21. okt, 2017

En flott opplevelse av Ibsens "Svanhild"

 

"Han behøver ikke nogen Sorg for at fylde Livet ud, han hjælper sig med en Forlovelse. Han er bleven saa varm og saa glad, saa frisk og sund."

- Henrik Ibsen, Svanhild

 

 

 

 

Kvelden jeg skulle se Svanhild var jeg spent. På forhånd hadde jeg hatt samtaler med teatrets leder Lars Øyno om stykket. Vi møttes ett par ganger på Dovregubben restaurant, drakk kaffe og Lars fortalte om Svanhild. "Ingen vet hvorfor Ibsen ikke fullførte stykket da han skrev det," sa Lars. "Grusomhetens Teater er det eneste teatret som har satt opp stykket?" spurte jeg. "Ja," svarte Lars og tok en slurk av kaffen. "Da vi satte opp Svanhild i 2014 var det en uroppførelse." "Og mottakelsen var god, etter hva jeg har skjønt? Både blant publikum og hos kritikerne?" spurte jeg videre. "Den var meget god," svarte Lars og nikket. "Hva kommer det av at Grusomhetens Teater er det eneste teatret som til nå har fremført Svanhild? Underlig i og med at det er et stykke av Ibsen? Man skulle jo tro at andre teatre også ville fremføre det? Ibsen er jo ingen hvemsomhelst akkurat?" Lars tenkte noen sekunder, så sa han: "Jeg vet ikke? Årsaken kan kanskje være at det er ufullendt. At det kun er på en akt og derfor vanskelig for ordinære teatre å fremføre det. Videre er jo vi et alternativt teater. Vi setter opp stykker som ingen andre teatre i Norge fremfører. Grusomhetens Teater er ikke et ordinært teater. Det er eksperimentelt."

Samtalene med Lars gjorde meg nysgjerrig på Svanhild. At Grusomhetens Teater var alene om å ha satt opp stykket syntes jeg var særs interessant, men også underlig i og med at det er et Ibsen-stykke. Jeg ville derfor sette meg inn i Svanhild før jeg så stykket. Jeg sjekket det som stod om Svanhild på nettsiden til teatret. Videre leste jeg en brosjyre med en lengre artikkel om stykket som Lars hadde skrevet. Min nysgjerrighet ble forsterket av det jeg leste. Jeg lånte derfor bøker på Deichmanske bibliotek for å sette meg bedre inn i Svanhild. Både samtalene med Lars og det jeg leste fikk meg til å se Svanhild i et skarpere lys. Stykkets tema om det motstridende forholdet mellom kunsten og den borgerlige tilværelsen virket fascinernde på meg. Svanhild fremstod som et forsvar for den kunstneriske tilværelsen, og en kritikk av den borgerlige tilværelsen. Det var et tema som hadde fenget meg i mange år. Helt siden studiedagene hadde jeg reflektert over motsetningen mellom ekte liv og livsløgn. Videre hadde jeg reflektert over det problematiske forholdet mellom frihet og sosiale konvensjoner. Så da jeg dro ned til byen for å se Svanhild på premierekvelden var jeg spent.

Jeg ankom teatret i god tid. På fortauet utenfor teatret stod et stativ med plakater som annonserte kveldens forestilling. To levende lys var plassert ved siden av stativet. Jeg kikket på plakatene og de levende lysene som brant, og tenkte på det jeg hadde lest om Svanhild. Da jeg kom inn i teatrets foajé hadde mange allerede innfunnet seg. Jeg fikk billett og ventet på å at vi skulle få slippe inn til scenen. Mens jeg ventet kom flere som ville se stykket. Stemningen i foajeen var ladet med en atmosfære som kun teatre har. En stemning av forventning og spenning, av kunst og kultur. Etter en liten stund ble forhenget trukket til side og vi slapp inn til scenen. Jeg fant meg en god plass og kikket. Langveggen bak scenen var dekorert med heldekkende tøystykker som var malt. Motivene viste en vakker hage med gressplen, busker og småtrær samt en liten brygge. Bakenfor lå en liten fjord med knauser og holmer, samt blå himmel med lette hvite skyer. Resten av scenen var dekorert med hagebord og -stoler, en fontene, samt kulisser langs veggene. Hele scenen var stemningsfullt dekorert. Åpenbart befant vi oss i en borgerlig hage på en vakker sommerdag. Da alle hadde innfunnet seg ble lyset langsomt dempet og stykket begynte.

En gruppe menn gikk frem og stilte seg i ring rundt et bord som var plassert på den ene siden av scenen. De var kledd i flotte kostymer og bar hatter, drakk punsj fra en stor glassbolle, skålte sammen og lo høyt. Latteren var både naturlig og anstrengt på samme tid, og den var repterende. På den andre siden av scenen satt en gruppe kvinner. De var kledd i omfangsrike kjoler. Satt der og broderte og leste. En kvinne stod for seg selv. Hun var kledd i en nøktern hvit kjole. Hun hverken broderte eller leste, men så ut til å tenke mye. Det var Svanhild. Kvinnene var for det meste tause, men av og til smilte de kokett til hverandre og småpratet. Innimellom kikket de i smug på mennene som drakk og lo høyt. Tonen var satt for stykket. Åpningen fikk fint frem en tilværelse av overfladiskhet, kunstighet og koketteri. Resten av stykket skulle følge i samme spor. Skuespillerne spilte med presisjon og var overbevisende i sine roller. Måten de beveget seg på over scenegulvet, kroppsbevegelsene og mimikken. bergtok meg. Alt ble gjort med innlevelse av hver eneste skuespiller. Dialogene var nøyaktig i henhold til Ibsens grunntekst, noe som forsterket atmosfæren av kunstighet. Midtveis i stykket ble det sunget, både solo og allsang. Syngingen virket påtatt. Også det bidro til å forsterke atmosfæren av kunstighet. Det hele var mesterlig utført og virket bevegende, syntes jeg.

Hele stykket var innhyllet i en atmosfære av overfladiskhet, noe jeg selv har opplevd mange ganger i familieselskaper og på ulike tilstelninger. Musikken som ble spilt forsterket atmosfæren. Det gjorde også effekten av lys og skygge. Skuespillerne brukte humor og fikk publikum til å le flere ganger. Likevel fikk jeg en følelse av å være knuget. En følelse av innestengthet, av å være lagt i lenker, av å spille et spill, av å leve på en livsløgn. Kort sagt alt det som gjør oss ufrie som mennesker. Som gjør oss kunstige, akkurat som dukker. En innestengthet som synes umulig å frigjøre seg fra. Som bare er der som et premiss for livet. Som vi ikke liker og forsøker å unngå, men bare er nødt til å avfinne oss med fordi det ikke finnes noen utgang. En vemmelig følelse av at denne verden, slik den engang er, er syk og trenger helbredelse. En verden som knuger det menneskelige i oss helt til vi bare er skygger og ikke virkelige mennesker. En ufri og falsk verden som lokker oss med sitt glansbilde.

Stykket bygget seg langsomt opp i intensitet. Stemningen i salen, både blant publikum og på scenen, var til å ta og føle på. Så kom det! Et crescendo som skulle avslutte stykket. Skuespillerne forlot scenen og lysene ble slukket. I flere lange sekunder lå salen i mørke. Den psykologiske stemningen var nærmest besettede. Så kom skuespillerne inn på scenen igjen. De gikk bort til veggene og begynte å slå løs på dem. De kastet på hodene, vred seg, gråt og jamret. Det var redselens og fortvilelsens gråt og jammer av mennesker innesperret i en kunstig tilværelse, men som ikke ser noen utgang. Tre skingrende skrik lød. Skrik fra det dypeste i sjelen til et menneske som innser at det er fortapt i en verden av kunstighet. Og stykket var over.

Applausen brøt løs. Taktfaskt applaus som gikk over i trampeklapp. Enkelte plystret. Skuespillerne måtte frem hele tre ganger og å takke for applausen, noe som viste at publikum var meget godt fornøyd. Da jeg ruslet mot Jernbanetorget stasjon for å ta banen hjem var jeg nærmest nummen i hodet. Jeg tenkte på samtalene som jeg hadde hatt med Lars og det jeg hadde lest om Svanhild. Og jeg visste at jeg ville lese stykker av Ibsen på nytt, inspirert og stimulert som jeg var blitt.

 

 

 

Men er vi ikke fanger alle? I vår egen celle sitter vi, alene, lukket inne er vi. Somme tider kommer de andre til oss, vi ser dem og hører dem. Men vi vet at de skal gå igjen, gå og bli borte. Noen av oss stanger pannen mot veggen. Noen slår hendene til blods på den stengte døren. Noen venter. Men alle teller vi skrittene våre fra vegg til vegg, så mange kan jeg gå, hit og ikke lenger kan jeg komme, her er muren, min mur, reist av naturens lov, av skjebnen. Så langt rekker evnene dine, kraften din, du menneske. Og tankene kjemper for hverandre og mot hverandre i cellen sin.

- Nini Roll Anker

 

 

 

Regi: Lars Øyno

Skuespillere: Kirsti Sørlie Hansen, Miguel Steinsland, Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Sara Fellman, Filip Amundsen Stav, Lars Brunborg, Gisle Hass og Espen Wesaas

Scenografi: Tormod Lindgren

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Musikk: Espen Wensaas, Filip Sande

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lysdesign ass.: Jan Skomakerstuen

 

 

Nettsider:

 

Svanhild (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/svanhild/

 

Om Svanhild (Henrik Ibsens Skrifter - Universitetet i Oslo):

http://ibsen.uio.no/VERK_Sv.xhtml