14. des, 2017

Bevegende uroppsetning av "Venus and Mars"

 

 

 

"Love and war are the same thing, and stratagems and policy are as allowable in the one as in the other."

- Miguel de Cervantes

 

 

 

 

Jeg gikk mot vindeltrappen. På vei ned den hørte jeg klagende jamring og gråt. Scenen var kun opplyst av få spotlights. Resten av scenerommet lå i mørke. Skuespillerne lå på scenegulvet. De jamret og gråt, og vred seg i fortvilelse. Den fortvilelsen man får når man har falt som menneske, når alle illusjoner om livets skjønnhet er borte, når verdens grusomhet står tydelig for en, når selv håpet virker fånyttes.

Da jeg hadde gått ned vindeltrappen kunne jeg se alle skuespillerne tydelig der de lå på scenegulvet. Gråten og jamringen var utført med innlevelse, og den beveget noe inni meg. Jeg fant en god plass på første benkerad og satte meg. Gråten og jamringen tiltok i styrke, og plutselig satte en av skuespillerne i et høyt skrik. Hun vred seg som i krampetrekninger mens hun skrek. Så begynte de andre skuespillerne å skrike. Klagende og skingrende skrik fra sjelens mørke avgrunn. Det virket besettende å høre på.

Noen dager i forveien hadde jeg lest om Venus og Mars - om disse to guddommenes rolle innen romersk mytologi. Jeg sjekket også nettsiden til The Living Theatre, som Grusomhetens Teater samarbeidet med om uroppsetningen av Venus and Mars. Det var fascinerende lesing. Fortellingen om Venus som kjærlighetsgudinnen og Mars som krigsguden, og det intense kjærlighetsforholdet mellom de to, grep meg veldig. Jeg visste så og si ingenting om romersk mytologi i forveien. Min klare oppfatning var at mytologi er noe som tilhører fortiden til, og at vi i dag har moderne vitenskap som gir oss langt bedre forklaringer på verdens beskaffenhet og livet forøvrig. Selve ordet myte har jo fått en negativ klang i vår tid. Jeg var derfor lite interessert i å sette meg bedre inn i mytologi. Fant ingen grunn til det, rett og slett. Men da jeg begynte å lese om Venus og Mars skjønte jeg fort at jeg hadde gått glipp av et skattkammer.

Mytologi er jo i bunn og grunn fortellinger som bærer fortidens tros- og tankeunivers i seg. Moderne vitenskap er vel og bra, men kan ikke erstatte fortellingen som sådan. Helt siden oldtiden har fortellingen vært det bærende element for både enkeltmennesker, folkeslag og store kulturer. Uten fortellingen ville mennesket neppe ha overlevd i denne verden, kald og grusom som den engang er. Fortellingen om Venus og Mars har en sannhet i seg, selv om den er mytologi aldri så mye. Fortellingens sannhet er at kjærligheten kan avvæpne selv de mektigste krigsherrer og knytte nære bånd mellom oss mennesker der det før var uforsonlig strid. Det gjør at mytologi har noe for seg, sett med mine øyne. Da jeg var i Grusomhetens Teater og så Venus and Mars fikk jeg en makeløs opplevelse som stimulerte og inspirerte meg. Det synes jeg ikke er ueffent.

Skuespillerne beveget seg rytmisk og med stor kroppskontroll under hele fremføringen av stykket. De tok hele scenen i bruk, noe som ga en virkning av rom, både fysisk og mentalt. Noen ganger jamret og gråt de. Andre ganger sang de. De pustet også overdrevent høyt innimellom. Måten de beveget seg på samt syngingen og pustingen fikk meg til å tenke på teater i antikkens Hellas og hvordan det kan ha vært. Jeg tenkte på Orestien av Aiskylos som jeg så på Det Norske Teatret for noen år siden. Stykket gav meg en sterk opplevelse den kvelden, og det fikk meg til å bli interessert i gresk drama. Videre tenkte jeg på den latinske poeten Ovid, som jeg har lest flere av diktverkene til, blant annet Metamorfose.

Fremføringen av Venus and Mars var sterk og den grep meg veldig. Det var som om jeg ble dratt ut av min egen samtid og plassert tilbake i antikkens Roma. I mitt sinn vandret jeg rundt på Forum Romanum og betraktet romerne i deres togaer og tunikaer. Samtidig var jeg her og nå i scenerommet til Grusomhetens Teater. Det var Forum Romanum og Grusomhetens Teater på én gang. Jeg fikk en følelse av at jeg befant meg i en drøm og slik sett hadde krysset grensen mellom det virkelige og det uvirkelige. Følelsen gjorde at jeg fulgte fascinert med. Jeg kunne bare ikke ta mine øyne vekk fra skuespillerne, grepet som jeg var av den stilfulle fremføringen. Alle beveget seg med presisjon og eleganse. Kroppsbevegelsene og mimikken var mesterlig utført. De gikk, danset, hoppet, marsjerte, rullet rundt, krøp og smøyg seg rundt omkring på scenen. Når de marsjerte stoppet de flere ganger opp og stod stille i mange sekunder. Stillheten virket trykkende, men den var også fin. Det var som om man kunne ta og føle på den. Effekten av stillheten virket nesten suggerende på meg.

Hele stykket, fra begynnelse til slutt, var stramt og velregissert. Tempoet i fremføringen var rolig, innimellom så langdryg at tiden stod stille en liten stund. Jeg syntes at det rolige tempoet fungerte veldig fint. Det forsterket opplevelsen av hver enkelt skuespillers bevegelser og mimikk. Ofte når jeg har gått i vanlig teater har tempoet i fremføringen vært høyt og mye effekter blitt brukt. Det er befriende at Grusomhetens Teater fremfører sine stykker i rolig tempo og ikke overlesser de med effekter. Det gir rom for å oppleve teater på alle mentale plan og å dvele ved opplevelsen. Scenerommet var enkelt men vakkert dekorert, noe som understreket stykkets rolige tempo. Måten lyset ble brukt på forsterket opplevelsen av stykket som drømmeaktig og suggerende.

Da stykket var over brøt applausen løs. Publikum var helt tydelig godt fornøyd med fremføringen. De klappet taktfast, hoiet og jublet. Skuespillerne samt regissøren Lars Øyno kom frem, bukket og takket for applausen. Applausen døde omsider ut. Jeg reiste meg fra stolen og begynte å gå mot vindeltrappen. På veien ut møtte jeg flere av skuespillerne. Jeg stoppet opp og gratulerte de med vellykket fremføring. De smilte bredt og takket meg. Omsider kom jeg ut på gata og begynte å gå mot Jernbanetorget. Mens jeg gikk der i gata tenkte jeg at jeg ville lese mer om Venus og Mars i romersk mytologi. Jeg tenkte også at jeg ville lese Metamorfose av Ovid om igjen, samt at jeg ville skaffe meg Orestien av Aiskylos i bokform for å lese stykket.

Godt teater skal gjøre noe med en, mener jeg. Det er ikke tilstrekkelig at man "koser seg" i teatret. Teater skal frembringe både tanker og følelser, og det skal bevege. Slik sett var Venus and Mars teater på sitt beste. Det er sagt at det viktigste med kunsten er at man reagerer på den og provoseres, og at i det øyeblikk man ikke gjør det lenger har kunsten utspilt sin rolle. Jeg reagerte på Venus and Mars, med både indre bevegelse, undring, engasjement og tankefullhet. Stykket ga meg noe bra som jeg har inni meg fremdeles, dagen etter at jeg så det.

 

 

 

Spilles: 14. - 17. desember, alle dager kl. 19:00

Lørdag 16.12 Post-Show Talk med Lars Øyno og Thomas Scott Walker fra The Living Theatre

Billetter: kr. 200,-/150,- på billetter@grusomhetensteater.no  / Tlf. 22203095 og ved inngang

 

Manus: Judith Malina

Regi: Lars Øyno

Co-regi: Thomas Scott Walker

Scenografi: Mariann Rostad

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Lys: Jan Skomakerstuen

Produsent: Claudia Lucacel

Skuespillere: Thomas Scott Walker, Hanne Dieserud, Miguel E. D. Steinsland, Odille Heftye Blehr, Henriette Blakstad, Gisle Hass, Sara Fellman, Gaute Næsheim, Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj, Benedikte Sandberg, Marianne Rødje, Maja Skogstad, Ingrid Liavaag

 

 

 

Love and War

Lovers all are soldiers, and Cupid has his campaigns: 
I tell you, Atticus, lovers all are soldiers.
Youth is fit for war, and also fit for Venus.
Imagine an aged soldier, an elderly lover! 
A general looks for spirit in his brave soldiery; 
a pretty girl wants spirit in her companions.
Both stay up all night long, and each sleeps on the ground; 
one guards his mistress's doorway, one his general's.
The soldier's lot requires far journeys; send his girl, 
the zealous lover will follow her anywhere.
He'll cross the glowering mountains, the rivers swollen with storm; 
he'll tread a pathway through the heaped-up snows; 
and never whine of raging Eurus when he sets sail
or wait for stars propitious for his voyage.
Who but lovers and soldiers endure the chill of night, 
and blizzards interspersed with driving rain? 
The soldier reconnoiters among the dangerous foe; 
the lover spies to learn his rival's plans.
Soldiers besiege strong cities; lovers, a harsh girl's home; 
one storms town gates, the other storms house doors.
It's clever strategy to raid a sleeping foe
and slay an unarmed host by force of arms.
(That's how the troops of Thracian Rhesus met their doom, 
and you, O captive steeds, forsook your master.) 
Well, lovers take advantage of husbands when they sleep, 
launching surprise attacks while the enemy snores.
To slip through bands of guards and watchful sentinels
is always the soldier's mission - and the lover's.
Mars wavers; Venus flutters: the conquered rise again, 
and those you'd think could never fall, lie low.
So those who like to say that love is indolent
should stop: Love is the soul of enterprise.
Sad Achilles burns for Briseis, his lost darling: 
Trojans, smash the Greeks' power while you may! 
From Andromache's embrace Hector went to war; 
his own wife set the helmet on his head; 
and High King Agamemnon, looking on Priam's child, 
was stunned (they say) by the Maenad's flowing hair.
And Mars himself was trapped in The Artificer's bonds: 
no tale was more notorious in heaven.
I too was once an idler, born for careless ease; 
my shady couch had made my spirit soft.
But care for a lovely girl aroused me from my sloth
and bid me to enlist in her campaign.
So now you see me forceful, in combat all night long.
If you want a life of action, fall in love.

- Ovid

 

 

Nettside:

 

Grusomhetens Teater:

http://www.grusomhetensteater.no/2017/11/venusandmars/