15. jun, 2017

Visions of Kerouac - andre kveld

 

"'My witness is the empty sky."

- Jack Kerouac

 

 

 

"Hei, Morten! Vi kommer til feiringen av Vidars bursdag likevel og for å oppleve Visions of Kerouac. Vi avbryter faktisk vår ferie i Frankrike noe dager før planlagt for å få med oss stykket. Vi tar først flyet til Amsterdam og så videre til Oslo. Jeg ringer deg når vi er kommet til Oslo." Det var meldingen som jeg fikk fra Madeleine. På forhånd hadde jeg invitert henne og kjæresten Gray. Først svarte hun at de ikke kunne komme fordi de var på ferie i Frankrike, men så hadde de snakket sammen om invitasjonen og ombestemte seg.

Fredag formiddag ringte Madeleine. Hun fortalte at hun og Gray ikke ville gå glipp av Visions of Kerouac og hadde derfor tatt første fly hjem. Noen dager før var jeg blitt invitert av stykkets regissør og produsent Brendan McCall til å se stykket enda en gang. Jeg takket ham og sa at tre av mine venner også ville være med. Brendan tilbød da generøst fribilletter til de også.

Fredag ettermiddag gikk med til forberedelser til kvelden. Vi skulle først være hos meg for å feire Vidars bursdag og så se Visions of Kerouac på Grusomhetens Teater senere på kvelden. Jeg gjorde innkjøp til maten jeg skulle lage, samt ryddet og vasket leiligheten. Tidlig på ettermiddagen ringte Madeleine meg på ny og fortalte at hun og Gray var litt forsinket. Da kvelden endelig kom ringte Vidar på døra. Vi ga hverandre en god klem og gikk sammen inn i stua. "Nå? Tror du at dette vil bli en bra kveld?" spurte jeg ham med et glis. "Det er jeg sikker på at det blir!" svarte han og gliste tilbake. Da Vidar og jeg så Visions of Kerouac på premieren likte han stykket så godt at han ville se det om igjen.

"Bare slå deg ned i stua," sa jeg, "Jeg er igang med å lage maten nå. Madeleine og Gray kommer snart." "Fint!" sa Vidar og satte seg i sofaen. Jeg gikk ut på kjøkkenet og rørte litt i kjelen med tomatsausen som putret på komfyren. Duften av hvitløk, tomat, løk, oregano, chili, pepper og persille hang i hele leiligheten. "Har du lyst på kaffe?" spurte jeg ham. "Gjerne! Helst sterk kaffe," svarte han. "Ok. Jeg setter over til espresso. Det kommer til å bli en lang kveld. Forestillingen begynner jo først ved midnatt. Espresso vil da gjøre nytten," sa jeg. "Herlig! Jeg ser frem til hvordan kvelden blir," smilte han. "Setter du på noe musikk?" spurte jeg. "Det kan jeg," svarte han og gikk bort til stereoanlegget, "Har du noe jazz på vinyl? Siden dette skal være en Kerouac-kveld for oss?" Jeg gikk bort til platesamlingen og bladde i den. Til slutt fant jeg ei bra jazz plate. "Her! Sett på denne," sa jeg og rakte ham plata.

Hese jazztoner fløt ut i stua. Jeg ga Vidar en kopp espresso og fyrte opp pipa. Mobilen ringte. Det var Madeleine. Hun fortalte at hun og Gray var på T-banen på vei til Lindeberg. Jeg sa at Vidar ville møte de på stasjonen. Vidar nikket og gikk ut i entreen og tok på seg skoene. "Skal bli kult å treffe de igjen," sa han og gikk ut i oppgangen, "Hei så lenge!" "Hei så lenge!" svarte jeg. Jeg satte meg ned i stolen ved stuebordet med diktsamlingen San Fransisco Blues av Jack Kerouac og leste ett par dikt. Etter noen minutter kom Vidar tilbake med Madeleine og Gray. Vi hilste på hverandre og ga klemmer. "Her er vi endelig! Som jeg har gledet meg til dette!" sa Anne med et strålende smil, "En Kerouac-kveld som dette vil jeg absolutt ikke gå glipp av!" Gray sa at han også hadde gledet seg veldig.

Madeleine, Gray og Vidar satte seg i stua. Jeg fant frem diktsamlingen Mexico City Blues av Jack Kerouac og leste diktet 113th Chorus for dem. "Fint dikt! Jeg likte det. For en bra start på kvelden!" sa Madeleine da jeg hadde lest diktet ferdig. Gray og Vidar nikket samtykkende. "Hvordan er Grusomhetens Teater egentlig?" Jeg har skjønt at det er annerledes enn vanlig teater?" spurte hun meg så. "Ja, det er annerledes", svarte jeg, "Glem alt dere vet om vanlig teater. Når dere ser Visions of Kerouac i kveld så tenk på at stykket skal appellere vel så mye til underbevisstheten og følelsene som til intellektet." "Meget spennende!" sa Peter.

Etter at vi hadde pratet en stund satte vi oss ved spisebordet. I tur og orden øste vi spagetti og tomatsaus på tallerkenene, og skjenket rødvin i glassene. "Når dere ser stykket i natt så forestill dere en sliten brun jazzklubb i Harlem," sa jeg, "og føl at dere befinner dere på denne jazzklubben." "Det vil vi!" sa Peter. Anne smilte og nikket. Vi fortsatte med å spise og vinen gled ned. Praten gikk livlig om Grusomhetens Teater, Jack Kerouac og Beat-poesi. Etter maten satte vi oss i stua igjen og jeg leste et nytt dikt fra Mexico City Blues.

Kvelden fløy avsted og plutselg var klokka blitt mange. "Vi må gå nå om vi skal rekke banen til byen," sa jeg. Vi reiste oss og gikk ut i entreen for å ta på oss jakke og sko. På vei ned til byen pratet vi videre om Jack Kerouac og konseptet som Grusomhetens Teater bygger på. Vi ankom teatret i god tid. Madeleine og Gray kikket omkring og utbrøt: "Så kult alt her er! Street-art på disse gamle og slitte bygningene, grafitti på gjerdene, og en atmosfære av underground som virker ekte." Vi gikk inn i foajeen og hilste på Brendan som satt og ventet. "So you really came from Amsterdam today just to watch the show tonight? spurte han Madeleine og Gray. "Yes, we did," svarte Anne. Brendan smilte bredt. "How nice! It means a lot to us that you did," sa han.

Vi stod i foajeen, pratet med Breandan og drakk vin. Etter en liten stund ble dørene åpnet og publikum slapp inn. Foajeen ble etterhvert rimelig full av folk og praten summet. Noen minutter før midnatt ble vi alle ført ned i teatersalen. Brendan hadde fortalt meg at kveldens forestilling ville bli litt annerledes enn premieren, at fremføringen ville være strammere og mer konsis, samt at det ville komme en overraskelse underveis i stykket. Jeg satte meg spent ned i stolen og kikket omkring på scenen. Den så likedan ut som på premieren. Så ble lysene langsomt slukket og hele scenerommet lå i mørke, og det som om jeg befant meg i Harlem i New York på nytt.

Stykket åpnet på samme måten som på premieren, men noe var likevel annerledes. Atmosfæren av jazzklubb i Harlem var kom tydeligere frem, skuespillerne beveget seg med større sikkerhet og presisjon, og måten lyd- og lyseffektene ble brukt på virket fascinerende. Jeg nøt hele forestillingen mens den ble fremført. Slik som på premieren var fremføringen både presis og kaotisk på samme tid, helt i tråd med Jack Kerouac og Beat-poesien forøvrig.

Midtveis i forestillingen resiterte en kvinnelig skuespiller deler av "Howl" av Allen Ginsberg. Hun gjorde det med innlevelse og overbevisning. Måten hun brukte stemmen på samt mimikken fikk fint frem og understreket diktets tone av desperasjon, lengsel, erotiske drifter, ekstase og fortvilelse. Da hun nærmet seg slutten lot hun overdelen falle slik at brystene ble synlige. Både brystene og resten av overkroppen var innsmurt med rød teatermaling, som åpebart skulle illustrere blod. Virkningen var sensuelt vakker og grotesk på samme tid, akkurat slik jeg kan opplever "Howl" når jeg leser diktet.

Som på premieren var fremføringen av hele forestillingen profesjonell og gjort med teaterkunstnerisk kyndig hånd. Da lysene ble tent var jeg meget godt fornøyd. Jeg snudde meg mot Madeline og Gray og spurte om hva de syntes. Hun svarte at de begge var blitt grepet av det. Gray nikket og la til at han ikke hadde opplevd noe slikt på teater før.

Vi reiste oss og gikk mot utgangen. Ute på gata sa vi hade til hverandre. "Tusen takk for denne fantastiske kvelden, Morten! Jeg og Gray hadde det alle tiders. Jeg har fått mange inntrykk nå som trenger å fordøyes. Vi blir mer enn gjerne med på Grusomhetens Teater neste gang vi er i byen, og da må du ta oss med!" Jeg sa at det ville jeg gjerne gjøre. Vi ga hverandre nye klemmer, og så satte hun og Gray seg inn i en drosje.

Jeg og Vidar ruslet nedover gata. "Ja, dette har virkelig vært en fantastisk kveld," sa han, "Jeg kommer til å gå i Grusomhetens Teater fra nå av. Konseptet til teatret tiltaler meg veldig."

 

 

 

Now it's jazz, the place is roaring, all beautiful girls in there, one mad brunette at the bar drunk with her boys. One strange chick I remember from somewhere, wearing a simple skirt with pockets, her hands in there, short haircut, slouched, talking to everybody. Up and down the stairs they come. The bartenders are the regular band of Jack, and the heavenly drummer who looks up in the sky with blue eyes, with a beard, is wailing beer-caps of bottles and jamming on the cash register and everything is going to the beat. It's the beat generation, it's beat, it's the beat to keep, it's the beat of the heart, it's being beat and down in the world and like oldtime lowdown and like in ancient civilizations the slave boatmen rowing galleys to a beat and servants spinning pottery to a beat.

- Jack Kerouac

 

 

 

Nettsider:

 

"Visions of Kerouac" - Grusomhetens Teater (beskrivelse av stykket, anmeldelser, bilder og video):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/visions-of-kerouac/

 

Jack Kerouac (offisiell nettside):

http://www.jackkerouac.com/