi: Lars Øyno

Co-regi: Thomas Scott Walker

Scenografi: Mariann Rostad

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Lys: Jan Skomakerstuen

Produsent: Claudia Lucacel

Skuespillere: Thomas Scott Walker, Hanne Dieserud, Miguel E. D. Steinsland, Odille Heftye Blehr, Henriette Blakstad, Gisle Hass, Sara Fellman, Gaute Næsheim, Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj, Benedikte Sandberg, Marianne Rødje, Maja Skogstad, Ingrid Liavaag

 

 

 

Love and War

Lovers all are soldiers, and Cupid has his campaigns: 
I tell you, Atticus, lovers all are soldiers.
Youth is fit for war, and also fit for Venus.
Imagine an aged soldier, an elderly lover! 
A general looks for spirit in his brave soldiery; 
a pretty girl wants spirit in her companions.
Both stay up all night long, and each sleeps on the ground; 
one guards his mistress's doorway, one his general's.
The soldier's lot requires far journeys; send his girl, 
the zealous lover will follow her anywhere.
He'll cross the glowering mountains, the rivers swollen with storm; 
he'll tread a pathway through the heaped-up snows; 
and never whine of raging Eurus when he sets sail
or wait for stars propitious for his voyage.
Who but lovers and soldiers endure the chill of night, 
and blizzards interspersed with driving rain? 
The soldier reconnoiters among the dangerous foe; 
the lover spies to learn his rival's plans.
Soldiers besiege strong cities; lovers, a harsh girl's home; 
one storms town gates, the other storms house doors.
It's clever strategy to raid a sleeping foe
and slay an unarmed host by force of arms.
(That's how the troops of Thracian Rhesus met their doom, 
and you, O captive steeds, forsook your master.) 
Well, lovers take advantage of husbands when they sleep, 
launching surprise attacks while the enemy snores.
To slip through bands of guards and watchful sentinels
is always the soldier's mission - and the lover's.
Mars wavers; Venus flutters: the conquered rise again, 
and those you'd think could never fall, lie low.
So those who like to say that love is indolent
should stop: Love is the soul of enterprise.
Sad Achilles burns for Briseis, his lost darling: 
Trojans, smash the Greeks' power while you may! 
From Andromache's embrace Hector went to war; 
his own wife set the helmet on his head; 
and High King Agamemnon, looking on Priam's child, 
was stunned (they say) by the Maenad's flowing hair.
And Mars himself was trapped in The Artificer's bonds: 
no tale was more notorious in heaven.
I too was once an idler, born for careless ease; 
my shady couch had made my spirit soft.
But care for a lovely girl aroused me from my sloth
and bid me to enlist in her campaign.
So now you see me forceful, in combat all night long.
If you want a life of action, fall in love.

- Ovid

 

 

Nettside:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/11/venusandmars/

 

 

 

21. okt, 2017

 

"Han behøver ikke nogen Sorg for at fylde Livet ud, han hjælper sig med en Forlovelse. Han er bleven saa varm og saa glad, saa frisk og sund."

- Henrik Ibsen, Svanhild

 

 

 

 

Kvelden jeg skulle se Svanhild var jeg spent. På forhånd hadde jeg hatt samtaler med teatrets leder Lars Øyno om stykket. Vi møttes ett par ganger på Dovregubben restaurant, drakk kaffe og Lars fortalte om Svanhild. "Ingen vet hvorfor Ibsen ikke fullførte stykket da han skrev det," sa Lars. "Grusomhetens Teater er det eneste teatret som har satt opp stykket?" spurte jeg. "Ja," svarte Lars og tok en slurk av kaffen. "Da vi satte opp Svanhild i 2014 var det en uroppførelse." "Og mottakelsen var god, etter hva jeg har skjønt? Både blant publikum og hos kritikerne?" spurte jeg videre. "Den var meget god," svarte Lars og nikket. "Hva kommer det av at Grusomhetens Teater er det eneste teatret som til nå har fremført Svanhild? Underlig i og med at det er et stykke av Ibsen? Man skulle jo tro at andre teatre også ville fremføre det? Ibsen er jo ingen hvemsomhelst akkurat?" Lars tenkte noen sekunder, så sa han: "Jeg vet ikke? Årsaken kan kanskje være at det er ufullendt. At det kun er på en akt og derfor vanskelig for ordinære teatre å fremføre det. Videre er jo vi et alternativt teater. Vi setter opp stykker som ingen andre teatre i Norge fremfører. Grusomhetens Teater er ikke et ordinært teater. Det er eksperimentelt."

Samtalene med Lars gjorde meg nysgjerrig på Svanhild. At Grusomhetens Teater var alene om å ha satt opp stykket syntes jeg var særs interessant, men også underlig i og med at det er et Ibsen-stykke. Jeg ville derfor sette meg inn i Svanhild før jeg så stykket. Jeg sjekket det som stod om Svanhild på nettsiden til teatret. Videre leste jeg en brosjyre med en lengre artikkel om stykket som Lars hadde skrevet. Min nysgjerrighet ble forsterket av det jeg leste. Jeg lånte derfor bøker på Deichmanske bibliotek for å sette meg bedre inn i Svanhild. Både samtalene med Lars og det jeg leste fikk meg til å se Svanhild i et skarpere lys. Stykkets tema om det motstridende forholdet mellom kunsten og den borgerlige tilværelsen virket fascinernde på meg. Svanhild fremstod som et forsvar for den kunstneriske tilværelsen, og en kritikk av den borgerlige tilværelsen. Det var et tema som hadde fenget meg i mange år. Helt siden studiedagene hadde jeg reflektert over motsetningen mellom ekte liv og livsløgn. Videre hadde jeg reflektert over det problematiske forholdet mellom frihet og sosiale konvensjoner. Så da jeg dro ned til byen for å se Svanhild på premierekvelden var jeg spent.

Jeg ankom teatret i god tid. På fortauet utenfor teatret stod et stativ med plakater som annonserte kveldens forestilling. To levende lys var plassert ved siden av stativet. Jeg kikket på plakatene og de levende lysene som brant, og tenkte på det jeg hadde lest om Svanhild. Da jeg kom inn i teatrets foajé hadde mange allerede innfunnet seg. Jeg fikk billett og ventet på å at vi skulle få slippe inn til scenen. Mens jeg ventet kom flere som ville se stykket. Stemningen i foajeen var ladet med en atmosfære som kun teatre har. En stemning av forventning og spenning, av kunst og kultur. Etter en liten stund ble forhenget trukket til side og vi slapp inn til scenen. Jeg fant meg en god plass og kikket. Langveggen bak scenen var dekorert med heldekkende tøystykker som var malt. Motivene viste en vakker hage med gressplen, busker og småtrær samt en liten brygge. Bakenfor lå en liten fjord med knauser og holmer, samt blå himmel med lette hvite skyer. Resten av scenen var dekorert med hagebord og -stoler, en fontene, samt kulisser langs veggene. Hele scenen var stemningsfullt dekorert. Åpenbart befant vi oss i en borgerlig hage på en vakker sommerdag. Da alle hadde innfunnet seg ble lyset langsomt dempet og stykket begynte.

En gruppe menn gikk frem og stilte seg i ring rundt et bord som var plassert på den ene siden av scenen. De var kledd i flotte kostymer og bar hatter, drakk punsj fra en stor glassbolle, skålte sammen og lo høyt. Latteren var både naturlig og anstrengt på samme tid, og den var repterende. På den andre siden av scenen satt en gruppe kvinner. De var kledd i omfangsrike kjoler. Satt der og broderte og leste. En kvinne stod for seg selv. Hun var kledd i en nøktern hvit kjole. Hun hverken broderte eller leste, men så ut til å tenke mye. Det var Svanhild. Kvinnene var for det meste tause, men av og til smilte de kokett til hverandre og småpratet. Innimellom kikket de i smug på mennene som drakk og lo høyt. Tonen var satt for stykket. Åpningen fikk fint frem en tilværelse av overfladiskhet, kunstighet og koketteri. Resten av stykket skulle følge i samme spor. Skuespillerne spilte med presisjon og var overbevisende i sine roller. Måten de beveget seg på over scenegulvet, kroppsbevegelsene og mimikken. bergtok meg. Alt ble gjort med innlevelse av hver eneste skuespiller. Dialogene var nøyaktig i henhold til Ibsens grunntekst, noe som forsterket atmosfæren av kunstighet. Midtveis i stykket ble det sunget, både solo og allsang. Syngingen virket påtatt. Også det bidro til å forsterke atmosfæren av kunstighet. Det hele var mesterlig utført og virket bevegende, syntes jeg.

Hele stykket var innhyllet i en atmosfære av overfladiskhet, noe jeg selv har opplevd mange ganger i familieselskaper og på ulike tilstelninger. Musikken som ble spilt forsterket atmosfæren. Det gjorde også effekten av lys og skygge. Skuespillerne brukte humor og fikk publikum til å le flere ganger. Likevel fikk jeg en følelse av å være knuget. En følelse av innestengthet, av å være lagt i lenker, av å spille et spill, av å leve på en livsløgn. Kort sagt alt det som gjør oss ufrie som mennesker. Som gjør oss kunstige, akkurat som dukker. En innestengthet som synes umulig å frigjøre seg fra. Som bare er der som et premiss for livet. Som vi ikke liker og forsøker å unngå, men bare er nødt til å avfinne oss med fordi det ikke finnes noen utgang. En vemmelig følelse av at denne verden, slik den engang er, er syk og trenger helbredelse. En verden som knuger det menneskelige i oss helt til vi bare er skygger og ikke virkelige mennesker. En ufri og falsk verden som lokker oss med sitt glansbilde.

Stykket bygget seg langsomt opp i intensitet. Stemningen i salen, både blant publikum og på scenen, var til å ta og føle på. Så kom det! Et crescendo som skulle avslutte stykket. Skuespillerne forlot scenen og lysene ble slukket. I flere lange sekunder lå salen i mørke. Den psykologiske stemningen var nærmest besettede. Så kom skuespillerne inn på scenen igjen. De gikk bort til veggene og begynte å slå løs på dem. De kastet på hodene, vred seg, gråt og jamret. Det var redselens og fortvilelsens gråt og jammer av mennesker innesperret i en kunstig tilværelse, men som ikke ser noen utgang. Tre skingrende skrik lød. Skrik fra det dypeste i sjelen til et menneske som innser at det er fortapt i en verden av kunstighet. Og stykket var over.

Applausen brøt løs. Taktfaskt applaus som gikk over i trampeklapp. Enkelte plystret. Skuespillerne måtte frem hele tre ganger og å takke for applausen, noe som viste at publikum var meget godt fornøyd. Da jeg ruslet mot Jernbanetorget stasjon for å ta banen hjem var jeg nærmest nummen i hodet. Jeg tenkte på samtalene som jeg hadde hatt med Lars og det jeg hadde lest om Svanhild. Og jeg visste at jeg ville lese stykker av Ibsen på nytt, inspirert og stimulert som jeg var blitt.

 

 

 

Men er vi ikke fanger alle? I vår egen celle sitter vi, alene, lukket inne er vi. Somme tider kommer de andre til oss, vi ser dem og hører dem. Men vi vet at de skal gå igjen, gå og bli borte. Noen av oss stanger pannen mot veggen. Noen slår hendene til blods på den stengte døren. Noen venter. Men alle teller vi skrittene våre fra vegg til vegg, så mange kan jeg gå, hit og ikke lenger kan jeg komme, her er muren, min mur, reist av naturens lov, av skjebnen. Så langt rekker evnene dine, kraften din, du menneske. Og tankene kjemper for hverandre og mot hverandre i cellen sin.

- Nini Roll Anker

 

 

 

Regi: Lars Øyno

Skuespillere: Kirsti Sørlie Hansen, Miguel Steinsland, Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Sara Fellman, Filip Amundsen Stav, Lars Brunborg, Gisle Hass og Espen Wesaas

Scenografi: Tormod Lindgren

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Musikk: Espen Wensaas, Filip Sande

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lysdesign ass.: Jan Skomakerstuen

 

 

Nettsider:

 

Svanhild (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/svanhild/

 

Om Svanhild (Henrik Ibsens Skrifter - Universitetet i Oslo):

http://ibsen.uio.no/VERK_Sv.xhtml

 

 

15. jun, 2017

 

"'My witness is the empty sky."

- Jack Kerouac

 

 

 

"Hei, Morten! Vi kommer til feiringen av Vidars bursdag likevel og for å oppleve Visions of Kerouac. Vi avbryter faktisk vår ferie i Frankrike noe dager før planlagt for å få med oss stykket. Vi tar først flyet til Amsterdam og så videre til Oslo. Jeg ringer deg når vi er kommet til Oslo." Det var meldingen som jeg fikk fra Madeleine. På forhånd hadde jeg invitert henne og kjæresten Gray. Først svarte hun at de ikke kunne komme fordi de var på ferie i Frankrike, men så hadde de snakket sammen om invitasjonen og ombestemte seg.

Fredag formiddag ringte Madeleine. Hun fortalte at hun og Gray ikke ville gå glipp av Visions of Kerouac og hadde derfor tatt første fly hjem. Noen dager før var jeg blitt invitert av stykkets regissør og produsent Brendan McCall til å se stykket enda en gang. Jeg takket ham og sa at tre av mine venner også ville være med. Brendan tilbød da generøst fribilletter til de også.

Fredag ettermiddag gikk med til forberedelser til kvelden. Vi skulle først være hos meg for å feire Vidars bursdag og så se Visions of Kerouac på Grusomhetens Teater senere på kvelden. Jeg gjorde innkjøp til maten jeg skulle lage, samt ryddet og vasket leiligheten. Tidlig på ettermiddagen ringte Madeleine meg på ny og fortalte at hun og Gray var litt forsinket. Da kvelden endelig kom ringte Vidar på døra. Vi ga hverandre en god klem og gikk sammen inn i stua. "Nå? Tror du at dette vil bli en bra kveld?" spurte jeg ham med et glis. "Det er jeg sikker på at det blir!" svarte han og gliste tilbake. Da Vidar og jeg så Visions of Kerouac på premieren likte han stykket så godt at han ville se det om igjen.

"Bare slå deg ned i stua," sa jeg, "Jeg er igang med å lage maten nå. Madeleine og Gray kommer snart." "Fint!" sa Vidar og satte seg i sofaen. Jeg gikk ut på kjøkkenet og rørte litt i kjelen med tomatsausen som putret på komfyren. Duften av hvitløk, tomat, løk, oregano, chili, pepper og persille hang i hele leiligheten. "Har du lyst på kaffe?" spurte jeg ham. "Gjerne! Helst sterk kaffe," svarte han. "Ok. Jeg setter over til espresso. Det kommer til å bli en lang kveld. Forestillingen begynner jo først ved midnatt. Espresso vil da gjøre nytten," sa jeg. "Herlig! Jeg ser frem til hvordan kvelden blir," smilte han. "Setter du på noe musikk?" spurte jeg. "Det kan jeg," svarte han og gikk bort til stereoanlegget, "Har du noe jazz på vinyl? Siden dette skal være en Kerouac-kveld for oss?" Jeg gikk bort til platesamlingen og bladde i den. Til slutt fant jeg ei bra jazz plate. "Her! Sett på denne," sa jeg og rakte ham plata.

Hese jazztoner fløt ut i stua. Jeg ga Vidar en kopp espresso og fyrte opp pipa. Mobilen ringte. Det var Madeleine. Hun fortalte at hun og Gray var på T-banen på vei til Lindeberg. Jeg sa at Vidar ville møte de på stasjonen. Vidar nikket og gikk ut i entreen og tok på seg skoene. "Skal bli kult å treffe de igjen," sa han og gikk ut i oppgangen, "Hei så lenge!" "Hei så lenge!" svarte jeg. Jeg satte meg ned i stolen ved stuebordet med diktsamlingen San Fransisco Blues av Jack Kerouac og leste ett par dikt. Etter noen minutter kom Vidar tilbake med Madeleine og Gray. Vi hilste på hverandre og ga klemmer. "Her er vi endelig! Som jeg har gledet meg til dette!" sa Anne med et strålende smil, "En Kerouac-kveld som dette vil jeg absolutt ikke gå glipp av!" Gray sa at han også hadde gledet seg veldig.

Madeleine, Gray og Vidar satte seg i stua. Jeg fant frem diktsamlingen Mexico City Blues av Jack Kerouac og leste diktet 113th Chorus for dem. "Fint dikt! Jeg likte det. For en bra start på kvelden!" sa Madeleine da jeg hadde lest diktet ferdig. Gray og Vidar nikket samtykkende. "Hvordan er Grusomhetens Teater egentlig?" Jeg har skjønt at det er annerledes enn vanlig teater?" spurte hun meg så. "Ja, det er annerledes", svarte jeg, "Glem alt dere vet om vanlig teater. Når dere ser Visions of Kerouac i kveld så tenk på at stykket skal appellere vel så mye til underbevisstheten og følelsene som til intellektet." "Meget spennende!" sa Peter.

Etter at vi hadde pratet en stund satte vi oss ved spisebordet. I tur og orden øste vi spagetti og tomatsaus på tallerkenene, og skjenket rødvin i glassene. "Når dere ser stykket i natt så forestill dere en sliten brun jazzklubb i Harlem," sa jeg, "og føl at dere befinner dere på denne jazzklubben." "Det vil vi!" sa Peter. Anne smilte og nikket. Vi fortsatte med å spise og vinen gled ned. Praten gikk livlig om Grusomhetens Teater, Jack Kerouac og Beat-poesi. Etter maten satte vi oss i stua igjen og jeg leste et nytt dikt fra Mexico City Blues.

Kvelden fløy avsted og plutselg var klokka blitt mange. "Vi må gå nå om vi skal rekke banen til byen," sa jeg. Vi reiste oss og gikk ut i entreen for å ta på oss jakke og sko. På vei ned til byen pratet vi videre om Jack Kerouac og konseptet som Grusomhetens Teater bygger på. Vi ankom teatret i god tid. Madeleine og Gray kikket omkring og utbrøt: "Så kult alt her er! Street-art på disse gamle og slitte bygningene, grafitti på gjerdene, og en atmosfære av underground som virker ekte." Vi gikk inn i foajeen og hilste på Brendan som satt og ventet. "So you really came from Amsterdam today just to watch the show tonight? spurte han Madeleine og Gray. "Yes, we did," svarte Anne. Brendan smilte bredt. "How nice! It means a lot to us that you did," sa han.

Vi stod i foajeen, pratet med Breandan og drakk vin. Etter en liten stund ble dørene åpnet og publikum slapp inn. Foajeen ble etterhvert rimelig full av folk og praten summet. Noen minutter før midnatt ble vi alle ført ned i teatersalen. Brendan hadde fortalt meg at kveldens forestilling ville bli litt annerledes enn premieren, at fremføringen ville være strammere og mer konsis, samt at det ville komme en overraskelse underveis i stykket. Jeg satte meg spent ned i stolen og kikket omkring på scenen. Den så likedan ut som på premieren. Så ble lysene langsomt slukket og hele scenerommet lå i mørke, og det som om jeg befant meg i Harlem i New York på nytt.

Stykket åpnet på samme måten som på premieren, men noe var likevel annerledes. Atmosfæren av jazzklubb i Harlem var kom tydeligere frem, skuespillerne beveget seg med større sikkerhet og presisjon, og måten lyd- og lyseffektene ble brukt på virket fascinerende. Jeg nøt hele forestillingen mens den ble fremført. Slik som på premieren var fremføringen både presis og kaotisk på samme tid, helt i tråd med Jack Kerouac og Beat-poesien forøvrig.

Midtveis i forestillingen resiterte en kvinnelig skuespiller deler av "Howl" av Allen Ginsberg. Hun gjorde det med innlevelse og overbevisning. Måten hun brukte stemmen på samt mimikken fikk fint frem og understreket diktets tone av desperasjon, lengsel, erotiske drifter, ekstase og fortvilelse. Da hun nærmet seg slutten lot hun overdelen falle slik at brystene ble synlige. Både brystene og resten av overkroppen var innsmurt med rød teatermaling, som åpebart skulle illustrere blod. Virkningen var sensuelt vakker og grotesk på samme tid, akkurat slik jeg kan opplever "Howl" når jeg leser diktet.

Som på premieren var fremføringen av hele forestillingen profesjonell og gjort med teaterkunstnerisk kyndig hånd. Da lysene ble tent var jeg meget godt fornøyd. Jeg snudde meg mot Madeline og Gray og spurte om hva de syntes. Hun svarte at de begge var blitt grepet av det. Gray nikket og la til at han ikke hadde opplevd noe slikt på teater før.

Vi reiste oss og gikk mot utgangen. Ute på gata sa vi hade til hverandre. "Tusen takk for denne fantastiske kvelden, Morten! Jeg og Gray hadde det alle tiders. Jeg har fått mange inntrykk nå som trenger å fordøyes. Vi blir mer enn gjerne med på Grusomhetens Teater neste gang vi er i byen, og da må du ta oss med!" Jeg sa at det ville jeg gjerne gjøre. Vi ga hverandre nye klemmer, og så satte hun og Gray seg inn i en drosje.

Jeg og Vidar ruslet nedover gata. "Ja, dette har virkelig vært en fantastisk kveld," sa han, "Jeg kommer til å gå i Grusomhetens Teater fra nå av. Konseptet til teatret tiltaler meg veldig."

 

 

 

Now it's jazz, the place is roaring, all beautiful girls in there, one mad brunette at the bar drunk with her boys. One strange chick I remember from somewhere, wearing a simple skirt with pockets, her hands in there, short haircut, slouched, talking to everybody. Up and down the stairs they come. The bartenders are the regular band of Jack, and the heavenly drummer who looks up in the sky with blue eyes, with a beard, is wailing beer-caps of bottles and jamming on the cash register and everything is going to the beat. It's the beat generation, it's beat, it's the beat to keep, it's the beat of the heart, it's being beat and down in the world and like oldtime lowdown and like in ancient civilizations the slave boatmen rowing galleys to a beat and servants spinning pottery to a beat.

- Jack Kerouac

 

 

 

Nettsider:

 

"Visions of Kerouac" - Grusomhetens Teater (beskrivelse av stykket, anmeldelser, bilder og video):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/visions-of-kerouac/

 

Jack Kerouac (offisiell nettside):

http://www.jackkerouac.com/

 

 

 

25. mai, 2017

 

"Somewhere along the line I knew there'd be girls, visions, everything; somewhere along the line the pearl would be handed to me."

- Jack Kerouac, On The Road

 

 

Harlem på 50-tallet. Afro-amerikanernes bydel i New York der hvite ikke hadde adgang. Slitne bygårder, mørke gater og trange smug, gjenger som hang på gatehjørnene, butikker som solgte ting man ellers ikke fikk tak i, og jazzklubber. Fra jazzklubbene tonet hes og upolert jazzmusikk ut i gatene.

Jazz var afro-amerikanernes musikkform dengang og ble av den grunn ansett som suspekt av den hvite middelklassen. Som med gospel og blues dyrket afro-amerikanerne jazz. På jazzklubbene i Harlem ble det spilt jazz til langt ut i de små timer. Hvite hadde altså ikke adgang til bydelen. Hvis noen hvite forvillet seg inn i Harlem risikerte de livet.

Det var her på det hele begynte...

En motkultur fikk sin grobunn i Harlem. Den skulle sette en helt ny standard i USA for litteratur, kunst, musikk, alternativ tenkemåte og livsstil, samt samfunnskritikk. En motkultur som skulle legge mye av grunnlaget for ungdomsopprøret og rock n´ roll på 50-tallet, hippie-bevegelsen på 60-tallet, samt gi sterke føringer for kulturelle undergrunnsbevegelser på 70- og 80-tallet. Vi merker ennå etterdønningene av denne motkulturen i dag.

Motkulturen var Beat-generasjonen...

På 50-tallet da Beat-generasjonen vokste frem var Eisenhower president, idealene til den hvite middelklassen enerådende, utbredt kommunistfrykt og Mccarthyisme rådet, samt krav om produksjon, flittighet og disiplin. USA var et konformt samfunn der sosiale og kulturelle avvik ble slått hardt ned på. Men Beat-generasjonen skulle endre dette. Beat-generasjonen brøt med det konforme USA og skapte rom for et alternativ til den hvite middelklassens idealer.

Jack Kerouac vanket sammen med sine hvite venner på jazzklubber i Harlem dengang. Der lyttet de til jazz og menget seg med afro-amerikanere. Det ga dem inspirasjon til å eksperimentere med diktning, kunst, rus, sex, tenkemåte og livsstil. De ville finne nye måter å dikte om livet på, og jazzklubbene var smeltedigelen som gjorde det mulig for dem.

Kvelden da jeg skulle se Visions of Kerouac på Grusomhetens Teater var jeg spent. Jeg var spent på om stykket ville klare å gjenskape følelsen av undergrunn slik Beat-generasjonen var. Jeg var også spent på hvordan stykket ville gjengi Jacks liv både som dikter og frontfigur for Beat-generasjonen.

Da jeg ankom teatret hadde mange allerede innfunnet seg. Foajeen var full av folk og jeg tenkte at stykkets tema måtte ha fenget. Jeg fikk billett og ventet på å få komme ned til scenen der stykket skulle fremføres. Etter en kort stund ble døren åpnet. Jeg og de andre publikumerne gikk ned til scenen.

Jeg fant meg en god plass og kikket rundt på scenen. Den hadde ingen effekter som dekorasjon. Kun svarte murvegger. I hvert av hjørnene i scenerommet stod et lite bord med en skrivemaskin på. Lange remser med papirark var festet til skrivemaskinene. Det var slik Jack Kerouac skrev. Han limte sammen ark i lange remser og skrev så sammenhengende på maskinen. Slik ble blant annet kultromanen On The Road til. På stolene ved siden av bordene lå saksofoner. De svarte murveggene, skrivemaskinene med de lange papirremsene samt saksofonene ga meg en følelse av at jeg befant meg i et undergrunnsmiljø. Jeg var nysgjerrig på hvordan stykket ville åpne.

Lyset ble langsomt slukket og hele salen lå i mørke. En lyd kunne høres. Først stille, så mer og mer tydelig. Det var lyden fra en storby. Så kunne hese jazztoner fra saksofoner høres. Og så kunne iherdig klimpring på skrivemaskiner høres. Litt etter litt fikk salen et dempet lys. Effekten av både lydene og det dempede lyset var sterk. Ved hvert av bordene satt to skuespillere. Den ene skrev på skrivemaskinen. Den andre spilte på saksofonen. Det var som om jazz og diktning var ett. Jeg ble fjetret og gledet meg til fortsettelsen av stykket.

Etter en liten stund gikk skuespillerne ut på scenegulvet. De krøp bortover på gulvet, danset og hoppet, og klamret seg til murveggene. Alle beveget seg med rytme og presisjon. Bevegelsene de utførte var fascinerende å se på. Noen ganger var bevegelsene harmoniske. Andre ganger kaotiske. Men hele tiden med rytme og presisjon. Skuespillerne beveget seg og danset over hele scenegulvet. Det ga følelsen av utstrekning og rom. Måten de beveget kroppene sine på, mimikken og hvordan de brukte øynene virket suggerende. Innimellom resiterte de tekster av Jack Kerouac. Det ga en sterk følelse av Beat-poesi som et undergrunnsfenomen.

Midtveis i stykket fremførte en kvinne deler av Allen Ginsbergs banebrytende dikt Howl. Hun stod midt på scenegulvet og sang diktet. Hun sang både disharmonisk og vakkert, slik diktningen til Beat-poetene er. Publikum lyttet stille mens hun sang. Hennes sang og den dempede belysningen forsterket hverandre. Da hun var ferdig fikk hun lang applaus.

Hele fremføringen av stykket var preget av kyndig og stram regi. Det fremstod som en helhet fra begynnelse til slutt.

Så ble lyset langsomt slukket og publikum klappet. Alle trodde åpenbart at stykket var slutt, men lyset ble tent igjen og skuespillerne hadde satt seg midt på scenegulvet. En satt på en stol i midten med en gitar. Skuespillerne spilte og sang. Det var som tatt ut av Woodstock-festivalen, for å bruke en slik sammenligning. Selv om jeg ikke var på Woodstock fikk jeg en sterk følelse av å være der mens de spilte og sang. Slik fikk stykket trukket linjene fra jazzklubbene i Harlem, der det hele begynte, til Woodstock med alt hva denne viktige festivalen innebar og representerte.

Da skuespillerne var ferdige med å synge ble lyset slukket. Applausen brøt løs. Den var taktfast og mange plystret. Selv var jeg meget godt fornøyd. Etter applausen reiste jeg meg og gikk sammen med de andre publikumerne mot utgangen.

På veien hjem tenkte jeg at jeg måtte lese Howl på nytt. Jeg tenkte også at jeg måtte lese flere bøker av Jack Kerouac. Da jeg kom hjem satte jeg ei jazzplate på stereoanlegget og fant frem diktsamlingen Mexico City Blues av Jack Kerouac fra bokhylla. Mens jeg lyttet til musikken og leste i boka beveget jeg meg i mitt sinn tilbake til Harlem på 50-tallet. Jeg forestilte meg at jeg var på en sliten jazzklubb og lyttet til musikken som ble spilt, drakk øl og danset.

Visions of Kerouac ga meg inspirasjon til å lese mer av Jack Kerouac og de andre Beat-poetene. Stykket ga meg også en bekreftelse på at for å kunne leve mitt liv slik jeg egentlig ønsker må jeg bryte med konformiteten. Jeg er blitt inspirert av stykket og det har satt igang tankeprosesser i meg. Bare kunst av høy kvalitet er istand til å gi slik inspirasjon.

 

 

 

"They danced down the streets like dingledodies, and I shambled after as I've been doing all my life after people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones that never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn..."

- Jack Kerouac, On The Road

 

 

 

Concept & Direction by Brendan McCall

Music Direction by Kristin Norderval

Lighting by Jan Skomakerstuen

Costumes by Cheyann Benedict Produced by Brendan McCall in association with Grusomhetens Teater

Performed by Hanne Dieserud, Live Noven, Per Bogstad Gulliksen, Filip Stav, and Dushinka Andresen

Guest performances by Henriette Blakstad, Øystein Elle, Brendan McCall, Karen Mikalsen, Kristin Norderval, Rolf-Erik Nystrøm, Ørnulv Snortheim, Arild Stav, Espen Wensaas, and Lars Øyno

 

 

 

Nettside:

 

Visions of Kerouac:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/05/visions-of-kerouac/