En kveld i teatret...

1. des, 2019

 

"What is straight? A line can be straight, or a street, but the human heart, oh, no, it's curved like a road through mountains."

- Blanche

 

 

 

I fjor høst gikk Hvem er redd for Virginia Woolf? på Grusomhetens Teater. Noen dager før premieren hadde jeg en prat med regissøren Lars Øyno. Han fortalte at å sette opp dialog basert skuespill lå utenfor hva teatret ellers hadde fokus på, men gjorde unntak med dette uvanlige stykket av Edward Albee. Teatret hadde ikke fremført dialog basert skuespill før. Både han og resten av ensemblet var derfor spente på mottakelsen når de skulle vise stykket. Det ble en suksess, både kunstnerisk og publikumsmessig. Kveld etter kveld gikk stykket for fulle hus. Anmeldelderne mente at dette var noe av det beste de hadde sett på lenge. Vårt Land tildelte Hanne Dieserud prisen Årets skuespillerprestasjon for sin rolletolkning av Martha. Mottakelsen stykket fikk gjorde at Lars ønsket å bruke erfaringene med neste oppsetning. Og det gjorde han. I høst satte teatret opp En Sporvogn Til Begjær av Tennessee Williams. Også denne gang var ensemblet spente på mottakelsen når de skulle vise stykket. Publikumsmessig ble stykket en suksess. Kveld etter kveld gikk det for fulle hus. Anmeldelerne derimot sprikte. De ga alt fra slakt, via ambivalens til jubel.

Jeg så stykket tre ganger. Første gangen var generalprøven før premieren. Andre gangene rett etter premieren. Tredje gangen nest siste kvelden det stod på plakaten. Det gjorde at fikk jeg sett regissørens og skuespillernes justeringer av fremføringen underveis mens stykket gikk. Tredje gangen jeg så stykket var også den beste fremføringen. Regien var stram, rolletolkningene troverdige og overbevisende, samt godt koordinerte lys- og lydeffekter som forsterket opplevlsen av stykket.

Iløpet av sommeren hadde ensemblet gjort nødvendig forarbeide og planlegging. Da høstsesongen begynte gikk de så igang med prøvene. Lars inviterte meg til å komme for en prat om stykket samt se prøver backstage. Han sa at jeg måtte gjøre avtale med produsenten Claudia Lucacel for dager og tidspunkt som passet for både dem og meg. Det gjorde jeg. Allerede neste dag satt jeg på bussen fra Jernbanetorget til Hausmannsgate der teatret ligger. Spent på å se hvordan ensemblet jobbet med stykket og hvor langt de var kommet. Da jeg var fremme kom Claudia ut og åpnet porten. Den er alltid låst på dagtid slik at ensemblet kan jobbe uforstyrret. Mens vi ruslet mot inngangen fortalte hun at de hadde begynt med lunsjpausen. Når pausen var over skulle de ned i scenerommet igjen og fortsette med prøve. Det passet derfor bra at jeg kom akkuart da. Dermed kunne jeg prate med dem og se prøve backstage.

Vel inne i foajeen hilste jeg på de som satt der. Det var Lars, skuespillerne, og ett par av teknikerne. Hengte fra meg jakka, fikk en kopp kaffe av Claudia, og satte meg ned sammen med dem. Praten gikk livlig rundt bordet om En Sporvogn Til Begjær og Tennessee Williams. Vi pratet også om andre ting som er knyttet til stykket. Latteren satt løst, som den pleier å gjøre blant de som jobber for teatret. Lars ba meg gjøre research på uroppsetningen stykket hadde på Ethel Barrymore Theatre, de voldsomme reaksjonene som stykket skapte dengang, betydningen det har fått innen både teater og film for ettertiden, og sette meg inn i dets bærende tema. Jeg svarte at det ville jeg gjøre. Vi pratet en liten stund til, så klappet Lars hendene sammen og sa at skuespillerne måtte bevege seg ned til scenerommet og gjøre seg klare til å fortsette med prøve. Jeg ventet i foajeen en liten stund til Claudia kom opp og sa at jeg kunne få se prøven de var igang med.

Tidlig neste dag tok jeg turen til Deichmanske Hovedbibliotek. Var på utkikk etter boka med skuespillets manuskript som biblioteket hadde og ville låne den. I dagene som fulgte leste jeg om Tennessee Williams på flere nettsider for teater og litteratur. Leste også om stykkets uroppsetning på Broadway i 1947. Jeg var allerede kjent med at En Sporvogn Til Begjær er et uvanlig dramatisk skuespill, men var ikke klar over hvor uvanlig det regnes som. Det jeg leste gjorde at jeg forstod hvorfor Grusomhetens Teater hadde valgt å fremføre akkurat dette skuespillet.

En Sporvogn Til Begjær er alt annet enn et ordinært skuespill. Det tar opp tabubelagte temaer og har skarpe brodder rettet mot samfunnets syn på seksualiteten, seksuelle avvik, mannsdominans, rollene kvinnene blir tildet og forventes å oppfylle for å tilfredsstille menn, livsløgn, sinnsykdom, fattigdom og fornedrelse, maktmisbruk, undertrykking og utnytting, fortielse av lidelse, og hvordan dette gjør at manges liv blir ødelagt. Skuespillet er en tragedie i klassisk forstand. I sin bok Poetikk beskriver Aristoteles hva tragedie går ut på. Boka gir en mal for hvordan tragedie skal konstrueres for å kunne være troverdig. Ennå i dag regnes den som hovedverket innen all teaterteori, mer enn to tusen år etter at den ble skrevet. Boka studeres av regissører og skuespillere innen hele teater- og filmbransjen. Dens utgangspunkt er diktningen som etterligning, hva diktiningen etterligner, og hvordan diktningen etterligner.

Et av hovedpoengene i boka er gjenkjennelse, at publikum kjenner seg igjen i karakterene og dermed kan identifisere sine egne liv med hvordan det går med dem. Og det er nettopp hva En Sporvogn Til Begjær gjør med oss. Nådeløst og hardtslående fjerner stykket alle maskene som vi gjemmer oss bak, og spillet vi bruker for å verge våre følelser og tanker. Det viser frem at vi frykter seksualiteten fordi den gjør oss sårbare i all vår nakenhet, at vår største frykt er om muren som vi har bygget rundt oss vil rakne, at vi lever på en livsløgn fordi vi tør ikke annet. Stykket regelrett blottstiller oss som ynkelige vesener som ikke takler livets krav, men isteden hyller oss inn i drømmer og fantasier om besettende kjærlighet. Vi flykter til begjæret og lar det bedøve og blinde oss. En Sporvogn Til Begjær holder alt dette opp rett foran ansiktene våres. Konfronterer oss direkte med hvem vi egentlig er livene vi faktisk lever, bak alle maskene og løgnene som vi gjemmer oss bak.

Jeg så altså stykket tre ganger. Syntes at fremføringen fungerte godt alle gangene, både regien, den kunstneriske fremføringen og narrative strukturen, utviklingen av karakterene, samspillet mellom skuespillerne, og oppbyggingen av intensiteten til når Blanche bryter fullstendig sammen i siste akt. 

Innredningen av scenen, med kulissene, møblene og dekorasjonene, var godt tilpasset stykkets bærende tema, slik jeg opplevde det. Kostymene som skuespillerne hadde på seg likeså. Det skapte en atmosfære av typisk arbeiderklassehjem på 1950-tallet, men ga også inntrykk av tidløshet. Ingenting var blitt gjort for at scenen skulle virke tidsriktig eller visuelt smart og dekorativ. Her var alt strippet ned til vanlig hverdagsliv i en hvilken som helst leilighet i en hvilken som helst by. Det likte jeg, fordi dermed ble ikke min oppmerksomhet mot skuespillerne avledet. Jeg har opplevd i flere teatre at sceneinnredningen og effektene tok så mye av min oppmerksomhet at fokuset ble dreid bort fra det som skjedde på scenen. Sånt er veldig synd fordi det reduserer jo teater som kunstart. Når jeg går i teater ønsker jeg å oppleve noe som gir mer enn kun tidsriktig og smart underholdning. Innredningen av scenen og effektene skal underbygge stykkets tema og fremføring, etter mitt skjønn. Ikke være dominerende eller distraherende. Da detter jeg i tilfelle av lasset. Grusomhetens Teater gjorde altså det i sin oppsetning av En Sporvogn Til Begjær. Skuespillerne fikk dermed tydelig frem stykkets bærende tema. Fokuset var rettet mot det dramatiske som liggger i stykkets tekst. De gjorde overbevisende roller, med både replikkene, stemmebruken, mimikken og kroppsbevegelsene, og spilte godt mot hverandre.

Ubehaget skuespillerne drev frem var tydelig merkbart. Jeg ble regelrett dratt inn i Blanche´s tragedie. Det gjorde vondt å se hvordan hennes livsløgn og galloperende fantasi gradvis ødela henne, og hvordan hun til slutt knuses helt av Stanley. Fra første til siste akt spiller hun på sin erotiske utstråling og fremstiller seg som noe annet enn den hun egentlig er, Etterhvert fjerner hun seg mer og mer fra søsteren og de andre, avviser forsøkene de gjør på å nå frem til henne. Låst fast i sin drøm om magisk kjærlighet beveger hun seg lenger og lenger inn i en mental verden der ingen andre er. Blir vettskremt når virkeligheten ikke lenger kan skyves bort, og bryter sammen når livsløgnen hennes smuldrer opp og hun tvinges til å se seg selv som den hun faktisk er.

Samspillet mellom Hanne Dieserud og Jade Francis Haj som Blanche og Stanley var stykkets tyngdepunkt. Begge gjorde sterke roller. Fortvilelsen og smerten som Blanche bærer på nærmest hang som en mørk sky over scenen. Lekende, smilende og full av gladlynthet prøver hun å fortrenge sin vonde bakgrunn. Det klarer hun ikke. Hun ler, flørter, er morsom, kommer med kjappe replikker, danser og svinser rundt. Men litt etter litt rakner det hele for henne. En etter en gjennomskuer de andre hennes kokette spill. Brutalt river Stanley av alle hennes masker og løgner til hun er blottet. Med kyniske replikker beregnet for å ramme hennes indre gyver han løs, sender ondskapsfulle blikk og dyriske flir, brøler og ler høyt. Nedlatende og sarkastisk slår han på henne som en slegge, gir seg ikke før hun er helt forsvarsløs og vaklende. Hun prøver å unngå ham, løper forskremt rundt i leiligheten, men han trenger henne opp i et hjørne. Livredd og forvirret knuser hun ei flaske og holder den rett mot ham. Skriker at han må holde seg unna. Han enser ikke den knuste flasken. Med langsomme men bestemte skritt kommer han nærmere der hun står opptrengt i hjørnet. Ler en ond latter og river av seg t-skjorta. Som et farlig villdyr kommer han helt nær henne. Han har full kontroll. Kan gjøre hva han vil, og det vet hun. Med et kjapt grep tar han flaska fra henne og slenger den i gulvet, holder henne i et jerngrep, og brøler rett inn i ansiktet hennes: "Ha! Ha! Ha!" Så voldtar han henne.

I siste akt kollapser hun og glir inn i sinnsykom. Søsteren prøver å berolige henne, men når ikke frem. Blanche er i sin egen mentale verden der ingen andre er, desorientert og ensom med sin sinnsykdom. Klarer ikke å kommunisere logisk med de andre. Fullstendig overgitt til sin fantasi. Har ingen kontakt med virkeligheten rundt seg. Plaprer og pludrer som et lite barn. En lege og to sykepleiere kommer for å hente henne til psykiatrisk behandling. Hun blir redd og prøver å flykte fra dem innover i leiligheten. Den ene sykepleieren kommer etter, griper hennes armer, og tvinger henne ned på gulvet. Hulkende synker hun sammen, overgitt til tomhet og smerte. Hennes tragedie er fullstendig. 

Tausheten som hang i scenerommet var øredøvende siste kvelden jeg så stykket. Lysene ble langsomt slukket og scenerommet lå i mørke. Skuespillerne forlot stille scenen. Noen begynte å klappe. Litt nølende, som om de ikke visste helt hvordan de skulle applaudere. Langsomt ble lysene tent igjen. Så klappet flere nølende med. Med ett brøt hele publikum ut i voldsom applaus. Noen reiste seg. Skuespillerne kom ut på scenen. Bukket og takket for applausen, og gikk så tilbake til garderoben igjen. Men publikum fortsatte med å klappe. Flere plystret. Hele tre ganger måtte skuespillerne ut på scenen før applausen ga seg.

Teater står og faller på om det er kunstnerisk troverdig. Grusomhetens Teater lyktes med sin fremføring av En Sporvogn Til Begjær. Helt åpenbart ville teatrets ensemble få frem det dramatiske som ligger i stykkets tekst. Og det fikk de til, såpass at jeg ble sterkt grepet. For meg er det godt teater og troverdig scenekunst.

 

 

 

BLANCHE: I think of myself as a very, very rich woman! But I have been foolish--casting my pearls before swine!

STANLEY: Swine, huh?

BLANCHE: Yes, swine! Swine! And I'm thinking not only of you but of your friend, Mr. Mitchell. He came to see me tonight. He dared to come here in his work-clothes! And to repeat slander to me, vicious stories that he had gotten from you! I gave him his walking papers...

STANLEY: You did, huh?

BLANCHE: But then he came back. He returned with a box of roses to beg my forgiveness! He implored my forgiveness. But some things are not forgivable. Deliberate cruelty is not forgivable. It is the one unforgivable thing in my opinion and it is the one thing of which I have never, never been guilty. And so I told him, I said to him, "Thank you," but it was foolish of me to think that we could ever adapt ourselves to each other. Our ways of life are too different. Our attitudes and our backgrounds are incompatible. We have to be realistic about such things. So farewell, my friend! And let there be no hard feelings...

STANLEY: Was this before or after the telegram came from the Texas oil millionaire?

BLANCHE: What telegram! No! No, after! As a matter of fact, the wire came just as...

STANLEY: As a matter of fact there wasn't no wire at all!

BLANCHE: Oh, oh!

STANLEY: There isn't no millionaire! And Mitch didn't come back; with roses 'cause I know where he is...

BLANCHE: Oh!

STANLEY: There isn't a goddam thing but imagination!

BLANCHE: Oh!

STANLEY: And lies and conceit and tricks!

BLANCHE: Oh!

STANLEY: And look at yourself! Take a look at yourself in that wornout Mardi Gras outfit, rented for fifty cents from some ragpicker! And with the crazy crown on! What queen do you think you are?

BLANCHE: Oh--God...

STANLEY: I've been on to you from the start! Not once did you pull any wool over this boy's eyes! You come in here and sprinkle the place with powder and spray perfume and cover the light bulb with a paper lantern, and lo and behold the place has turned into Egypt and you are the Queen of the Nile! Sitting on your throne and swilling down my liquor! I say--Ha!--Ha! Do you hear me? Ha-- ha--ha!

 

 

 

Nettsider:

 

En Sporvogn Til Begjær (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/en-sporvogn-til-bejaer/

 

Aristotle: Poetics (Internet Encyclopedia of Philosophy):

https://www.iep.utm.edu/aris-poe/

 

 

 

2. nov, 2018

 

"I said I was impressed, Martha. I'm beside myself with jealousy. What do you want me to do, throw up?"

- Edvard Albee, Who´s Afraid of Virginia Woolf?

 

 

 

 

Jeg har gått i teater noen år nå. Mest i Nationaltheatret der jeg har sett flere flotte forestillinger. Når jeg går i teater er jeg ikke ute etter å kose meg. Det blir for sløvt og gir meg derfor ikke noe. Istedet ønsker jeg å få en opplevelse som beveger meg. En gang jeg fikk en slik opplevelse var da jeg så Mens vi venter på Godot på Nationaltheatrets amfiscene. En annen gang var da jeg så Sult i Teatret på Torshov. Begge gangene fikk jeg en bevegende opplevelse. I etterkant leste jeg Mens vi venter på Godot av Samuel Beckett og Sult av Knut Hamsun, satt på hugget som jeg var blitt av forestillingene.

I går så jeg Hvem er redd for Virginia Woolf? i Grusomhetens Teater. Det er kanskje den sterkeste opplevelsen jeg noen gang har hatt i teater. Forestillingen var makeløs, rett og slett. Ikke på det ytre planet med masse effekter og sånn, noe flere av byens teatre dessverre litt for ofte bruker, men på det indre psykologiske planet. I sommer leste jeg skuespillet av Edvard Albee. Tidligere har jeg sett Hollywood filmen med Elisabeth Taylor og Richard Burton. Utover det pratet jeg endel med regissøren Lars Øyno og skuespillerne om Hvem er redd for Virginia Woolf? da jeg var innom teatret i sommer.

I går kveld da jeg skulle i teatret hadde jeg en idé om hva forestillingen ville gi meg. Jeg var derfor full av forventning. Men T-banen var forsinket og jeg ventet lenge på stasjonen. Da banen endelig kom skjønte jeg at det ville bli på håret at jeg rakk forestillingen før den skulle begynne. På vei ned til byen sendte jeg en sms til Lars om at banen var forsinket. Han svarte at de ville vente med å begynne forestillingen til jeg var kommet. Fra Jernbanetorget tok jeg første trikk til Hausmannsgate holdeplass. Den siste strekningen til teatret småløp jeg. Lars stod og ventet ved inngangen. "Der kommer du!" sa han. "Publikum har innfunnet seg og skuespillerne er klare. Alle venter på at forestillingen skal begynne. Bare gå rett ned til scenen og finn deg en plass så begynner vi." Jeg gjorde som han sa. Gikk raskt ned den smale vindeltrappen til scenen og fant meg en plass.

Ved siden av meg satt Therese Bjørneboe. Jeg hilste på henne og vi vekslet ett par ord, så kikket jeg på scenen. Den var smakfullt innredet og dekorert med et enormt persisk teppe, en tung sofagruppe med digert salongbord, et skrivebord med stol, stort maleri, samt bord med mange brennevinsflasker oppå. Hele scenen virket som et middelklassehjem fra 60-tallet, men den kunne likeså godt ha vært fra vår tid også. Etter et knapt minutt ble lysene dempet og forestillingen begynte.

Det ble tre timer med noe av det jeg sterkeste jeg har opplevd at et teater har gitt meg. Hele scenerommet var innhyllet i en tung atmosfære av intrige, frustrasjon, fortvilelse, falskhet og løgn. Måten skuespillerne skapte atmosfæren på var glimrende. Ikke ofte at jeg har opplevd slikt gripende ubehag i et teater. Skuespillerne var jævlige mot hverandre, rett og slett, og de spilte sine roller med en presisjon som gjorde at jeg følte fysisk vemmelse. Alle hadde stålkontroll på både kroppsbevegelser, mimikk og stemmebruk. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Det var scenekunst på høyt nivå.

Især la jeg merke til Hanne Dieserud i rollen som Martha. Hennes bevisste og nøye kontrollerte bruk av øynene trollbandt meg. Noen ganger gnistret de av fandenivoldsk humor. Andre ganger var de mørke av hat. Og andre ganger igjen våte av fortvilelse og sorg. Hun spilte seg fullstendig ut på scenen. Tok hele kroppen i bruk. Alle bevegelsene ble utført med presisjon, innlevelse og overbevisningskraft. Hun hadde drukket en god del og var derfor full, noe hun fremførte så ypperlig at jeg fikk en fornemmelse av at hun virkelig var full.

Regissøren hadde tydelig den kunstneriske kontrollen. Helt fra første til siste scene var fremdriften god. Selv om forestillingen var på drøye tre timer opplevde jeg den ikke som for lang, noe som sier en hel del om hvor stram regien var. Selv om ubehaget var til å ta å føle på humret jeg også. Skuespillerne fikk godt frem den infame humoren som ligger i stykkets tekst, og de brukte hverandre som motspillere meget effektivt.

Da forestillingen var over brøt applausen løs. Publikum klappet taktfast, åpenbart godt fornøyd med hva de hadde sett. Noen plystret også. Skuespillerne kom inn på scenen igjen og takket for applausen. Etter en stund døde applausen ut og publikum begynte å bevege seg mot vindeltrappen. Jeg tok på meg six-pencen og beveget meg mot vindeltrappen jeg også. Da jeg var kommet opp trappa og gikk mot utgangsdøra kom regi-assistenten løpende etter meg. "Hei, Morten! Filip vil gjerne prate med deg, så ikke gå ennå. Han er nede på scenen nå," sa hun. "Javel, jeg går ned og prater med ham," svarte jeg. Men da jeg var kommet ned var ikke Filip der. "Han er sikkert i garderoben," sa hun. "Vent her så skal jeg hente ham." Hun gikk raskt over scenegulvet og forsvant inn døra til garderoben. Rett etterpå kom hun tilbake med Filip.

"Hei, Morten! Veldig hyggelig at du kom i kveld," sa han med et stort smil. Vi ga hverandre en god klem. "Gratulerer!" sa jeg. "Dette er noe av det sterkeste jeg har opplevd i et teater." "Virkelig? Jøss! Takk for det! Ja, jeg følte at vi fikk det til å klaffe skikkelig i kveld," sa han. "Er du sliten nå?" spurte jeg. "Ja, selvsagt. Det er også de andre skuespillerne. Å fremføre et såpass intenst stykke tar på, både fysisk og psykisk, men ikke verre enn at det går bra," svarte han. "Dere fortjener all den ros som dere kan få. Jeg kommer trolig ikke til å glemme denne kvelden. Dette var teater på sitt aller beste," sa jeg. "Tusen takk igjen! Veldig ålreit at du synes det," sa han. "Vi får ta oss en whisky en dag, du og jeg, og prate om livets blues. Jeg vet om noen bra barer i byen," sa jeg. "Den er jeg med på!" svarte han. Vi sa hade til hverandre og han gikk tilbake til garderoben.

Jeg gikk opp i foajeen igjen. Der var Lars, Hanne og noen andre av teatrets ensemble. Jeg gratulerte Hanne med hennes rolleprestasjon. Både hun og Lars smilte fra øre til øre. Vi pratet litt om forestillingen og anmeldelsene som aviser og teater-nettsider hadde gitt. "Ser dere snart!" sa jeg da vi hadde pratet ferdig og ruslet mot utgangsdøra. "Ja, vi sees snart," svarte Lars og de andre. Så åpnet jeg døra og gikk ut i den mørke høstkvelden.

 

 

 

"George who is out somewhere there in the dark... George who is good to me, and whom I revile; who understands me, and whom I push off; who can make me laugh, and I choke it back in my throat; who can hold me, at night, so that it's warm, and whom I will bite so there's blood; who keeps learning the games we play as quickly as I can change the rules; who can make me happy and I do not wish to be happy, and yes I do wish to be happy. George and Martha: sad, sad, sad... whom I will not forgive for having come to rest; for having seen me and having said: yes; this will do; who has made the hideous, the hurting, the insulting mistake of loving me and must be punished for it. George and Martha: sad, sad, sad... who tolerates, which is intolerable; who is kind, which is cruel; who understands, which is beyond comprehension..."

- Edvard Albee, Who´s Afraid of Virginia Woolf?

 

 

 

Bilde: Claudia Lucacel

Skuespillere:

Martha: Hanne Dieserud
George: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland
Honey: Kirsti Sørlie Hansen
Nick: Carl Filip Amundsen Stav

Kunstnerisk Team:

Regissør: Lars Øyno
Regiassistent: Claudia Lucacel
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Scenografiassistent: Thomas Sanne
Lysdesign: Rolf Christian Egseth
Lysdesignassistent: Jan Skomakerstuen
Kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther
Maskør: Trude Sneve
Inspisient: Claudia Lucacel

Forfatter: Edward Albee
Oversettelse: Sven Sturla Hungnes

Premiere 25. oktober 2018 kl. 19:00

Spilles:
25. oktober til og med 10. november
kl. 19:00

Dørene åpner 30 min før showstart.
Forestillingen varer i ca 4 timer med 2 pauser.
Snacks og drikke kan kjøpes i teatrets foyer.

Billetter bestilles på:
www.ticketmaster.no / Tlf. 22203095 og v/ inngang.

Billettsalget åpner 07.09 kl. 10

Pris:
Ordinær: 249 NOK
Student\Honnør: 200 NOK

For gruppebestilling på 10 personer eller flere – ta kontakt på claudia@grusomhetensteater.no eller tlf. 22203095.

 

 

 

Nettsider:

 

Hvem er redd for Virginia Woolf? (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/virginia-wolf/

 

"Til stede i tiden?" (anmeldelse i Scenekunst):

http://www.scenekunst.no/sak/til-stede-i-tiden/

 

 

 

22. feb, 2018

 

 

"Every bond is a bond to sorrow."

- James Joyce

 

 

 

 

 

 

Det var mandag kveld og jeg satt i stua hjemme. Drakk rolig av teen som jeg hadde laget og leste i Jobs bok. Ute var det blitt mørkt og stille. Inne i leiligheten var det en atmosfære av rolighet. Det jeg leste i Jobs bok fikk meg til å tenke. Boka skildrer en mann som gjennomgår store lidelser påført av Gud, men likevel er han ydmyk og gudfryktig. Jeg tenkte på min egen lidelse som jeg hadde vært igjennom. Psykoser, depresjoner, ensomhet, pillemisbruk og selvmordstanker.

Jeg var ikke særlig ydmyk og gudfryktig dengang. Det er jeg ikke nå heller forsåvidt. Istedet var jeg rasende på Gud fordi han overlot meg til en slik vond skjebne. Jeg skjelte ham ut for meg selv, bannet og svertet. Det var alt annet enn stille sorg. Heldigvis skjønte jeg hvor ødeleggende raseriet mitt var. Når jeg så leste i Jobs bok fant jeg en annen tone og klangbunn, selv om teksten er dramatisk nok. Job fremstår ikke som sint eller rasende i boka. Istedet tegnes et bilde av en mann som bærer sin lidelse med verdighet. Og jeg tenkte at jeg hadde behov for å gjøre det samme som ham; bære min lidelse med verdighet.

To dager senere var jeg på vei ned til byen med banen. Jeg skulle i teatret og se Lament II. På forhånd hadde jeg hatt samtaler med lederen for teatret Lars Øyno om stykket. Det han sa under samtalene fikk meg til å tenke over hvordan sorg og lidelse uttrykkes. Videre så jeg prøven på stykket fredagen i forveien. Det var en bevgende opplevelse. Jeg var derfor spent da jeg satt på banen. Funderte på om Lament II ville gi meg nøkkelen til et rom i mitt hjerte slik at min sorg kunne få utløp.

Jeg ankom teatret og så at foajeen var full av mennesker. Praten summet lavt og en svak velduft av vin hang i lokalet. Flere stod i kø for å kjøpe seg billett. Etter noen minutter ble forhenget trukket til side og vi fikk beskjed om at vi kunne gå ned til scenen. Sammen med de andre beveget jeg meg langsomt mot vindeltrappen som fører ned til scenen. Da jeg var kommet ned og hadde funnet en plass kikket jeg meg omkring. Scenen var uten dekor. Kun nakne svarte murvegger. Videre lyste kun tre-fire spotlights opp deler av scenen. Store deler av scenen lå i skygge. En mørk men vakker tone var satt for stykket.

Da publikum hadde fått satt seg kom tre skuespillere inn på scenen. De gikk rolig bort til den ene veggen og la seg ned på scenegulvet der. Det ble helt stille blant publikum. Alle fulgte med. De tre skuespillerne lå urørlige. En følsom stemning av sorg og nedstemthet la seg over hele scenerommet. Etter en stund begynte skuespillerne å bevege seg varsomt. En etter en beveget de armer og ben i varsomme og langsomme bevegelser. Etterhvert begynte de å beveget kroppene sine. De ålte og vred seg på gulvet. Så reiste de seg opp og fortsatte med bevegelsene. Bevegelsene ble utført med presisjon og innlevelse. Det var meget vakkert å se på. Ingen av de sa noe. Kun stønning, samt dempet jammer og gråt innimellom. Bevegelsene var både rytmiske og urytmiske på samme tid. Som en salgs from for dans. Dansen, eller rettere sagt bevegelsene, fikk meg til å tenke på japansk og kinesisk dans. Og skuespillerne lot håret dekke ansiktene, akkurat som slør.

Lyseffektene var profesjonelt utført og forsterket den vakre stemningen som skuespillerne skapte. Lyset ga først inntrykk av at vi var ved en kilde, så i en en skog, og til slutt i en katerdral. Innimellom ble kunstrøyk blåst ut på scenen. Røyken forsterket inntrykket av en sorgfull men vakker stemning. Lyset gjorde også at skuespillerne kastet lange skygger bortover scenegulvet og på veggene. Virket meget stemningsfullt på meg. Det var ingen musikk eller lydeffekter, noe som økte fokuset på skuespillerne i hvordan de beveget seg og jamret.

Litt etter litt økte skuespillerne styrken og tempoet på kroppsbevegelsene sine. Det ga en fin følelse av utvikling i stykket. Mot slutten av stykket var bevegelsene raske og voldsomme med jammerskrik og stønning innimellom. Det var som om klagesangen hadde gått over i fortvilese og desperasjon rettet mot gudene eller skjebnen. Som et desperat skrik om hjelp mot maktene som styrer menneskenes liv og skjebne.

Så ble lyset slukket og scenen lå i mørke nesten ett helt minutt. Effekten av det totale mørket virket nærmest suggerende.

En spotlight ble tent. Skuespillerne kom frem og bukket. Applausen brøt løs. Publikum klappet taktfast. Noen jublet og plystret. Skuespillerne smilte og bukket på ny, og forlot så scenen. Publikum fortsatte med å klappe taktfast. Men skuespillerne kom ikke ut igjen, slik som vanlig er i teater. Flere blant publikum begynte derfor å hoie og rope. De ville ha skuespillerne tilbake for å gi dem mer applaus. Da de til slutt skjønte at skuespillerne ikke ville komme ut igjen stilnet applausen.

Jeg kikket meg omkring. Publikum virket godt fornøyd med hva de hadde opplevd. Selv var jeg beveget av følelser inni meg. Jeg hadde opplevd stykket som vakkert og bevegende, melankolsk og sorgfullt. Det var ingen klar slutt på stykket. Istedet endte det åpent. Jeg likte det.

På banen på vei hjem hadde jeg en god følelse inni meg. En følelse av ro og harmoni. Det var som om et rom i mitt hjerte var blitt åpnet. Et rom som kunne gjøre det mulig for meg å sørge stille istedet for å være rasende på Gud, at jeg kan bære min lidelse med verdighet. Slik som Job gjorde. Jeg håper det.

 

 

Spilles 20. til og med 24. februar kl. 19

Billetter: billetter@grusomhetensteater.no / tlf. 22203095 og v/inngang

Pris: 200,- / 150,-

Grusomhetens Teater, Hausmania, Hausmannsgate 34

 

Idé og regi: Lars Øyno

Lysdesign: Jan Skomakerstuen

Produsent/Regiassistent: Claudia Laucacel

Tekniker: Thomas Sanne

Pressebilder og video: Claudia Laucacel

Plakatdesign: Thomas Dabrowski

Skuespillere: Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki

 

 

 

Isn´t It A Pity

Isn't it a pity
Now, isn't it a shame
How we break each other's hearts
And cause each other pain
How we take each other's love
Without thinking anymore
Forgetting to give back
Isn't it a pity

Some things take so long
But how do I explain
When not too many people
Can see we're all the same
And because of all their tears
Their eyes can't hope to see
The beauty that surrounds them
Isn't it a pity

Forgetting to give back
Isn't it a pity
Forgetting to give back
Now, isn't it a pity

- Harrison

 

 

 

Nettside:

 

Lament II (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/lamentii/

 

 

 

14. des, 2017

 

 

 

"Love and war are the same thing, and stratagems and policy are as allowable in the one as in the other."

- Miguel de Cervantes

 

 

 

 

Jeg gikk mot vindeltrappen. På vei ned den hørte jeg klagende jamring og gråt. Scenen var kun opplyst av få spotlights. Resten av scenerommet lå i mørke. Skuespillerne lå på scenegulvet. De jamret og gråt, og vred seg i fortvilelse. Den fortvilelsen man får når man har falt som menneske, når alle illusjoner om livets skjønnhet er borte, når verdens grusomhet står tydelig for en, når selv håpet virker fånyttes.

Da jeg hadde gått ned vindeltrappen kunne jeg se alle skuespillerne tydelig der de lå på scenegulvet. Gråten og jamringen var utført med innlevelse, og den beveget noe inni meg. Jeg fant en god plass på første benkerad og satte meg. Gråten og jamringen tiltok i styrke, og plutselig satte en av skuespillerne i et høyt skrik. Hun vred seg som i krampetrekninger mens hun skrek. Så begynte de andre skuespillerne å skrike. Klagende og skingrende skrik fra sjelens mørke avgrunn. Det virket besettende å høre på.

Noen dager i forveien hadde jeg lest om Venus og Mars - om disse to guddommenes rolle innen romersk mytologi. Jeg sjekket også nettsiden til The Living Theatre, som Grusomhetens Teater samarbeidet med om uroppsetningen av Venus and Mars. Det var fascinerende lesing. Fortellingen om Venus som kjærlighetsgudinnen og Mars som krigsguden, og det intense kjærlighetsforholdet mellom de to, grep meg veldig. Jeg visste så og si ingenting om romersk mytologi i forveien. Min klare oppfatning var at mytologi er noe som tilhører fortiden til, og at vi i dag har moderne vitenskap som gir oss langt bedre forklaringer på verdens beskaffenhet og livet forøvrig. Selve ordet myte har jo fått en negativ klang i vår tid. Jeg var derfor lite interessert i å sette meg bedre inn i mytologi. Fant ingen grunn til det, rett og slett. Men da jeg begynte å lese om Venus og Mars skjønte jeg fort at jeg hadde gått glipp av et skattkammer.

Mytologi er jo i bunn og grunn fortellinger som bærer fortidens tros- og tankeunivers i seg. Moderne vitenskap er vel og bra, men kan ikke erstatte fortellingen som sådan. Helt siden oldtiden har fortellingen vært det bærende element for både enkeltmennesker, folkeslag og store kulturer. Uten fortellingen ville mennesket neppe ha overlevd i denne verden, kald og grusom som den engang er. Fortellingen om Venus og Mars har en sannhet i seg, selv om den er mytologi aldri så mye. Fortellingens sannhet er at kjærligheten kan avvæpne selv de mektigste krigsherrer og knytte nære bånd mellom oss mennesker der det før var uforsonlig strid. Det gjør at mytologi har noe for seg, sett med mine øyne. Da jeg var i Grusomhetens Teater og så Venus and Mars fikk jeg en makeløs opplevelse som stimulerte og inspirerte meg. Det synes jeg ikke er ueffent.

Skuespillerne beveget seg rytmisk og med stor kroppskontroll under hele fremføringen av stykket. De tok hele scenen i bruk, noe som ga en virkning av rom, både fysisk og mentalt. Noen ganger jamret og gråt de. Andre ganger sang de. De pustet også overdrevent høyt innimellom. Måten de beveget seg på samt syngingen og pustingen fikk meg til å tenke på teater i antikkens Hellas og hvordan det kan ha vært. Jeg tenkte på Orestien av Aiskylos som jeg så på Det Norske Teatret for noen år siden. Stykket gav meg en sterk opplevelse den kvelden, og det fikk meg til å bli interessert i gresk drama. Videre tenkte jeg på den latinske poeten Ovid, som jeg har lest flere av diktverkene til, blant annet Metamorfose.

Fremføringen av Venus and Mars var sterk og den grep meg veldig. Det var som om jeg ble dratt ut av min egen samtid og plassert tilbake i antikkens Roma. I mitt sinn vandret jeg rundt på Forum Romanum og betraktet romerne i deres togaer og tunikaer. Samtidig var jeg her og nå i scenerommet til Grusomhetens Teater. Det var Forum Romanum og Grusomhetens Teater på én gang. Jeg fikk en følelse av at jeg befant meg i en drøm og slik sett hadde krysset grensen mellom det virkelige og det uvirkelige. Følelsen gjorde at jeg fulgte fascinert med. Jeg kunne bare ikke ta mine øyne vekk fra skuespillerne, grepet som jeg var av den stilfulle fremføringen. Alle beveget seg med presisjon og eleganse. Kroppsbevegelsene og mimikken var mesterlig utført. De gikk, danset, hoppet, marsjerte, rullet rundt, krøp og smøyg seg rundt omkring på scenen. Når de marsjerte stoppet de flere ganger opp og stod stille i mange sekunder. Stillheten virket trykkende, men den var også fin. Det var som om man kunne ta og føle på den. Effekten av stillheten virket nesten suggerende på meg.

Hele stykket, fra begynnelse til slutt, var stramt og velregissert. Tempoet i fremføringen var rolig, innimellom så langdryg at tiden stod stille en liten stund. Jeg syntes at det rolige tempoet fungerte veldig fint. Det forsterket opplevelsen av hver enkelt skuespillers bevegelser og mimikk. Ofte når jeg har gått i vanlig teater har tempoet i fremføringen vært høyt og mye effekter blitt brukt. Det er befriende at Grusomhetens Teater fremfører sine stykker i rolig tempo og ikke overlesser de med effekter. Det gir rom for å oppleve teater på alle mentale plan og å dvele ved opplevelsen. Scenerommet var enkelt men vakkert dekorert, noe som understreket stykkets rolige tempo. Måten lyset ble brukt på forsterket opplevelsen av stykket som drømmeaktig og suggerende.

Da stykket var over brøt applausen løs. Publikum var helt tydelig godt fornøyd med fremføringen. De klappet taktfast, hoiet og jublet. Skuespillerne samt regissøren Lars Øyno kom frem, bukket og takket for applausen. Applausen døde omsider ut. Jeg reiste meg fra stolen og begynte å gå mot vindeltrappen. På veien ut møtte jeg flere av skuespillerne. Jeg stoppet opp og gratulerte de med vellykket fremføring. De smilte bredt og takket meg. Omsider kom jeg ut på gata og begynte å gå mot Jernbanetorget. Mens jeg gikk der i gata tenkte jeg at jeg ville lese mer om Venus og Mars i romersk mytologi. Jeg tenkte også at jeg ville lese Metamorfose av Ovid om igjen, samt at jeg ville skaffe meg Orestien av Aiskylos i bokform for å lese stykket.

Godt teater skal gjøre noe med en, mener jeg. Det er ikke tilstrekkelig at man "koser seg" i teatret. Teater skal frembringe både tanker og følelser, og det skal bevege. Slik sett var Venus and Mars teater på sitt beste. Det er sagt at det viktigste med kunsten er at man reagerer på den og provoseres, og at i det øyeblikk man ikke gjør det lenger har kunsten utspilt sin rolle. Jeg reagerte på Venus and Mars, med både indre bevegelse, undring, engasjement og tankefullhet. Stykket ga meg noe bra som jeg har inni meg fremdeles, dagen etter at jeg så det.

 

 

 

Spilles: 14. - 17. desember, alle dager kl. 19:00

Lørdag 16.12 Post-Show Talk med Lars Øyno og Thomas Scott Walker fra The Living Theatre

Billetter: kr. 200,-/150,- på billetter@grusomhetensteater.no  / Tlf. 22203095 og ved inngang

 

Manus: Judith Malina

Regi: Lars Øyno

Co-regi: Thomas Scott Walker

Scenografi: Mariann Rostad

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Lys: Jan Skomakerstuen

Produsent: Claudia Lucacel

Skuespillere: Thomas Scott Walker, Hanne Dieserud, Miguel E. D. Steinsland, Odille Heftye Blehr, Henriette Blakstad, Gisle Hass, Sara Fellman, Gaute Næsheim, Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj, Benedikte Sandberg, Marianne Rødje, Maja Skogstad, Ingrid Liavaag

 

 

 

Love and War

Lovers all are soldiers, and Cupid has his campaigns: 
I tell you, Atticus, lovers all are soldiers.
Youth is fit for war, and also fit for Venus.
Imagine an aged soldier, an elderly lover! 
A general looks for spirit in his brave soldiery; 
a pretty girl wants spirit in her companions.
Both stay up all night long, and each sleeps on the ground; 
one guards his mistress's doorway, one his general's.
The soldier's lot requires far journeys; send his girl, 
the zealous lover will follow her anywhere.
He'll cross the glowering mountains, the rivers swollen with storm; 
he'll tread a pathway through the heaped-up snows; 
and never whine of raging Eurus when he sets sail
or wait for stars propitious for his voyage.
Who but lovers and soldiers endure the chill of night, 
and blizzards interspersed with driving rain? 
The soldier reconnoiters among the dangerous foe; 
the lover spies to learn his rival's plans.
Soldiers besiege strong cities; lovers, a harsh girl's home; 
one storms town gates, the other storms house doors.
It's clever strategy to raid a sleeping foe
and slay an unarmed host by force of arms.
(That's how the troops of Thracian Rhesus met their doom, 
and you, O captive steeds, forsook your master.) 
Well, lovers take advantage of husbands when they sleep, 
launching surprise attacks while the enemy snores.
To slip through bands of guards and watchful sentinels
is always the soldier's mission - and the lover's.
Mars wavers; Venus flutters: the conquered rise again, 
and those you'd think could never fall, lie low.
So those who like to say that love is indolent
should stop: Love is the soul of enterprise.
Sad Achilles burns for Briseis, his lost darling: 
Trojans, smash the Greeks' power while you may! 
From Andromache's embrace Hector went to war; 
his own wife set the helmet on his head; 
and High King Agamemnon, looking on Priam's child, 
was stunned (they say) by the Maenad's flowing hair.
And Mars himself was trapped in The Artificer's bonds: 
no tale was more notorious in heaven.
I too was once an idler, born for careless ease; 
my shady couch had made my spirit soft.
But care for a lovely girl aroused me from my sloth
and bid me to enlist in her campaign.
So now you see me forceful, in combat all night long.
If you want a life of action, fall in love.

- Ovid

 

 

Nettside:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/11/venusandmars/

 

 

 

21. okt, 2017

 

"Han behøver ikke nogen Sorg for at fylde Livet ud, han hjælper sig med en Forlovelse. Han er bleven saa varm og saa glad, saa frisk og sund."

- Henrik Ibsen, Svanhild

 

 

 

 

Kvelden jeg skulle se Svanhild var jeg spent. På forhånd hadde jeg hatt samtaler med teatrets leder Lars Øyno om stykket. Vi møttes ett par ganger på Dovregubben restaurant, drakk kaffe og Lars fortalte om Svanhild. "Ingen vet hvorfor Ibsen ikke fullførte stykket da han skrev det," sa Lars. "Grusomhetens Teater er det eneste teatret som har satt opp stykket?" spurte jeg. "Ja," svarte Lars og tok en slurk av kaffen. "Da vi satte opp Svanhild i 2014 var det en uroppførelse." "Og mottakelsen var god, etter hva jeg har skjønt? Både blant publikum og hos kritikerne?" spurte jeg videre. "Den var meget god," svarte Lars og nikket. "Hva kommer det av at Grusomhetens Teater er det eneste teatret som til nå har fremført Svanhild? Underlig i og med at det er et stykke av Ibsen? Man skulle jo tro at andre teatre også ville fremføre det? Ibsen er jo ingen hvemsomhelst akkurat?" Lars tenkte noen sekunder, så sa han: "Jeg vet ikke? Årsaken kan kanskje være at det er ufullendt. At det kun er på en akt og derfor vanskelig for ordinære teatre å fremføre det. Videre er jo vi et alternativt teater. Vi setter opp stykker som ingen andre teatre i Norge fremfører. Grusomhetens Teater er ikke et ordinært teater. Det er eksperimentelt."

Samtalene med Lars gjorde meg nysgjerrig på Svanhild. At Grusomhetens Teater var alene om å ha satt opp stykket syntes jeg var særs interessant, men også underlig i og med at det er et Ibsen-stykke. Jeg ville derfor sette meg inn i Svanhild før jeg så stykket. Jeg sjekket det som stod om Svanhild på nettsiden til teatret. Videre leste jeg en brosjyre med en lengre artikkel om stykket som Lars hadde skrevet. Min nysgjerrighet ble forsterket av det jeg leste. Jeg lånte derfor bøker på Deichmanske bibliotek for å sette meg bedre inn i Svanhild. Både samtalene med Lars og det jeg leste fikk meg til å se Svanhild i et skarpere lys. Stykkets tema om det motstridende forholdet mellom kunsten og den borgerlige tilværelsen virket fascinernde på meg. Svanhild fremstod som et forsvar for den kunstneriske tilværelsen, og en kritikk av den borgerlige tilværelsen. Det var et tema som hadde fenget meg i mange år. Helt siden studiedagene hadde jeg reflektert over motsetningen mellom ekte liv og livsløgn. Videre hadde jeg reflektert over det problematiske forholdet mellom frihet og sosiale konvensjoner. Så da jeg dro ned til byen for å se Svanhild på premierekvelden var jeg spent.

Jeg ankom teatret i god tid. På fortauet utenfor teatret stod et stativ med plakater som annonserte kveldens forestilling. To levende lys var plassert ved siden av stativet. Jeg kikket på plakatene og de levende lysene som brant, og tenkte på det jeg hadde lest om Svanhild. Da jeg kom inn i teatrets foajé hadde mange allerede innfunnet seg. Jeg fikk billett og ventet på å at vi skulle få slippe inn til scenen. Mens jeg ventet kom flere som ville se stykket. Stemningen i foajeen var ladet med en atmosfære som kun teatre har. En stemning av forventning og spenning, av kunst og kultur. Etter en liten stund ble forhenget trukket til side og vi slapp inn til scenen. Jeg fant meg en god plass og kikket. Langveggen bak scenen var dekorert med heldekkende tøystykker som var malt. Motivene viste en vakker hage med gressplen, busker og småtrær samt en liten brygge. Bakenfor lå en liten fjord med knauser og holmer, samt blå himmel med lette hvite skyer. Resten av scenen var dekorert med hagebord og -stoler, en fontene, samt kulisser langs veggene. Hele scenen var stemningsfullt dekorert. Åpenbart befant vi oss i en borgerlig hage på en vakker sommerdag. Da alle hadde innfunnet seg ble lyset langsomt dempet og stykket begynte.

En gruppe menn gikk frem og stilte seg i ring rundt et bord som var plassert på den ene siden av scenen. De var kledd i flotte kostymer og bar hatter, drakk punsj fra en stor glassbolle, skålte sammen og lo høyt. Latteren var både naturlig og anstrengt på samme tid, og den var repterende. På den andre siden av scenen satt en gruppe kvinner. De var kledd i omfangsrike kjoler. Satt der og broderte og leste. En kvinne stod for seg selv. Hun var kledd i en nøktern hvit kjole. Hun hverken broderte eller leste, men så ut til å tenke mye. Det var Svanhild. Kvinnene var for det meste tause, men av og til smilte de kokett til hverandre og småpratet. Innimellom kikket de i smug på mennene som drakk og lo høyt. Tonen var satt for stykket. Åpningen fikk fint frem en tilværelse av overfladiskhet, kunstighet og koketteri. Resten av stykket skulle følge i samme spor. Skuespillerne spilte med presisjon og var overbevisende i sine roller. Måten de beveget seg på over scenegulvet, kroppsbevegelsene og mimikken. bergtok meg. Alt ble gjort med innlevelse av hver eneste skuespiller. Dialogene var nøyaktig i henhold til Ibsens grunntekst, noe som forsterket atmosfæren av kunstighet. Midtveis i stykket ble det sunget, både solo og allsang. Syngingen virket påtatt. Også det bidro til å forsterke atmosfæren av kunstighet. Det hele var mesterlig utført og virket bevegende, syntes jeg.

Hele stykket var innhyllet i en atmosfære av overfladiskhet, noe jeg selv har opplevd mange ganger i familieselskaper og på ulike tilstelninger. Musikken som ble spilt forsterket atmosfæren. Det gjorde også effekten av lys og skygge. Skuespillerne brukte humor og fikk publikum til å le flere ganger. Likevel fikk jeg en følelse av å være knuget. En følelse av innestengthet, av å være lagt i lenker, av å spille et spill, av å leve på en livsløgn. Kort sagt alt det som gjør oss ufrie som mennesker. Som gjør oss kunstige, akkurat som dukker. En innestengthet som synes umulig å frigjøre seg fra. Som bare er der som et premiss for livet. Som vi ikke liker og forsøker å unngå, men bare er nødt til å avfinne oss med fordi det ikke finnes noen utgang. En vemmelig følelse av at denne verden, slik den engang er, er syk og trenger helbredelse. En verden som knuger det menneskelige i oss helt til vi bare er skygger og ikke virkelige mennesker. En ufri og falsk verden som lokker oss med sitt glansbilde.

Stykket bygget seg langsomt opp i intensitet. Stemningen i salen, både blant publikum og på scenen, var til å ta og føle på. Så kom det! Et crescendo som skulle avslutte stykket. Skuespillerne forlot scenen og lysene ble slukket. I flere lange sekunder lå salen i mørke. Den psykologiske stemningen var nærmest besettede. Så kom skuespillerne inn på scenen igjen. De gikk bort til veggene og begynte å slå løs på dem. De kastet på hodene, vred seg, gråt og jamret. Det var redselens og fortvilelsens gråt og jammer av mennesker innesperret i en kunstig tilværelse, men som ikke ser noen utgang. Tre skingrende skrik lød. Skrik fra det dypeste i sjelen til et menneske som innser at det er fortapt i en verden av kunstighet. Og stykket var over.

Applausen brøt løs. Taktfaskt applaus som gikk over i trampeklapp. Enkelte plystret. Skuespillerne måtte frem hele tre ganger og å takke for applausen, noe som viste at publikum var meget godt fornøyd. Da jeg ruslet mot Jernbanetorget stasjon for å ta banen hjem var jeg nærmest nummen i hodet. Jeg tenkte på samtalene som jeg hadde hatt med Lars og det jeg hadde lest om Svanhild. Og jeg visste at jeg ville lese stykker av Ibsen på nytt, inspirert og stimulert som jeg var blitt.

 

 

 

Men er vi ikke fanger alle? I vår egen celle sitter vi, alene, lukket inne er vi. Somme tider kommer de andre til oss, vi ser dem og hører dem. Men vi vet at de skal gå igjen, gå og bli borte. Noen av oss stanger pannen mot veggen. Noen slår hendene til blods på den stengte døren. Noen venter. Men alle teller vi skrittene våre fra vegg til vegg, så mange kan jeg gå, hit og ikke lenger kan jeg komme, her er muren, min mur, reist av naturens lov, av skjebnen. Så langt rekker evnene dine, kraften din, du menneske. Og tankene kjemper for hverandre og mot hverandre i cellen sin.

- Nini Roll Anker

 

 

 

Regi: Lars Øyno

Skuespillere: Kirsti Sørlie Hansen, Miguel Steinsland, Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Sara Fellman, Filip Amundsen Stav, Lars Brunborg, Gisle Hass og Espen Wesaas

Scenografi: Tormod Lindgren

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Musikk: Espen Wensaas, Filip Sande

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lysdesign ass.: Jan Skomakerstuen

 

 

Nettsider:

 

Svanhild (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/svanhild/

 

Om Svanhild (Henrik Ibsens Skrifter - Universitetet i Oslo):

http://ibsen.uio.no/VERK_Sv.xhtml