2. feb, 2017

"I is another" - Rimbaud i Afrika

 

"So society has strangled in its asylums all those it wanted to get rid of or protect itself from, because they refused to become its accomplices in certain great nastiness."

 

- Antonin Artaud

 

 

 

"Passer det at jeg kommer i kveld?" spurte jeg. "Ja, kom gjerne i kveld," svarte han. "Bør jeg være tidlig ute?" spurte jeg videre. "Du kan komme ti minutter før forestillingen begynner," svarte han. "Fint! Da gjør jeg det. Vi sees i kveld!" sa jeg. "Vi sees!" svarte han. "Jeg gleder meg. Hils de andre så lenge!" sa jeg. Så trykket jeg på den røde tasten på mobilen og avsluttet samtalen med Lars.

Høsten i forveien hadde jeg møtt Lars på Dovrehallen. Det var en torsdag formiddag og vi tok en kaffe sammen. Lars er lederen for Grusomhetens Teater og han fortalte meg om teatret mens vi satt der. Det han fortalte virket svært spennende på meg. Han fortalte om grusomhetens teater som et helt eget konsept innen europeisk teaterhistorie, om den franske poeten og dramatikeren Antonin Artaud som banebryter for konseptet, om surrealismen som opphavet til konseptet, om det absurde teater som nært forbundet med grusomhetens teater. Og han fortalte om Arthur Rimbaud som la grunnlaget for moderne fransk poesi og surrealismen.

"Grusomhetens Teater i Oslo er kanskje det eneste i sitt slag i Europa," sa Lars. "Jeg iallfall vet ikke om andre teatre som har rendyrket konseptet i den grad slik vi gjør." "Hva er røttene til dette konseptet innen europeisk teaterhistorie?" spurte jeg. "Først og fremst var det et klart brudd med det daværende borgerlige teater i Frankrike på den tiden. Utover å være poet og dramatiker var Antonin Artaud også teaterteoretiker og hadde store kunnskaper om teaterhistorie. Han var meget kritisk til det franske teatret og hevdet at det hadde utspilt sin rolle som arena for ekte teateropplevelse og samfunnskritikk," svarte Lars. "Hva gikk kritikken hans ut på?" spurte jeg. "Den gikk ut på at borgerlig teater var blitt en arena for underholdning. Videre at bruken av kun dialog på scenen reduserte publikums opplevelse. Antonin mente at teater skulle stimulere alle sansene til publikum, også følelsene og underbevisstheten, slik teater i antikkens Hellas etter hans mening opprinnelig gjorde," forklarte Lars.

"Så grusomhetens teater er da noe helt annet enn konvensjonelt teater?" spurte jeg og tok en slurk av kaffen. "Ja, det er noe helt annet," svaret Lars, "og ikke alle får med seg det, heller ikke erfarne teaterkritikere." "Hvorfor gjør de ikke det?" spurte jeg. "Antakelig fordi de forventer drama i vanlig forstand når de går i teatret. En fortelling som er logisk bygget opp og strukurert, at fremføringen er basert på dialog og ender med en slutt som sammenfatter det hele. Det er klassisk innen teater. Konseptet som grusomhetens teater bygger på er annerledes. Det er et forsøk på å nå underbevisstheten og stimulere den," forklarte Lars.

Da kvelden kom tok jeg banen ned til byen. Mens jeg satt på banen tenkte jeg på samtalen som jeg hadde hatt med Lars på Dovrehallen for noen måneder tilbake. Jeg tenkte også på det jeg hadde lest om Antonin Artaud og hans idé om grusomhetens teater som et alternativ. Både før og etter jul hadde jeg vært innom Grusomhetens Teater noen ganger og hilst på folka der. Jeg ble tatt vel imot og merket straks at det var et åpent og frilynt miljø, i den forstand at borgerlige sosiale konvensjoner ikke var så viktig. Åpenhet og frihet var det viktige. Det var inntrykket jeg fikk, og det minnet meg om Studentersamfundet, som jeg var med i for mange år siden. Miljøet på Grusomhetens Teater var preget av den samme befriende åpenheten som Studentersamfundet hadde dengang, og det likte jeg godt.

De gangene jeg var der pratet jeg med skuespillerne og de andre i ensemblet, og etterhvert forstod jeg bedre hva grusomhetens teater går ut på som konsept. "Grusomhetens Teater er det mest alternative og eksperimentelle teatret i Oslo," forklarte en av skuespillerne meg. "Det er derfor jeg liker meg her. Her kan alt innen teater prøves ut. For meg som skuespiller er det både spennende og stimulerende."

Jeg gikk av bussen ved Jakob Kirke og ruslet de få metrene bort til Grusomhetens Teater. Et plakatskilt som annonserte forestillingen var satt ut på gata. Et lys brant ved skiltet. Jeg stoppet og kikket på plakaten, tenkte tilbake på da jeg var i Amsterdam og opplevde alternativt teater. Etter å ha kikket på plakaten noen sekunder ruslet jeg ned mot teatrets inngang. Husveggene var dekket med fargerik grafitti og over inngangen var det malt Grusomhetens Teater med sort maling. Hele atmosfæren rundt teatret bar bud om at dette ikke var vanlig teater. Jeg åpnet døren og gikk inn i foajeen. Mange hadde allerede innfunnet seg. Praten summet lavt og jeg merket forventningen som hang i luften. Jeg fikk billett og ventet på å kunne gå ned til salen der scenen var. Mens jeg ventet leste jeg om Arthur Rimbaud og om bakgrunnen for stykket i programmet. Jeg var mer enn spent på hvordan jeg ville oppleve kvelden.

Det tunge forhenget ble trukket til side og ei ung jente sa at nå kunne vi gå ned. Jeg gikk ned den smale vindeltrappen og fant meg en god plass. Mens jeg ventet på at forestillingen skulle begynne kikket jeg på scenen. Den var stilfullt innredet med ulike effekter. Det var både vakkert og dekorativt. Så ble lyset dempet. Skuespillerne kom inn på scenen og forestillingen begynte...

Spotlights lyste opp scenen og stemningsfull musikk ble spilt. Hele rommet bølget av en underfundig grunntone. Skuespillerne beveget seg rytmisk og urytmisk til musikken, både enkeltvis og synkront, og de mumlet. De var kledd i kostymer og hadde malt seg i ansiktene, de hadde også malt armer og ben. Det var fascinerende å se på og jeg fikk en følelse av suggesjon. Forestillingen varte i to timer. Underveis skiftet skuespillerne kostymer flere ganger. Det forstyrret ikke fremføringen, men understreket bare at dette var eksperimentelt teater. Jeg likte det jeg så. En følelse av enigma bygget seg gradvis opp inni meg. Hele scenen og rommet rundt var innhyllet i noe gåtefullt og uutsigelig, noe som ikke lar seg forklare rasjonelt, men kun kan føles. Skuespillerne var meget presise i måten de beveget seg på og mimikken de brukte. Især var jeg fascinert av hvordan de brukte øynene.

Hadde jeg ikke hatt kjennskap til Grusomhetens Teater og konseptet som teatret bygger på - at det skal appellere til underbevisstheten - ville jeg trolig ha gått glipp av det hele. Men fordi jeg hadde kjennskap var det som at fremføringen åpnet seg for meg. Forestillingen var vakker og elegant, gåtefull og underfundig, fascinerende og mystisk. Den var et enigma.

Da forestillingen var over brøt publikum ut i applaus. Applausen varte lenge og var taktfast. Skuespillerne måtte inn på scenen tre ganger for å takke for den lange applausen, som var tegn på publikums tilfredshet. Jeg hadde en god følelse inni meg. En følelse som jeg ikke hadde kjent siden jeg var i Amsterdam og opplevde alternativt teater der i byen. Jeg reiste meg opp fra stolen og gikk ned på scenen. Der møtte jeg ett par av skuespillerne og vekslet noen ord med dem. Jeg takket for det jeg hadde fått oppleve og sa at jeg ville komme snart igjen. Så gikk jeg opp den smale vindeltrappen og beveget meg mot utgangen.

Da jeg ruslet mot Jernbanetorget visste jeg at dette ikke ville bli siste gang jeg gikk i Grusomhetens Teater. Forestillingen hadde gitt meg mersmak. Jeg ville lese mer om Antonin Artaud, mer om surrealismen, mer om Arthur Rimbaud, mer om alternativt teater, og mer om alternativ kunst. Det har jeg aldri opplevd før når jeg har vært i teatret. Alle de årene jeg gikk i Nationaltheatret, inkludert Teatret på Torshov, fikk jeg ikke tilsvarende stimulans. Noe bra var altså skjedd. Å kunne se en flott fremført forestilling er selvsagt fint, men at jeg også blir stimulert til å utforske teater og kunst videre har jeg ikke opplevd før.

"I is another" - Rimabud i Afrika stimulerte meg altså. Jeg er blitt inspirert til å lese mer poesi og sette meg bedre inn i teater og kunst. Et større utbytte enn det kunne jeg ikke ha fått. Jeg vil derfor definitivt gå flere ganger i Grusomhetens Teater og se fremføringer av stykker der. Fordi jeg vil bare ikke gå glipp av noe så fint.

 

 

 

To a Reason

A tap of your finger on the drum releases all sounds and initiates the new harmony.
      A step of yours is the conscription of the new men and their marching orders.
     You look away: the new love!
     You look back,—the new love!
     “Change our fates, shoot down the plagues, beginning with time,” the children sing to you. “Build wherever you can the substance of our fortunes and our wishes,” they beg you.
     Arriving from always, you’ll go away everywhere.

- Arthur Rimbaud

 

 

 

Manus og regi: Lars Øyno

Skuespillere: Hanne Dieserud, Live Noven, Miguel Steinsland,
Kirsti Sørlie Hansen, Henriette Blakstad, Gaute Næsheim,
Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj
Musikk: Lars Tore Pedersen
Scenografi: Thomas Sanne, Lars Øyno
Lys: Jan Skomakerstuen
Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther
Regiass: Johanna Øyno
Masker: Trude Sneve
Video design: Jonas Ulleland
Produsent: Brendan McCall

 

 

Nettsider:

 

"I is another" - Rimbaud i Afrika:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/01/i-is-another-rimbaud-i-afrika/

 

"Dikteren som overgikk diktningen" av Lars Øyno (Ny Tid):

https://www.nytid.no/dikteren-overgikk-diktningen/