25. mai, 2017

Visions of Kerouac - første kveld

 

"Somewhere along the line I knew there'd be girls, visions, everything; somewhere along the line the pearl would be handed to me."

- Jack Kerouac, On The Road

 

 

Harlem på 50-tallet. Afro-amerikanernes bydel i New York der hvite ikke hadde adgang. Slitne bygårder, mørke gater og trange smug, gjenger som hang på gatehjørnene, butikker som solgte ting man ellers ikke fikk tak i, og jazzklubber. Fra jazzklubbene tonet hes og upolert jazzmusikk ut i gatene.

Jazz var afro-amerikanernes musikkform dengang og ble av den grunn ansett som suspekt av den hvite middelklassen. Som med gospel og blues dyrket afro-amerikanerne jazz. På jazzklubbene i Harlem ble det spilt jazz til langt ut i de små timer. Hvite hadde altså ikke adgang til bydelen. Hvis noen hvite forvillet seg inn i Harlem risikerte de livet.

Det var her på det hele begynte...

En motkultur fikk sin grobunn i Harlem. Den skulle sette en helt ny standard i USA for litteratur, kunst, musikk, alternativ tenkemåte og livsstil, samt samfunnskritikk. En motkultur som skulle legge mye av grunnlaget for ungdomsopprøret og rock n´ roll på 50-tallet, hippie-bevegelsen på 60-tallet, samt gi sterke føringer for kulturelle undergrunnsbevegelser på 70- og 80-tallet. Vi merker ennå etterdønningene av denne motkulturen i dag.

Motkulturen var Beat-generasjonen...

På 50-tallet da Beat-generasjonen vokste frem var Eisenhower president, idealene til den hvite middelklassen enerådende, utbredt kommunistfrykt og Mccarthyisme rådet, samt krav om produksjon, flittighet og disiplin. USA var et konformt samfunn der sosiale og kulturelle avvik ble slått hardt ned på. Men Beat-generasjonen skulle endre dette. Beat-generasjonen brøt med det konforme USA og skapte rom for et alternativ til den hvite middelklassens idealer.

Jack Kerouac vanket sammen med sine hvite venner på jazzklubber i Harlem dengang. Der lyttet de til jazz og menget seg med afro-amerikanere. Det ga dem inspirasjon til å eksperimentere med diktning, kunst, rus, sex, tenkemåte og livsstil. De ville finne nye måter å dikte om livet på, og jazzklubbene var smeltedigelen som gjorde det mulig for dem.

Kvelden da jeg skulle se Visions of Kerouac på Grusomhetens Teater var jeg spent. Jeg var spent på om stykket ville klare å gjenskape følelsen av undergrunn slik Beat-generasjonen var. Jeg var også spent på hvordan stykket ville gjengi Jacks liv både som dikter og frontfigur for Beat-generasjonen.

Da jeg ankom teatret hadde mange allerede innfunnet seg. Foajeen var full av folk og jeg tenkte at stykkets tema måtte ha fenget. Jeg fikk billett og ventet på å få komme ned til scenen der stykket skulle fremføres. Etter en kort stund ble døren åpnet. Jeg og de andre publikumerne gikk ned til scenen.

Jeg fant meg en god plass og kikket rundt på scenen. Den hadde ingen effekter som dekorasjon. Kun svarte murvegger. I hvert av hjørnene i scenerommet stod et lite bord med en skrivemaskin på. Lange remser med papirark var festet til skrivemaskinene. Det var slik Jack Kerouac skrev. Han limte sammen ark i lange remser og skrev så sammenhengende på maskinen. Slik ble blant annet kultromanen On The Road til. På stolene ved siden av bordene lå saksofoner. De svarte murveggene, skrivemaskinene med de lange papirremsene samt saksofonene ga meg en følelse av at jeg befant meg i et undergrunnsmiljø. Jeg var nysgjerrig på hvordan stykket ville åpne.

Lyset ble langsomt slukket og hele salen lå i mørke. En lyd kunne høres. Først stille, så mer og mer tydelig. Det var lyden fra en storby. Så kunne hese jazztoner fra saksofoner høres. Og så kunne iherdig klimpring på skrivemaskiner høres. Litt etter litt fikk salen et dempet lys. Effekten av både lydene og det dempede lyset var sterk. Ved hvert av bordene satt to skuespillere. Den ene skrev på skrivemaskinen. Den andre spilte på saksofonen. Det var som om jazz og diktning var ett. Jeg ble fjetret og gledet meg til fortsettelsen av stykket.

Etter en liten stund gikk skuespillerne ut på scenegulvet. De krøp bortover på gulvet, danset og hoppet, og klamret seg til murveggene. Alle beveget seg med rytme og presisjon. Bevegelsene de utførte var fascinerende å se på. Noen ganger var bevegelsene harmoniske. Andre ganger kaotiske. Men hele tiden med rytme og presisjon. Skuespillerne beveget seg og danset over hele scenegulvet. Det ga følelsen av utstrekning og rom. Måten de beveget kroppene sine på, mimikken og hvordan de brukte øynene virket suggerende. Innimellom resiterte de tekster av Jack Kerouac. Det ga en sterk følelse av Beat-poesi som et undergrunnsfenomen.

Midtveis i stykket fremførte en kvinne deler av Allen Ginsbergs banebrytende dikt Howl. Hun stod midt på scenegulvet og sang diktet. Hun sang både disharmonisk og vakkert, slik diktningen til Beat-poetene er. Publikum lyttet stille mens hun sang. Hennes sang og den dempede belysningen forsterket hverandre. Da hun var ferdig fikk hun lang applaus.

Hele fremføringen av stykket var preget av kyndig og stram regi. Det fremstod som en helhet fra begynnelse til slutt.

Så ble lyset langsomt slukket og publikum klappet. Alle trodde åpenbart at stykket var slutt, men lyset ble tent igjen og skuespillerne hadde satt seg midt på scenegulvet. En satt på en stol i midten med en gitar. Skuespillerne spilte og sang. Det var som tatt ut av Woodstock-festivalen, for å bruke en slik sammenligning. Selv om jeg ikke var på Woodstock fikk jeg en sterk følelse av å være der mens de spilte og sang. Slik fikk stykket trukket linjene fra jazzklubbene i Harlem, der det hele begynte, til Woodstock med alt hva denne viktige festivalen innebar og representerte.

Da skuespillerne var ferdige med å synge ble lyset slukket. Applausen brøt løs. Den var taktfast og mange plystret. Selv var jeg meget godt fornøyd. Etter applausen reiste jeg meg og gikk sammen med de andre publikumerne mot utgangen.

På veien hjem tenkte jeg at jeg måtte lese Howl på nytt. Jeg tenkte også at jeg måtte lese flere bøker av Jack Kerouac. Da jeg kom hjem satte jeg ei jazzplate på stereoanlegget og fant frem diktsamlingen Mexico City Blues av Jack Kerouac fra bokhylla. Mens jeg lyttet til musikken og leste i boka beveget jeg meg i mitt sinn tilbake til Harlem på 50-tallet. Jeg forestilte meg at jeg var på en sliten jazzklubb og lyttet til musikken som ble spilt, drakk øl og danset.

Visions of Kerouac ga meg inspirasjon til å lese mer av Jack Kerouac og de andre Beat-poetene. Stykket ga meg også en bekreftelse på at for å kunne leve mitt liv slik jeg egentlig ønsker må jeg bryte med konformiteten. Jeg er blitt inspirert av stykket og det har satt igang tankeprosesser i meg. Bare kunst av høy kvalitet er istand til å gi slik inspirasjon.

 

 

 

"They danced down the streets like dingledodies, and I shambled after as I've been doing all my life after people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones that never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn..."

- Jack Kerouac, On The Road

 

 

 

Concept & Direction by Brendan McCall

Music Direction by Kristin Norderval

Lighting by Jan Skomakerstuen

Costumes by Cheyann Benedict Produced by Brendan McCall in association with Grusomhetens Teater

Performed by Hanne Dieserud, Live Noven, Per Bogstad Gulliksen, Filip Stav, and Dushinka Andresen

Guest performances by Henriette Blakstad, Øystein Elle, Brendan McCall, Karen Mikalsen, Kristin Norderval, Rolf-Erik Nystrøm, Ørnulv Snortheim, Arild Stav, Espen Wensaas, and Lars Øyno

 

 

 

Nettside:

 

Visions of Kerouac:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/05/visions-of-kerouac/